Jeg flytter!

Min nye adresse er 

piaskulturkrok.com!

Hjertelig velkommen med meg dit! 

- håper å se deg like ofte som før :)

Bokomtale: Veke 53

Eg las nettopp Fugletribunalet av Agnes Ravatn, og fekk meg ein ny forfattar på favorittlista mi. Då var det enkelt å plukka med seg debutromanen hennar, Veke 53, frå biblioteket. 

Er det mogleg med ein ny start? Det er det Veke 53 handlar om. Georg Ulveset er ein middeladrande, fråskild lektor. Han har teke mange meir eller mindre gjennomtenkte val gjennom livet, og dei fleste angrar han på. 

Ottar, Georgs beste kamerat, seier at det handlar ikkje om å leva lenge, men om å leva nok. Veke 53 gjer mange krumspring, både tragiske og humoristiske, rundt denne utsegnen. For det går nemleg ikkje så bra med Georg, og i denne jula i boka, skjer det fleire endringar i livet hans. Han blir nøydd å stoppa opp og tenka på vegen vidare: Kan han fortsetja som lærar? Kan han starta ein pub i  nabobygda? Og kjærleiken, finst den? Den ekte, altså ... For Georg har insett at det er ei forbanna einsemd både å vera ein og å vera to. Kva skjer når Marlene dukkar opp?

Veke 53 er ein roman om å våga og gje slepp på det gamle. Om å våga og starta på nytt. Ikkje minst om at ein ny start ikkje viskar ut det som var.

Eg likte Veke 53 veldig godt. Det er ein velskriven og humoristisk roman med djupe undertonar.

Bokomtale: Fuck off I love you

Fyrst av alt må eg seie at tittelen på denne boka ligg langt utanfor den språklege komfortsona mi.

Men eg hadde høyrt mykje bra om boka, så eg hadde lyst til å lese ho. Boka er og nominert til Uprisen 2013.

Fuck off I love you er ein ungdomsroman og rasisme, val og konsekvensar av Lærs Mæhle. 

Dette står bak på boka:

Vemund er ein tilsynelatande vanleg 16-åring. Likevel viklar han seg inn i eit usunt miljø rundt eit treningssenter. Kvifor?

Leiaren i gruppa, Jokeren, er ein fascinerande, men skremmande skikkelse. Han avgjer alle vesentlege veival med myntkast: På den eine sida av mynten står det «I Love You». Da blir valet godt. På den andre sida står det «Fuck Off». Da blir handlinga vond …

Fuck Off I Love You er ei sterk og spennande forteljing som tar opp viktige spørsmål: Kor mykje kan vi styre liva våre? Kva gjer vi ut frå fri vilje? Og kva blir bestemt ut frå faktorar vi ikkje kan rå over?

Men boka er også ei forteljing om kjærleik, om familie og vener – og om å prøve å finne fast grunn under føtene.

Fuck off I love you byrjar med slutten, og det er ein enormt god effekt, for gjennom heile boka sat eg og sa "nei, Vemund". Det knytte seg i magen for kvart dårleg val han tok. Eg visste frå fyrste setning eg las at det ikkje kom til å gå bra.

Eg meinar at dette er ei viktig bok for ungdom å lese. Sjølv om dei aller fleste ikkje vil havne i ein så alvorleg situasjon som Vemund, så viser boka på ein utmerkt måte at vala vi tar - valfridomen vår - kan få enormt store konsekvensar, og at rekkevidda av desse konsekvensane kan vere uante. Eg trur og at romanen treff ungdommar godt, både i tematikk, språk (då tenkar eg på ungdomsspråk, og ikkje nynorsk!) Boka er og lettlest - må vere ei gåve til lærarar: Fuck off I love you er fullspekka med skulerelevant stoff: Nynorsk, moral og etikk, rasisme, val, venskap, familie og truskap, både til seg sjølv og andre. Å vere ungdom er ingen leik, det er det ingen tvil om. Vil du ha hjelp til å bli bevisst deg sjølv? Les Fuck off I love you! Anbefalst, off course!

P.s. Til de som framleis let dykk skremma av språkbruken i tittelen: Det er knapt eit einaste bannord i boka!)

Bokomtale: Fugletribunalet

I år skal for fyrste gong Bokbloggerprisen delast ut. Då eg høyrde om prisen fyrste gong, tenkte eg at det var ein fin ting. Og at det var fint at eg ikkje trong å delta. Og det tenkte eg lenge. Då kortlista kom, og alle bokbloggarane begynte å snakka om samlesing, så tenkte eg: Så fint for dei! For endå var det ikkje noko for meg. Det var berre ei av bøkene på lista eg hadde lyst til å lese, og Fugletribunalet av Agnes Ravatn var ikkje blant dei. Eg veit ikkje korfor eg enda med å låne både Fugl og Fugletribunalet på biblioteket. Kanskje fordi ho berre låg der? No har eg lese begge, og er veldig, veldig glad for det!

Fugletribunalet er Agnes Ravatn si andre bok. Hennar fyrste bok, Veke 53, blei gitt ut i 2007. Denne boka fekk ho Natt & Dags Bergenspris for. Fugletribunalet fekk ho P2-lyttaranes romanpris for, og romanen er no og nominert til Bokbloggerprisen 2013.

"Eg drog pusten. Eit ansikt og ein kropp i føriåra ein stad, han såg ikkje ut til å vere det minste pleietrengande. Eg maskerte overraskinga med eit smil og tok nokre steg imot han. Han var grovbygd og mørk. Såg meg ikkje rett inn i augo, men forbi då han strekte ut neven."

Kva gjer ein når sorg, skyld og skam rammar? Me har vel kanskje alle forskjellige svar på det, men både Allis og Sigurd vel einsemda. Kan hende tilfeldig, kan hende ikkje - likefullt så endar Allis og Sigurd opp med å bu i same hus, tilbaketrekt frå omverda. Dei har av heilt forskjellige årsakar trekt seg tilbake frå samfunnet.

Då Allis flytta inn hos Sigurd, som gartnar og hushjelp, kjentes det som ho ikkje hadde anna val. Som om ho fortente å bu i lag med Sigurd. For sjølv om dei budde i same hus, hadde dei ingenting med kvarandre å gjera. Allis laga mat til Sigurd, og ho stod med kjøken benken medan han åt. Så åt ho etterpå. Ingen ord vart utveksla. Det er tydeleg at Allis var redd. Kven var denne mannen som sat heile dagen på arbeidsværelset sitt? Og kva gjorde han der?

"Normalt hadde eg ingenting imot stillheit, men no kjende eg meg nesten desperat. I hovudet mitt gjekk det ei ras av setningar eg hadde lyst til å seie til han, men ingen av dei var mulege. Eg hadde så lyst til at han skulle vere interessert i meg, at han ville vite meir om meg, han visste nesten ingenting om kven eg var. Det var blitt mørkt ute, men det regna ikkje lenger."

Langsamt ser me konturane av tragedie opne seg. Agnes Ravatn gjer eit vakkert og sårt bilde av to menneske som ber på skyld og skam. Dei har begge vald einsemda, for å gjera bot. Medan dei balanserar på lina mellom at dei treng kvarandre, og at dei fryktar kvarandre, malar Ravatn eit bilete av det vidunderelege som kan skje når to personar vågar å opne seg for kvarandre. Forsoning, er det mogleg?

Steinar Sivertsen skriv i Stavanger Aftenblad:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Agnes Ravatn har skrive ein utruleg nær og intens roman. Forfattaren bruker eit "nakent" og enkelt språk. Setningane er korte. Ravatn seier ikkje meir enn ho må. Resten må me lesarar lesa mellom linene. For om språket er minimalistisk, så gjer det stort rom for ettertanke.  Her er inga ord overlatt til tilfeldigheitene. 

Historia blir og knytt opp mot norrøne myter. Dei dramatiske forteljingane gjer illevarslande teikn om at noko dramatisk er i emminga. Fugl kan og vere illevarslande teikn, og dei går, om enn stilltiande, gjennom boka som ein tynn, raud tråd. Fugletribunalet har sjølvsagt ein svært sentral plass, men det kan eg ikkje seie så meir om, utan å røpa for mykje

Gjennom heile romanen, kjente eg at det knytte seg i magen. Me fekk vita lite om Allis og Sigurd sine forhistorier, men det me fekk vita, ga stor gjenklang. Frå starten av boka låg det ei kjensle av noko dystert. Sjølv om Allis og Sigurd fekk eit stadig nærare forhold. Sjølv om håpet blei sterkare. Forsoninga klarare. Oppreisinga sterkare. Likefullt, så var det eit dystert bakteppe som fekk det til å knyta seg i magen hjå meg. Eg klarte ikkje å sleppa det. Boka greip meg!

Kasiopeiia skriver veldig fint om Fugletribunalet!

Bokomtale: Giftstrøm

Geriljavirksomhet, torpedovirksomhet og spesialstyrker ...

 Korrupsjon, skatteunndragelser og oljeutvinning ...

Leiesoldater, barnesoldater og Guds soldater ...

Kidnappinger, lemlestinger og grufulle drap ...

Egoisme, dekkoperasjoner og dobbelvirksomhet ...

Høres dette dystert ut? Det skal jeg love deg at det er! Her er det så mye smerte, frykt og sorg at det ikke kan kalles annet enn en giftstrøm.

WOW! Det jeg savnet av driv i Eystein Hanssens første roman De ingen savner, tar han igjen, så til de grader i sin andre bok om politietterforskeren Elisabeth Sunee Rathke. I Giftstrøm mangler det ikke på spenning. Med anspente skuldermuskler puster jeg  lettet ut nå som saken - sakene! - er løst.

Som jeg har nevnt tidligere, synes jeg det er vanskelig å skrive omtaler om krimbøker, så jeg skal bare skrive kjapt om handlingen i Eystein Hanssens bok Giftstrøm:

Norsk-kyprioten Otto Kamperud blir kidnappet i Uganda av geriljalederen Disciple. Kamperud jobber i organisajonen Human light, og han har i to år forhandlet med Disciple gjennom Norad og UD. Når norsk politi får nyss om kidnappingen, litt tilfeldig gjennom en narkotikasak, vet de ikke hvordan de skal gå videre med den. Både fordi de ikke har mottatt noe krav fra kidnapperne, men også fordi Kamperud er kypriotisk statsborger. Ikke Norges ansvar altså. Men når kidnapperen begynner å sende en avkappet finger hver femte dag, øker alvoret, og Elli drar til Uganda for å prøve og forhandle med kidnapperne. I Uganda jobber hun sammen med Rutherford, og som innledningen min lovet, så er denne jakten intens og dyster. Elli, som definerer seg selv som en sekulær bekvemmelighetsbuddhist (som vi nordmenn har det med statskirken) opplever mye som skraper borti karmaen hennes, mer enn hun egentlig er klar for. Men når livet står på spill, er man villig til å ofre mye, selv om det betyr at man i sitt neste liv ender opp som en flue.

"Når man makter å sette problemer under debatt, samtidig som man forteller en ramsalt, spenningsmettet historie, kan man som krimleser ikke ønske mer." (Ola A. Hegdal i Dagens næringsliv)

Giftstrøm er en dyster bok, og den tar opp dystre tema. Det er ingen tvil om at Eystein Hanssen har satt seg godt inn i det han skriver om. Heldigvis er det fiksjon. Dessverre tar det tar ikke bort troverdigheten i fortellingen: Det er altfor mye vondt og urettferdighet i den verden vi lever i.

Sa jeg at boka er dyster? Den er det! Virkelig! Og det er her forfatteren har gjort noen geniale grep. For Eystein Hanssen har nemlig humor. Og uten disse herlige skråblikkene på nordmenn (og briter) og vår eiegode natur, hadde nok denne boka blitt en smule for dyster for meg. Bare se:

Bokomtale: Fugl

Jeg leser mange barnebøker, men det er ikke ofte jeg blogger om dem. I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, er det nå i februar samlesing på barneboken  Fugl av Lisa Aisato.

Lisa Aisato  er illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har gitt ut flere barnebøker. Jeg kjenner henne best fra bøkene om trollet Tambar sammen med Tor Åge Bringsværd. I 2013 gav hun ut den aldeles nydelige boken Fugl.

Fugl er en rikt og vakkert illustrert bok med mange bilder og lite tekst. Selv om det er få ord, rommer boka mange tanker. De utrolig vakre bildene sier mer enn tusen ord.

Se på de nydelige detaljene og intesiteten i samtalen:

Fugl er en både vakker og sår historie. Den handler om ei jente som vil fly:

Og boka utfordrer deg: Har du noen gang hatt lyst til å fly? Det har jeg hatt lyst til. Og det tror jeg mange har. Om ikke akkurat bokstavlig, så billedlig. Mange av bildene traff meg. Både fordi jeg kjente meg igjen. Men også fordi bildene talte sterkt om vanskelige emner som ensomhet, annerledeshet og behovet for aksept, forandring og frihet. Bildene tror jeg er så åpne og inkluderende at den treffer alle, og kanskje på helt ulike områder.

Jeg leste også boka sammen med 6-åringen min. Han har en ganske snever litterær interesse, for tiden er det helst Donald. Ellers bør bøkene inneholde tog, tall eller konkrete fakta. Men han er svært glad i fugler. så jeg håpte han ville like boka. Det gjorde han. Han likte godt å studere bildene, historien var det så som så med: "Men mennesker kan jo ikkje fly. Då må de jo fly med Norwegian. Eg vil fly med SAS til Bodø."

Jeg har lånt boka på biblioteket. Men Fugl er så nydelig, at den skal kjøpes inn. Det er en MÅ-ha-bok! 

Til glede for store og små! 

Et mesterverk!

Jeg leser om andre

Moshonista, eller Inga Lill, er autoritær inspirator for biografisirkelen. Dette er en utfordring hvor vi leser biografier innen ulike kategorier. Les mer om lesesirkelen her.

Mine bidrag i 2014:

 



Mine bidrag i 2013:

Smakebit på søndag: Fugletribunalet

Det har vore ein nydeleg sundag; regnfull og forblåsen - men når dagen inneheld god gudsteneste, latterfull leik og god bok, ja då blir det ikkje anna enn nydeleg! Biskop Erling Pettersen snakka i dag om kordan Kristi nærvær kan forvandle både liv og død, om me let han. Boka eg les no, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, har på sett og vis den same bodskapen: Om me vågar å vere nær kvarandre, om me vågar å slippe frykten, først då kan forandring skje.

"Eg hadde alltid tenkt om meg sjølv at dersom eg nokon gong blei galen, ville eg likevel ikkje bli ein slik person som gjekk rundt i gatene og snakka høgt til meg sjølv, for eg ville ikkje hatt noko å seie. Men her, i denne stillheita, med hendene i den kalde, fuktige jorda eller trillande på daude greiner, bobla eg over av indre snikksnakk, endelause samtalar med meg sjølv, andre gonger innbilte dialogar mellom meg og andre, eg diskuterte og argumenterte i timevis om gongen. Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meiningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg."

Det er ei sår og vakker bok. Og det er så riktig at ho er skriven på nynorsk!

Eg er snart ferdig å lese Fugletribunalet, men omtalen kjem ikkje før i mars, då det er samlesing i forbinding med Bokbloggerprisen, som boka er nominert til.

Besøk Mari for fleire smakebitar! God sundag!

Bokomtale: De ingen savner

I mange år leste jeg (så godt som) bare krimbøker. Etter at jeg begynte å blogge, har jeg utvidet perspektivet. Ikke bare leser jeg andre typer bøker, som chic lit, drama, biografier, dokumentarromaner, men jeg leser også bøker fra andre deler av verden. For å si det som det er: Det finnes jo en hel verden av bøker der ute! Det er utrolig gøy, og ikke minst så er det god terapi i en travel hverdag.

Men nå var det utrolig godt å lese krim igjen! (For i mitt lille hode, har jeg ikke lest krim på år og dag! At 11 av 30 leste bøker i fjor var krim kan ikke være viktig i den sammenheng ...)

Jeg kan i alle fall skryte av at det er årets førte krim, og at det er en helt ny forfatter for meg! Mange før meg har lest Eysteins Hanssens bøker, men da jeg så at han søkte etter karakterer til sin nye bok, meldte jeg interessen. Som jeg har sagt til ham, så byr jeg på alle mine gode og dårlige sider, og jeg er ikke verre fant enn at jeg har et par jeg kunne tenkt meg og knertet (siden jeg ikke kan gjøre det sånn på ordentlig, hadde det vært fint og gjort det i ei bok!)

Nå har jeg altså lest min første bok av Eystein Hanssen. Og flere skal jeg lese! Jepp. 

Ofte synes jeg det er vanskelig å skrive om krimbøker. Det er så mye som ikke kan skrives om. Før en vet ordet av det, så har en skrevet for mye. Spoilere er det verste jeg vet, og med god fartstid i krimmens verden, er jeg blitt drivende dyktig til å avsløre morderen. Både i bok og på film. Derfor har jeg også en tendens til å skumme omtaler av krimbøker. Og siden det det bare er svært intelligente, oppegående mennesker som leser bokblogger, vet jeg at jeg fort røper mer enn bokelskere setter pris på.

Likevel - litt kort om handlingen:

Ellie er halvt norsk og halvt thai. En dag får hun melding om en ung jente som ligger død på en gravlund i Oslo, og det kan se ut som et overdosedødsfall. Sammen med makkeren Bent, viser det seg snart at det er et drap. Og ikke bare ett drap, men flere. Hvordan kan det ha seg at tre unge jenter blir funnet drept, og at det ikke er noen som savner de? Med ny makker (som rimelig kjapt blir godkjent), ser Ellie og Nereng at trådene peker i retning prostitusjon og trafficing. Etterhvert som de løse trådene nøstes opp, fanges Ellie inn i et nettverk der det virker som om morderen(e) stadig ligger et skritt foran etterforskningen.

Jeg likte denne boka godt: Spennende plot, og stort sett godt driv i boka. Noe av det jeg likte aller best, var det nøkterne rundt etterforskningen. Helt normale etterforskere, ingen drankere, ingen overmennesker, ingen James Bond-fakter. Ellie, sunn, norsk politi, med alle sine sterke og svake sider. Jeg likte sammensetningen i etterforskningsgruppa, dynamisk og målrettet. Selvfølgelig finnes underyteren (de finnes overalt!) (Ja, ikke på min jobb, da!) Ellie kan nok godt karakteriseres som überachieveren, men det må vel til for å bli hovedpersonen i en bok!

Det som trekker ned, en smulebittelillegrann, er at enkelte deler av boka blir platt. Stort sett skriver Hanssen med et godt driv, og både handlinger og skildringer driver meg videre i boka. Men ikke hele tiden, og det håper jeg at jeg kan skylde på at det er en debutbok. Mot slutten synes jeg også at noen av løsningene blir lettvinte. Morderen(e) røpte jeg selvsagt halvveis i boka, men det skyldes klart min kløktighet, så det legger jeg ikke på forfatteren :-) Fremdeles var det spennende å se om jeg hadde rett i mine antagelser, og så lenge det er slik, betyr det at det er ei spennende bok og historie.

Det var unektelig et spennende tema i boka. For ikke å røpe for mye, så sier jeg ikke mer enn at det også var et vondt tema. Et tema som kryoer deg oppover ryggen. Eystein Hanssen gir et godt bilde av en virkelighet som dessverre er mer enn fiksjon.

Krim er gøy, og det er også De ingen savner! Gooood bok!

Bokomtale: Sølvmasken

Foto: Ad Libris

I årets første biografisirkel, er det kongelige biografier som er tema. Selv om jeg er royalist, var det fryktelig lite som fristet. Med et begredelig utvalg hjemme og et begredelig utvalg på biblioteket, var jeg først inne på å skulke biografisirkelen denne gangen. Men siden denne lesesirkelen er den eneste jeg har hatt som mål å være med på hver gang, var det litt dumt å feile allerede i årets første runde ... Valget falt på biografien om dronning Kristina av Sverige, død og begravet i 335 år, men likevel så levende dame at jeg nesten følte henne tilstede i rommet da jeg leste om henne.

Hun var født i, for og til makten. "Et barn som fødes til tronen, tilhører staten, som landets ære og alles private lykke avhenger av." (Kristinas egne ord)

 

Sølvmasken av Peter Englund er en velskrevet (og en smule dårlig oversatt) biografi. Selv om jeg bare så vidt kan erindre å ha hørt om dronning Kristina før, så er dette en dame som jeg tror må ha satt sterke spor i historien. Det er en fryd å lese de fyndige undertonene til Englund, som beskriver en dame full av kontraster. Fargerik, viljesterk, pågangsmot, selvstendig, mektig, intelligent, kreativ og sterk rettferdighetssans. Nå høres hun ut som en flott dronning med mange positive kvaliteter. Det er for så vidt helt sant, men sannheten er også at alle disse beskrivelsene kan ha et negativt fortegn. Dronning Kristina var en dame med to poler. Så enkelt lar jeg dette stå for nå. Jeg likte også godt at boka ga et så godt bilde av barokkens Europa på vei inn mot opplysningstiden. 

 

Kristinas far, kong Gustav Adolf, døde da hun bare var fem år gammel. Som jente og enebarn, fikk hun den opplæringen en sønn ellers ville ha fått. Som elleveåring ble hun skilt fra moren sin, som var mentalt uberegnelig. Kristina fikk en grundig utdannelse, og hun var også svært begavet og hadde svært omfangsrike kunnskapsnivå innen flere felt; politikk, litteratur, teater, matematikk, alkymi osv.

Det hadde også vært Gustav Adolfs uttrykkelige ønske at hun skulle få en mannlig oppdragelse. Og rådet hadde diskutert saken og sagt seg enig. "Da hennes majestet er en konge, må hun respekteres som mann, da man ikke har kunnet endre hennes kjønn."

På mange måter kan vi si at Kristina opptrådte som mann. Til dels oppnådde hun respekt som en mann. Samtidig var det det faktum at hun var kvinne som til syvende og sist gjorde at hun aldri nådde målene sine. For Kristina var en kvinne med høye ambisjoner, stort behov for makt og nådeløs, som sådan for å nå målene sine. Som 18-åring ble hun erklært myndig regent. Man kan tenke at det var uvanlig med en kvinnelig regent i den tiden, men det var det ikke. Noe av grunnen til dette, var knyttet til det arvelige monarkiets guddommelige sanksjon.

 

Kristina var født til å være dronning. Det skulle ikke vise seg å være så lett. For Kristina hadde nemlig en ukuelig frihetstrang. Selvstendighet var hennes fremste mål. Det var også dette som drev henne til å si fra seg tronen. For selv om hun hadde mange gode egenskaper som regent, så var hun like fullt kvinne. Som landets regent lå det også et krav fra folket om ekteskap og arving, noe som bød henne sterkt imot.

"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark."

Kristina var en levende engasjert kvinne innen mange områder, også etter hun hadde sagt fra seg tronen. Hun var politisk engasjert. Selv om hun i flere tilfeller opptrådte som fredsmekler, så bar hun på en stor drøm om å lede tropper i strid. Fra hun var ganske ung, hadde hun Alexander den store som forbilde, og hadde til og med gitt seg selv tilnavnet Kristina Alexandra. Videre var hun også religiøst engasjert. I ganske ung alder konverterte hun fra den lutherske kirken til katolisismen. Hun var flere ganger i Roma, og hadde stor påvirkningskraft i flere pavevalg.

Kristina hadde bred kontakt med flere fremstående akademikere, forfattere og tenkere. Hun var også med og opprette Sveriges første akademi.

 

 Dronning Christina ville fly sin egen drage.

6. juni 1654 tok hun av seg kronen og abdiserte.

«Storhet består ikke i å gjøre hva man vil, men i å ville det man gjør» sa hun.

Så reiste hun fra Stockholm til Paven i Roma.

Kilde: Lars Nilsen

Det som fascinerte meg mest med denne enormt begavede kvinnen, var hennes pågangsmot. En ung kvinne på midten av 1600-tallet, med ambisjoner og mål som nok overgikk de fleste menn også i datiden. Hun gikk på smell etter smell. Hun nådde ikke målene sine. Hun var utsatt for mye sladder og ondsinnede rykter. Hun ble motarbeidet, selv om hun også hadde mye støtte. Hun hadde perioder med svært dårlig økonomi. Likevel gikk hun med rak rygg og hevet hode. Når hun  ikke nådde målet sitt, så formet hun et nytt. Opp og frem hele livet. Nesten. Man kan ane at hun mot slutten av livet resignerte litt. I alle fall i maktspørsmålene. Etter at hun ikke ble konge i Polen, viet hun mer tid til litteratur og teater.

"Ikke sjelden så man henne med blekkflekker på klærne."

Og som bokelsker må man jo også gi litt plass til forfatteren Kristina. For hun var forfatter, og skrev store mengder av litterære tekster av ulik art: Brevskriving, essays, naturvitenskapelige verk, lyrisk diktning, hyrdespill, ordtak, aforismer, maksimer og ikke minst en selvbiografi (som aldri ble sluttført!)

(Dronning) Kristina døde i 1689, og fikk mot sin vilje, en storslått begravelse. Lurer du på hvorfor boka heter Sølvmasken? Da må du lese helt til begravelsen, så får du vite det. Selv om boka springer mye i tid, kan jeg røpe så mye at begravelsen kommer helt til slutt i boka.  Les den! Jeg tror du vil kose deg!

 P.S. Stikk innom Moshonista da, og les flere biografier! Der lover jeg deg at flere dyktige bloggere deltar med veldig gode bidrag! JA til blått blod (og takk og pris for mitt røde!)

En smakebit på søndag: Sølvmasken

Det er søndag, og på sin plass med en ny smakebit. Det er Mari, i Flukten fra virkeligheten, som hver søndag ber oss dele en smakebit fra boka vi leser. Om du titter innom bloggen hennes, lover jeg deg smakebiter for enhver smak.

 

For tiden leser jeg Sølvmasken av Peter Englund. Boka skal jeg delta med i Moshonistas biografisirkel. Sølvmasken er biografien om dronning Kristina av Sverige. Boka er ikke bare fortellingen om et fyrverkeri av en dame med ambisjoner om å bli konge(!), men den gir også et bilde av Europa på 1600-tallet. Jeg lar meg fascinere av både damen og tiden. Om jeg skulle reist i tid, hadde jeg glatt reist tilbake til 1600-tallet, og gått i barokk-kjoler. Jepp!

 

"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark." (side 95)

Som sekstenåring sier Krisina:

"Den som kan tilhøre seg selv, bør ikke tilhøre noen annen."

 

 

Bokomtale: Vanæret

Jeg har lest min første pakistanske bok, og den blir mitt attende bidrag i min litterære jordomseiling.

Foto: Pantagruel Forlag

 

Vanæret av Mukhtar Mai

Mukhtar Mai, en ung pakistansk kvinne, blir dømt til gruppevoldtekt for noe hennes bror angivelig skulle ha gjort. Som de fleste pakistanske kvinner, tenker også Mukhtar Mai på å ta livet sitt. For hvilket annet valg har hun når hele hennes ære er ødelagt? Men så skjer det noe som gjør at Mukhtar reiser seg, og hun  blir en talskvinne for alle undertrykte kvinner i Pakistan. Hun hever røsten mot overgriperne, ikke bare i Pakistan, men ut i Europa og verden.

"Jeg tror på Guds rettferdighet, kanskje til og med mer enn på menneskenes. Og jeg er fatalist." (Side 86)

 

Med dette som utgangspunkt, er Vanæret, ikke bare en biografi om Mukhtars opplevelse og liv, men også et innblikk i pakistansk og islamsk samfunn og kultur. Boka er ikke bare en bok om kvinnerettigheter, men om viktigheten av skole og utdannelse og menneskeverd.

 

" Det som gjør meg rasende, er  jeg ikke kan lese det som står skrevet. Koranen er min eneste skatt. Den står skrevet i meg, i hukommelsen min, og den er min eneste bok." (Side 63)

Vi her i vesten har nok et ganske forenklet bilde av  hvordan samfunnet er i Pakistan. Vi har lest og hørt om skyggesidene, og stort sett er det nok riktig det vi har hørt. Jeg har også lest om Afghanistans modigste kvinne. Det er både godt og vondt å lese disse biografiene om kvinner som viser et mot jeg ikke kan annet enn å beundre!  Først og fremst er det vondt fordi de bærer tragiske historier, og at disse tragediene ikke  er enkeltstående. Videre er det så gode bøker fordi de skaper både takknemlighet og engasjement i meg. Takknemlighet for livet mitt, og alle godene jeg har bare fordi jeg bor i Norge. Disse kvinnene skaper også engasjement og mot i meg. De skaper et driv i meg, gir meg mot til å våge og stå opp mot urettferdighet. Jeg har langt igjen, men heldigvis er det lov å begynne i det små, og ta det skritt for skritt.

"I følge sedvane har hun (kvinnen) overhodet ingen rettigheter. Slik er jeg blitt oppdratt, og ingen har noen gang fortalt meg at vi i Pakistan har en grunnlov, eller vedtekter og rettigheter skrevet ned i en bok." (side 39)

 

Vanæret skildrer et ødelagt samfunn, et mannsdominert samfunn og et islamifisert samfunn. Mukhtar har i mange år undervist jenter i Koranen. Som analfabet, har hun lært koranversene utenat. Hun har vokst opp i et samfunn der hun stilltiende aksepterer de lover og normer som gjelder. Hun vet ikke annet enn at kvinnen er mannens eiendom. Hun vet ikke at i hovedstaden får jentene utdannelse. Hun vet ikke om rettighetene sine. Landsbyrådet har sørget for at kvinnene vet minst mulig. Etter hvert som Mukhtar lærer og forstår mer av lovene som gjelder, vokser det også frem en bevissthet om hennes ansvar for å gi skolegang til ALLE barn i landsbyen. For Mukhtar vet også at bak alle de tragiske skjebnene i landet, er det mye godt. En fin og varm kultur, mange varme og engasjerte mennesker. Mange sterke og utdannende personer med et ønske om endring. Og dessverre altfor mange analfabeter som stilltiende godtar, i god tro, det de blir fortalt.

Enkel og lettlest bok! Viktig bok! Lærerik bok! Varm bok! Les den!

Mukhtar Mais hjemmeside

Andre om boka:
Rose Marie
 

Bokomtale: Unntaket

For en tid siden leste jeg Du forsvinner av Christian Jungersen, og var ikke imponert. Likevel bestemte jeg meg for at jeg skulle gi Jungersen en sjanse til, og lese hans andre bok, Unntaket, også. Boka hadde fått så mange gode omtaler, så jeg var nysgjerrig. Og om jeg ikke likte Du forsvinner (som er hans tredje bok!), så jeg likevel at Jungersen kunne skrive (i alle fall periodevis i boka), og han viste stor innsikt i emnet han skrev om. 

Unntaket er en psykologisk thriller. Gjennom boka følger vi kollegene Iben, Malene, Camilla og Anne Lise, som jobber på Dansk senter for informasjon om folkemord. Iben og Malene fikk en anonym trusselmail, og på bakgrunn av arbeidet deres, fryktet de at en kjent serbisk militærleder var i Danmark for å ta livet av dem. Det viser seg etterhvert at mistankene er ubegrunnede. Kan det ha vært noen de jobber med som har sendt mailene?

Denne hendelsen utløser mange reaksjoner blant damene på Dansk senter for informasjon om folkemord (DsiF). Jungersen lar oss følge alle de fire damenes vekselvis i jakten på et svar om hvem som sendte trusselmailen. Gjennom historiene deres, som alle har opplevd ulike traumer, ser vi at svarene ikke er så enkle. 

For hvem er vi egentlig? og hvor godt kjenner vi hverandre? Jo bedre kjent vi blir med personene, jo mer ser vi et uendelig nett av intriger, mobbing og traumer. Hva er det som styrer et menneskes valg? Hvem har forutsetninger for å utføre folkedrap? Styres vi av egoisme, autoriteter, eller er det rett og slett pliktfølelsen vår som dikterer våre handlinger? Jungersen viser god innsikt i de psykologiske aspektene som styrer et menneske. Videre setter han også fokus på offerrollen. Går det for eksempel an å være både offer og overgriper i en og samme handling?

Jeg liker godt å lese bøker med dype psykologiske tilsnitt, og i så måte liker jeg denne boka veldig godt. Det ER veldig spennende å følge historiene til disse damene, og det er mye å kjenne seg igjen i. Samtidig blir jeg til tider oppgitt over ondskapen som driver dem, for noen ganger synes jeg handlingene deres blir noe urealistiske. Og om jeg kunne bestemt, så hadde nok serberen fått en noe annerledes rolle i slutten av boka. Boka kunne også med fordel vært kortere. Enkelte passasjer er langdryge, noen burde vært droppet. Stort sett synes jeg Jungersen skriver veldig godt, men i enkelte partier i boka, synes jeg språket blir platt og enkelt. 

Jeg gjennomskuet mye tidlig i boka, men likevel klarte Jungersen å skrive drivende spennende. Var det slik jeg trodde? tenkte jeg hele tiden gjennom boka. Gjennom flere "dypdukk" i menneskets psyke, satt jeg med en opplevelse av at hva som helst kunne skje. Det var godt at boka landet slik jeg "ønsket" det (nesten!) Samtidig sitter jeg igjen med sprørsmålet: Hva er egentlig sannhet? Og får vi noen gang vite sannheten?

Summa sumarum: Absolutt lesverdig bok! Spennende plott, og virkelig spennenede utvikling frem mot løsningen. Og siden jeg nå har beveget meg fra bok nummer tre til bok nummer to, ser jeg ikke bort fra at jeg også kommer til å lese bok nummer en!

Andre om Unntaket:

Jeg leser som slakter boka

Rose Marie som roser boka

Boken på vent: Frode Eie Larsen

Hver tirsdag spør Beathe oss hvilke bøker vi har på vent. For et spørsmål: Det er jo tusenvis! Men for å være sikker på at dere (kanskje!) leser hele innlegget, velger jeg meg ut tre i dag.

Jeg er veldig glad i krim, nordisk krim. Og så er jeg en smule stolt over all de gode norsk krimbøkene som er skrevet og skrives! En av de norske forfatterne jeg enda ikke har lest, er Frode Eie Larsens bøker. Det tror jeg blir min påskekrim i år!  Er det ikke påske snart?

Frode Eie Larsen

Vil du lese hva andre venter på å lese? Stikk innom den fabelaktige bokhylla til Beathe, da vel! I dag har hun manges bokhyller på lån! God bok!

Bokomtale: Når himmelen faller ned

Kilde: cdon.no

Jeg har veldig motstridende følelser til boka Når himmelen faller ned  av Jennifer Cody Epstein. Boka har fått strålende kritikker, slik som hennes foregående roman, Maleren fra Shanghai. Julie skriver om denne noen av de innvendingene jeg har for Når himmelen faller ned.

 

Når himmelen faller ned  handler om Yoshi, som vi møter som første gang som seksåring. Hun er en vakker og begavet jente, som snakker tre språk flytende. Moren hennes, Hana, har store drømmer for henne. Hana er gift med Kenji mot eget ønske. Da Yoshi som 15-åring gikk gjennom Tokyos gater, opplever hun at byen bombes av amerikanerne. På kort tid er halve byen og dens innbyggere destruert og drept.

 

Billy Reynolds er amerikansk, men oppvokst i Japan. På sin 12-årsdag fikk han et kamera i gave. Det blir hans gave i livet å ta bilder. Hans far, Anton, arbeidet sammen med Kenji. Billy og Yoshi møtes en gang som barn. De møtes ikke igjen før de er voksne, og krigen er slutt. På dette tidspunktet kjenner de ikke hverandre igjen, men dette blir likevel starten på et langt vennskap.

 

På baksiden av Når himmelen faller ned  står det Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

 

Og alt dette liker jeg. Det ER spennende å lese om Yoshi og Billy. Boka begynner fint med å la oss bli kjent med disse i deres første møte som barn og ungdom, helt uvitende om hva som skal skje dem gjennom krig og forsoning. Men mellom deres første og andre møte, så mister boka grepet på meg. Jo da, det ER fint å lese historien om Cam og Lacy, om krigens terror, om sorg, savn og håp. Og jeg tviler ikke på at Epstein har gjort et glimrende forarbeid, og at skildringene fra krigens handlinger er virkelighetsnære og realistiske. Men for meg blir det for lange skildringer av enkelthandlinger. Liten fremdrift og for mange detaljer om flyangrep, som i og for seg ikke er "viktige" i denne sammenhengen, gjør at boka taper seg mye. Likeså er det mange språkfeil i boka, og de tillegger jeg oversetteren. Likefullt mener jeg at Epstein kunne skapt en vakker bok om hun hadde fokusert mer på personer og relasjoner, og mindre på (krigs)handlinger.

 

Men igjen: I siste del av Når himmelen faller ned  så henger jeg med igjen. Det er tilbake til Yoshi og Billy. Epstein klarer igjen å la meg fascineres av disse to personene. Nesten 20 år etter at krigen er slutt, besøker Yoshi Billy i California. På flyet, på vei hjem til Tokyo, leser Yoshi et brev fra Billy. Et forsoningens brev? Et feighetens brev? Hvem vet? I alle fall sitter jeg og undrer meg på det som, for meg, blir en "lettvint" løsning på det som bokas bakside lover: At de bitreste motstandere finner tilbake til hverandre. Om jeg legger godviljen til, så skjer dette. Men da er jeg snill. For det eneste jeg klarer å lese ut av dette, er Yoshis indre demoner som på sett og vis finner en slags forsoning. At liv på underlig vis nøstes sammen, ja ... De gjør jo det! Men kan man egentlig kalle det en historie om forsoning når disse personene aldri møtes?

 

Det ER mange fine historier og personer i denne boka. Og de ville jeg gjerne lest mer om. Absolutt! Og boka er sikkert historisk veldig god, det er jeg ikke i tvil om. Men bortsett fra det: Helt grei.

Bokryggpoesi #1-2014

Jeg vet ikke helt hvem det var som startet med bokryggpoesi. Leselyst, kanskje?

Her er i alle fall mitt første bidrag i 2014:

Hvorfor hopper jeg

når himmelen faller ned

den gale natten?

Andre bloggeres bidrag:

Leselyst

Bokomtale: Hvorfor hopper jeg

Foto: Pantagruel Forlag

Kanskje har jeg allerede nå lest den viktigste boken jeg kommer til å lese i år! Viktig fordi den handler om å ha autisme, og hvordan vi rundt kan forstå og akseptere dette. Men den er vel så viktig fordi den handler om at alle mennesker er forskjellige, og at det beste vi kan gjøre er å akseptere dette. For hva er egentlig "normalt?"

"ALLE HAR ET HJERTE SOM KAN BEVEGES AV NOE."

Første gang jeg leste om Hvorfor hopper jeg, var i Beathes bokhylle. Etter å ha lest omtalen hennes, visste jeg at denne boka er et "must." Så jeg ble utrolig takknemlig  da Pantagruel Forlag var villige til å sende meg et leseeksemplar - Tusen hjertelig takk! Og jeg kan si med en gang at denne omtalen absolutt ikke blir objektiv. Det er ikke forlaget som "tvinger" meg til å være positiv til boka. Men emnet engasjerer meg på det personlige planet, og her var det mye å kjenne seg igjen i - på godt og vondt!

"Vanlige mennesker oppfatter oss som svært uselvstendige og avhengige av kontinuerlig hjelp, men iblant er vi faktisk helter som viser karakter og utholdenhet."

Hvorfor hopper jeg er en personlig beretning. Det er 13 år gamle Naoki som forteller om livet med autisme. Jeg er sikker på at mange av dere, når dere tenker på autisme, tenker på Rainman, eller en gutt som sitter på gulvet og rugger frem og tilbake. Helt i sin egen verden. Jeg har også vært der. Helt til jeg selv ble mor til en gutt med autismespekterforstyrrelse. Asperger-syndrom, eller høytfungerende autisme, som det heter på fint. I den gode enden av skalaen, som mange tenker er en trøst for meg. Men det mange ikke tenker på, er at jeg ikke ville ønsket min sønn annerledes. Tar du vekk autismen, tar du vekk det som gjør ham til akkurat den lille, perfekte skapningen han er. Takk og lov, tenker jeg av og til, for autismen. Den har ikke bare gitt meg en fantastisk herlig gutt, men den har også gjort meg til et bedre menneske. Ja, helt sant: Et bedre menneske! Mye bedre! Jeg har fått et videre og mer tolerant syn på mennesker. Jeg har lært å være takknemlig for det livet byr på. Selv om det kan, til tider, være svært vanskelig å være mor til et barn med spesielle behov, så er det mest av alt bare en eneste stor velsignelse! 

"Så lenge vi kan lære å bli glad i oss selv, er jeg ikke sikker på at det spiller så stor rolle om man er normal eller har autisme."

Naoki får frem på en fin måte i boka si noe om at vi mennesker ofte har en tendens til å se på det ytre, og dømme ut fra det vi ser. Naoki, som kommuniserer ved hjelp av alfabettabeller blir ofte undervurdert. Hvis han ikke kan snakke, kan han vel heller ikke forstå? Er det nødvendig å lage så mange rare lyder og bevegelser? Kan han ikke bare ta seg sammen?  Men i boka blir vi kjent med en moden og reflektert gutt, med god selvinnsikt og god evne til å sette sin annerledeshet i perspektiv. Jeg er så utrolig takknemlig for at han har delt sine tank er og erfaringer med oss "vanlig dødelige". Naoki skriver mye gjenkjennbart, og det er både sårt og godt å se at det er flere som opplever det samme som min sønn. Hvor mange ganger har jeg ikke følt at jeg kommer til kort som mor, fordi jeg merker andres kritiske blikk for vår "annerledes måte" å oppdra barn på. Hadde jeg bare gjort som alle andre, hadde jo aldri min sønn vært slik ... Og det er ikke alltid så lett, når jeg merker de kritiske blikkene, og stå med hevet hode og si at han ikke kan for at han oppfører seg slik. En person med autisme har f. eks. en tendens til å snakke med veldig høy stemme, og ja: Det kan være svært slitsomt å høre på! Men som Naoki også skriver, så er ikke dette noe den med autisme kan kontrollere selv. Og er det ikke vi rundt da, som må endre vår holdning til dette? Hvor vondt må det ikke være for den det gjelder å stadig bli kritisert for noe som ligger fullstendig utenfor egen kontroll?

 

Jeg kunne nevnt flere slike eksempler, men jeg vil heller anbefale deg å lese boka! Den er to the point, helt i tråd med autisters måte å tenke på! Naoki svarer på spørsmål han har fått fra "såkalt normale" folk gjennom årene, spørsmål jeg har stilt meg selv. Som jeg også noen ganger får fra mennesker rundt meg, men som jeg i enda større grad skulle ønske at folk rundt meg kunne spørre om. For det er unektelig mye lettere å svare på spørsmål, enn det er å komme med tiltale på kritiske blikk. Denne boka kommer jeg garantert til å anbefale til de rundt meg, til de som omgås min sønn, for dette var svært lærerikt! Den er lettlest, med stor skrift og mye luft! Selv med dårlige briller har du lest den på no time!

"Som om ikke dette var nok, river Hvorfor hopper jeg grunnen bort under en av de mest uhyggelige vanlige forestillingene om autisme - at mennesker med autisme er antisosiale einstøinger som mangler empati." (David Mitchell i forordet)

Jeg må også nevne noe om forordet - for det må være det desidert beste forordet jeg noen gang har lest! Forordet forklarer noe av det vi strever mest med i hverdagen her hjemme. Og nå skal du (kanskje) få lære noen nye ord: Persepsjonsvansker eller sanseforstyrrelser. Jeg ante ikke hva det var før jeg erfarte det selv i min sønn. Så godt som alle med autisme har en eller flere sanseforstyrrelser, det være seg i form av lyd, syn eller berøring. Noen er sterkere berørt enn andre. Å ha en sanseforstyrrelse kan gå utover alt annet. Jeg har ikke tenkt å skrive mer om emnet, men legger ved en video som illustrerer hvordan det er å ha persepsjonsvansker. Og les boka, selvsagt! (Til informasjon: Nevrotypical, det er sånne som deg og meg.) Ville du gått i disse skoene?
 

Selvfølgelig anbefaler jeg boka på det varmeste!

Hvorfor hopper jeg er ei varm og ekte bok.

Jeg er enormt imponert over hvor reflektert og nydelig Naoki skriver.

Denne gutten ble jeg utrolig glad i!

JEG LÅNER SELVSAGT UT BOKA TIL ALLE SOM BOR I BILAVSTAND!!!

En smakebit på søndag: Når himmelen faller ned

Nå er det lenge siden jeg har deltatt i En smakebit på søndag hos Mari. Så det er ekstra kjekt å starte 2014 med å delta med et sitat fra boka jeg leser. Årets første bok hos meg ble Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein. Dette er en vakker beretning om ulike menneskeskjebner som finner sammen på tross av at de er på forskjellige sider i krigen.

 

 

 

"Ettersom vi alle er keiserens barn, må vi ha litt solskinn inne i oss. Men av og til kjennes det som om - som om solskinnet inne i meg holder på å slukne. Og da legger jeg  meg under solen for å tenne det igjen." Hvor var det kommet fra?

Yoshi rynket pannen opp mot henne og bet seg i leppen mens hun tenkte alvorlig over det. "Kanskje jeg kan tenne det for deg?" sa hun til slutt.

Ordene - på en gang så bedårende naive og så absurd passende - fikk Hanas hjerte nesten til å stanse. "Du gjør det," sa hun og glattet barnets hvite krave."

 

Om du ønsker å delta med smakebit fra boken du leser, eller om du vil lese andres smakebiter, besøk Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten. Der finnes noe for enhver smak :-)

 

Fortsatt god søndag - og med ønske om en velsignet GLAD uke som kommer!

Slik gikk det, og slik kan det gå!

I 2013 hadde jeg satt meg en del lesemål. Ikke for at de skulle binde meg, men heller for å inspirere meg. Og det har de gjort. Bare ett av lesemålene mine er nådd, men jeg er strålende fornøyd, for jeg har kost meg med mange gode bøker.

SLIK GIKK DET:

Jeg hadde et mål om å lese 25 bøker på ett år. To bøker i måneden, og en liten bonus. 

Status: 30 bøker lest! Og det med lesetørke hele høsten! Veldig fornøyd med det!

Jorden rundt på 200 bøker. Jeg har et mål, eller rettere sagt: En drøm om å lese ei bok fra alle verdens land. Etter å ha brukt mye tid på å finne bøker, håper jeg at jeg i det hele tatt klarer å finne ei bok fra alle land ...

Status: jeg har lest bøker fra 11 nye land, det vil også si 11 nye forfatterbekjentskaper! Veldig fornøyd med det!

1001 bøker du må lese før du dør. Jeg bærer ingen drøm om å lese alle disse bøkene. Men ejg synes det er morsomt å vite om hvilke bøker fra denne mursteinsboka jeg har lest. Nå har jeg lest 27 av disse bøkene eller deromkring). Line arrangerer hver måned samlesing på bøker fra denne lista. Jeg hadde et mål om å være med på tre av disse bøkene i 2013.

Status: Jeg ble med på en av bøkene. Hadde vært kjekt å være med på flere runder, men slik ble det ikke. Kanskje i 2014?

Biografisirkelen er det Moshonista som startet i 2013 - en super måte å få lest flere biografier på!
Status: Av fire runder, deltok jeg på tre av de. Det må jeg si meg fornøyd med :)

Back to the classics var en utfordring jeg gjerne skulle vært flinkere til. Målet mitt var å lese 6 klassikere, og leste hele én! Juhu! Til gjengjeld var jeg veldig fornøyd med den ene boka jeg leste, ingen ringere enn Anna Karenina av leo Tolstoj! jeg er glad i klassikere, men foreløpig tror jeg bare jeg henter frem de bøkene når anledningen byr seg. Kanskje når jeg kjøper meg nye briller?

Off the shelf - bøker jeg hadde i bokhylla før 2013 startet. Det var mange det! og bare åtte av de er lest i 2013. Sånn kan det gå, og slik gikk det. Bokhyllelesing blir det mer av i 2014.

Av alle bøkene jeg har lest, har jeg skrevet omtale av 27 bøker. 3 bøker har fått stå uten omtale av ulike årsaker.

Statistikk:

30 bøker

7 norske forfattere

15 mannlige forfattere

12 kvinnelige forfattere

21 nye forfatterbekjentskaper

20 europeiske bøker

6 asiatiske bøker

2 afrikanske bøker

1 australsk bok

1 nordamerikansk bok

8 debutbøker
12 krim
5 sakprosa/biografier
2 bøker fra 1001-listen
1 klassiker

SLIK KAN DET GÅ:

1. Jeg skal lese minst 25 bøker. Jeg har egentlig lyst til å sette et høyere tall, men med 100% jobb og 250% barn, tror jeg at 25 er oppnåelig ...

2. Jeg skal tørke støv av gamle bøker, dvs

• Minst to klassikere
• Minst 50% av leste bøker skal ha stått i bokhylla mi (som om jeg bare har ei!) før 2014 startet

3. Jeg skal delta i alle samlesingene i biografisirkelen, og delta  i Lines lesesirkel når det passer med tid og bok. I sistnevnte er det ikke alle bøker som frister like mye.

4. Jeg skal kun lese bøker fordi jeg har lyst til å lese de, ikke for å klare og nå ditt eller datt mål.

5. Jeg skal skrive omtale om alle bøkene jeg leser.

6. Jeg skal kose meg med bøker (og bare *piiiittelitt* sjokolade!)

Kavalkade for bøker lest i 2013

Jeg har hatt et godt leseår, selv med skrantende innsats på slutten av året. jeg har vært fornøyd med stort sett alle bøkene jeg har lest. Noen har klart gjort større inntrykk enn andre, men slik vil det alltid være. Når jeg nå oppsummerer leseåret 2013, gleder jeg meg til nye bøker og nye forfatterbekjentskaper i 2014!

Årets beste: Uten tvil: Lys mellom to hav av M. L. Stedman.

Om du ikke har lest denne boka enda, så har jeg bare en ting å si: Les den! Sjelden har jeg opplevd å bli så sterkt grepet av ei bok. På fremsiden av boka står det "En usedvanlig bok ... Uforglemmelig!" Og bedre kan det ikke sies!

"Lys mellom to hav er usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?"

Årets kjærlighetshistorie: Anna Karenina av Leo Tolstoj

Ah! Endelig, etter omtrent 150 år skulle jeg også lese denne kjente kjærlighetshistorien! Selv om den bød på noe annet enn jeg forventet, var jeg svært fornøyd med boka!

"Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand." (Anna Karenina om sin ektemann)

Årets "midt på treet": Selv om reisen til Irland langt fra var midt på treet, ble nok reiselektyren ikke den opplevelsen jeg hadde håpet på ...Helt greit å lese Ildfluesommer av Maeve Binchy.

Årets etterlengtede: Det må bli Politi av Jo Nesbø, som jeg ikke har skrevet omtale av. Bokbloggeir har skrevet den omtalen jeg er mest enig i. Jeg elsker Harry Hole, men synes definitivt at de første bøkene er best! Det tar for mye av for meg ...

Årets herligste: Ja, det kan ikke bli andre enn Barnepiken av Kathryn Stockett.

"Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold."

Årets overraskelse: 2013 var vel ikke året for de store overraskelsene, men kanskje boka om Sigvart Dagsland var den som "overrasket" meg mest? Fordi jeg fant ut at forfatterinnen Olaug Nilssen (som for for ingen grunn absoutt ikke likte) faktisk var veldig OK, og tenkte veldig likt meg. Faktisk så overrasket nok fortellerstemmen i boka meg mye, men absolutt i positiv retning!

"Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved han!"

Boka gav meg veldig mye! Og jeg ble ikke mindre stolt da jeg i høst fikk signaturen til Sigvart i boka mi! Så nå har jeg endelig sagt "hei". Nå angrer jeg bare på at jeg ikke sa at jeg hadde skrevet omtale av boka da han spurte om jeg hadde lest den ... Og jeg tok ikke på han denne gangen heller. at jeg aldri skal lære! 

Beste krim: Jeg vil absolutt definere Dommeren og hans bøddel av Friederic Dürrenmatt som årets mest annerledes krim - god, gammeldags og naiv! Årets beste krim, derimot, er

vanskelig å velge. Johan Theorin og Jørgen Brekke er nye krimhelter hos meg. Nådens omkrets av Jørgen Brekke er absolutt vel verdt å lese! Jeg liker de mange prespektivene i Brekkes bøker, aller mest hans selvironi:

"Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling "ekte" ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: "Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin."

Årets morsomste: Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov. Guri land! Dette var herlig og munter lesing! Og så mange dype tilsnitt! Anbefales virkelig!!!

Kort fortalt: " ... en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden."

Årets skuffelse: Du forsvinner av Christian Jungersen hadde jeg virkelig gledet meg til, men den ble ikke helt det jeg hadde håpet på ... 

Årets norske: Hjem av Anne Karin Elstad, endelig ble det dags for å lese biografien om en av mine høyt skattede forfattere!

"Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!"

Årets sterkeste: Jeg har lest mye sterk kost i 2013, og det er vanskelig å velge ut kun en. Jeg kunne valgt boka om Malalai Joya, en Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste stemme. Eller om Eunsun, som i ni år var på flukt fra Nord-Korea. Eller om om lille Azure fra Sør-Afrika som sier Jeg har sett mørkets indre. Men jeg velger Stryk meg over håret av Agnes Matre. Fordi den ikke bare røsket i velstandssamvittigheten min, som de andre bøkene gjorde. Stryk meg over håret ble nesten en sjelereise for meg, der jeg måtte ta oppgjør med noen av mine egne demoner. Vondt og godt og viktig.

"Forfatteren har klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker. Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!"