onsdag 26. februar 2014

Bokomtale: Fugl

Jeg leser mange barnebøker, men det er ikke ofte jeg blogger om dem. I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, er det nå i februar samlesing på barneboken  Fugl av Lisa Aisato.

Lisa Aisato  er illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har gitt ut flere barnebøker. Jeg kjenner henne best fra bøkene om trollet Tambar sammen med Tor Åge Bringsværd. I 2013 gav hun ut den aldeles nydelige boken Fugl.

Fugl er en rikt og vakkert illustrert bok med mange bilder og lite tekst. Selv om det er få ord, rommer boka mange tanker. De utrolig vakre bildene sier mer enn tusen ord.

Se på de nydelige detaljene og intesiteten i samtalen:



Fugl er en både vakker og sår historie. Den handler om ei jente som vil fly:



Og boka utfordrer deg: Har du noen gang hatt lyst til å fly? Det har jeg hatt lyst til. Og det tror jeg mange har. Om ikke akkurat bokstavlig, så billedlig. Mange av bildene traff meg. Både fordi jeg kjente meg igjen. Men også fordi bildene talte sterkt om vanskelige emner som ensomhet, annerledeshet og behovet for aksept, forandring og frihet. Bildene tror jeg er så åpne og inkluderende at den treffer alle, og kanskje på helt ulike områder.


Jeg leste også boka sammen med 6-åringen min. Han har en ganske snever litterær interesse, for tiden er det helst Donald. Ellers bør bøkene inneholde tog, tall eller konkrete fakta. Men han er svært glad i fugler. så jeg håpte han ville like boka. Det gjorde han. Han likte godt å studere bildene, historien var det så som så med: "Men mennesker kan jo ikkje fly. Då må de jo fly med Norwegian. Eg vil fly med SAS til Bodø."

Jeg har lånt boka på biblioteket. Men Fugl er så nydelig, at den skal kjøpes inn. Det er en MÅ-ha-bok

Til glede for store og små! 
Et mesterverk!

søndag 23. februar 2014

Jeg leser om andre



Moshonista, eller Inga Lill, er autoritær inspirator for biografisirkelen. Dette er en utfordring hvor vi leser biografier innen ulike kategorier. Les mer om lesesirkelen her.

Mine bidrag i 2014:

http://piaskulturkrok.blogspot.no/2014/02/bokomtale-slvkronen.html 



Mine bidrag i 2013:

http://piaskulturkrok.blogspot.no/2013/10/biografisirkelen-kvinne-blant.htmlhttp://piaskulturkrok.blogspot.no/2013/02/ein-slags-bokomtale-nesten-frelst-av.htmlhttp://piaskulturkrok.blogspot.no/2013/08/biografisirkelen-hjem-av-anne-karin.html



Smakebit på søndag: Fugletribunalet

Det har vore ein nydeleg sundag; regnfull og forblåsen - men når dagen inneheld god gudsteneste, latterfull leik og god bok, ja då blir det ikkje anna enn nydeleg! Biskop Erling Pettersen snakka i dag om kordan Kristi nærvær kan forvandle både liv og død, om me let han. Boka eg les no, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, har på sett og vis den same bodskapen: Om me vågar å vere nær kvarandre, om me vågar å slippe frykten, først då kan forandring skje.


"Eg hadde alltid tenkt om meg sjølv at dersom eg nokon gong blei galen, ville eg likevel ikkje bli ein slik person som gjekk rundt i gatene og snakka høgt til meg sjølv, for eg ville ikkje hatt noko å seie. Men her, i denne stillheita, med hendene i den kalde, fuktige jorda eller trillande på daude greiner, bobla eg over av indre snikksnakk, endelause samtalar med meg sjølv, andre gonger innbilte dialogar mellom meg og andre, eg diskuterte og argumenterte i timevis om gongen. Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meiningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg."


Det er ei sår og vakker bok. Og det er så riktig at ho er skriven på nynorsk!
Eg er snart ferdig å lese Fugletribunalet, men omtalen kjem ikkje før i mars, då det er samlesing i forbinding med Bokbloggerprisen, som boka er nominert til.
Besøk Mari for fleire smakebitar! God sundag!

tirsdag 18. februar 2014

Bokomtale: De ingen savner

I mange år leste jeg (så godt som) bare krimbøker. Etter at jeg begynte å blogge, har jeg utvidet perspektivet. Ikke bare leser jeg andre typer bøker, som chic lit, drama, biografier, dokumentarromaner, men jeg leser også bøker fra andre deler av verden. For å si det som det er: Det finnes jo en hel verden av bøker der ute! Det er utrolig gøy, og ikke minst så er det god terapi i en travel hverdag.

Men nå var det utrolig godt å lese krim igjen! (For i mitt lille hode, har jeg ikke lest krim på år og dag! At 11 av 30 leste bøker i fjor var krim kan ikke være viktig i den sammenheng ...)

Jeg kan i alle fall skryte av at det er årets førte krim, og at det er en helt ny forfatter for meg! Mange før meg har lest Eysteins Hanssens bøker, men da jeg så at han søkte etter karakterer til sin nye bok, meldte jeg interessen. Som jeg har sagt til ham, så byr jeg på alle mine gode og dårlige sider, og jeg er ikke verre fant enn at jeg har et par jeg kunne tenkt meg og knertet (siden jeg ikke kan gjøre det sånn på ordentlig, hadde det vært fint og gjort det i ei bok!)

Nå har jeg altså lest min første bok av Eystein Hanssen. Og flere skal jeg lese! Jepp. 

Ofte synes jeg det er vanskelig å skrive om krimbøker. Det er så mye som ikke kan skrives om. Før en vet ordet av det, så har en skrevet for mye. Spoilere er det verste jeg vet, og med god fartstid i krimmens verden, er jeg blitt drivende dyktig til å avsløre morderen. Både i bok og på film. Derfor har jeg også en tendens til å skumme omtaler av krimbøker. Og siden det det bare er svært intelligente, oppegående mennesker som leser bokblogger, vet jeg at jeg fort røper mer enn bokelskere setter pris på.

Likevel - litt kort om handlingen:
Ellie er halvt norsk og halvt thai. En dag får hun melding om en ung jente som ligger død på en gravlund i Oslo, og det kan se ut som et overdosedødsfall. Sammen med makkeren Bent, viser det seg snart at det er et drap. Og ikke bare ett drap, men flere. Hvordan kan det ha seg at tre unge jenter blir funnet drept, og at det ikke er noen som savner de? Med ny makker (som rimelig kjapt blir godkjent), ser Ellie og Nereng at trådene peker i retning prostitusjon og trafficing. Etterhvert som de løse trådene nøstes opp, fanges Ellie inn i et nettverk der det virker som om morderen(e) stadig ligger et skritt foran etterforskningen.

Jeg likte denne boka godt: Spennende plot, og stort sett godt driv i boka. Noe av det jeg likte aller best, var det nøkterne rundt etterforskningen. Helt normale etterforskere, ingen drankere, ingen overmennesker, ingen James Bond-fakter. Ellie, sunn, norsk politi, med alle sine sterke og svake sider. Jeg likte sammensetningen i etterforskningsgruppa, dynamisk og målrettet. Selvfølgelig finnes underyteren (de finnes overalt!) (Ja, ikke på min jobb, da!) Ellie kan nok godt karakteriseres som überachieveren, men det må vel til for å bli hovedpersonen i en bok!

Det som trekker ned, en smulebittelillegrann, er at enkelte deler av boka blir platt. Stort sett skriver Hanssen med et godt driv, og både handlinger og skildringer driver meg videre i boka. Men ikke hele tiden, og det håper jeg at jeg kan skylde på at det er en debutbok. Mot slutten synes jeg også at noen av løsningene blir lettvinte. Morderen(e) røpte jeg selvsagt halvveis i boka, men det skyldes klart min kløktighet, så det legger jeg ikke på forfatteren :-) Fremdeles var det spennende å se om jeg hadde rett i mine antagelser, og så lenge det er slik, betyr det at det er ei spennende bok og historie.

Det var unektelig et spennende tema i boka. For ikke å røpe for mye, så sier jeg ikke mer enn at det også var et vondt tema. Et tema som kryoer deg oppover ryggen. Eystein Hanssen gir et godt bilde av en virkelighet som dessverre er mer enn fiksjon.

Krim er gøy, og det er også De ingen savner! Gooood bok!


lørdag 15. februar 2014

Bokomtale: Sølvmasken

Foto: Ad Libris
I årets første biografisirkel, er det kongelige biografier som er tema. Selv om jeg er royalist, var det fryktelig lite som fristet. Med et begredelig utvalg hjemme og et begredelig utvalg på biblioteket, var jeg først inne på å skulke biografisirkelen denne gangen. Men siden denne lesesirkelen er den eneste jeg har hatt som mål å være med på hver gang, var det litt dumt å feile allerede i årets første runde ... Valget falt på biografien om dronning Kristina av Sverige, død og begravet i 335 år, men likevel så levende dame at jeg nesten følte henne tilstede i rommet da jeg leste om henne.

Hun var født i, for og til makten. "Et barn som fødes til tronen, tilhører staten, som landets ære og alles private lykke avhenger av." (Kristinas egne ord)
 
Sølvmasken av Peter Englund er en velskrevet (og en smule dårlig oversatt) biografi. Selv om jeg bare så vidt kan erindre å ha hørt om dronning Kristina før, så er dette en dame som jeg tror må ha satt sterke spor i historien. Det er en fryd å lese de fyndige undertonene til Englund, som beskriver en dame full av kontraster. Fargerik, viljesterk, pågangsmot, selvstendig, mektig, intelligent, kreativ og sterk rettferdighetssans. Nå høres hun ut som en flott dronning med mange positive kvaliteter. Det er for så vidt helt sant, men sannheten er også at alle disse beskrivelsene kan ha et negativt fortegn. Dronning Kristina var en dame med to poler. Så enkelt lar jeg dette stå for nå. Jeg likte også godt at boka ga et så godt bilde av barokkens Europa på vei inn mot opplysningstiden. 
 
Kristinas far, kong Gustav Adolf, døde da hun bare var fem år gammel. Som jente og enebarn, fikk hun den opplæringen en sønn ellers ville ha fått. Som elleveåring ble hun skilt fra moren sin, som var mentalt uberegnelig. Kristina fikk en grundig utdannelse, og hun var også svært begavet og hadde svært omfangsrike kunnskapsnivå innen flere felt; politikk, litteratur, teater, matematikk, alkymi osv.
Det hadde også vært Gustav Adolfs uttrykkelige ønske at hun skulle få en mannlig oppdragelse. Og rådet hadde diskutert saken og sagt seg enig. "Da hennes majestet er en konge, må hun respekteres som mann, da man ikke har kunnet endre hennes kjønn."
På mange måter kan vi si at Kristina opptrådte som mann. Til dels oppnådde hun respekt som en mann. Samtidig var det det faktum at hun var kvinne som til syvende og sist gjorde at hun aldri nådde målene sine. For Kristina var en kvinne med høye ambisjoner, stort behov for makt og nådeløs, som sådan for å nå målene sine. Som 18-åring ble hun erklært myndig regent. Man kan tenke at det var uvanlig med en kvinnelig regent i den tiden, men det var det ikke. Noe av grunnen til dette, var knyttet til det arvelige monarkiets guddommelige sanksjon.
 
Kristina var født til å være dronning. Det skulle ikke vise seg å være så lett. For Kristina hadde nemlig en ukuelig frihetstrang. Selvstendighet var hennes fremste mål. Det var også dette som drev henne til å si fra seg tronen. For selv om hun hadde mange gode egenskaper som regent, så var hun like fullt kvinne. Som landets regent lå det også et krav fra folket om ekteskap og arving, noe som bød henne sterkt imot.
"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark."
Kristina var en levende engasjert kvinne innen mange områder, også etter hun hadde sagt fra seg tronen. Hun var politisk engasjert. Selv om hun i flere tilfeller opptrådte som fredsmekler, så bar hun på en stor drøm om å lede tropper i strid. Fra hun var ganske ung, hadde hun Alexander den store som forbilde, og hadde til og med gitt seg selv tilnavnet Kristina Alexandra. Videre var hun også religiøst engasjert. I ganske ung alder konverterte hun fra den lutherske kirken til katolisismen. Hun var flere ganger i Roma, og hadde stor påvirkningskraft i flere pavevalg.

Kristina hadde bred kontakt med flere fremstående akademikere, forfattere og tenkere. Hun var også med og opprette Sveriges første akademi.

 
 Dronning Christina ville fly sin egen drage.
6. juni 1654 tok hun av seg kronen og abdiserte.
«Storhet består ikke i å gjøre hva man vil, men i å ville det man gjør» sa hun.
Så reiste hun fra Stockholm til Paven i Roma.
Kilde: Lars Nilsen


Det som fascinerte meg mest med denne enormt begavede kvinnen, var hennes pågangsmot. En ung kvinne på midten av 1600-tallet, med ambisjoner og mål som nok overgikk de fleste menn også i datiden. Hun gikk på smell etter smell. Hun nådde ikke målene sine. Hun var utsatt for mye sladder og ondsinnede rykter. Hun ble motarbeidet, selv om hun også hadde mye støtte. Hun hadde perioder med svært dårlig økonomi. Likevel gikk hun med rak rygg og hevet hode. Når hun  ikke nådde målet sitt, så formet hun et nytt. Opp og frem hele livet. Nesten. Man kan ane at hun mot slutten av livet resignerte litt. I alle fall i maktspørsmålene. Etter at hun ikke ble konge i Polen, viet hun mer tid til litteratur og teater.

"Ikke sjelden så man henne med blekkflekker på klærne."

Og som bokelsker må man jo også gi litt plass til forfatteren Kristina. For hun var forfatter, og skrev store mengder av litterære tekster av ulik art: Brevskriving, essays, naturvitenskapelige verk, lyrisk diktning, hyrdespill, ordtak, aforismer, maksimer og ikke minst en selvbiografi (som aldri ble sluttført!)

(Dronning) Kristina døde i 1689, og fikk mot sin vilje, en storslått begravelse. Lurer du på hvorfor boka heter Sølvmasken? Da må du lese helt til begravelsen, så får du vite det. Selv om boka springer mye i tid, kan jeg røpe så mye at begravelsen kommer helt til slutt i boka.  Les den! Jeg tror du vil kose deg!

 P.S. Stikk innom Moshonista da, og les flere biografier! Der lover jeg deg at flere dyktige bloggere deltar med veldig gode bidrag! JA til blått blod (og takk og pris for mitt røde!)


søndag 9. februar 2014

En smakebit på søndag: Sølvmasken


Det er søndag, og på sin plass med en ny smakebit. Det er Mari, i Flukten fra virkeligheten, som hver søndag ber oss dele en smakebit fra boka vi leser. Om du titter innom bloggen hennes, lover jeg deg smakebiter for enhver smak.
 
For tiden leser jeg Sølvmasken av Peter Englund. Boka skal jeg delta med i Moshonistas biografisirkel. Sølvmasken er biografien om dronning Kristina av Sverige. Boka er ikke bare fortellingen om et fyrverkeri av en dame med ambisjoner om å bli konge(!), men den gir også et bilde av Europa på 1600-tallet. Jeg lar meg fascinere av både damen og tiden. Om jeg skulle reist i tid, hadde jeg glatt reist tilbake til 1600-tallet, og gått i barokk-kjoler. Jepp!
 
"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark." (side 95)

Som sekstenåring sier Krisina:
"Den som kan tilhøre seg selv, bør ikke tilhøre noen annen."
 
 

tirsdag 4. februar 2014

Bokomtale: Vanæret

Jeg har lest min første pakistanske bok, og den blir mitt attende bidrag i min litterære jordomseiling.
 
Vanæret av Mukhtar Mai
Mukhtar Mai, en ung pakistansk kvinne, blir dømt til gruppevoldtekt for noe hennes bror angivelig skulle ha gjort. Som de fleste pakistanske kvinner, tenker også Mukhtar Mai på å ta livet sitt. For hvilket annet valg har hun når hele hennes ære er ødelagt? Men så skjer det noe som gjør at Mukhtar reiser seg, og hun  blir en talskvinne for alle undertrykte kvinner i Pakistan. Hun hever røsten mot overgriperne, ikke bare i Pakistan, men ut i Europa og verden.

"Jeg tror på Guds rettferdighet, kanskje til og med mer enn på menneskenes. Og jeg er fatalist." (Side 86)

 
Med dette som utgangspunkt, er Vanæret, ikke bare en biografi om Mukhtars opplevelse og liv, men også et innblikk i pakistansk og islamsk samfunn og kultur. Boka er ikke bare en bok om kvinnerettigheter, men om viktigheten av skole og utdannelse og menneskeverd.
 
" Det som gjør meg rasende, er  jeg ikke kan lese det som står skrevet. Koranen er min eneste skatt. Den står skrevet i meg, i hukommelsen min, og den er min eneste bok." (Side 63)


Vi her i vesten har nok et ganske forenklet bilde av  hvordan samfunnet er i Pakistan. Vi har lest og hørt om skyggesidene, og stort sett er det nok riktig det vi har hørt. Jeg har også lest om Afghanistans modigste kvinne. Det er både godt og vondt å lese disse biografiene om kvinner som viser et mot jeg ikke kan annet enn å beundre!  Først og fremst er det vondt fordi de bærer tragiske historier, og at disse tragediene ikke  er enkeltstående. Videre er det så gode bøker fordi de skaper både takknemlighet og engasjement i meg. Takknemlighet for livet mitt, og alle godene jeg har bare fordi jeg bor i Norge. Disse kvinnene skaper også engasjement og mot i meg. De skaper et driv i meg, gir meg mot til å våge og stå opp mot urettferdighet. Jeg har langt igjen, men heldigvis er det lov å begynne i det små, og ta det skritt for skritt.

"I følge sedvane har hun (kvinnen) overhodet ingen rettigheter. Slik er jeg blitt oppdratt, og ingen har noen gang fortalt meg at vi i Pakistan har en grunnlov, eller vedtekter og rettigheter skrevet ned i en bok." (side 39)

 
Vanæret skildrer et ødelagt samfunn, et mannsdominert samfunn og et islamifisert samfunn. Mukhtar har i mange år undervist jenter i Koranen. Som analfabet, har hun lært koranversene utenat. Hun har vokst opp i et samfunn der hun stilltiende aksepterer de lover og normer som gjelder. Hun vet ikke annet enn at kvinnen er mannens eiendom. Hun vet ikke at i hovedstaden får jentene utdannelse. Hun vet ikke om rettighetene sine. Landsbyrådet har sørget for at kvinnene vet minst mulig. Etter hvert som Mukhtar lærer og forstår mer av lovene som gjelder, vokser det også frem en bevissthet om hennes ansvar for å gi skolegang til ALLE barn i landsbyen. For Mukhtar vet også at bak alle de tragiske skjebnene i landet, er det mye godt. En fin og varm kultur, mange varme og engasjerte mennesker. Mange sterke og utdannende personer med et ønske om endring. Og dessverre altfor mange analfabeter som stilltiende godtar, i god tro, det de blir fortalt.

Enkel og lettlest bok! Viktig bok! Lærerik bok! Varm bok! Les den!

Mukhtar Mais hjemmeside

Andre om boka:
Rose Marie