Kjære vene! Jeg har lest bok. Jeg har sett film. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har vært sint. Lei meg. Opprørt. Redd. Forventningsfull. Glad! Jeg har kost meg glugg i hjel! Det er bare én ting jeg angrer på: At både bok og film har ligget og samlet støv i flere måneder.
Jeg har altså lest Barnepiken av Kathryn Stockett. Boka er mitt ellevte og amerikanske bidrag i min litterære verdensomseiling. Filmen så jeg like etter jeg leste boka, og det er jeg glad for. Dobbel espresso. Can't have too much of what's good! Filmen yter boka rettferdighet, selv om de har noen vesentlige "annerledesheter".
I Barnepiken møter vi Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Gjennom disse tre stemmene får vi høre historier fra Jackson, Mississippi. Historier om de svarte hushjelpene og deres hvite husfruer. Om deres avhengighetsforhold i et sterkt segregert samfunn. Om gjensidig kjærlighet. Om gjensidig hat.
Howell Raine skriver i sin pulitzerprisvinnende artikkel "Grady's gift":
Det finnes ikke noe mer komplisert tema for en sørstatsforfatter enn det om hengivenheten mellom en svart og hvit person i segregeringens skjeve verden. For uærligheten et samfunn er basert på, gjør enhver følelse suspekt, gjør det umulig å vite hvorvidt det som strømmet mellom to mennesker, var oppriktige følelser, medlidenhet eller pragmatisme.
Det er dette Kathryn Stockett klarer å gjøre på en utmerket måte i Barnepiken. Nå er jo dette fiksjon. Det er en hvit sørstatsforfatter som gir stemme til de svarte hushjelpene. Men likevel vil jeg påstå at stemmene er realistiske og ekte. Personene i boka er oppdiktede. Likevel sitter jeg her og skulle ønske at hver og en av dem fantes. Guri land så glad jeg ble i både Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Som jeg ser opp til de. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av motet deres. Som jeg skulle ønske at jeg kunne takke hver og en av dem for historiene deres! (Og som jeg skulle ønske at det var jeg som var Miss Skeeter!)
Aibileen og Minny er hushjelper hos Miss Skeeters venninner. Miss Skeeter er nettopp ferdig på college, og er ugift, til sin mors store fortvilelse. Hun har en drøm om å bli journalist eller forfatter. Eller aller helst begge deler. Miss Stein, redaktør i Harper & Row i New York, oppfordrer henne til å skrive om noe som opprører henne. Noe som skiller seg ut.
Minnys husfrue, Miss Hilly, har skrevet et sanitærprosjekt, som går ut på at hvite og svarte ikke kan bruke samme toalett, da de svarte er bærere av andre sykdommer enn de hvite. Miss Hilly ønsker at Miss Skeeter skal trykke dette i kvinneforeningens nyhetsbrev. Noe hun til stadighet utsetter.
Da Miss Skeeter får jobb i Jackson Journal, der hun skal skrive en husstellspalte, må hun gå til Aibileen for hjelp. Det er da hun får ideen om å skrive en bok der hun intervjuer hushjelpene, lar de med egne ord fortelle hvordan de har det. Dette er et risikoprosjekt, det er ulovlig og ikke minst livsfarlig. Men det er mange viktige stemmer i kampen for rettferdighet.
Selv om Barnepiken er fiksjon, så er det likevel et lite dykk i en trist periode i historien. Vi får et sterk og tanekvekkende innblikk i et sterkt segregert samfunn i Sørstatene i første havldel av 60-tallet. Vi får høre om Martin Luther King, Rosa Parks, forakt for yankeer. Om klasseskiller, hykleri, frykt og voldshandlinger.
Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold. Det er så ekte og virkelighetsnært. Og vi kjenner så godt til denne delen av den amerikanske historien. Og nå sitter jeg her med en følelese av å ha blitt et bedre menneske. Jeg vil ut og gjøre en forskjell i det samfunnet vi lever i her. For om vi har kommet en lang vei fra segresjonens tidsalder, så har vi fremdeles et stykke å gå. Kathryn Stockett skriver i etterordet sitt:
Var ikke det hele poenget med boken? Å Få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker. Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.
Har du ikke lest boka enda? Jeg har bare en ting å si: LES DEN!
Se filmens trailer her:
The living proof med Mary J Blige
Veldig god omtale! Får lyst til både å lese boken og å se filmen. Sjeldent at begge deler blir anbefalt like sterkt! ;-)
SvarSlettDu verden, denne høres spennende og engasjerende ut. Og temaet er noe jeg liker, tror jammen jeg må finne denne boken din. Utrolig flott og fengende omtale. :-)
SvarSlettEnig med deg Pia, dette var en kjempefin bok :)
SvarSlettFin omtale! Eg gjorde det på om lag same måte som du: Las boka, og såg filmen like etter. Eg er einig i at filmen er god, men eg skulle ynskje eg lot det gå meir tid mellom lesing og filmsjåing. Det var ein del ting eg sakna i filmen, som eg sikkert ikkje ville lagt merke til viss det var eit par månadar imellom... Men elles er det ei fantastisk historie, ja!
SvarSlettHar lenge tenkt at nå må jeg se å lese denne boken, men så har jeg utsatt og utsatt. Angrer litt nå etter den fine omtalen din, skal helt klart lese den om ikke så alt for lenge:) Har da sett filmen, og den likte jeg kjempegodt:)Ønsker deg en fin dag videre:)
SvarSlettÅ takk! Jeg har boka i vente-hylla og har rett og slett glemt den ut! Fristende omtale du har skrevet, så den må nok rykkes kraftig opp i leselista! Takk for påminnelsen :o)
SvarSlettBra omtale! Jeg leste boka på engelsk, solgte den i pocket for tredve kroner i en kurv på Norli pga av vannskader. Jeg likte den! Feelgood, morsom og lettlest. Jeg tror (?) jeg har sett ferdig filmen men er ikke så sikker. Jeg likte ikke filmen da. Desverre. Den var ok, men...
SvarSlettSuper omtale! Jeg har sett filmen, men ikke lest boken. Anbefaler deg å ta en titt på Toni Morrison for en annerledes synsvinkel som passer godt med konklusjonen til slutt :)
SvarSlett