Bokomtale: Vanæret

Jeg har lest min første pakistanske bok, og den blir mitt attende bidrag i min litterære jordomseiling.

Foto: Pantagruel Forlag

 

Vanæret av Mukhtar Mai

Mukhtar Mai, en ung pakistansk kvinne, blir dømt til gruppevoldtekt for noe hennes bror angivelig skulle ha gjort. Som de fleste pakistanske kvinner, tenker også Mukhtar Mai på å ta livet sitt. For hvilket annet valg har hun når hele hennes ære er ødelagt? Men så skjer det noe som gjør at Mukhtar reiser seg, og hun  blir en talskvinne for alle undertrykte kvinner i Pakistan. Hun hever røsten mot overgriperne, ikke bare i Pakistan, men ut i Europa og verden.

"Jeg tror på Guds rettferdighet, kanskje til og med mer enn på menneskenes. Og jeg er fatalist." (Side 86)

 

Med dette som utgangspunkt, er Vanæret, ikke bare en biografi om Mukhtars opplevelse og liv, men også et innblikk i pakistansk og islamsk samfunn og kultur. Boka er ikke bare en bok om kvinnerettigheter, men om viktigheten av skole og utdannelse og menneskeverd.

 

" Det som gjør meg rasende, er  jeg ikke kan lese det som står skrevet. Koranen er min eneste skatt. Den står skrevet i meg, i hukommelsen min, og den er min eneste bok." (Side 63)

Vi her i vesten har nok et ganske forenklet bilde av  hvordan samfunnet er i Pakistan. Vi har lest og hørt om skyggesidene, og stort sett er det nok riktig det vi har hørt. Jeg har også lest om Afghanistans modigste kvinne. Det er både godt og vondt å lese disse biografiene om kvinner som viser et mot jeg ikke kan annet enn å beundre!  Først og fremst er det vondt fordi de bærer tragiske historier, og at disse tragediene ikke  er enkeltstående. Videre er det så gode bøker fordi de skaper både takknemlighet og engasjement i meg. Takknemlighet for livet mitt, og alle godene jeg har bare fordi jeg bor i Norge. Disse kvinnene skaper også engasjement og mot i meg. De skaper et driv i meg, gir meg mot til å våge og stå opp mot urettferdighet. Jeg har langt igjen, men heldigvis er det lov å begynne i det små, og ta det skritt for skritt.

"I følge sedvane har hun (kvinnen) overhodet ingen rettigheter. Slik er jeg blitt oppdratt, og ingen har noen gang fortalt meg at vi i Pakistan har en grunnlov, eller vedtekter og rettigheter skrevet ned i en bok." (side 39)

 

Vanæret skildrer et ødelagt samfunn, et mannsdominert samfunn og et islamifisert samfunn. Mukhtar har i mange år undervist jenter i Koranen. Som analfabet, har hun lært koranversene utenat. Hun har vokst opp i et samfunn der hun stilltiende aksepterer de lover og normer som gjelder. Hun vet ikke annet enn at kvinnen er mannens eiendom. Hun vet ikke at i hovedstaden får jentene utdannelse. Hun vet ikke om rettighetene sine. Landsbyrådet har sørget for at kvinnene vet minst mulig. Etter hvert som Mukhtar lærer og forstår mer av lovene som gjelder, vokser det også frem en bevissthet om hennes ansvar for å gi skolegang til ALLE barn i landsbyen. For Mukhtar vet også at bak alle de tragiske skjebnene i landet, er det mye godt. En fin og varm kultur, mange varme og engasjerte mennesker. Mange sterke og utdannende personer med et ønske om endring. Og dessverre altfor mange analfabeter som stilltiende godtar, i god tro, det de blir fortalt.

Enkel og lettlest bok! Viktig bok! Lærerik bok! Varm bok! Les den!

Mukhtar Mais hjemmeside

Andre om boka:
Rose Marie