Bokomtale: Drømmeløs

Jørgen Brekke er i sannhet en kriminalforfatter etter mitt hjerte! Han krydrer bøkene med alt jeg liker: Humor, selvironi, historiekunnskap, parallellhistorier, god etterforskning, relasjoner og godt språk. For om jeg liker å lese krim, så er det ikke fordi jeg liker mord. Det er flere ganger jeg gruer meg for om det skal skje flere mord. Det er jo bare trist. Men det er spennende å følge etterforskningen. Jeg er ikke så redd for om de klarer å fange den skyldige. Spenningen ligger i hvordan de klarer å løse saken.

Jeg har tidligere lest Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Det er en av de mer bestialske bøkene jeg har lest. Samtidig var boka så mye mer enn bare bestialske mord. Les omtalen min her og se hva jeg mener.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet at Odd Singsaker har blitt en ny bokhelt hos meg. Han er en sindig og avbalansert etterforsker. Dog ikke uten lyter, han heller. Hans største lyte er hukommelsen, som også i Drømmeløs bedrar ham. Ikke har han vært en spesielt god far heller. Og prisen for ærlighet kan vise seg å koste ham dyrt. Det får vi lese mer om i hans neste bok Menneskets natur. Singsaker drikker også mer akevitt en en gjennomsnitts nordmann, men dog ikke like mye som Harry Hole har tydd til Jim Beam.

Drømmeløs, som er bok nummer to om politietterforsker Odd Singsaker. Handlingen er lagt til Trondheim, og det er vinter. Det er store snøfall, som både er en velsignelse og forbannelse for etterforskningen. En ung jente blir funnnet drept, strupen er skåret ut og på magen har hun en spilledåse som spiller en ukjent vuggesang. Ikke lenge etter forsvinner en ung jente fra sitt hjem. Frykten er stor for at dette har sammenheng med spilledåsemordet. Saken har forbindelseslinjer helt tilbake til 1767, da en svensk trubadur ble funnet drept i Trondheim.

Felicia har flyttet til Norge, og har startet sitt eget firma. Hun skal hjelpe amerikanere å finne sine norske røtter. Hun får tilsendt en kopi at et shillingstrykk fra 1700-tallet med ønske om å finne ut mer av opphavet til sangen og forfatteren.

Noe av det jeg liker aller best i Jørgen Brekkes bøker er det lille snevet av metaperspektiv; der han har et svært selvironisk blikk på krimsjangeren. Samtidig som han hever seg over kriminallitteraturen, ved å gi seg ut for å være virkelig, så viser han tydelig at også han er både forutsigbar og regelbunden. I Nådens omkrets sa han det rett ut, at mordenen alltid blir presentert i den første tredjedelen av boka. Han sa også at det ikke handlet så mye om å gjennomskue morderen, men om å gjennomskue forfatteren. På en humoristisk måte trekker Brekke dette fram i boka på ulike måter, og på denne måten gir seg selv et "alibi" for sin egen forutsigbarhet. Et herlig perspektiv, synes jeg!

«Siri Holm, en venninne av ham som var bibliotekar, hadde en gang fortalt ham at alle gode detektiver skulle ha en eller annen svakhet, noe som holdt dem litt tilbake. Dette var noe Holm hadde fra alle krimbøkene hun leste i tide og utide, men det kunne jo være noe i det. Om Bratberg var en krimhelt, så var det søte bakervarer som var hennes akilleshæl. Ikke rart hun satt lenge på toalettet om morgenen.» (I tråd med Singsakers hukommelsesvansker, velger jeg å ikke skrive noe mer om akevitt!)

Det historiske perspektivet i Brekkes bøker er også noe som er med og løfter historiene hans. I Drømmeløs er vi som sagt tilbake til Trondheim og Stockholm på 1700-tallet. Selv om historien er fiktiv, så bærer den preg av virkelige hendelser. Politimester Thomas Bayer har mange paralleller til Trondheims føste politimester Søren Madsen Næbell. Likeledes har også flere av de andre sentrale personene i Drømmeløs paralleller til andre historiske personer. Samtidig får vi også et bittelite innblikk i faktiske personer som har levd, blant annet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og Adresseavisas grunnlegger, Martinus Nissen.

«Jeg ble underrettet om det av prokurator Martinus Nissen, som jeg delte et glass øl med i går kveld. Vi feiret den snart forestående utgivelsen av hans etterretningstrykk. Det frøste og eneste i sitt slag i byen. Han spurte meg om jeg syntes det var en god i dé å skrive et lite stykke om dette mystiske likfunnet, men jeg anbefalte ham å la være.»

«Jeg kunne ikke være mer enig med dem, sa Bayer tilfreds. Det vil heve avisen hans over de mest simple trykkene vi har sett så mange av i det siste. Hvordan vil det ende om alle trykksakene her i landet ble fylt av beretninger om alskens gemene forbrytelser?»

Jeg synes også at Jørgen Brekke har en fin skrivestil. Ikke bare har han et godt, variert og lunt språk, men han har også svært gode evner til å skildre både steder, hendelser og det indre personliv. Spesielt det siste, å gi liv til et skrøpelig menneskesinn gjør han på en varm og ekte måte.

«Nå er det et døgn siden Julie forsvant, tenkte hun. Men den tiden kunne ikke måles. Før hun våknet i morges fantes det minutter, timer, dager. Nå var alt det der borte og erstattet med åndedrag, fottrinn, knirk, blikk mot døren, en uendelighet av stive beveglser og venting.»

Lurer du på om jeg anbefaler Drømmeløs? JA, det gjør jeg på det aller sterkeste! Og nå gleder jeg meg til å lese Menneskets natur.