Bokomtale: Vanæret

Jeg har lest min første pakistanske bok, og den blir mitt attende bidrag i min litterære jordomseiling.

Foto: Pantagruel Forlag

 

Vanæret av Mukhtar Mai

Mukhtar Mai, en ung pakistansk kvinne, blir dømt til gruppevoldtekt for noe hennes bror angivelig skulle ha gjort. Som de fleste pakistanske kvinner, tenker også Mukhtar Mai på å ta livet sitt. For hvilket annet valg har hun når hele hennes ære er ødelagt? Men så skjer det noe som gjør at Mukhtar reiser seg, og hun  blir en talskvinne for alle undertrykte kvinner i Pakistan. Hun hever røsten mot overgriperne, ikke bare i Pakistan, men ut i Europa og verden.

"Jeg tror på Guds rettferdighet, kanskje til og med mer enn på menneskenes. Og jeg er fatalist." (Side 86)

 

Med dette som utgangspunkt, er Vanæret, ikke bare en biografi om Mukhtars opplevelse og liv, men også et innblikk i pakistansk og islamsk samfunn og kultur. Boka er ikke bare en bok om kvinnerettigheter, men om viktigheten av skole og utdannelse og menneskeverd.

 

" Det som gjør meg rasende, er  jeg ikke kan lese det som står skrevet. Koranen er min eneste skatt. Den står skrevet i meg, i hukommelsen min, og den er min eneste bok." (Side 63)

Vi her i vesten har nok et ganske forenklet bilde av  hvordan samfunnet er i Pakistan. Vi har lest og hørt om skyggesidene, og stort sett er det nok riktig det vi har hørt. Jeg har også lest om Afghanistans modigste kvinne. Det er både godt og vondt å lese disse biografiene om kvinner som viser et mot jeg ikke kan annet enn å beundre!  Først og fremst er det vondt fordi de bærer tragiske historier, og at disse tragediene ikke  er enkeltstående. Videre er det så gode bøker fordi de skaper både takknemlighet og engasjement i meg. Takknemlighet for livet mitt, og alle godene jeg har bare fordi jeg bor i Norge. Disse kvinnene skaper også engasjement og mot i meg. De skaper et driv i meg, gir meg mot til å våge og stå opp mot urettferdighet. Jeg har langt igjen, men heldigvis er det lov å begynne i det små, og ta det skritt for skritt.

"I følge sedvane har hun (kvinnen) overhodet ingen rettigheter. Slik er jeg blitt oppdratt, og ingen har noen gang fortalt meg at vi i Pakistan har en grunnlov, eller vedtekter og rettigheter skrevet ned i en bok." (side 39)

 

Vanæret skildrer et ødelagt samfunn, et mannsdominert samfunn og et islamifisert samfunn. Mukhtar har i mange år undervist jenter i Koranen. Som analfabet, har hun lært koranversene utenat. Hun har vokst opp i et samfunn der hun stilltiende aksepterer de lover og normer som gjelder. Hun vet ikke annet enn at kvinnen er mannens eiendom. Hun vet ikke at i hovedstaden får jentene utdannelse. Hun vet ikke om rettighetene sine. Landsbyrådet har sørget for at kvinnene vet minst mulig. Etter hvert som Mukhtar lærer og forstår mer av lovene som gjelder, vokser det også frem en bevissthet om hennes ansvar for å gi skolegang til ALLE barn i landsbyen. For Mukhtar vet også at bak alle de tragiske skjebnene i landet, er det mye godt. En fin og varm kultur, mange varme og engasjerte mennesker. Mange sterke og utdannende personer med et ønske om endring. Og dessverre altfor mange analfabeter som stilltiende godtar, i god tro, det de blir fortalt.

Enkel og lettlest bok! Viktig bok! Lærerik bok! Varm bok! Les den!

Mukhtar Mais hjemmeside

Andre om boka:
Rose Marie
 

Bokomtale: Hvorfor hopper jeg

Foto: Pantagruel Forlag

Kanskje har jeg allerede nå lest den viktigste boken jeg kommer til å lese i år! Viktig fordi den handler om å ha autisme, og hvordan vi rundt kan forstå og akseptere dette. Men den er vel så viktig fordi den handler om at alle mennesker er forskjellige, og at det beste vi kan gjøre er å akseptere dette. For hva er egentlig "normalt?"

"ALLE HAR ET HJERTE SOM KAN BEVEGES AV NOE."

Første gang jeg leste om Hvorfor hopper jeg, var i Beathes bokhylle. Etter å ha lest omtalen hennes, visste jeg at denne boka er et "must." Så jeg ble utrolig takknemlig  da Pantagruel Forlag var villige til å sende meg et leseeksemplar - Tusen hjertelig takk! Og jeg kan si med en gang at denne omtalen absolutt ikke blir objektiv. Det er ikke forlaget som "tvinger" meg til å være positiv til boka. Men emnet engasjerer meg på det personlige planet, og her var det mye å kjenne seg igjen i - på godt og vondt!

"Vanlige mennesker oppfatter oss som svært uselvstendige og avhengige av kontinuerlig hjelp, men iblant er vi faktisk helter som viser karakter og utholdenhet."

Hvorfor hopper jeg er en personlig beretning. Det er 13 år gamle Naoki som forteller om livet med autisme. Jeg er sikker på at mange av dere, når dere tenker på autisme, tenker på Rainman, eller en gutt som sitter på gulvet og rugger frem og tilbake. Helt i sin egen verden. Jeg har også vært der. Helt til jeg selv ble mor til en gutt med autismespekterforstyrrelse. Asperger-syndrom, eller høytfungerende autisme, som det heter på fint. I den gode enden av skalaen, som mange tenker er en trøst for meg. Men det mange ikke tenker på, er at jeg ikke ville ønsket min sønn annerledes. Tar du vekk autismen, tar du vekk det som gjør ham til akkurat den lille, perfekte skapningen han er. Takk og lov, tenker jeg av og til, for autismen. Den har ikke bare gitt meg en fantastisk herlig gutt, men den har også gjort meg til et bedre menneske. Ja, helt sant: Et bedre menneske! Mye bedre! Jeg har fått et videre og mer tolerant syn på mennesker. Jeg har lært å være takknemlig for det livet byr på. Selv om det kan, til tider, være svært vanskelig å være mor til et barn med spesielle behov, så er det mest av alt bare en eneste stor velsignelse! 

"Så lenge vi kan lære å bli glad i oss selv, er jeg ikke sikker på at det spiller så stor rolle om man er normal eller har autisme."

Naoki får frem på en fin måte i boka si noe om at vi mennesker ofte har en tendens til å se på det ytre, og dømme ut fra det vi ser. Naoki, som kommuniserer ved hjelp av alfabettabeller blir ofte undervurdert. Hvis han ikke kan snakke, kan han vel heller ikke forstå? Er det nødvendig å lage så mange rare lyder og bevegelser? Kan han ikke bare ta seg sammen?  Men i boka blir vi kjent med en moden og reflektert gutt, med god selvinnsikt og god evne til å sette sin annerledeshet i perspektiv. Jeg er så utrolig takknemlig for at han har delt sine tank er og erfaringer med oss "vanlig dødelige". Naoki skriver mye gjenkjennbart, og det er både sårt og godt å se at det er flere som opplever det samme som min sønn. Hvor mange ganger har jeg ikke følt at jeg kommer til kort som mor, fordi jeg merker andres kritiske blikk for vår "annerledes måte" å oppdra barn på. Hadde jeg bare gjort som alle andre, hadde jo aldri min sønn vært slik ... Og det er ikke alltid så lett, når jeg merker de kritiske blikkene, og stå med hevet hode og si at han ikke kan for at han oppfører seg slik. En person med autisme har f. eks. en tendens til å snakke med veldig høy stemme, og ja: Det kan være svært slitsomt å høre på! Men som Naoki også skriver, så er ikke dette noe den med autisme kan kontrollere selv. Og er det ikke vi rundt da, som må endre vår holdning til dette? Hvor vondt må det ikke være for den det gjelder å stadig bli kritisert for noe som ligger fullstendig utenfor egen kontroll?

 

Jeg kunne nevnt flere slike eksempler, men jeg vil heller anbefale deg å lese boka! Den er to the point, helt i tråd med autisters måte å tenke på! Naoki svarer på spørsmål han har fått fra "såkalt normale" folk gjennom årene, spørsmål jeg har stilt meg selv. Som jeg også noen ganger får fra mennesker rundt meg, men som jeg i enda større grad skulle ønske at folk rundt meg kunne spørre om. For det er unektelig mye lettere å svare på spørsmål, enn det er å komme med tiltale på kritiske blikk. Denne boka kommer jeg garantert til å anbefale til de rundt meg, til de som omgås min sønn, for dette var svært lærerikt! Den er lettlest, med stor skrift og mye luft! Selv med dårlige briller har du lest den på no time!

"Som om ikke dette var nok, river Hvorfor hopper jeg grunnen bort under en av de mest uhyggelige vanlige forestillingene om autisme - at mennesker med autisme er antisosiale einstøinger som mangler empati." (David Mitchell i forordet)

Jeg må også nevne noe om forordet - for det må være det desidert beste forordet jeg noen gang har lest! Forordet forklarer noe av det vi strever mest med i hverdagen her hjemme. Og nå skal du (kanskje) få lære noen nye ord: Persepsjonsvansker eller sanseforstyrrelser. Jeg ante ikke hva det var før jeg erfarte det selv i min sønn. Så godt som alle med autisme har en eller flere sanseforstyrrelser, det være seg i form av lyd, syn eller berøring. Noen er sterkere berørt enn andre. Å ha en sanseforstyrrelse kan gå utover alt annet. Jeg har ikke tenkt å skrive mer om emnet, men legger ved en video som illustrerer hvordan det er å ha persepsjonsvansker. Og les boka, selvsagt! (Til informasjon: Nevrotypical, det er sånne som deg og meg.) Ville du gått i disse skoene?
 

Selvfølgelig anbefaler jeg boka på det varmeste!

Hvorfor hopper jeg er ei varm og ekte bok.

Jeg er enormt imponert over hvor reflektert og nydelig Naoki skriver.

Denne gutten ble jeg utrolig glad i!

JEG LÅNER SELVSAGT UT BOKA TIL ALLE SOM BOR I BILAVSTAND!!!

Bokomtale: Jeg har sett mørkets indre

Jeg tør ikke glede meg for tidlig, men jeg prøver meg med et aldri så lite jubelrop: Juhu, jeg er i siget igjen :-) Tenk så fornøyd jeg var da jeg hadde lest en hel bok midt i all desembertravelheten. Og nå sitter jeg her bare to dager senere og har lest enda en bok! Til og med i går leste jeg ut boka! Ja, jeg skal innrømme at den verken var lang eller tung ... Men likefullt: Det var en hel bok! *Klapper meg selv på skulderen* 

Jeg har mange utfordringer i livet, og en av utfordringene som gleder meg mest, er min litterære verdensomseiling! Nå har jeg besøkt mitt 16. land, det vil si mitt 11. land bare i 2013. Jeg kan endelig si at jeg har vært i Sør Afrika, i Cape Town. Når det er sagt, så har jeg ikke fått sett de gode sidene ved landet og byen. Om jeg vil det, tror jeg at jeg må reise dit fysisk. Må bare spare litt først ...

Boka jeg har lest heter Jeg har sett mørkets indre av K. Sello Duiker. Solum forlag, som har gitt ut boka, skriver følgende om forfatteren:

"Kabelo Sello Duiker regnes som en av de aller fremste forfatterne i den såkalte post-apartheid-generasjonen i Sør-Afrika. Han rakk å skrive tre romaner før han tok sitt eget liv. For Jeg har sett mørkets indre fikk han Commonwealth Writers' Prize for beste romandebut på det afrikansek kontinentet da den kom ut. For å skrive denne boken, bodde Duiker i en lengre periode blant gatebarn i Cape Town."

 Hovedpersonen i boka er Azure.  Han er 12 år gammel. Snart 13 år og voksen. Azure er svart, men har blå øyne. Han passer ikke inn, og det får han merke i skolen og i nærmiljøet. Foreldrene hans blir drept da han var ni år, og han reiser da fra Johannesburg til Cape Town hvor han blir gatebarn. 

Gjennom Azure får vi være med på en eksistensiell reise gjennom Cape Town. Dette er en gripende reiseskildring hvor vi får innblikk i gatebarnas liv, narkotika, gangstere og barneprostitusjon. Duiker tegner ikke et vakkert bilde av Cape Town. Likefullt får vi små glimt av den "vellykkede" siden av byen også. Vakker natur og rike (hvite) mennesker. Duiker skriver det ikke direkte, men vi merker gapet mellom de hvite og de svarte i boka. 

Duiker reiser flere etiske spørsmål i boka. Noe av det jeg finner fremtredende i Jeg har sett mørkets indre, er spørsmålet om hvem du kan stole på. Azure opplever flere ganger at hans nærmeste sviker ham. Duiker kritiserer flere forhold gjennom boka si, både rasetematikk og maskulin seksualitet. 

Jeg har sett mørkets indre er både enkel og svært vanskelig å lese. Enkel fordi den er kort og fordi setningene er så enkle og korte, at du raser gjennom boka. Og den skrivestilen passer veldig godt til Azures fortellerstemme, som er et barn, men nesten voksen. Men mest av alt er det en vanskelig bok å lese fordi tematikken er  brutal, og fordi vi med hard hånd blir dratt inn en ond og brutal verden. Duiker pynter ikke på sannheten, kan du si!

Boka anbefales virkelig! Både fordi den er godt skrevet, men aller mest fordi den treffer. Med et knytteneveslag - midt i magen! (Den anbefales ikke å leses i romjulen, dog, som er den tida på året vi bare skal kose oss!)

Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer

Før jeg skriver omtale om min (nesten!) ferdig leste bok, må jeg bare legge ut noen skrytebilder av minstegutten på 3,5 år: Han har hatt sin første ridetime i dag! Han satt som en konge på hesteryggen! Skulle ikke tro han hadde gjort annet enn å stelle hest og ri :)

 

Så til omtalen av en rystende og veldig lærerik biografi! Les om andre biografier i Moshonistas biografisirkel! I denne runden får du lese om bemerkelsesverdige kvinner!

Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste kvinne!

Dette er utvilsomt kanskje den mest lærerike biografien jeg noen gang har lest! Det er Malalai Joya som skriver om sitt liv: Som barn i Afghanistan. Som flyktning i Iran og Pakistan. Som undergrunnslærer for jenter i Afghanistan, og som politiker i et såkalt demokratisk Afghanistan. For en kvinne og for et liv! Samtidig er boka så mye mer enn en biografi om en modig og beundringsverdig kvinnes liv. Dette er en dokumentarroman om et land vi kjenner godt og som vi har både nød for og mange fordommer mot. Dette har vært en veldig lærerik reise til et land jeg har blitt veldig glad i etter å ha lest flere bøker fra landet!

"I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette."

Malalai ble født i april 1978, bare fire dager etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren var politisk aktiv, og måtte flykte til Iran, så de fire første årene vokste hun opp sammen med moren, hennes eldre søsken og onkelen. Da hun var fire år gammel flyttet de til faren i Iran. Selv om det på den tiden var vanskelig å være afghansk flyktning i Iran, klarte de seg godt der. De var blant de få som ikke bodde i flyktningeleir, og faren hadde jobb. Etterhvert ble de nødt til å reise videre til Pakistan. Der bodde de i flyktningeleir, men forholdene var gode, og Malalai fikk god skolegang.

Da Malalai var 20 år, fikk hun tilbud om jobb som lærer i en undergrunnsskole for jenter i Herat i Afghanistan. Dette tilbudet takket hun ja til, og etter 16 år i utlendighet, vendte hun endelig hjem til hjemlandet sitt. Etter noen begivenhetsrike og farlige år som undergrunnslærer og barnehjemsdirektør, takker hun ja til å stille som kvinnelig representant i Nasjonalforsamlingen da ny grunnlov skulle lages, etter at USA hadde invadert landet i 2001. Til tross for at hun modig fortalte sannheten om krigsherrene i Nasjonalforsamlingen, ble hun noe overraskende valgt inn som parlamentariker i den nye regjeringen.

Mesteparten av boka er viet til livet hennes som politiker. Selv om hun etter kort tid i regjeringen ble suspendert fordi hun fortalte sannheten om alle krigherrene som "demokratisk" og ved hjelp av USA var blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun krevde at de måtte dømmes for grove brudd på menneskeretighetene. Det skjedde selvsagt ikke. Det er ironisk at det er hun som må leve i skjul, mens krigsherrene, som hun kaller dem kan fritt styre Afghanistan i ruiner.

"Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: At forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt. Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg  demokratiets maske."

Vi her i Norge kjenner jo godt til situasjonen i Afghanistan. og selv om jeg er blant dem som alltid har vært i mot USAs (og Norges!) invasjon av landet, så er situasjonen verre enn jeg trodde. Vi har jo gjennom media lært at Afghanistan, etter USAs invasjon av andet, endelig fikk en demokratisk valgt regjering. og så har vi lært at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har vært innskrevet i skolen. og så har vi lært at mer enn 25% av den demokratisk valgte regjeringen er kvinner. At kvinner går på skole, at kvinner har jobb, også i viktige stillinger. Det vi lesr lite om i media, er at mer enn 5 millioner barn IKKE er innskrevet i skolene. Og at av de 6 millilonene som er innskrevet i skolen, så er det langt fra halvparten av disse som faktisk går i skolen. Det er helst de som bor i Kabul som får muligheten til skolegang. Vi leser heller ingenting om at flesteparten av kvinnene i nasjonalforsamlingen er håndplukket av teokratiske krigsherrer. Mange av disse kvinnene er mer fanatiske enn mange menn. USA gir stor økonomisk støtte til den afghanske regjeringen. Det de ikke vil ta innover seg, er at en stor andel av denne såkalte demokratiske regjeringen består av krigsherrer.

"Jeg forklarte at det vi trengte i stedet for denne farlige sammensmeltningen av religion og politikk, var en verdslig regjering, en som kom til å holde seg adskilt fra religionen - religion er nemlig et spørsmål om privat tro. til tross for fundamentalismens påstander er det ingen grunn til å frykte sekularismen. Den betyr bare et skille mellom religion og politikk, noe som i virkeligheten sikrer og garanterer borgernes rett til religions- og trosfrihet."

I 1992, da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, så brøt det borgerkrig i landet. I de fire årene som skulle komme etetr dette, var noen av de verste årene i afghansk historie. Mujahedin, som var gruppen av krigsherrer, terroriserte landet mye verre enn slik det var under Sovjetunionen. Landet var preget av vold, voldtekter og drap. Ingen var trygge. Så da Taliban overtok herredømmet føltes det faktisk som en befrielse. Og vi vet nok om Taliban til å vite at også dette var ille. Tenk at Taliban faktisk ikke var det verste i landets historie!!! Etter at Taliban falt i 2001, og USA "hjalp" landet på fote igjen, så har det faktisk blitt verre. Slik det var under mujahedin, under borgerkrigen.  Krigsherrer dreper og voldtar. Arbeidsledigheten er enorm. Ingen er trygge. Skoler blir nedlagt. Kvinner er undertrykte. Menn misbruker kvinner. Og mange kvinner velger å ta sitt liv for å slippe unna. I Afghanistan er den vanligste selvmordsformen å helle bensin på seg selv og tenne på.

Midt oppi alt dette lever Malalai. Og jeg synes det mest utrolige er at hun fortsatt lever. I mange år har hun hatt minst to livvakter rundt seg. Hun skifter bosted hele tiden. Likevel hever hun røsten og taler sannheten. hun har gjort seg bemerket over hele verden, og har deltatt på mange konferanser og debatter. Hun har også mottatt mange anerkjente priser for sitt mot og engasjement. Jeg synes det har vært helt fantastisk å bli kjent med denne utrolige kvinnen. Som bare var 25 år gammel da hun reiste seg modig opp og talte krigsherrene midt i mot! You go girl!!!

Nå har jeg ikke lest slutten, så kanskje har jeg enda gått glipp av noe stort som jeg ikke får delt med deg! Da må du rett og slett lese boka selv for å få det med deg, så ja, anbefalingen min går ut: LES BOKA!

Her er en film av hennes tale i Loya Jirga, den konstitusjonelle nasjonalforsamlingen i 2003:

Eva Mulvad, en dansk filmskaper har laget en dokumentar "Vores lykkes fjende". Jeg har ikke klart å finne filmen på internett, men her kan du se et intervju med Eva Mulvad:

Bokomtale: Huset ved moskeen

Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det! 

Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen  regnes som hans hovedverk.

Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:

I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.

Videre skriver Tanum:

Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter. 

Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene. 

Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer. 

Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen  er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?

Anyways: 

Veldig god bok, som anbefales på det varmeste!

Bokomtale: Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete

Jeg regner med at det er flere enn meg som har fulgt med på det som skjer mellom Nord- og Sør-Korea de siste ukene. Tidligere i april, økte Sør-Korea  det militære trusselnivået til "alvorlig", foran en forventet rakettoppskyting fra Nord-Korea. Allerede før dette, hadde jeg planer om å lese Eunsun Kims selvbiografiske roman Nord-Korea - ni år på flukt fra helvete. I disse dager ble boka en enda mer aktuell bok enn jeg hadde trodd. Dessverre.

Nord-Korea fikk en spesiell plass i mitt hjerte etter at jeg var på Verdens Barns landsmøte i 2010. Der fikk jeg høre om det arbeidet de driver i Nord-Korea, og jeg fikk se film fra to barnehjem der. Det var så hjerteskjærende vondt å se, alle disse nydelige barna, uten en fremtid, annet enn i det militære. De ulike avdelingene på barnehjemmet hadde sine "merker", slik som norske barnehager har avdelinger som tusser og troll, havhester og sjøstjerner. På barnehjemmet i Nord-Korea, var de ulike avdelingene merket med granater, tanks og gevær. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte ... Fullstendig hjerteskjærende! Les mer om Verdens Barns hjelpearbeid i Nord-Korea her! 

Vi kjenner alle til Nord-Korea, dette lukkede og totalitære landet. Landet ingen kommer inn i, og landet ingen kommer ut fra. Mennesker lever i Nord-Korea, totalt avskåret fra resten av verden. Eunsun Kim er en av mange som har klart å flykte fra landet. Hun har skrevet denne boka for å gi alle de millioner som lider under Kim Jong-uns regime en stemme. Verden trenger å høre om den skjebne som de lider under.

"Mamma, jeg venter på deg. Jeg har ventet på deg i seks dager nå. Jeg merker at jeg snart kommer til å dø. Hvorfor kommer du ikke?"

Da Eunsun var elleve år gammel, og nesten død av sult og ikke trodde at moren eller søsteren skulle komme tilbake til henne, skrev hun sitt eget testamente på stuebordet, det ene av to møbler de hadde igjen. Resten hadde de solgt for å få penger til mat. Men nå var det ikke mer mat igjen. Hungersnøden hadde vart lenge i landet. Nå var det de militære og priviligerte som hadde førsteretten til grøden. Eunsuns far og besteforeldre var døde av sult, slik som så mange tusen andre rundt dem. Når de tror at alt håp er ute, beslutter moren at de skal flykte til Kina. Der hadde de hørt at det var velstand og rikt med mat. 

Det er kanskje feil å si at de var fylt med håp da de la på vei mot Kina, men forventningene om å overleve drev dem. Det var ikke noe politisk som drev dem bort fra landet. De hadde tillit til regimet. Men de visste hva som skjedde med landsforrædere, og frykten var stor. For å krysse grensen til Kina, måtte de krysse en elv. Den var dypere enn de hadde trodd, og siden de ikke kunne svømme, var det ikke mulig for dem å krysse grensen. De måtte vente til vinteren og isen la seg på elven. På dette tidspunktet skjønte de at flukten ikke skulle bli så "enkel" som de hadde trodd. At flukten skulle var i ni år, at de skulle leve som slaver, og at de stadig skulle leve i frykt som illegale flyktinger visste de ikke da.

"Vi er tjueto tusen mennesker som har nådd frem til vårt såkalt forjettede land, Sør-Korea. og her blir vi fremdeles regnet som annenrangs borgere, selv om den eneste feilen vi har gjort, er å nekte og sulte ihjel. Ettersom mine nordkoreanske brødre og søstre ikke har lov til å si noe, vil jeg skrive i deres navn. Jeg er helt sikker på at én dag kommer de to landene på Korea-halvøya til å slå seg sammen igjen. Det vil bli vanskelig, men det kommer til å skje. Og for at vi skal klare å finne tilbake til hverandre, trenger vi hjelp fra verdenssamfunnet. Men hvis man skal kunne finne løsninger på dette, må man først ha kunnskap om røttene til alt det onde."

Underveis i boka får vi innblikk i en hard kamp for å overleve, en ukuelig livsvilje og grusomheter vi skal være glad vi ikke har opplevd. Boka veksler mellom å skildre livet på flukt, livet i Nord-Korea og det nye, frie livet i Sør-Korea. Det er en enkel og lettlest bok, og jeg klarte å lese den uten å gråte en tåre. Jeg skal innrømme at jeg grudde meg til å lese boka, men "heldigvis" var ikke skildringene så inngående som de kunne vært. Boka har et enkelt språk, litt naivt til tider, og det tror jeg var med å gjøre boka "lett fordøyelig." 

Eunsun Kim, min nye heltinne!

Men jeg kjenner nå i etterkant at den jobber med meg. Jeg er så imponert over disse personene. De har levd et helt liv uten å vite hvor kuet de har vært. Men de har vist et så stort mot, eller kanskje overlevelsesinstikt er et bedre ord! Eunsun, søsteren Keumsun og moren har klart det umulige: Å flykte fra et lukket land to ganger! De har overlevd som illegale flyktinger og slaver i Kina, og de har klart å komme seg til Sør-korea og fått statsborgerskap der. Eunsun studerer i dag til barne- og ungdomspsykolog, selv etter at hun har mistet mer enn ni års skolegang! Det er så fantastisk sterkt å lese om hvordan de har klart seg så godt. 

Samtidig kjenner jeg at jeg får så uendelig vondt for alle de som fremdeles lever i Nord-Korea og for alle de som fremdeles lever på flukt. Jeg vil være med og være en stemme for alle de som lever under Kim-enes brutale regime, og sier som Eunsun Kim:

Dynastiet til Kim-ene har lykkes så godt med å isolere sitt kongerike at det ser ut som resten av verden har glemt den grusomme skjebnen til mine landsmenn. Hvis denne historien kan bidra til en generell bevissthet om vår elendighet, slik at resten av verden får vite om denne urettferdigheten og forstå at tiden har rent ut for det nordkoreankse regimet, da har ikke denne boken vært skrevet forgjeves."

Og jeg sier: 

Om du tar deg tiden til å lese denne viktige boka, 

da er ikke denne omtalen skrevet forgjeves.

(P.S. Jeg tar det med litt under tvil, men fordi boka var en så viktig stemme i dagens samfunn, så tar jeg det bare med som en sluttnotis. Jeg må si at jeg ikke syntes det var en velskrevet bok. Språket var enkelt og litt banalt. Det kan være oversettelsen som ikke klarer å yte det koreanske språket rettferdighet, da jeg tror at de har en meget spesiell måte å uttrykke seg på. Det som kanskje ga mest minus til boka, var at den var dårlig redigert. Her var det flere ganger at historien gjentok seg. Et pluss er at du leser boka på et øyeblikk!)

Bokomtale: Tusen strålende soler

For ett år siden leste, eh ... hørte! jeg på Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en bok som gikk rett hjem hos meg. En av de sjeldne bøkene som berørte meg så dypt at jeg bar på den i mange uker. Den berørte meg som menneske. Jeg kjente at jeg trengte å gjøre et oppgjør med meg selv. Jeg hadde en arabisk periode i 2012, der jeg leste flere bøker fra Afghanistan, blant annet Drageløperen, Bokhandleren av Kabul og Der Gud gråter. Om kulturen aldri så mye provoserer meg, så kan jeg ikke annet enn å beundre alle de menneskene jeg leste om. Ja, jeg vet at de fleste var oppdiktede, men jeg liker å tro at de representerer en del av den kulturen de skildrer. Om samfunnet er aldri så håløst, om mennene er aldri så motbydelige, om taliban finnes det ikke ord .... Om kvinnene er aldri så undertrykte, så er de rakryggede og flotte. Jeg elsker og beundrer disse kvinnene jeg har lest om i disse bøkene. Hadde jeg bare hatt et snev av deres mot! Hadde jeg bare hatt et snev av deres pågangsmot! Offervilje. Styrke. Jeg har alt det de hadde fortjent. Og jeg tar det som en selvfølge. Ved å lese disse bøkene, har jeg blitt meg bevisst på mine egne velsignelser og goder. Og jeg tar meg i å ønske og bli et bedre menneske gjennom disse historiene. Og underveis har jeg blitt så glad i Afghanistan, selv om jeg vet det høres både rart og sikkert urealistisk ut. Men jeg har det! Jeg har fått et hjerte for Afghanistan og menneskene der. Noe som egentlig er bådde fremmed og ganske ukjent for meg, har blitt viktig for meg. Om det har gjort meg til et bedre menneske, det får være opp til andre å bedømme. Men jeg vet med meg selv at det har endret mitt syn på andre mennesker. Det bor mye mer i et menneske enn det vi kan se med vårt blotte øye. 

Men nå har det altså gått et år siden jeg kjøpte Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Ei bok som ble kjøpt fordi Drageløperen av samme forfatter berørte meg så enormt sterkt. Likevel har Tusen strålende soler blitt liggende og samle støv (noe må jo samle støv når ikke klutene mine gjør det!) Og jeg gledet meg sånn til å ta fatt på boka. VG skriver om boka: "Etter Dragløperen var forventningene skyhøye. Hosseini har ikke bare innfridd, denne romanen er uforlignelig." Mine forventninger var også skyhøye, og det pleier egentlig å være et dårlig tegn. Men etter å ha lest denne omtalen, begynte jeg med friskt mot på boka, og valgte å holde forventningene skyhøye. Og når Washington Post skriver: "I tilfelle du skulle lure på om Khaled Hosseinis Tusen strålende soler er like bra som Drageløperen, her er svaret: Nei. Den er bedre.", da var jeg beroliget. 

Oi, jeg har visst begynt å skrive fryktelig lange innledninger ... ;) Beklager, det er sånn det går når man har mye på hjertet. Men nå kommer altså omtalen:

Tusen strålende soler handler om to kvinner som møtes, og som står sammen i kampen mot en brutal ektemann. 

Mariam, som er en harami, en uekte datter fra landet vokser opp under trange kår samme med moren sin. Hver torsdag sitter hun og venter på faren sin som skal komme på besøk. Faren er en velstående forretningsmann med stor familie. Han kan selvsagt ikke anerkjenne den ulovlige datteren sin. Mariam ser opp til faren sin, og hun lever og ånder for disse ukentlige besøkene. Når Mariam som femtenåring velger å oppsøke faren i hjemmet hans, får dette fatale følger. Etter dette blir Mariam giftet bort til en tredve år eldre enkemann.

"Mariam var en trettitre år gammel kvinne nå, men det ordet, harami, gjorde fremdeles vondt. Å høre det fikk henne fremdeles til å føle seg som en pest, en kakkerlakk. Hun husket hvordan Nana hadde grepet henne i håndleddet. "Du er en klossete liten harami. Dette er takken for alt jeg har tålt. En klossete, liten harami som knuser arven min."

Laila blir født den natten russerne invaderer Afghanistan. Faren hennes er lærer. Laila er en moderne og oppvakt jente som vokser opp i Kabul. Hun går på skole og lever et veldig fritt liv i Kabuls gater. Hennes beste venn er Tariq, som er en gutt. Vennskapet hennes med Tariq er avgjørende for mange av Lailas livsvalg. 

"Han kommer til å gå løs på deg (Laila) også, vet du," sa Mariam og tørket hendene på en klut. "Før eller siden. Og du gav ham en datter. Så du skjønner, din synd er til og med mindre tilgivelig enn min."

Selv om Mariam og Laila er naboer, har de ikke hatt noe med hverandre å gjøre. Ikke før ulykken rammer Laila, og det er Mariam og mannen som tar seg av henne. Etterhvert blir disse svært ulike kvinnene allierte i kampen mot en brutal ektemann i et kvinneundertrykkende samfunn. 

"Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid. Husk det, Mariam."

Tusen strålende soler er ei god bok. Jeg vil ikke si at den berørte meg så sterkt som jeg hadde forventet, eller kunne ønsket meg. Boka tegner et sterkt bilde av et ødelagt Afghanistan, av sterke, flotte mennesker, men også avskyelige mennesker. Men jeg synes språket i denne boka blir litt platt. Drageløperen synes jeg var så vakkert skrevet. Denne godt skrevet.  Det er mulig jeg er urettferdig mot Hosseini når jeg skriver dette. Det er mulig det er oversettelsen som gjør språket platt. For det er mange grammatiske feil i boka, og da begynner jeg jo selvsagt å lure på om jeg egentlig burde ha lest boka på originalspråket. Likefullt: Tusen strålende soler klarer ikke å gripe meg. Den klarer ikke å opprøre meg. Den får meg ikke til å kjenne sorgen og livsmotet i hver fiber i kroppen. Men boka får meg til å tenke. Den får meg igjen til å bli takknemlig for hvor godt jeg har det. Og igjen må jeg beundre livmotet jeg får lese om hos mennesker som tilsyelatende ikke har mulighet til å bevare håpet og motet. Jeg sier som Laila:

"Det er leit å høre," sier Laila, og hun forundres over hver eneste afghaners historie er merket av død og tap og en sorg man ikke kan forestille seg. Og likevel ser hun at menneskene finner en måte å overleve på, å fortsette."

Det er dette som har gjort meg så glad i Afghanistan, eller afghanere. Jeg kjenner ikke en eneste person fra Afghanistan, men jeg har så lyst til å omfavne dem alle sammen! Temaene i boka er mange. Boka er selvsagt et lite stykke afghansk historie, gjennom brutale historier om krig, kvinneundertrykkelse, flukt, skam og frykt. Samtidig er det en bok om samhold, individets rett og viktigheten av å bevare håpet. Religionen har selvsagt en sentral rolle, både som noe som misbrukes, men også som holder motet oppe og gir håp. Mest av alt handler boka om behovet for å elske og bli elsket.

Og til slutt: Selvfølgelig kan du godt lese boka! jeg er glad jeg har lest den! og det er mulig jeg leser den om igjen en gang, da på engelsk, så klart! God bok :)

Hør Khaled Hosseini fortelle om boka:

Se trailer til filmen her: