Bokomtale: Unntaket

For en tid siden leste jeg Du forsvinner av Christian Jungersen, og var ikke imponert. Likevel bestemte jeg meg for at jeg skulle gi Jungersen en sjanse til, og lese hans andre bok, Unntaket, også. Boka hadde fått så mange gode omtaler, så jeg var nysgjerrig. Og om jeg ikke likte Du forsvinner (som er hans tredje bok!), så jeg likevel at Jungersen kunne skrive (i alle fall periodevis i boka), og han viste stor innsikt i emnet han skrev om. 

Unntaket er en psykologisk thriller. Gjennom boka følger vi kollegene Iben, Malene, Camilla og Anne Lise, som jobber på Dansk senter for informasjon om folkemord. Iben og Malene fikk en anonym trusselmail, og på bakgrunn av arbeidet deres, fryktet de at en kjent serbisk militærleder var i Danmark for å ta livet av dem. Det viser seg etterhvert at mistankene er ubegrunnede. Kan det ha vært noen de jobber med som har sendt mailene?

Denne hendelsen utløser mange reaksjoner blant damene på Dansk senter for informasjon om folkemord (DsiF). Jungersen lar oss følge alle de fire damenes vekselvis i jakten på et svar om hvem som sendte trusselmailen. Gjennom historiene deres, som alle har opplevd ulike traumer, ser vi at svarene ikke er så enkle. 

For hvem er vi egentlig? og hvor godt kjenner vi hverandre? Jo bedre kjent vi blir med personene, jo mer ser vi et uendelig nett av intriger, mobbing og traumer. Hva er det som styrer et menneskes valg? Hvem har forutsetninger for å utføre folkedrap? Styres vi av egoisme, autoriteter, eller er det rett og slett pliktfølelsen vår som dikterer våre handlinger? Jungersen viser god innsikt i de psykologiske aspektene som styrer et menneske. Videre setter han også fokus på offerrollen. Går det for eksempel an å være både offer og overgriper i en og samme handling?

Jeg liker godt å lese bøker med dype psykologiske tilsnitt, og i så måte liker jeg denne boka veldig godt. Det ER veldig spennende å følge historiene til disse damene, og det er mye å kjenne seg igjen i. Samtidig blir jeg til tider oppgitt over ondskapen som driver dem, for noen ganger synes jeg handlingene deres blir noe urealistiske. Og om jeg kunne bestemt, så hadde nok serberen fått en noe annerledes rolle i slutten av boka. Boka kunne også med fordel vært kortere. Enkelte passasjer er langdryge, noen burde vært droppet. Stort sett synes jeg Jungersen skriver veldig godt, men i enkelte partier i boka, synes jeg språket blir platt og enkelt. 

Jeg gjennomskuet mye tidlig i boka, men likevel klarte Jungersen å skrive drivende spennende. Var det slik jeg trodde? tenkte jeg hele tiden gjennom boka. Gjennom flere "dypdukk" i menneskets psyke, satt jeg med en opplevelse av at hva som helst kunne skje. Det var godt at boka landet slik jeg "ønsket" det (nesten!) Samtidig sitter jeg igjen med sprørsmålet: Hva er egentlig sannhet? Og får vi noen gang vite sannheten?

Summa sumarum: Absolutt lesverdig bok! Spennende plott, og virkelig spennenede utvikling frem mot løsningen. Og siden jeg nå har beveget meg fra bok nummer tre til bok nummer to, ser jeg ikke bort fra at jeg også kommer til å lese bok nummer en!

Andre om Unntaket:

Jeg leser som slakter boka

Rose Marie som roser boka

Boken på vent: Frode Eie Larsen

Hver tirsdag spør Beathe oss hvilke bøker vi har på vent. For et spørsmål: Det er jo tusenvis! Men for å være sikker på at dere (kanskje!) leser hele innlegget, velger jeg meg ut tre i dag.

Jeg er veldig glad i krim, nordisk krim. Og så er jeg en smule stolt over all de gode norsk krimbøkene som er skrevet og skrives! En av de norske forfatterne jeg enda ikke har lest, er Frode Eie Larsens bøker. Det tror jeg blir min påskekrim i år!  Er det ikke påske snart?

Frode Eie Larsen

Vil du lese hva andre venter på å lese? Stikk innom den fabelaktige bokhylla til Beathe, da vel! I dag har hun manges bokhyller på lån! God bok!

Bokomtale: Når himmelen faller ned

Kilde: cdon.no

Jeg har veldig motstridende følelser til boka Når himmelen faller ned  av Jennifer Cody Epstein. Boka har fått strålende kritikker, slik som hennes foregående roman, Maleren fra Shanghai. Julie skriver om denne noen av de innvendingene jeg har for Når himmelen faller ned.

 

Når himmelen faller ned  handler om Yoshi, som vi møter som første gang som seksåring. Hun er en vakker og begavet jente, som snakker tre språk flytende. Moren hennes, Hana, har store drømmer for henne. Hana er gift med Kenji mot eget ønske. Da Yoshi som 15-åring gikk gjennom Tokyos gater, opplever hun at byen bombes av amerikanerne. På kort tid er halve byen og dens innbyggere destruert og drept.

 

Billy Reynolds er amerikansk, men oppvokst i Japan. På sin 12-årsdag fikk han et kamera i gave. Det blir hans gave i livet å ta bilder. Hans far, Anton, arbeidet sammen med Kenji. Billy og Yoshi møtes en gang som barn. De møtes ikke igjen før de er voksne, og krigen er slutt. På dette tidspunktet kjenner de ikke hverandre igjen, men dette blir likevel starten på et langt vennskap.

 

På baksiden av Når himmelen faller ned  står det Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

 

Og alt dette liker jeg. Det ER spennende å lese om Yoshi og Billy. Boka begynner fint med å la oss bli kjent med disse i deres første møte som barn og ungdom, helt uvitende om hva som skal skje dem gjennom krig og forsoning. Men mellom deres første og andre møte, så mister boka grepet på meg. Jo da, det ER fint å lese historien om Cam og Lacy, om krigens terror, om sorg, savn og håp. Og jeg tviler ikke på at Epstein har gjort et glimrende forarbeid, og at skildringene fra krigens handlinger er virkelighetsnære og realistiske. Men for meg blir det for lange skildringer av enkelthandlinger. Liten fremdrift og for mange detaljer om flyangrep, som i og for seg ikke er "viktige" i denne sammenhengen, gjør at boka taper seg mye. Likeså er det mange språkfeil i boka, og de tillegger jeg oversetteren. Likefullt mener jeg at Epstein kunne skapt en vakker bok om hun hadde fokusert mer på personer og relasjoner, og mindre på (krigs)handlinger.

 

Men igjen: I siste del av Når himmelen faller ned  så henger jeg med igjen. Det er tilbake til Yoshi og Billy. Epstein klarer igjen å la meg fascineres av disse to personene. Nesten 20 år etter at krigen er slutt, besøker Yoshi Billy i California. På flyet, på vei hjem til Tokyo, leser Yoshi et brev fra Billy. Et forsoningens brev? Et feighetens brev? Hvem vet? I alle fall sitter jeg og undrer meg på det som, for meg, blir en "lettvint" løsning på det som bokas bakside lover: At de bitreste motstandere finner tilbake til hverandre. Om jeg legger godviljen til, så skjer dette. Men da er jeg snill. For det eneste jeg klarer å lese ut av dette, er Yoshis indre demoner som på sett og vis finner en slags forsoning. At liv på underlig vis nøstes sammen, ja ... De gjør jo det! Men kan man egentlig kalle det en historie om forsoning når disse personene aldri møtes?

 

Det ER mange fine historier og personer i denne boka. Og de ville jeg gjerne lest mer om. Absolutt! Og boka er sikkert historisk veldig god, det er jeg ikke i tvil om. Men bortsett fra det: Helt grei.

Bokryggpoesi #1-2014

Jeg vet ikke helt hvem det var som startet med bokryggpoesi. Leselyst, kanskje?

Her er i alle fall mitt første bidrag i 2014:

Hvorfor hopper jeg

når himmelen faller ned

den gale natten?

Andre bloggeres bidrag:

Leselyst

Bokomtale: Hvorfor hopper jeg

Foto: Pantagruel Forlag

Kanskje har jeg allerede nå lest den viktigste boken jeg kommer til å lese i år! Viktig fordi den handler om å ha autisme, og hvordan vi rundt kan forstå og akseptere dette. Men den er vel så viktig fordi den handler om at alle mennesker er forskjellige, og at det beste vi kan gjøre er å akseptere dette. For hva er egentlig "normalt?"

"ALLE HAR ET HJERTE SOM KAN BEVEGES AV NOE."

Første gang jeg leste om Hvorfor hopper jeg, var i Beathes bokhylle. Etter å ha lest omtalen hennes, visste jeg at denne boka er et "must." Så jeg ble utrolig takknemlig  da Pantagruel Forlag var villige til å sende meg et leseeksemplar - Tusen hjertelig takk! Og jeg kan si med en gang at denne omtalen absolutt ikke blir objektiv. Det er ikke forlaget som "tvinger" meg til å være positiv til boka. Men emnet engasjerer meg på det personlige planet, og her var det mye å kjenne seg igjen i - på godt og vondt!

"Vanlige mennesker oppfatter oss som svært uselvstendige og avhengige av kontinuerlig hjelp, men iblant er vi faktisk helter som viser karakter og utholdenhet."

Hvorfor hopper jeg er en personlig beretning. Det er 13 år gamle Naoki som forteller om livet med autisme. Jeg er sikker på at mange av dere, når dere tenker på autisme, tenker på Rainman, eller en gutt som sitter på gulvet og rugger frem og tilbake. Helt i sin egen verden. Jeg har også vært der. Helt til jeg selv ble mor til en gutt med autismespekterforstyrrelse. Asperger-syndrom, eller høytfungerende autisme, som det heter på fint. I den gode enden av skalaen, som mange tenker er en trøst for meg. Men det mange ikke tenker på, er at jeg ikke ville ønsket min sønn annerledes. Tar du vekk autismen, tar du vekk det som gjør ham til akkurat den lille, perfekte skapningen han er. Takk og lov, tenker jeg av og til, for autismen. Den har ikke bare gitt meg en fantastisk herlig gutt, men den har også gjort meg til et bedre menneske. Ja, helt sant: Et bedre menneske! Mye bedre! Jeg har fått et videre og mer tolerant syn på mennesker. Jeg har lært å være takknemlig for det livet byr på. Selv om det kan, til tider, være svært vanskelig å være mor til et barn med spesielle behov, så er det mest av alt bare en eneste stor velsignelse! 

"Så lenge vi kan lære å bli glad i oss selv, er jeg ikke sikker på at det spiller så stor rolle om man er normal eller har autisme."

Naoki får frem på en fin måte i boka si noe om at vi mennesker ofte har en tendens til å se på det ytre, og dømme ut fra det vi ser. Naoki, som kommuniserer ved hjelp av alfabettabeller blir ofte undervurdert. Hvis han ikke kan snakke, kan han vel heller ikke forstå? Er det nødvendig å lage så mange rare lyder og bevegelser? Kan han ikke bare ta seg sammen?  Men i boka blir vi kjent med en moden og reflektert gutt, med god selvinnsikt og god evne til å sette sin annerledeshet i perspektiv. Jeg er så utrolig takknemlig for at han har delt sine tank er og erfaringer med oss "vanlig dødelige". Naoki skriver mye gjenkjennbart, og det er både sårt og godt å se at det er flere som opplever det samme som min sønn. Hvor mange ganger har jeg ikke følt at jeg kommer til kort som mor, fordi jeg merker andres kritiske blikk for vår "annerledes måte" å oppdra barn på. Hadde jeg bare gjort som alle andre, hadde jo aldri min sønn vært slik ... Og det er ikke alltid så lett, når jeg merker de kritiske blikkene, og stå med hevet hode og si at han ikke kan for at han oppfører seg slik. En person med autisme har f. eks. en tendens til å snakke med veldig høy stemme, og ja: Det kan være svært slitsomt å høre på! Men som Naoki også skriver, så er ikke dette noe den med autisme kan kontrollere selv. Og er det ikke vi rundt da, som må endre vår holdning til dette? Hvor vondt må det ikke være for den det gjelder å stadig bli kritisert for noe som ligger fullstendig utenfor egen kontroll?

 

Jeg kunne nevnt flere slike eksempler, men jeg vil heller anbefale deg å lese boka! Den er to the point, helt i tråd med autisters måte å tenke på! Naoki svarer på spørsmål han har fått fra "såkalt normale" folk gjennom årene, spørsmål jeg har stilt meg selv. Som jeg også noen ganger får fra mennesker rundt meg, men som jeg i enda større grad skulle ønske at folk rundt meg kunne spørre om. For det er unektelig mye lettere å svare på spørsmål, enn det er å komme med tiltale på kritiske blikk. Denne boka kommer jeg garantert til å anbefale til de rundt meg, til de som omgås min sønn, for dette var svært lærerikt! Den er lettlest, med stor skrift og mye luft! Selv med dårlige briller har du lest den på no time!

"Som om ikke dette var nok, river Hvorfor hopper jeg grunnen bort under en av de mest uhyggelige vanlige forestillingene om autisme - at mennesker med autisme er antisosiale einstøinger som mangler empati." (David Mitchell i forordet)

Jeg må også nevne noe om forordet - for det må være det desidert beste forordet jeg noen gang har lest! Forordet forklarer noe av det vi strever mest med i hverdagen her hjemme. Og nå skal du (kanskje) få lære noen nye ord: Persepsjonsvansker eller sanseforstyrrelser. Jeg ante ikke hva det var før jeg erfarte det selv i min sønn. Så godt som alle med autisme har en eller flere sanseforstyrrelser, det være seg i form av lyd, syn eller berøring. Noen er sterkere berørt enn andre. Å ha en sanseforstyrrelse kan gå utover alt annet. Jeg har ikke tenkt å skrive mer om emnet, men legger ved en video som illustrerer hvordan det er å ha persepsjonsvansker. Og les boka, selvsagt! (Til informasjon: Nevrotypical, det er sånne som deg og meg.) Ville du gått i disse skoene?
 

Selvfølgelig anbefaler jeg boka på det varmeste!

Hvorfor hopper jeg er ei varm og ekte bok.

Jeg er enormt imponert over hvor reflektert og nydelig Naoki skriver.

Denne gutten ble jeg utrolig glad i!

JEG LÅNER SELVSAGT UT BOKA TIL ALLE SOM BOR I BILAVSTAND!!!

En smakebit på søndag: Når himmelen faller ned

Nå er det lenge siden jeg har deltatt i En smakebit på søndag hos Mari. Så det er ekstra kjekt å starte 2014 med å delta med et sitat fra boka jeg leser. Årets første bok hos meg ble Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein. Dette er en vakker beretning om ulike menneskeskjebner som finner sammen på tross av at de er på forskjellige sider i krigen.

 

 

 

"Ettersom vi alle er keiserens barn, må vi ha litt solskinn inne i oss. Men av og til kjennes det som om - som om solskinnet inne i meg holder på å slukne. Og da legger jeg  meg under solen for å tenne det igjen." Hvor var det kommet fra?

Yoshi rynket pannen opp mot henne og bet seg i leppen mens hun tenkte alvorlig over det. "Kanskje jeg kan tenne det for deg?" sa hun til slutt.

Ordene - på en gang så bedårende naive og så absurd passende - fikk Hanas hjerte nesten til å stanse. "Du gjør det," sa hun og glattet barnets hvite krave."

 

Om du ønsker å delta med smakebit fra boken du leser, eller om du vil lese andres smakebiter, besøk Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten. Der finnes noe for enhver smak :-)

 

Fortsatt god søndag - og med ønske om en velsignet GLAD uke som kommer!

Slik gikk det, og slik kan det gå!

I 2013 hadde jeg satt meg en del lesemål. Ikke for at de skulle binde meg, men heller for å inspirere meg. Og det har de gjort. Bare ett av lesemålene mine er nådd, men jeg er strålende fornøyd, for jeg har kost meg med mange gode bøker.

SLIK GIKK DET:

Jeg hadde et mål om å lese 25 bøker på ett år. To bøker i måneden, og en liten bonus. 

Status: 30 bøker lest! Og det med lesetørke hele høsten! Veldig fornøyd med det!

Jorden rundt på 200 bøker. Jeg har et mål, eller rettere sagt: En drøm om å lese ei bok fra alle verdens land. Etter å ha brukt mye tid på å finne bøker, håper jeg at jeg i det hele tatt klarer å finne ei bok fra alle land ...

Status: jeg har lest bøker fra 11 nye land, det vil også si 11 nye forfatterbekjentskaper! Veldig fornøyd med det!

1001 bøker du må lese før du dør. Jeg bærer ingen drøm om å lese alle disse bøkene. Men ejg synes det er morsomt å vite om hvilke bøker fra denne mursteinsboka jeg har lest. Nå har jeg lest 27 av disse bøkene eller deromkring). Line arrangerer hver måned samlesing på bøker fra denne lista. Jeg hadde et mål om å være med på tre av disse bøkene i 2013.

Status: Jeg ble med på en av bøkene. Hadde vært kjekt å være med på flere runder, men slik ble det ikke. Kanskje i 2014?

Biografisirkelen er det Moshonista som startet i 2013 - en super måte å få lest flere biografier på!
Status: Av fire runder, deltok jeg på tre av de. Det må jeg si meg fornøyd med :)

Back to the classics var en utfordring jeg gjerne skulle vært flinkere til. Målet mitt var å lese 6 klassikere, og leste hele én! Juhu! Til gjengjeld var jeg veldig fornøyd med den ene boka jeg leste, ingen ringere enn Anna Karenina av leo Tolstoj! jeg er glad i klassikere, men foreløpig tror jeg bare jeg henter frem de bøkene når anledningen byr seg. Kanskje når jeg kjøper meg nye briller?

Off the shelf - bøker jeg hadde i bokhylla før 2013 startet. Det var mange det! og bare åtte av de er lest i 2013. Sånn kan det gå, og slik gikk det. Bokhyllelesing blir det mer av i 2014.

Av alle bøkene jeg har lest, har jeg skrevet omtale av 27 bøker. 3 bøker har fått stå uten omtale av ulike årsaker.

Statistikk:

30 bøker

7 norske forfattere

15 mannlige forfattere

12 kvinnelige forfattere

21 nye forfatterbekjentskaper

20 europeiske bøker

6 asiatiske bøker

2 afrikanske bøker

1 australsk bok

1 nordamerikansk bok

8 debutbøker
12 krim
5 sakprosa/biografier
2 bøker fra 1001-listen
1 klassiker

SLIK KAN DET GÅ:

1. Jeg skal lese minst 25 bøker. Jeg har egentlig lyst til å sette et høyere tall, men med 100% jobb og 250% barn, tror jeg at 25 er oppnåelig ...

2. Jeg skal tørke støv av gamle bøker, dvs

• Minst to klassikere
• Minst 50% av leste bøker skal ha stått i bokhylla mi (som om jeg bare har ei!) før 2014 startet

3. Jeg skal delta i alle samlesingene i biografisirkelen, og delta  i Lines lesesirkel når det passer med tid og bok. I sistnevnte er det ikke alle bøker som frister like mye.

4. Jeg skal kun lese bøker fordi jeg har lyst til å lese de, ikke for å klare og nå ditt eller datt mål.

5. Jeg skal skrive omtale om alle bøkene jeg leser.

6. Jeg skal kose meg med bøker (og bare *piiiittelitt* sjokolade!)

Kavalkade for bøker lest i 2013

Jeg har hatt et godt leseår, selv med skrantende innsats på slutten av året. jeg har vært fornøyd med stort sett alle bøkene jeg har lest. Noen har klart gjort større inntrykk enn andre, men slik vil det alltid være. Når jeg nå oppsummerer leseåret 2013, gleder jeg meg til nye bøker og nye forfatterbekjentskaper i 2014!

Årets beste: Uten tvil: Lys mellom to hav av M. L. Stedman.

Om du ikke har lest denne boka enda, så har jeg bare en ting å si: Les den! Sjelden har jeg opplevd å bli så sterkt grepet av ei bok. På fremsiden av boka står det "En usedvanlig bok ... Uforglemmelig!" Og bedre kan det ikke sies!

"Lys mellom to hav er usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?"

Årets kjærlighetshistorie: Anna Karenina av Leo Tolstoj

Ah! Endelig, etter omtrent 150 år skulle jeg også lese denne kjente kjærlighetshistorien! Selv om den bød på noe annet enn jeg forventet, var jeg svært fornøyd med boka!

"Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand." (Anna Karenina om sin ektemann)

Årets "midt på treet": Selv om reisen til Irland langt fra var midt på treet, ble nok reiselektyren ikke den opplevelsen jeg hadde håpet på ...Helt greit å lese Ildfluesommer av Maeve Binchy.

Årets etterlengtede: Det må bli Politi av Jo Nesbø, som jeg ikke har skrevet omtale av. Bokbloggeir har skrevet den omtalen jeg er mest enig i. Jeg elsker Harry Hole, men synes definitivt at de første bøkene er best! Det tar for mye av for meg ...

Årets herligste: Ja, det kan ikke bli andre enn Barnepiken av Kathryn Stockett.

"Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold."

Årets overraskelse: 2013 var vel ikke året for de store overraskelsene, men kanskje boka om Sigvart Dagsland var den som "overrasket" meg mest? Fordi jeg fant ut at forfatterinnen Olaug Nilssen (som for for ingen grunn absoutt ikke likte) faktisk var veldig OK, og tenkte veldig likt meg. Faktisk så overrasket nok fortellerstemmen i boka meg mye, men absolutt i positiv retning!

"Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved han!"

Boka gav meg veldig mye! Og jeg ble ikke mindre stolt da jeg i høst fikk signaturen til Sigvart i boka mi! Så nå har jeg endelig sagt "hei". Nå angrer jeg bare på at jeg ikke sa at jeg hadde skrevet omtale av boka da han spurte om jeg hadde lest den ... Og jeg tok ikke på han denne gangen heller. at jeg aldri skal lære! 

Beste krim: Jeg vil absolutt definere Dommeren og hans bøddel av Friederic Dürrenmatt som årets mest annerledes krim - god, gammeldags og naiv! Årets beste krim, derimot, er

vanskelig å velge. Johan Theorin og Jørgen Brekke er nye krimhelter hos meg. Nådens omkrets av Jørgen Brekke er absolutt vel verdt å lese! Jeg liker de mange prespektivene i Brekkes bøker, aller mest hans selvironi:

"Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling "ekte" ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: "Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin."

Årets morsomste: Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov. Guri land! Dette var herlig og munter lesing! Og så mange dype tilsnitt! Anbefales virkelig!!!

Kort fortalt: " ... en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden."

Årets skuffelse: Du forsvinner av Christian Jungersen hadde jeg virkelig gledet meg til, men den ble ikke helt det jeg hadde håpet på ... 

Årets norske: Hjem av Anne Karin Elstad, endelig ble det dags for å lese biografien om en av mine høyt skattede forfattere!

"Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!"

Årets sterkeste: Jeg har lest mye sterk kost i 2013, og det er vanskelig å velge ut kun en. Jeg kunne valgt boka om Malalai Joya, en Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste stemme. Eller om Eunsun, som i ni år var på flukt fra Nord-Korea. Eller om om lille Azure fra Sør-Afrika som sier Jeg har sett mørkets indre. Men jeg velger Stryk meg over håret av Agnes Matre. Fordi den ikke bare røsket i velstandssamvittigheten min, som de andre bøkene gjorde. Stryk meg over håret ble nesten en sjelereise for meg, der jeg måtte ta oppgjør med noen av mine egne demoner. Vondt og godt og viktig.

"Forfatteren har klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker. Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!"