Bokomtale: Når himmelen faller ned

Kilde: cdon.no

Jeg har veldig motstridende følelser til boka Når himmelen faller ned  av Jennifer Cody Epstein. Boka har fått strålende kritikker, slik som hennes foregående roman, Maleren fra Shanghai. Julie skriver om denne noen av de innvendingene jeg har for Når himmelen faller ned.

 

Når himmelen faller ned  handler om Yoshi, som vi møter som første gang som seksåring. Hun er en vakker og begavet jente, som snakker tre språk flytende. Moren hennes, Hana, har store drømmer for henne. Hana er gift med Kenji mot eget ønske. Da Yoshi som 15-åring gikk gjennom Tokyos gater, opplever hun at byen bombes av amerikanerne. På kort tid er halve byen og dens innbyggere destruert og drept.

 

Billy Reynolds er amerikansk, men oppvokst i Japan. På sin 12-årsdag fikk han et kamera i gave. Det blir hans gave i livet å ta bilder. Hans far, Anton, arbeidet sammen med Kenji. Billy og Yoshi møtes en gang som barn. De møtes ikke igjen før de er voksne, og krigen er slutt. På dette tidspunktet kjenner de ikke hverandre igjen, men dette blir likevel starten på et langt vennskap.

 

På baksiden av Når himmelen faller ned  står det Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

 

Og alt dette liker jeg. Det ER spennende å lese om Yoshi og Billy. Boka begynner fint med å la oss bli kjent med disse i deres første møte som barn og ungdom, helt uvitende om hva som skal skje dem gjennom krig og forsoning. Men mellom deres første og andre møte, så mister boka grepet på meg. Jo da, det ER fint å lese historien om Cam og Lacy, om krigens terror, om sorg, savn og håp. Og jeg tviler ikke på at Epstein har gjort et glimrende forarbeid, og at skildringene fra krigens handlinger er virkelighetsnære og realistiske. Men for meg blir det for lange skildringer av enkelthandlinger. Liten fremdrift og for mange detaljer om flyangrep, som i og for seg ikke er "viktige" i denne sammenhengen, gjør at boka taper seg mye. Likeså er det mange språkfeil i boka, og de tillegger jeg oversetteren. Likefullt mener jeg at Epstein kunne skapt en vakker bok om hun hadde fokusert mer på personer og relasjoner, og mindre på (krigs)handlinger.

 

Men igjen: I siste del av Når himmelen faller ned  så henger jeg med igjen. Det er tilbake til Yoshi og Billy. Epstein klarer igjen å la meg fascineres av disse to personene. Nesten 20 år etter at krigen er slutt, besøker Yoshi Billy i California. På flyet, på vei hjem til Tokyo, leser Yoshi et brev fra Billy. Et forsoningens brev? Et feighetens brev? Hvem vet? I alle fall sitter jeg og undrer meg på det som, for meg, blir en "lettvint" løsning på det som bokas bakside lover: At de bitreste motstandere finner tilbake til hverandre. Om jeg legger godviljen til, så skjer dette. Men da er jeg snill. For det eneste jeg klarer å lese ut av dette, er Yoshis indre demoner som på sett og vis finner en slags forsoning. At liv på underlig vis nøstes sammen, ja ... De gjør jo det! Men kan man egentlig kalle det en historie om forsoning når disse personene aldri møtes?

 

Det ER mange fine historier og personer i denne boka. Og de ville jeg gjerne lest mer om. Absolutt! Og boka er sikkert historisk veldig god, det er jeg ikke i tvil om. Men bortsett fra det: Helt grei.