Bokomtale: Blå aubergine

Som mitt niende bidrag til min litterære verdensomseiling, har jeg lest Blå aubergine av Miral al-Tahawy, en bok fra Egypt. Boka har jeg også hatt liggende i bokhyllene lenge, så den blir i tillegg et bidrag til The off the shelf challenge.

Miral al-Tahawy er en prisvinnende forfatter, og skriver både romaner og noveller. Hun har beduinbakgrunn, og er en pioner innen egyptisk litteratur. Jeg trodde hele tiden at forfatteren var en mann, sikkert fordi Miral ligner på Mikal. Det er forsåvidt greit. Likefullt burde jeg kanskje tenkt på å sjekke det underveis i boka. For det var ingen tvil om at boka handler om undertrykte kvinner. Feminismen er sterkt tydelig i boka, og det kan du lese mer om i avhandlingen The Oppressive Oppressed in Miral Al-Tahawys Blue Aubergine. Blå aubergine fikk fantastiske kritikker i Egypt, men boka ble også sterkt kristisert.

Blå aubergine var en veldig lettlest bok, ikke mer enn 159 sider og lest ut på et par timer. Samtidig var det en vanskelig bok å lese. Hovedpersonen er Nada, og vi følger livet hennes gjennom tre ulike perioder i livet hennes, gjennom tre ulike synsvinkler: Første, andre og tredje person. Dette gjorde det vanskelig å følge med på hvem som var fortellerstemmen og hvem historien handlet om. Ved siden av de mange fortellerstemmene, glir også Blå aubergine mellom drøm og virkelighet, erfaringer og ønsketenkning. Blå aubergine mangler også en tydelig avslutning, som gjør at man (i alle fall jeg) sitter litt skuffet tilbake etter siste side er lest. Det er mulig dette hadde vært noe bedre om jeg hadde hatt bedre bakgrunnskunnskap om egyptisk historie for jeg begynte på boka.

Blå aubergines første del er viet Nadas barndom. Nada ble født  en sjebnesvanger natt i 1967, under seksdagerskrigen mellom Egypt og Israel. Hun var prematur, og hadde derfor en vanskelig start på livet. Videre har oppveksten bydd på lere utfordringer, ikke minst vanskelighetene med å leve opp til foreldrenes forventninger til henne. 

Åpningen av boka

Blå aubergine, del to, handler om Nada som student. Hun bor på internat og deler rom med tre andre jenter. På universitetet bruker hun sjal, og dekker så mye hun kan av hodet. På denne måten kan hun gjemme seg, skjule alle arrene fra barndommen. Hun har aldri vært pen, og har alltid fått høre det. Men hodeplagget  blir også en mur som hindrer henne i å oppnå det hun drømmer om. For Nada bærer på et sterkt begjær og et brennende ønske om intimitet. 

Ibn Hazm, fra Duens ring

Blå aubergine, del tre, handler om Nadas liv som doktorgradsstudent. I denne delen av boka får vi et innblikk i islamsk litteratur. Det er Duens ring av Ibn Hazm, som blir en gjennomgangstone. Duens ring er et litterært verk som handler om "the art of love". Det er vakkrt og veldig inspirerende å få lese disse tekstene, som gir dybde og bedre forståelse til Nadas liv, både som individ som strever med å finne sin plass i et samfunn i sterk endring, men også for å bedre forstå konflikten mellom et tradisjoner og modernitet.

Til å være en såpass kort roman, så rommer Blå aubergine mye, alt fra flere personkarakteristikker av Nadas familie og næreste venner, Nadas indre kamp mellom sine romantiske lenglser i et samfunn der det er vanskelig å leve dette ut og et innblikk i egyptisk historie og et samfunn i endring. En på mange måter utfordrende (men lettlest) bok, absolutt vel verdt å lese!

Ein slags bokomtale: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Biografisirkelen er oppretta, og eg er med! Det er Moshonista som oppmuntrar oss til å lese biografiar. I første runde er kategorien populærmusikk. I neste runde er det forfattarar som er kategori, og blogginnlegga skal vera klare i midten av august. 

Eg las biografien om Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen i februar, og sidan eg ikkje har hatt tid til å lesa ein ny biografi, brukar eg denne omtalen i denne runden:

I 2009 var eg på litteraturfestival på Sting i Stavanger. Eg hadde vore der fleire gonger før, men dette året gledde eg meg ekstra, for ingen ringare enn Sigvart Dagsland skulle kome! Verdas største  helt! Litt keisamt at han skulle intervjuast av Olaug Nilssen. For kven var ho? Greit nok at ho nett hadde gjeve ut biografien til Sigvart Dagsland, men ho hadde jo ingenting med han å gjere, spør du meg! Det var jo han eg ville høyre. Ikkje ei ukjend forfatterinne som skriv for og om andre. Kunne han ikkje lese frå boka si sjølv? Men som den ihuga Sigvart-elskaren eg var, gjekk eg likevel!

Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved  han! Tru meg, eg hadde lyst monge gonger i løpet av intervjuet. Sjølv om han provoserte meg inderleg! Kor var det blitt av den gladkristne Sigvart? Ikkje det at eg nokon gong hadde rekna han for å vere det, men no var han så anti alt. Og eg var jo ikkje det, eg var jo framleis den same gladkristne Pia, som hadde gått i tensing og sunge sangane hans, og blitt oppbygd av songane hans. Og framleis blei fryktelig oppbygd av songane hans! Når det er sagt, så vert eg, i skrivande stund, framleis oppbygd av å høyre på Sigvart sine sangar.) Men no sat han der og dementerte heile kristendomen, og eg var provosert (det var sikkert Olaug si skyld! Men eigentlig var eg mest provosert på meg sjølv, som var (for mykje!) einig med Sigvart Dagsland. Han kan meine kva han vil, men eg ville ikkje røske opp dei vedtekne (fastgrodde) sanningane i livet mitt. Eg var ikkje der. Då. (Og ikkje heilt enno!) Om eg ikkje er så konservativ kristen som Olaug Nilssen er (Kilde: Sigvart Dagsland), så likar eg å tenkje på meg sjølv som konservativ, men nytenkjande. Ikkje liberal. (Og eg drikk den såkalla galskapen som kallast vin!)

Til bursdagen nokre veker seinare, fekk eg boka i gåve frå min kjære mann. Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Av Olaug Nilssen. Til Pia. Frå han som ikkje likar Sigvart Dagsland, som påstår at broren Jon er ein mykje betre musikar (og det veit han sidan han arbeidar saman med Jon!) Umiddelbart blei eg glad, for eg hadde jo lyst til å lese boka. Og eg elskar jo Sigvart Dagsland. Og sidan Olaug Nilssen var ei heilt ukjent forfattarinne, så hadde eg på sett og vis gløymt ho. Men så kom eg på ho igjen. At eg eigentlig ikkje likte ho. At ho irriterte meg. Og dette  hadde ingenting med at eg hadde vore sjalu på ho. At det var ho som sat og intervjua Sigvart Dagsland, og eg eg bare sat der og ikkje ein gong kunne ta på han, endå eg hadde klart det om eg hadde prøvd. Eg skulle tatt på han! No angrar eg. Så då tok eg like godt og ikkje las boka. Eg var jo eigentlig ikkje interessert i å lese om kordan Olaug Nilssen nesten blei frelst av Sigvart Dagsland. Han er ingen frelsar ...

Men så har åra gått, og boka har lege i bokhylla og samla støv (som så mykje anna i dette huset!) Og i mellomtia har eg faktisk blitt kjent med Olaug (fra no vil det kun gå på førenamn!) Som sagt, så har eg jo sete ved sidan av ho på litteraturfestivalen. I fire månader no har eg vore i same facebookgruppe som Olaug, altså: Me har same interesser. Me har kommentert kvarandre, og eg må seie at eg synst me har ein god dialog. Og i kveld, så henta eg altså boka fram, og no skjønar eg at all mi frustrasjon (ikkje misunning!) mot Olaug, har vore heilt bortkasta. For eg trur me kunne ha vore riktig gode vener om me bare hadde møttest tidligare. Sjølv om eg les ei bok om den store helten min, så kan eg ikkje fri meg frå at det er Olaug eg likar best å lese om. Ikkje berre er me jamngamle (nesten), men me har vore med i tensing begge to (men kven var ikkje med i tensing då me var ungdomar?) Faktisk var me saman fyrste gong allereie i 1992; på TT-92 i Asker. Meg, Olaug OG Sigvart. Det skulle eg ha visst den kalde novemberkvelden på Sting i 2009, at eg hadde vore saman med dei begge allereie 17 år tidligare. Kanskje eg hadde irritert meg ein smule mindre ...?

Men no som Olaug plutselig ikkje lenger var ei ukjent forfattarinne, men ei som har kommentert eit par av mine innlegg i Facebook-gruppa vår, var det med iver eg starta å lese boka. Me er jo trass alt vener! Ho skriv veldig levande og annleis. Men eg likar denne annleis måten å skrive boka på. Eg likar metaperspektivet, den veldig synlige forteljaren. Så godt likar eg denne stilen at eg adopterer metaperspektivet og skriver meg sjølv inn i omtalen av boka. Og det kjennest heilt riktig. For er det nokon som har levd med Sigvart på brødskiva, så er det meg. Han skulle berre visst kor mykje han har betydd for meg. Songtekstane hans har talt til meg fleire gonger. Songen hans Dåp, frå plata Stup (1994) var den som fekk meg til å våge steget til truande dåp då eg var 19 år.

Så reises du opp gjønå jubelsang

mot himlen bak vannflatens speil

med Jesus ga du deg øve te stupet

med Ham står du rensa opp fra dypet

Så reises du opp gjønå jubelsang

Sjølv om eg seinare høyrte Sigvart på TV fortelje at denne handlar om barnedåp, så var det ikkje det songen handla om for meg. For meg handla songen om å ta eit sjølvstendig val og handle på det. Mi tru. Min Gud. Mitt val. Ikkje minst, mitt liv! Noko av det eg har likt best med Sigvart sine tekstar, er at dei handlar om livet. At trua mi ikkje er atskilt frå kvardagslivet. At det handlar om å ta dei gode vala. Kven er vi til å døme?

"Den altomfemnande kjærleiken trur eg så sterkt på at eg forkastar ideen om at det finst synder ein ikkje kan gjere opp for, at det finst eit helvete nokon kan hamne i. Og at mange av historiane mange har skapt om Gud, hellar speglar menneskas avgrensa kjærleik til kvarandre enn beskriv Guds eigen." (side 22)

Olaug bruakar mykje plass i boka på å definere Sigvart Dagsland som ein kristen artist. Sjølv er han svært bevisst på at han er kristen OG artist. Å vere kristen artist meinar han er ein artist som utelukkande syng for eit kristent publikum. For han har det vore viktig å ha eit breitt publikum. Sjølv om eg no har fått svært sansen for Olaug, og me er begge einige om at Sigvart burde vore "meir kristen", så er eg ueinig med ho her. Eg er svært glad for at Sigvart ikkje har definert seg som ein kristen artist. Det gjorde det lett for meg å vere ein ihuga Sigvart-fan då eg var ungdom. Eg trong ikkje skjule at favorittmusikken min var noko "kristent". For eg var ikkje aleine, "alle" likte Sigvart. Ikkje berre dei kristne venene mine. For at eg var ein modig ungdom, det er å dra det langt. Så takk til Sigvart som definerte seg bort frå kristen artist-stempelet. Og så lenge som eg let som eg likte New Kids on the Block, så var det greitt at Sigvart Dagsland var favoritten min. (Ser du, Olaug, New Kids on the Block er og ein fellesnemnar for oss!)

Og det er ikkje berre godt å lese ei bok om Sigvart, den STORE helten! Det har vore veldig kjekt å få betre kjennskap til kven Sigvart er. Å høyre meir om bakgrunnen til songane. Tekstane som eg aldri blir ferdig med, fordi eg (faktisk!) har vekse i forstand med åra! Då eg var naiv ungdom, trudde eg alle songane hans handla om Gud. Det tok lang tid før det gjekk opp for meg at Sigvart song om politikk, at han er ein idealist. Det var først på denne novemberkvelden, på Litteraturuka i Stavanger, der han sat samen med Olaug (og eg sat like ved han og ikkje tok på han!) at eg forstod at han ikkje berre kritiserte kyrkja, men nærast tok avstand frå ho. For eit kyrkjemenneske som eg, var det ikkje lett å svelgje. Ein av mine absolutte favorittsongar er Djupe spor:

     Du har gitt oss kjerkå, Gud 

Hu gjør vel ka hu kan

Hu virke sleden, hu e litt rar

Men om hu svikte, så e hu alt me har

Dette har alltid vore viktig for meg. Kyrkja er kyrkja (og på inga vis ufeilbarlig!), og Gud er Gud (om alle mann var døde! Som faktisk var favorittsalma mi då eg var ni år! Berre for di eg var fascinert over at dei kunne banne i ei salme.) Tilbake til Sting og Sigvart som plutelig braut med alle ideala mine. Han sat der og laga ny teologi i sånn der "alle-vegar-fører-til-Rom-stil". Eg fekk vondt i heile meg. Men om eg skal vere ærlig, så trur eg det verste var at idealet mitt Sigvart brast. Han var ikkje heilt den eg trudde. Og no har eg lese boka om han, og eg kjenner igjen at dette slit i meg.  Eg vil berre ha og like den Sigvart som ein gong var. Og når eg les boka, så ser eg  at han aldri var den eg trudde. At han allereie som ungdom i tensing var lite autoritestru. Det er ikkje noko han har blitt. Det er ikkje noka "miljøskade". Det er Sigvart! Så om eg no skulle ha skrive ein song om Sigvart, hadde han sett slik ut:

Du har gitt oss Sigvart, Gud

Han gjør vel ka han kan

Han virke sleden, han e litt rar

Men om han svikte, så e han "alt" me har

Eg har gjennom åra vore på ein del konsertar med Sigvart Dagsland (men langt i frå nok!) Eg har elska å sitje der og berre  høyre, nyte songane, musikken og stemmen hans. Verdas beste stemme! Sigvart klarer å røre heile meg med musikken sin. Samstundes har eg aldri klart å lande på om eg likar Sigvart Dagsland som forteljar. Somme gonger synst eg at Sigvart løftar seg sjølv og musikken med anekdotene sine. Men ikkje alltid. Av og til synst eg det virker kleint. Eller når han er på TV, og eg synst han skal bli sint, sur eller kva som helst. Han berre sit der. Uberørt. Balansert. Som Olaug skriv: "Du er ein ekstremt diplomatisk og harmonisk mann." (side 158) Og eg blir så glad! Det er ikkje berre eg som reagerer på dette. Av og til blir eg så provosert av at han er så avbalansert. At han alltid smiler, rolig og nøkternt. At han alltid har eit svar. Ingenting vipper han av pinnen (sjølv om Gangnam style nesten klarte det.) Så les eg i denne boka, og eg forstår mange gonger at Olaug har lyst til å ta mannen i armane og riste han medan ho skrik at han må reagere! Det er ikkje eg som er rar. Me er fullstendig normale, Olaug og eg! Det er Sigvart som er rar. (Ein parantes som alle bortsett frå Sigvart kan lese: Eg elsker denne harmoniske Sigvart!)

Og når eg les vidare i boka, så ser ei ny og heilt ukjend side hos Sigvart. Usympatisk. Eg har aldri slutta å like Sigvart, sjølv om eg har vore ueinig med han. Synst han til tider har vore klein som forteljar. At han ikkje har vore som eg ville ha han. Men usympatisk?  "... at Sigvart heldt ein nokså arrogant tone overfor dei potensielle arrangørane." (side 178/179)

Du lurer kanskje på når eg skal starte bokomtalen min? Eg skal i alle fall snart avslutte han. Som eg har nemnt før, så har Sigvart Dagsland vore ein viktig del av mitt liv. Og når eg no har lese ferdig boka og ser tilbake på livet mitt, så ser eg at liva våre har vore ulauselig knytta saman i fleire år. Som eg skreiv: Sigvart, Olaug og eg var saman på TT-92 i Asker. Sigvart har vore med i Løgnaslaget, og eg har hatt ein av medlemmane der som lærar. Eg har vore ein del teologisk ueinig med Sigvart (og er det enno, men det er greitt!) Mot slutten av boka endra han synet sitt på Bibelen, og det gjorde at eg pusta lettare. Og det var ingen ringare enn Jacob Jervell, syskenbornet til den elskede farmora mi, som hjelpte han på vegen der. Og innimellom helsar eg på broren hans, Jon, når eg hentar mannen min på jobben. Og så er eg viss på at Karoline og eg er i slekt, kanskje femtenmenningar! Dessutan har eg vore på kino med Karoline allereie i 1990. To venninner og eg synst det var veldig stas å sitje ved sidan av Karoline (og Gud veit kven som var med ho!) då me såg filmen Ghost. Me kunne ikkje la vere å fnise, og sjølv om det var fryktelig nifst, så klarte me å manne oss opp til å spørje om å få autografen på kinobilletten. Det fekk me sjølvsagt! Det er ikkje til å komme unna at fnisefaktoren steig betraktelig då Karoline byrja å grine under filmen. Så trist var han då ikkje!  For å ikkje snakke om då eg møtte Sigvart på lekebutikken like ved Fløibanen. Der stod han rett ved sida av meg, og eg tenkte at no er sjansen min komen til å endelig helse på han. Det gjorde eg sjølvsagt ikkje. Akkurat som eg heller ikkje tok på han på Litteraturuka. Eller på alle konsertane der eg ikkje reiste meg opp og sa "Hei Sigvart! Her er eg!" Mest av alt har me vore ulauselig knytta gjennom musikken. Eg blir stadig oppløfta av songane hans! Så om me er ueinige om eitt og anna, så er eg mest av alt evig takknemlig for alt eg har opplevd gjennom musikken. At musikken har vore der i både gode og tunge tider. Der eg har opplevd å bli løfta opp til noko guddommelig, og der eg har berre kunne sitje ned og bli velsigna.

No er du kanskje ueing i at dette er ei bokomtale. Og kanskje har du rett. Likefullt vil eg sei at tankane mine i dette inlegget er basert på tankar eg opplevde etter å ha lese Nesten frelst av Sigvart Dagsland, ein biografi skriven av Olaug Nilssen. Ei forfatterinne som for meg ei gong i tida var heilt ukjend og ganske så irriterande. Heldigvis har eg endra oppfatning. For elles hadde eg kanskje aldri lese denne boka. Ei bok som har rørt ved mange kjensler i meg. Både fordi eg har vore ueinig, fordi eg har vore sint og trist fordi ideala brast. Men eg har og blitt glad av boka. Fordi eg har lov til å lese om og bli betre kjent med ein av kvardagsheltane mine. Fordi eg har fått lov til å røske litt i mitt eige trusliv (det gjorde vondt og!) Kanskje mest av alt er eg glad for å ha stifta betre bekjentskap med Olaug Nilssen (no brukar eg begge navna igjen, for no er det forfatterinna eg snakkar om!) No gler eg meg til å utvide boksamlinga mi!

Takk til Sigvart for eit hav av god musikk og utallige dykk i livet og trua gjennom fleire år! Takk til Olaug som har skrive ein herlig og drivande god bok om favorittmusikaren min! Takk til begge for å ha fått meg til å tenke! Og så ser eg at vi er ikkje så ulike, me tre. Tru om ikkje Gud har sansen for oss alle, med dei (u)like ståstadene våre!

Eg ynskjer alle mine lesare ein velsigna GLAD dag! Gjer noko godt mot ein du er glad i!

Bokomtale: Blodleie

For ikke lenge siden, så leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Denne boka fanget meg, og jeg hadde fått enda en ny favorittforfatter. Jeg ble bent frem mektig imponert over den sakte fremdriften i boka, samtidig som jeg likevel ble drevet til å lese side etter side, fullstendig oppslukt over hva som skulle skje videre. Og så var det så mange vakre naturskildringer. Behovet for å reise til Öland var sterkt! Jeg kan ikke si det bedre enn Ingvar Ambjørnsen:

"Skumringstimen har et elegant uttenkt plott, men den har også en sårhet i seg, og en atmosfære som er gripende ...En fortelling som man faller rett inn i allerede på første side, og som man ønsker å bli lenge i ... Utmerket!"

Vi manglet bok to i Ölandsserien, så heldigvis har jeg en mann som følger med og kjøper de bøkene jeg trenger. Nattefokk er en spøkelseskrim med mange spennende og drivende gode historier. Igjen skriver Johan Theorin en slow crime med mange aspekter. Det er vakre naturskildringer, sterke naturkrefter og både sterke og skjøre relasjoner mellom mennesker. Hvem er egentlig de personene vi tror vi kjenner?

Nå som Johan Theorin hadde grepet lesehjertet mitt, var det ikke vanskelig å plukke frem bok nummer tre i Ölandsserien: Blodleie. Jeg ville lese mer om Theorins barndomsøy. Jeg ville ut på alvaret, oppleve naturkreftene, møte menneskene og se alle de små stedene rundt på den lille, smale øya.

Det er vår, nesten! Gerlof Davidsson, 83 år gammel, bestemmer seg for å flytte ut fra gamlehjemmet og tilbake til hytta si i Stenvik. Han vil dø hjemme, alene. Gerlof kjenner på seg at han ikke har lenge igjen, men det sier han ikke til de ansatte på hjemmet, for da ville han ikke fått flytte hjem igjen. Mens Gerlof venter på våren, sitter han i hagen med et pledd over de revmatiske beina, og venter på årets første sommerfugl. Fargen på sommerfuglen sier noe om hvordan våren blir. Årets sommerfugl er både lys og mørk - hva betyr det?

"Gerlof vegret seg mot å gruble på gåter og mysterier, det hadde han sagt til Per Mörner, men tankene kom likevel. Han hadde vært uhelbredelig fiksert på dem siden barndommen, og nå satt han her med dagboka og tenkte på Ellas troll, som måtte ha vært Henry Fors' sønn."

Det er Gerlof som er gjennomgangsfiguren i Ölandsserien. I Skumringstimen får han tilsendt en barnesandal, som han tror tilhører hans forsvunnende barnebarn. Klarte de etter 20 år å løse mysteriet om hva som skjedde med Jens. I Nattefokk forteller Gerlof historier fra gamle dager, både de som er faktiske og de sagnomsuste spøkelsesfortellingene fra Åludden gård. Gerlofs lange liv som sjøkaptein hjelper politiet å løse et drap, som tilsynelatende så ut som et uhell.

Blodleie skiller seg ut ra de to foregående bøkene. Blodleie  starter in medias res, det vil si at den starter med slutten. Boka åpner med at Per Mörner skal brenne for sin fars synder. Det eneste han kan gjøre er å be om nåde.

Etter denne dramatiske åpningen, går vi noen uker tilbake i tid. Det nærmer seg påske, og Per, som har arvet et hus i steinbruddet på Öland, er på vei dit for å feire påsken med barna sine. Per har ikke hatt kontakt med faren sin, Jerry på mange år. Jerry er gammel og syk, og da Jerrys filmstudio brenner opp, begynner Per å nøste opp i det som har vært farens liv.

På Öland møter Per også Vendela. Hun har akkurat bygget sommerhus like ved Pers hus. Vendela er oppvokst på Öland, og håper med å komme tilbake hit, at hun skal få orden på livet sitt igjen. Etter en vanskelig oppvekst uten mor og en fraværende far, håper hun at hun skal få møte alvene, som hjalp henne da hun var liten. Boka handler om alver og troll, og mange myter og sagn knyttet til dette. Blodleie, tittelen på boka referer til et sagn om hvordan alver og troll kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod.

Denne boka grep meg ikke slik de to forrige bøkene til Johan Theorin gjorde. Blodleie er like velskrevet, det er ingenting å si på det. Jeg nevnte om Nattefokk at jeg ikke er begeistret for spøkelseshistorier. Likefullt likte jeg Nattefokk veldig godt. I Blodleie er det alver og troll som får stor plass, og det er ikke helt min smak. Men jeg kan heller ikke si at det var bare det som gjorde at boka ikke traff meg. Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk denne "kjemien" med personene, som jeg ofte får når jeg leser bøker. Personene grep meg ikke, og historiene deres grep meg ikke. Jeg savnet også flere av de gode naturskildringene fra øya. Jeg startet med å lese boka med et ønske om å "reise" til Öland igjen, men etter å ha lest boka føler jeg at jeg knapt har vært innom ...

Jeg har fremdeles ingen problemer med å anbefale Blodleie! Mine opplevelser trenger ikke å være dine opplevelser. Jeg vil bare si at om du virkelig vil lese krim, så er det ikke sikkert at du blir fornøyd. Jeg sliter litt med å plassere denne boka i krimhylla nå som den er ferdiglest. Boka er super for deg som liker å lese om myter og sagn, og alver og troll. Et pluss til boka er at den tar opp viktige moralske spørsmål, relasjoner, psykiske  vansker og alderdom. Alle bøkene til Johan Theorin fletter inn historie og kultur, og det liker jeg godt. Nå er det bare å vente på at den siste boka i Ölandsserien skal bli gitt ut! Jeg gleder meg stort!

Give away hos Gråbekka!

I mitt nye liv som bokblogger, har jeg blitt kjent med mange flotte bloggere, som har inspirert meg. både til å lese, skrive og dele opplevelser. Det er så utrolig kjekt med alle bøkene jeg får del i. Mange av disse kommer jeg til å lese, noen har  jeg allerede lest. Noen vil jeg ikke lese. Og så er det noen jeg har lyst til å lese, men som jeg ikke kommer til å få tid til å lese i dette store havet av bøker å velge i. En av bokbloggerne jeg har hatt glede av å følge, er Gråbekka. Hun leser mye og variert, og skriver gode omtaler. 

I disse dager er det Gråbekka som jubilerer, og deler gleden med oss andre! Besøk siden hennes og se de flotte bøkene du kan vinne.

Gråbekka spør hvor vi liker å lese. Mitt svar på det er enkelt: Jeg liker å lese! Og så blir jeg glad om jeg slipper å lese i senga ;) Oftest sitter jeg i sofaen og leser, helt med et pledd på meg, uansett om det er varmt eller kaldt. 

15 bøker

Anette har begynt med en liten utfordring der man skal presentere 15 bøker man har lest, ut fra denne listen:

1 … har med något som alltid finns i vårt kylskåp att göra.

2 … har med en tid jag saknar att göra.

3 … har med en ovana jag har att göra.

4 … har med något jag ser fram emot att göra.

5 … påminner mig om min barndom.

6 … har med en onödig sak som gör mig ”lycklig” att göra.

7 … har med en plats jag vill till just nu att göra.

8 … har med något nödvändigt ont att göra.

9 … har med en blomma jag tycker om att göra.

10 … har med något uppifrån att göra.

11 … har med en semesterresa jag har gjort att göra.

12 … har med en sak jag aldrig ska göra att göra.

13 … påminner mig om min ungdom.

14 … har med idag att göra.

15 … gör mig glad.

Dette er sånt jeg kan like, og selv om allerede den frøste oppgaven har begynt å gi meg grå hår, vil jeg bli med på denne. Innleggene her vil komme uregelmessig, det kan jeg love dere, men de kommer! Og om sikkert litt mer enn 15 uker, er jeg ferdig med denne listen. Jeg kommer kun til å dele bøker jeg har lest, men det er ikke sikkert jeg har blogget om de før. Nå må jeg begynne å lete i "glemselens arkiv" ;)

Boken på vent: Respekt og Alarm

Hver tirsdag vil Beathe vite hva vi har lyst til å lese, enten snart eller om en stund. Hun tror at dette er noe alle vil vite, derfor ber hun oss om å blogge om disse bøkene vi ahr på vent, enten de har samlet støv lenge i hyllene dine eller om de fremdeles venter på å bli kjøpt av deg. Det fine med denne utfordringen, er at de andre som deltar gir deg masse tips til gode bøker. Så får du enda flere bøker på vent ;)

I dag har jeg vært på Hanne Nabintu Herlands hjemmeside, og der fikk jeg ferten av to bøker som jeg definitivt kommer til å lese!

På et bakteppe av biografiske fortellinger fra Herlands dramatiske og usedvanlige oppvekst i Afrika, forteller hun om sitt første møte med Norge i voksen alder. Møtet medførte et betydelig kultursjokk. Overrasket over janteloven og gruppepressets harde grep, møtte hun et folk som hun følte var alt annet enn fritt. Herland skriver om snillisme, rasisme, middelmådighet, mangelen på respekt for den tradisjonelle norske kulturen og troen på Gud som en naturlig ting.

Hennes målsetning med denne boken er å øke nordmenns kunnskap om fremmede kulturer og deres virkelighetsoppfatning. Like viktig er innvandreres forståelse for norske holdninger og hva som må til for at innflyttere blir respektert i det norske samfunnet.

Hanne Nabintu Herland, kjent kontroversiell religionshistoriker og en av Norges mest medieprofilerte samfunnsdebattanter, belyser i denne boken en rekke områder hvor den norske kulturen er i krise. Det er et paradoks at Norge som er et av verdens rikeste land, likevel sliter med store sosiale og medmenneskelige utfordringer. I sin bok Alarm! Tanker om en kultur i krise presenterer hun en rekke dyptpløyende resonnementer om hvorfor samfunnet har utviklet seg slik. Hun analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn.

Bokomtale: Nattefokk

For ikke lenge siden leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin, og var bergtatt! Dette var en bok og orfatter som imponerte meg. Så da mannen kom hjem med bok nummer to i Ölandsserien ble jeg utrolig glad, og mannen fikk nok ei stjerne i boka ;) Skumringstimen var en utrolig sakte bok, men likevel drivende spennende. Nå var jeg spent på om Nattefokk ville by på det samme.

Nattefokk er en spøkelseskrim. Selv om jeg ikke er fan av spøkelseshistorier, har Johan Theorin skrevet en drivende god og spennende fortelling. Nattefokk var, som Skumringstimen, heller ikke en bok med høyt tempo og mye action. Likevel klarte Theorin igjen å skape en god spenningsnerve. Vi fikk følge flere parallellhistorier, både i nåtid og fortid. Gjennom hele boka var ejg nysgjerrig på hvordan trådene i disse historiene skulle knyttes sammen.

Katrine og Joakim, med barna Livia og Gabriel flytter fra Stockholm til Åludden gård på Öland. Det går mange rykter om at det spøker på gården. Ikke lenge at de har flyttet inn, blir Katrine funnet død på gården. Det er ingenting mistenkelig med dødsfallet, og ingen etterforskning settes derfor igang.  Den nye politibetjenten på øya, Tilda Davidsson, gjør likevel noen undersøkelser på eget initiativ. 

Tilda er i slekt med Gerlof Davidsson, som vi også møtte som en av de sentrale aktørene i Skumringstimen. Han er en gammel, revmatisk mann med store intuitive evner. Tilda er i samtale med ham for å høre ham fortelle om familiehistorier som er i ferd med å bli glemt. Gjennom disse samtalene blir hun kjent med en mann som spør og graver, og som gjerne er med nysgjerrig enn de fleste. Han klarer, som gammel sjømann å avdekke at Katrines dødsfall ikke er så enkelt som det tilsynelatende ser ut.

Mirja Rambe, datter av Torun Rambe har opplevd mye vanskelig i livet sitt. I ungdommen bodde hun sammen med moren sin på Åludden gård. På en vegg i låven fant hun flere navn og dødsår risset inn med kniv. I en bok har hun skrevet ned historien til hver av disse personene. Hvor har hun hørt disse historiene?

Ethel, som er den avdøde søsteren til Joakim får vi også høre en del om. Hun blir etterhvert en sentral del i det som Joakim og Livia opplever på Åludden gård. Selv om det for meg ble litt mye spøkelsesaktig at Ethel skulle gå igjen på Åludden når hun var død i Stockholm, så var dette også en gripende historie. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at Ethel var så sentral som hun var i dette persongalleriet. 

Hvert år, som regel er det et stort snøfokk på Öland. I årets fokk møter vi dramatiske hendelser. Denne natten er det både spøkelseshistorier, politisaker, mordsaker, personlige historier som møtes og knyttes sammen.

Jeg har lest omtale av denne boka hos flere bloggere som liker Nattefokk mye bedre enn Skumringstimen. Jeg holder nok en knapp på Skumringstimen. Hadde det ikke vært for alle spøkelsene, hadde kanskje Nattefokk blitt eneren hos meg også. Kanskje! Men at Johan Theorin mestrer skrivekunsten er det ingen tvil om! Jeg blir så imponert over alle de flotte landskapsskildringene. Jeg synes det gir det et særegent og vakkert preg på bøkene når han lar naturfenomener fra Öland danne et vakkert og brutalt bakgrunnsteppe for historiene. 

Nattefokk er absolutt lesverdig, og anbefales på det varmeste!!

Spoileromtale: Du forsvinner

For en tid siden fikk jeg tilsendt et leseeksemplar av Du forsvinner av Christian Jungersen fra Aschehoug. Med en gang jeg fikk forespørsel om å lese boka, var jeg sikker på at det var ei  bok midt i blinken for meg. Etter å ha lest den meget engasjerte omtalen til Bok-Karete var jeg ikke i tvil: Denne boka skal jeg lese! Fort! Og etter å ha lest litt flere bokomtaler, som Rose-Maries, så skjønte jeg at her er det litt delte meninger. Likefullt vet jeg at jeg er kvinne nok til å stå for mine egne meninger, så jeg startet med friskt mot, og gledet meg til å skrive en engasjert omtale selv.

Slik ser bokas "vaskeseddel" ut:

Er det rart jeg gledet meg til å begynne på boka? Den høres jo unektelig enormt spennende ut!

Men jeg må innrømme: Jeg fant ikke noe av dette omtalte "drivet" i boka, eller det fantastiske språket til Jungersen.  Historien om Mia og Frederik er preget av hans hjerneskade, og som tema i seg selv, er dette noe jeg fascineres av. Likevel ble jeg fort "lei av" hele Frederiks hjerneskade. I hele første halvdel av boka gikk det omatt og omatt: "Men det er ikke Frederiks feil, han har en hjerneskade ..." Uansett hva som skjedde i boka, uansett hvem Mia pratet med, uansett hva ... - så gikk disse ordene varme i meg. For meg så ble det bare en lang oppramsing av hendelser som alle resulterte i det samme: Det er ikke Frederiks feil!

At Jungersen skildrer livet med en hjerneskadet på en realistisk måte, det er jeg ikke i tvil om. Likefullt ble jeg irritert av både Frederik og Mia. Det ble litt for mye for meg til at jeg klarte å leve meg inn i det. Annet enn at jeg hadde lyst til å tuppe Mia i baken og si "kom deg bort fra den idioten!" Han var jo en idiot både som syk og frisk. Vel og bra at han trengte støtte nå, men hvor mye skal en kone tåle? Ikke så mye som Frederik i alle fall! Mannen med flere affærer og bedrag bak seg. 

Boka tok seg opp etterhvert, når Mia innleder et forhold med Frederiks advokat. nå kan man kanskje si at jeg er dobbelmoralistisk her, som fordømmer Frederiks forhold og ikke Mias. Og det skal jeg med hånden på hjertet si at jeg er; dobbelmoralistisk. Er vi ikke alle det til tider? Nå er dette ei bok, og da liker jeg å lese om den romantiske kjærligheten. Så får det bare være at den ikke er så edel som den burde være. Og så var det jo slik at Mia ikke ble hos mannen av kjærlighet, men fordi han var syk. Hun hadde nok også et litt vel idyllisert bilde av at Frederik kanskje kom tilbake som den trofaste?

Noe av det jeg likte med boka, var en del filosofiske emner: Hva er kjærlighet? Hvem er vi? Hvem eller hva styrer de valgene vi tar? Og så likte jeg en del av det som Mia tenkte og opplevde, da det var veldig gjenkjennbart for meg. Jeg er dame, og tenker mange rare tanker, og takk og pris for at jeg ikke er alene om det!

Så viser det seg jo i løpet av boka, at biologien tuller med flere av personene. For hva da når det viser seg også at den utro advokaten har en hjerneskade? Eller er det Mia selv som har forandret seg? Hvem er det egentlig som forsvinner? Er menneskenes hjerner styrt av naturlovene uten mulighet til å ta egne valg? Når alt floker seg i alles hjerner ... DA blir det mye for lille meg!

Det er mulig jeg ble skuffet fordi jeg ventet meg noe mer thrilleraktig. Hvorfor jeg forventet det, vet jeg ikke, for vaskeseddelen lover vel ikke det ...? Mulig det er ordene djevelsk, psykologisk og katastrofen som villedet meg ...

Jeg hadde kanskje klart meg uten å lese boka, men jeg føler jeg må si at du må vel lese den, for det er veldig godt mulig at du kommer til å like den bedre enn meg! Til slutt: Jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste boka!!

OK, heeelt til slutt: Unntaket, som er en thriller, har jeg hørt så mye bra om, at den bestiller jeg nå! Ryktene sier at den er mye  bedre enn Du forsvinner. Så da kan det hende at Christian Jungersen kan snike seg til noen ekstra stjerner hos meg likevel!

En smakebit på søndag: Du forsvinner

Det er søndag, og tid for søndagens litterære smakebit hos Mari i Flukten fra Mari i Flukten fra virkeligheten. Jeg leser for tiden i Du forsvinner av Christian Jungersen, en psykologisk kjærlighetsroman. Foreløpig er jeg ikke kjempebegeistret, men jeg har ikke kommet lenger enn at jeg håper det snur. 

Dagens smakebit er fra side 76:

"Og så ser jeg det. Så ser jeg hva som skiller disse kvinnene fra andre mennesker jeg kjenner. De har utslettet sin seksualitet. De har gått opp på bålet og latt all sin sanselighet gå opp i røyk. Andrea er den mest skremmende av dem: Så mye yngre enn meg, de tynne leppene hennes, måten hun krøker seg sammen om seg selv på, inntrykket hun gir av at ingen elsker henne og at hun har avfunnet seg med å aldri bli elsket i fremtiden heller."

 Håper  smakebiten gav mersmak - 

besøk Mari og smak av hele det litterære tapasbordet :)

Som en liten ekstra bonus i dag vil jeg dele dette lille ordet med dere:

Bokomtale: Ta vare på mamma

Dette vakre omslaget får meg til
å lengte tilbake til Seoul!

Noen bøker berører meg mer enn andre, og Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook er en slik bok. Ikke fordi jeg gråt mye, men fordi den rett og slett hadde så mye som angikk meg. Jeg leste boka i fjor også (les omtalen min her), og i det året som har gått siden da, har boka vokst i meg. Jeg har ikke klart å slippe den. Den har bearbeidet meg og gitt meg mye å tenke på. Noe har endret meg, og noe skulle jeg ønske at jeg kunne klare og forandre. Boka berører noe dypt menneskelig, og det gjør det skremmende på sett og vis å skulle ta tak i det som kan løftes og snus. Forandring er ikke alltid godt. Men livet tar slutt en gang, og da er det for sent. På baksiden av boken står det at Ta vare på mamma er en bok "om sårene og drømmene som skjuler seg i hjertet av en familie."

Ta vare på mamma  er en internasjonalt vel ansett roman, skrevet av Shin Kyung-sook, som er en av Sør-Koreas fremste og mest leste forfattere. Boka forteller historien om en familie som  mister moren sin på en undergrunnsstasjon i Seoul. So Nyo-pak er en eldre kone og mor til fire som på i en stor menneskemengde forsvinner fra mannen sin på vei inn i toget. Familiens anstrengelser for å finne igjen moren, beskrives fra ulike perspektiver, fra hennes nest yngste datter, eldste sønn og ektemannen. Vi får innsikt i deres opplevelse av tapet av moren og deres minner fra oppveksten, både på godt og vondt. Likeledes gir også boka et bilde av konlikter som skjuler seg i familien.

"Ting du aldri tenkte på da hun var her, begynte plutselig å dukke opp hele tiden. Etter at hun forsvant, hadde du ikke vært i stand til å konsentrere deg et sekund. Du husket alt du angret på."

Ta vare på mamma gir et portrett av en mor med høye forventninger, som vier livet sitt til å sørge for mat og omsorg for barna sine og ektemannen sin, ofte på bekostning av sine egne behov. Boka er et tilbakeblikk i morens liv, og sett gjennom både barnas og ektemannens øyne ser vi en kvinne som har gjort alt for familien. Først nå som moren er borte, stiller barna seg spørsmålet om moren har gjort alt for dem fordi hun likte det, eller om det var av plikt. Gjennom de sterke portrettene, ser vi at baåde barn og mann angrer. De angrer på alt de sa og gjorde, det de ikke sa. Mest av alt angrer de på alt de tok for gitt. 

"Han gråt ved minnet om den vårdagen de hadde sittet og delt bajonettfisken som mamma hadde dampet på morgenen til lunsj. Gode og metteh adde de strukket seg ut på soverommet og tatt en lur sammen. Han fortalte deg at han ikke visste den gangen at det var det som var å være lykkelig."

Det er lett å kjenne seg igjen i Ta vare på mamma. Selv om vi leser om en annen kultur, veldig fjern fra vår, så skildrer Shin Kyung-sook veldig sterke og sårbare relasjoner vi lett kan se oss selv i. Hva ville du gjort om en du er glad i forsvant? I en slik situasjon ville de fleste av oss se livet passere i revy, og vi ville alle hatt noe vi angret på. Hvor mye krefter ville du lagt i å finne personen? Og hva da, når de rundt deg stopper å lete før deg? Hvordan vil du klare å forholde deg til de personene?

Ta vare på mamma er en bok som stiller mange utfordrende spørsmål. Ikke bare om familieforhold, men også om morsrollen i seg selv. Er dagens mødregenerasjon annerledes enn de som var før oss? Er vi mer fokusert på egen lykke i motsetning til "å ofre seg for familien?" Eller er vår streben etter egen lykke et resultat av økonomisk stabilitet mer enn et generasjonsskifte? Jeg synes Shin Kyung-sook på en overbevisende måte klarer å skildre om det å være en selvoppofrende mor er et nødvendig offer av seg selv, eller om om det er urettferdig mot familien. Er familien bevisst blind til hennes tydelige helseproblemer, eller går moren for langt i det at "alt er bra, og det går snart over!"?

Barna stiller seg mange ganger spørsmålet om moren deres har vært lykkelig. Stod hun hele dagen på kjeøkkenet fordi hun likte det eller fordi hun måtte? Denne konflikten er med og belyser et sterkt skille mellom koreakrig-generasjonen og den moderne generasjonen. Jeg har en koreansk venninne, og hun sier at "jeg tror ikke engang at mine foreldre tenkte på lykke. De arbeidet hardt for å sørge for alt de kunne for barna sine. Lykke var aldri et valg; kun offer!" Sett i dette koreanske perspektivet, er ikke moren i boka spesielt heroisk, men mer slik som hun skulle være.

Ta vare på mamma er skrevet i andre person, og det gjør det til tider ganske forvirrende å lese denne ellers så velskrevne tanke-provoserende romanen. Det var lettere denne andre gangen å lese og forstå boka. Boka har flere fortellerstemmer: Forfatterdatteren, den eldste sønnen, ektemannen og moren. Gjennom disse froskjellige perspektivene får vi et sterkt portrett av en kvinne og mor.

Jeg elsket å lese om og forstå mer av den koreanske kulturen: Spenningen mellom buddhismen og kristendommen, høytidene og maten. Settingen er annerledes enn den vi kjenner, men temaene i boka er universelle: Kjærlighet, familie, hjem og relasjoner. Jeg må si som Jamie Ford, forfatteren av Hotellet på hjørnet av Bitter & Søt sier det:

"Noen bøker forandrer oss. Dette er en slik bok. Den forandrer hvordan vi husker. Det er en bok med fire historier, fire ekko, fire løfter og fire klagesanger - det er en bok jeg fortsatt skulle ønske jeg kunne lese om igjen for første gang."

Ta vare på mamma er en varm og god bok! 

Den anbefales på det varmeste!