Bokomtale: Lys mellom to hav

Det har vært smått med blogging i det siste. Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg lest eller kommentert andres blogger. Travle tider, kalles de visst ... Men jeg har da fått lest bittelitt, absolutt ikke så mye jeg skulle ønsket. Til gjengjeld er jeg veldig fornøyd med valg av bok. Ja, for i hele september er antallet leste bøker kommet opp i hele èn bok. En. Kun det. September kunne godt kommet med noen ekstra dager. Fordelen er at oktober nærmer seg. Da blir det roligere dager. Forhåpentligvis.

Første gang jeg leste om M. L. Stedmans roman Lys mellom to hav, var hos Beathe. Etter den gode omtalen hennes, skrev jeg boka straks ned på leselisten min. Så da jeg senere vant boka i trøstepremie i give away hos henne, var gleden stor! Etter å ha lest boka, er gleden enda større! Så tusen takk til Beathe, som fikk meg til å lese boka!

Lys mellom to hav, er min første australske roman, og blir derfor mitt 13. bidrag i min litterære verdensreise.

Lys mellom to hav er en svært vakker bok, og jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk etter å ha lest boka, at jeg ikke  vet hvordan jeg skal skrive en omtale av den. Denne omtalen begynte jeg på i slutten av september, og her sitter jeg og har kun skrevet en innledning. Knapt nok det.

Lys mellom to hav handler om Tom Sherbourne som etter at han vender hjem fra Vestfronten får jobb som fyrvokter på Janus Rock, som ligger en halv dagsreise fra Australias vestkyst. Gjennom små glimt fra hans barndom kan vi ane at han hatt en vanskelig oppvekst. Å reise ut til en ensom tilværelse på Janus Rock blir en slags sjelereise for ham. Kanskje til og med en oppreisning. 

"Når han våkner ved siden av Isabel, hender det at han fremdeles er forbløffet og lettet over at hun ikke er død. For å være helt sikker, følger han nøye med på pusten hennes. Så legger han hodet mot ryggen hennes og suger til seg hudens mykhet, den rolige bevegelsen når kroppen hever og senker seg mens hun sover videre. Et mirakel - et av de største han har opplevd."

Tom gifter seg med sin vakre Isabel, og eventyret på Janus Rock er vakkert og sterkt. De har et sterkt og godt samhold. Det er en glød i livet deres preget av sterke naturkrefter. At de lever et ensomt liv ute i havgapet er også noe av det som er på å gjøre samholdet deres så sterkt. Samtidig kan man ane noe skjørt mellom dem. Isabel er åpen av natur, og nysgjerrig på Toms fortid og oppvekst. Tom klarer ikke å dele dette med henne. Han ønsker å skåne henne. Det kommer noe mellom dem. Og hva skjer med forholdet deres når de opplever to spontanaborter og en dødfødsel? 

"Å se inn i de øynene var som å se Guds ansikt. Ingen maske, ingen forstillelse - spedbarnet var så overveldende forsvarsløst. hun kjente seg ydmyk ved at tanken på denne forseggjorte skapningen, dette utsøkte skaperverket av blod og ben skulle ha funnet veien til henne. At hun skulle ha dukket opp nå, knapt to uker etter at ... Det var umulig å oppfatte det som en ren tilfeldighet. Barnet var tandert som et snøfnugg -det kunne lett ha smeltet og forsvunnet om ikke havstrømmene hadde ført det trygt og sikkert frem til Vrakbukta."

Lucy kommer til dem som en gave fra oven. Lucy betyr lys, og blir et vakkert og vondt symbol på det livet Tom og Isabel lever på Janus Rock. Lucy, en velsignelse og forannelse. Lucy som gjør alt rundt henne levende. Som reiser opp de fortapte. Som kommer som frelse for tap og sorg. 

Lys mellom to hav er  usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?

" - Tom, du er trett, du er bedrøvet og du tenker ikke klart. I morgen tidlig ser du annerledes på det. jeg vil ikke snakke om dette i kveld. Hun rørte ved hånden hans, og kjempet for å dempe skjelvingen i stemmen. - Vi ... vi lever ikke i en perfekt verden. Vi må leve med det.

Han stirret på henne, grepet av en følelse av at hun kanskje ikke eksisterte. Kanskje ikke noe av dette eksisterte, for selv om de sto bare noen tommer fra hverandre, var det som om de befant seg i to forskjellige virkeligheter som ikke lenger hadde forbindelse med hverandre."

Lys mellom to hav  har utfordret meg på mange måter. Først og fremst fordi den har rørt ved noen av mine sorger i livet, frykten for et liv uten barn. Og enda større: Frykten for å miste et barn. Men boka har også utfordret meg på mange etiske spørsmål. Kanskje finnes det ikke alltid et riktig svar i en vanskelig situasjon? Lys mellom to hav viser noe om det vanskelige i etiske grensesituasjoner. Hvordan kan man dømme et menneske for de valg de tar? Samtidig viser boka hvordan vi som mennesker styres av egoet vårt. Hvor lett er det egentlig å sette andre fremfor seg selv? Hvordan kan man - eller skal man - godta det livet gir oss? Eller tar fra oss ...

Tom og Isabel tar et avjørende valg da de velger å beholde barnet som kommer til dem. En avgjørelse de ikke er enige om. Men som har avgjørende betydning for dem begge, på ulike måter. Lucy, som på underfundig vis klarer å nå inn i Toms hjerte. Som blir så altoppslukende for Isabel. Lucy, som blir et tragisk tap for en kvinne en halv dagsreise unna. Kan det gjøres godt igjen? Aldri. Ikke helt.

Lys mellom to hav - sterk, gripende, vakker, vond, tankevekkende, hjerteskjærende. Les den!


Andre bloggere om boka:
Tine
Beathe

Spoileromtale: Du forsvinner

For en tid siden fikk jeg tilsendt et leseeksemplar av Du forsvinner av Christian Jungersen fra Aschehoug. Med en gang jeg fikk forespørsel om å lese boka, var jeg sikker på at det var ei  bok midt i blinken for meg. Etter å ha lest den meget engasjerte omtalen til Bok-Karete var jeg ikke i tvil: Denne boka skal jeg lese! Fort! Og etter å ha lest litt flere bokomtaler, som Rose-Maries, så skjønte jeg at her er det litt delte meninger. Likefullt vet jeg at jeg er kvinne nok til å stå for mine egne meninger, så jeg startet med friskt mot, og gledet meg til å skrive en engasjert omtale selv.

Slik ser bokas "vaskeseddel" ut:

Er det rart jeg gledet meg til å begynne på boka? Den høres jo unektelig enormt spennende ut!

Men jeg må innrømme: Jeg fant ikke noe av dette omtalte "drivet" i boka, eller det fantastiske språket til Jungersen.  Historien om Mia og Frederik er preget av hans hjerneskade, og som tema i seg selv, er dette noe jeg fascineres av. Likevel ble jeg fort "lei av" hele Frederiks hjerneskade. I hele første halvdel av boka gikk det omatt og omatt: "Men det er ikke Frederiks feil, han har en hjerneskade ..." Uansett hva som skjedde i boka, uansett hvem Mia pratet med, uansett hva ... - så gikk disse ordene varme i meg. For meg så ble det bare en lang oppramsing av hendelser som alle resulterte i det samme: Det er ikke Frederiks feil!

At Jungersen skildrer livet med en hjerneskadet på en realistisk måte, det er jeg ikke i tvil om. Likefullt ble jeg irritert av både Frederik og Mia. Det ble litt for mye for meg til at jeg klarte å leve meg inn i det. Annet enn at jeg hadde lyst til å tuppe Mia i baken og si "kom deg bort fra den idioten!" Han var jo en idiot både som syk og frisk. Vel og bra at han trengte støtte nå, men hvor mye skal en kone tåle? Ikke så mye som Frederik i alle fall! Mannen med flere affærer og bedrag bak seg. 

Boka tok seg opp etterhvert, når Mia innleder et forhold med Frederiks advokat. nå kan man kanskje si at jeg er dobbelmoralistisk her, som fordømmer Frederiks forhold og ikke Mias. Og det skal jeg med hånden på hjertet si at jeg er; dobbelmoralistisk. Er vi ikke alle det til tider? Nå er dette ei bok, og da liker jeg å lese om den romantiske kjærligheten. Så får det bare være at den ikke er så edel som den burde være. Og så var det jo slik at Mia ikke ble hos mannen av kjærlighet, men fordi han var syk. Hun hadde nok også et litt vel idyllisert bilde av at Frederik kanskje kom tilbake som den trofaste?

Noe av det jeg likte med boka, var en del filosofiske emner: Hva er kjærlighet? Hvem er vi? Hvem eller hva styrer de valgene vi tar? Og så likte jeg en del av det som Mia tenkte og opplevde, da det var veldig gjenkjennbart for meg. Jeg er dame, og tenker mange rare tanker, og takk og pris for at jeg ikke er alene om det!

Så viser det seg jo i løpet av boka, at biologien tuller med flere av personene. For hva da når det viser seg også at den utro advokaten har en hjerneskade? Eller er det Mia selv som har forandret seg? Hvem er det egentlig som forsvinner? Er menneskenes hjerner styrt av naturlovene uten mulighet til å ta egne valg? Når alt floker seg i alles hjerner ... DA blir det mye for lille meg!

Det er mulig jeg ble skuffet fordi jeg ventet meg noe mer thrilleraktig. Hvorfor jeg forventet det, vet jeg ikke, for vaskeseddelen lover vel ikke det ...? Mulig det er ordene djevelsk, psykologisk og katastrofen som villedet meg ...

Jeg hadde kanskje klart meg uten å lese boka, men jeg føler jeg må si at du må vel lese den, for det er veldig godt mulig at du kommer til å like den bedre enn meg! Til slutt: Jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste boka!!

OK, heeelt til slutt: Unntaket, som er en thriller, har jeg hørt så mye bra om, at den bestiller jeg nå! Ryktene sier at den er mye  bedre enn Du forsvinner. Så da kan det hende at Christian Jungersen kan snike seg til noen ekstra stjerner hos meg likevel!

Bokomtale: Anna Karenina av Leo Tolstoj

Jeg har som mål å lese (minst!) to bøker i måneden i 2013. I januar leste jeg ei bok, som jeg ikke ble ferdig med før 4. februar ... Men om jeg legger godviljen til, så leste jeg to bøker i  januar; Anna Karenina er ei bok i to bind. Og siden jeg liker å ta alt i beste mening, så har jeg i januar (nesten!) klart lesemålet mitt :D Hurra!

Anna Karenina av Leo Tolstoj, er en gammel, russisk klassiker. naturalisme og determinisme på sitt beste! Boka har jeg hatt lyst til å lese i over tjue år, men det måtte bli 2013 før jeg klarte å hente bøkene fra min mors bokhylle. Anna Karenina blir mitt russiske bidrag i Jorden rundt på 200 bøker  og mitt første bidrag i  Back to the classics 2013. Boka er også ei av 1001 bøker du må lese før du dør. Så da har jeg i bare ei bok fått krysset av på mange utfordringer. 

I løpet av tjue år, og vel så det, har jeg laget meg et vakkert bilde av Anna Karenina. Og slikt kan jo være skummelt når man endelig skal finne ut hvem denne sagnomsuste og, for meg, noe glorifiserte heltinnen er. Anna Karenina har for meg vært en vakker, vellykket og sterk kvinne. På mage måter stemmer denne beskrivelsen. Samtidig ble jeg overraksket over hvem Anna Karenina var i boka. Jeg hadde nok ventet meg noe helt annet. Noe mer glorifisert, kanskje. Like før jeg leste boka selv, leste jeg en omtale av boka. Allerede da skjønte jeg at boka kom til å by på noe helt annet enn det jeg forventet. Godt ute i boka var jeg skuffet over hvor lite den handlet om Anna Karenina. Det tok lang tid før det var Anna Karenina som var den mest sentrale hovedpersonen. 

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Å lese om Dolli og hennes vansker i ekteskapet fra starten av boka ga meg en pekepinn om at her er det   ekteskapelige relasjoner som er det sentrale tema i boka. Leo Tolstoj er både direkte og uredd når han tar opp de vanskelige forholdene mellom menn og kvinner. Vi kjenner jo alle til Henrik Ibsen som talsmann for kvinners rettigheter i Et dukkehjem. Tolstoj og Ibsen var viktige stemmer i samtiden, men jeg kan ikke fri meg fra at de har helt forskjellige ståsteder. Samtidig som begge har hevet røsten for kvinnene, er Ibsen liberal og "applauderer" for at Nora forlater sin mann, mens Tolstoj et mer konservativt syn på ekteskapet. Men at de begge har vært viktige talsmenn for kvinners rettigheter, det tror jeg vi skal være takknemlige for i dag! Så kan vi være enig eller uenig i deres syn på andre ting.

Leo Tolstoj skildrer mange forhold, både de gode og de vanskelige, de lovlige og ulovlige. Dolli som opplever å bli knust når hennes mann er utro. Paret klarer å reise seg, men varer det? Jeg liker at Tolstoj hever røsten for Dolli. Kitti, den unge og håpløst forelskede, som opplever å bli vraket av mannen hun tror elsker henne. Kitti er likefullt den som klarer seg best: Hun gifter seg med en god mann, og opplever lykken i et normalt turbulent forhold. Hvorfor går det så godt for de? Jeg tror Tolstoj har prøvd å skildre et forhold basert på både fornuft og følelser. Og jeg synes det er troverdig, da forholdet opplever sine vansker, både i forhold til sjalusi, egeninteresser og skyhøye forventinger. 

Vronski gikk efter konduktøren inn i vognen, men stanset et øyeblikk i døren for å la en dame komme ut. Som verdensmann forstod han ved første blikk at det var en dame av aristokratiet. (...) Da han så efter henne, vendte også hun hodet efter ham. De strålende grå øynene omkranst av tette og sorte vipper så undersøkende og venlig på ham som om hun kjente ham, men øyeblikket efter fløy hennes blikk utover folkemengden som om hun lette efter noen. I det øyeblikk Vronski så på henne, la han merke til de tilbaketrengte livsglede som lyste ut av ansiktet hennes, de strålende øynene og det knapt merkbare smil om den buede røde munnen. Det var som en riktdom av liv og glede fylte hennes vesen så sterkt at det strålte frem mot hennes vilje.

Men viktigst av alt er selvsagt forholdet mellom Anna Karenina, både til hennes mann og hennes elsker. For Anna blir hodestups forelsket i Vronski, og forlater sin mann og sin sønn for å leve ut den store kjærligheten. Det viser seg at det ikke skal bli så enkelt. For kan kjærligheten vokse i dette ulovlige forholdet?

Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand.

Boka gir også et innblikk i Russland på 1800-tallet og en gryende sosialisme/kommunisme. Men heldigvis ikke så mye at det bli vanskelig å henge med! Som en viktig motpol til dette har også religionen en sentral rolle i boka. Uten å røpe hvem som taler i slutten av boka, vil jeg dele et sitat derfra, som en oppsummering på Tolstojs hensikt med boka:

Troen - om det jeg føler, kan kalles så - har gjennom lideleser litt etter litt festet rot i min sjel. Men jeg kommer fremdeles til å trette og være heftig og uttale meg i tide og utide, og som før kommer det til å være et hellig sted i min sjel som ingen får adgang til, ikke engang min hustru, og fremdeles kommer jeg til å be Gud uten at jeg kan forklare hvorfor jeg gjør det. Men mitt liv - hva som enn kommer til å hende meg - hele mitt liv, hvert øyeblikk i mitt liv, er ikke lenger meningsløst som det før var. Det har mening, for det står i min makt å tjene det gode, et begrep som det ikke kan strides om.

Les mer om Leo Tolstoj her.

Boka er utrolig lettlest. Jeg hadde nok ventet meg at den skulle være tung å komme gjennom (og tror det er hovedgrunnen til at den har vært på vent i så mange år!) Så skammelig feil går det an å ta! Men nå gjør det jo ingenting, for nå har jeg lest boka, og er strålende fornøyd med det! Jeg kunne nok tenkt meg og lest mer om forholdet mellom Anna Karenina og hennes menn. Jeg skulle så gjerne sett mer av både hennes og Vronskis følelesliv. Jeg skulle så gjerne lest mer av samfunnets reaksjoner på dette kontroversielle forholdet. Ikke fordi jeg ikke likte å lese om Dolli og Kittis historier, men fordi når boka først heter Anna Karenina, så vil jeg lese om henne fra starten av boka.  Jeg brukte halve boka på å vente på min ungdoms heltinne, og det går jo litt på bekostning av de andre historiene. Men når var jo tittelen "Fornuft og følelser" allerede brukt nesten 100 år tideligere, så da kom vel Tolstoj ikke på noe bedre ;)

Og det jeg liker kanskje aller best med boka, er at den fremdeles er dagsaktuell! Å lese om de ekstekspalige problemene som de alle slet med i Anna Karenina, det var veldig gjenkjenbart. Hvordan man mistolker partneren, hvordan man snakker rundt hverandre og ikke til hverandre. Om å tolke alt i verste mening. Ikke minst om hvordan det kan være vanskelig å sette ord på kjærligheten. Og med utroskap som det store temaet, så er det nødvendigvis ikke lett å ta parti med noen i boka. Og jeg må si at jeg har sansen for Leo Tolstoj som ikke nødvendigvis tar parti verken for kvinnen eller mannen, men den bedratte! Jeg synes Leo Tolstoj var en klok mann, jeg! Skjønt noe måtte vi nok vært enige om å være uenige om ;)

Snart kommer filmen på kino, og den skal jeg absolutt få med meg!

Jeg anbefaler boka på det varmeste!!!