For en stund siden leste jeg I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen. Boka vant jeg i give away hos Beathe. Besøk gjerne bloggen hennes, den er absolutt verdt et besøk! Jeg vil også anbefale deg å lese Beathes anmeldelse av boka. For om jeg skal være ærlig (og det skal jeg jo!) så yter hun nok mer rettferdighet for boka enn det jeg kommer til å gjøre ;-)
I skyggen av store trær (2012) er den første enkeltstående romanen til Kristine Storli Henningsen. Tidligere har hun gitt ut romanserien Sofia på Måkøya. Forfatteren er utdannet journalist, og ved siden av jobb og skriving, så studerer hun gestaltterapi. I tillegg til å være småbarnsmor! Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet!!! Imponerende!!!
I skyggen av store trær handler om Regine og Karl Henrik som etter to tilfeldige møter blir kjent, og på underlig vis innleder et forhold. Regine er en ensom blomsterdekoratør som lengter etter å stifte famile. Nå er hun gravid og barnefaren ønsker at hun skal ta abort. Men hva vil Regine? Regine har et komplisert forhold til moren sin, og hun har gjort opprør mot morens forventninger. Men hvordan gjør man opprør mot en mor som er det naturlige midtpunkt? Karl Henrik er i begynnelsen av tredveårene og bor fremdeles hjemme hos sin mor. Nå ligger moren på sykehuset. Mens hun ligger for døden våger Karl Henrik å begynne på løsrivelsen. Hva har egentlig skjedd i oppveksten hans?
I skyggen av store trær handler om relasjoner og løsrivelse. Kristine Storli Henningsen skildrer mye å kjenne seg igjen i: Om å være ensom, behovet for anerkjennelse. Boka handler om å være menneske, om kommunikasjon, eller mangel på kommunikasjon, som sådan ...
Jeg skal ikke si at jeg ikke likte I skyggen av store trær, for det var ei god bok. Men den blir aldri en av mine favoritter, og jeg kommer ikke til å klare å gjenfortelle boka om noen uker. Kristine Storli Henningsen har et godt språk, mange fine skildringer og gode replikker. Handlingen er også god. Men hva var det jeg egentlig ikke likte? Jeg tror det ble litt mye av det gode. Litt for mye "mors gutt". Litt for mye av at situasjoner blir satt på spissen. For eksempel når Regine lengter etter mann og barn, så er venninnen med to barn bare sliten med ringer under øynene, og lengter egentlig mest etter å være alene igjen. Eller at Regines familie, spesielt moren, blir så voldsomt karikert. Og Karl Henriks mor er et stykke for seg selv. Men mest av alt tror jeg begravelsen ødela boka for meg. Det ble bare for mye, rett og slett. Om jeg skulle trillet terningen, så tror jeg den hadde landet på 3.
Andre bloggere om boka:
