Bokomtale: Giftstrøm

Geriljavirksomhet, torpedovirksomhet og spesialstyrker ...

 Korrupsjon, skatteunndragelser og oljeutvinning ...

Leiesoldater, barnesoldater og Guds soldater ...

Kidnappinger, lemlestinger og grufulle drap ...

Egoisme, dekkoperasjoner og dobbelvirksomhet ...

Høres dette dystert ut? Det skal jeg love deg at det er! Her er det så mye smerte, frykt og sorg at det ikke kan kalles annet enn en giftstrøm.

WOW! Det jeg savnet av driv i Eystein Hanssens første roman De ingen savner, tar han igjen, så til de grader i sin andre bok om politietterforskeren Elisabeth Sunee Rathke. I Giftstrøm mangler det ikke på spenning. Med anspente skuldermuskler puster jeg  lettet ut nå som saken - sakene! - er løst.

Som jeg har nevnt tidligere, synes jeg det er vanskelig å skrive omtaler om krimbøker, så jeg skal bare skrive kjapt om handlingen i Eystein Hanssens bok Giftstrøm:

Norsk-kyprioten Otto Kamperud blir kidnappet i Uganda av geriljalederen Disciple. Kamperud jobber i organisajonen Human light, og han har i to år forhandlet med Disciple gjennom Norad og UD. Når norsk politi får nyss om kidnappingen, litt tilfeldig gjennom en narkotikasak, vet de ikke hvordan de skal gå videre med den. Både fordi de ikke har mottatt noe krav fra kidnapperne, men også fordi Kamperud er kypriotisk statsborger. Ikke Norges ansvar altså. Men når kidnapperen begynner å sende en avkappet finger hver femte dag, øker alvoret, og Elli drar til Uganda for å prøve og forhandle med kidnapperne. I Uganda jobber hun sammen med Rutherford, og som innledningen min lovet, så er denne jakten intens og dyster. Elli, som definerer seg selv som en sekulær bekvemmelighetsbuddhist (som vi nordmenn har det med statskirken) opplever mye som skraper borti karmaen hennes, mer enn hun egentlig er klar for. Men når livet står på spill, er man villig til å ofre mye, selv om det betyr at man i sitt neste liv ender opp som en flue.

"Når man makter å sette problemer under debatt, samtidig som man forteller en ramsalt, spenningsmettet historie, kan man som krimleser ikke ønske mer." (Ola A. Hegdal i Dagens næringsliv)

Giftstrøm er en dyster bok, og den tar opp dystre tema. Det er ingen tvil om at Eystein Hanssen har satt seg godt inn i det han skriver om. Heldigvis er det fiksjon. Dessverre tar det tar ikke bort troverdigheten i fortellingen: Det er altfor mye vondt og urettferdighet i den verden vi lever i.

Sa jeg at boka er dyster? Den er det! Virkelig! Og det er her forfatteren har gjort noen geniale grep. For Eystein Hanssen har nemlig humor. Og uten disse herlige skråblikkene på nordmenn (og briter) og vår eiegode natur, hadde nok denne boka blitt en smule for dyster for meg. Bare se:

Bokomtale: De ingen savner

I mange år leste jeg (så godt som) bare krimbøker. Etter at jeg begynte å blogge, har jeg utvidet perspektivet. Ikke bare leser jeg andre typer bøker, som chic lit, drama, biografier, dokumentarromaner, men jeg leser også bøker fra andre deler av verden. For å si det som det er: Det finnes jo en hel verden av bøker der ute! Det er utrolig gøy, og ikke minst så er det god terapi i en travel hverdag.

Men nå var det utrolig godt å lese krim igjen! (For i mitt lille hode, har jeg ikke lest krim på år og dag! At 11 av 30 leste bøker i fjor var krim kan ikke være viktig i den sammenheng ...)

Jeg kan i alle fall skryte av at det er årets førte krim, og at det er en helt ny forfatter for meg! Mange før meg har lest Eysteins Hanssens bøker, men da jeg så at han søkte etter karakterer til sin nye bok, meldte jeg interessen. Som jeg har sagt til ham, så byr jeg på alle mine gode og dårlige sider, og jeg er ikke verre fant enn at jeg har et par jeg kunne tenkt meg og knertet (siden jeg ikke kan gjøre det sånn på ordentlig, hadde det vært fint og gjort det i ei bok!)

Nå har jeg altså lest min første bok av Eystein Hanssen. Og flere skal jeg lese! Jepp. 

Ofte synes jeg det er vanskelig å skrive om krimbøker. Det er så mye som ikke kan skrives om. Før en vet ordet av det, så har en skrevet for mye. Spoilere er det verste jeg vet, og med god fartstid i krimmens verden, er jeg blitt drivende dyktig til å avsløre morderen. Både i bok og på film. Derfor har jeg også en tendens til å skumme omtaler av krimbøker. Og siden det det bare er svært intelligente, oppegående mennesker som leser bokblogger, vet jeg at jeg fort røper mer enn bokelskere setter pris på.

Likevel - litt kort om handlingen:

Ellie er halvt norsk og halvt thai. En dag får hun melding om en ung jente som ligger død på en gravlund i Oslo, og det kan se ut som et overdosedødsfall. Sammen med makkeren Bent, viser det seg snart at det er et drap. Og ikke bare ett drap, men flere. Hvordan kan det ha seg at tre unge jenter blir funnet drept, og at det ikke er noen som savner de? Med ny makker (som rimelig kjapt blir godkjent), ser Ellie og Nereng at trådene peker i retning prostitusjon og trafficing. Etterhvert som de løse trådene nøstes opp, fanges Ellie inn i et nettverk der det virker som om morderen(e) stadig ligger et skritt foran etterforskningen.

Jeg likte denne boka godt: Spennende plot, og stort sett godt driv i boka. Noe av det jeg likte aller best, var det nøkterne rundt etterforskningen. Helt normale etterforskere, ingen drankere, ingen overmennesker, ingen James Bond-fakter. Ellie, sunn, norsk politi, med alle sine sterke og svake sider. Jeg likte sammensetningen i etterforskningsgruppa, dynamisk og målrettet. Selvfølgelig finnes underyteren (de finnes overalt!) (Ja, ikke på min jobb, da!) Ellie kan nok godt karakteriseres som überachieveren, men det må vel til for å bli hovedpersonen i en bok!

Det som trekker ned, en smulebittelillegrann, er at enkelte deler av boka blir platt. Stort sett skriver Hanssen med et godt driv, og både handlinger og skildringer driver meg videre i boka. Men ikke hele tiden, og det håper jeg at jeg kan skylde på at det er en debutbok. Mot slutten synes jeg også at noen av løsningene blir lettvinte. Morderen(e) røpte jeg selvsagt halvveis i boka, men det skyldes klart min kløktighet, så det legger jeg ikke på forfatteren :-) Fremdeles var det spennende å se om jeg hadde rett i mine antagelser, og så lenge det er slik, betyr det at det er ei spennende bok og historie.

Det var unektelig et spennende tema i boka. For ikke å røpe for mye, så sier jeg ikke mer enn at det også var et vondt tema. Et tema som kryoer deg oppover ryggen. Eystein Hanssen gir et godt bilde av en virkelighet som dessverre er mer enn fiksjon.

Krim er gøy, og det er også De ingen savner! Gooood bok!

Bokomtale: Unntaket

For en tid siden leste jeg Du forsvinner av Christian Jungersen, og var ikke imponert. Likevel bestemte jeg meg for at jeg skulle gi Jungersen en sjanse til, og lese hans andre bok, Unntaket, også. Boka hadde fått så mange gode omtaler, så jeg var nysgjerrig. Og om jeg ikke likte Du forsvinner (som er hans tredje bok!), så jeg likevel at Jungersen kunne skrive (i alle fall periodevis i boka), og han viste stor innsikt i emnet han skrev om. 

Unntaket er en psykologisk thriller. Gjennom boka følger vi kollegene Iben, Malene, Camilla og Anne Lise, som jobber på Dansk senter for informasjon om folkemord. Iben og Malene fikk en anonym trusselmail, og på bakgrunn av arbeidet deres, fryktet de at en kjent serbisk militærleder var i Danmark for å ta livet av dem. Det viser seg etterhvert at mistankene er ubegrunnede. Kan det ha vært noen de jobber med som har sendt mailene?

Denne hendelsen utløser mange reaksjoner blant damene på Dansk senter for informasjon om folkemord (DsiF). Jungersen lar oss følge alle de fire damenes vekselvis i jakten på et svar om hvem som sendte trusselmailen. Gjennom historiene deres, som alle har opplevd ulike traumer, ser vi at svarene ikke er så enkle. 

For hvem er vi egentlig? og hvor godt kjenner vi hverandre? Jo bedre kjent vi blir med personene, jo mer ser vi et uendelig nett av intriger, mobbing og traumer. Hva er det som styrer et menneskes valg? Hvem har forutsetninger for å utføre folkedrap? Styres vi av egoisme, autoriteter, eller er det rett og slett pliktfølelsen vår som dikterer våre handlinger? Jungersen viser god innsikt i de psykologiske aspektene som styrer et menneske. Videre setter han også fokus på offerrollen. Går det for eksempel an å være både offer og overgriper i en og samme handling?

Jeg liker godt å lese bøker med dype psykologiske tilsnitt, og i så måte liker jeg denne boka veldig godt. Det ER veldig spennende å følge historiene til disse damene, og det er mye å kjenne seg igjen i. Samtidig blir jeg til tider oppgitt over ondskapen som driver dem, for noen ganger synes jeg handlingene deres blir noe urealistiske. Og om jeg kunne bestemt, så hadde nok serberen fått en noe annerledes rolle i slutten av boka. Boka kunne også med fordel vært kortere. Enkelte passasjer er langdryge, noen burde vært droppet. Stort sett synes jeg Jungersen skriver veldig godt, men i enkelte partier i boka, synes jeg språket blir platt og enkelt. 

Jeg gjennomskuet mye tidlig i boka, men likevel klarte Jungersen å skrive drivende spennende. Var det slik jeg trodde? tenkte jeg hele tiden gjennom boka. Gjennom flere "dypdukk" i menneskets psyke, satt jeg med en opplevelse av at hva som helst kunne skje. Det var godt at boka landet slik jeg "ønsket" det (nesten!) Samtidig sitter jeg igjen med sprørsmålet: Hva er egentlig sannhet? Og får vi noen gang vite sannheten?

Summa sumarum: Absolutt lesverdig bok! Spennende plott, og virkelig spennenede utvikling frem mot løsningen. Og siden jeg nå har beveget meg fra bok nummer tre til bok nummer to, ser jeg ikke bort fra at jeg også kommer til å lese bok nummer en!

Andre om Unntaket:

Jeg leser som slakter boka

Rose Marie som roser boka

Bokomtale: Tvekampen

Ja, jeg lever enda! Men det har vært dårlig med boklesing i høst, og enda dårligere med blogging. Og om jeg har savnet begge deler, har jeg hatt en god høst. For å oppsummere høsten i ett ord:
T R A V E L T!!!  

Men i desembertravelheten har jeg likevel rukket å lese ei bok, så jubelen står høyt i taket :-) Boka jeg har lest er Tvekampen av Arnaldur Indriðason. Tidlegere har jeg lest Anger av samme forfatter, og den boka likte jeg veldig godt, mest fordi Arnaldur Indriðason har et svært godt driv i språket sitt, og fordi han skildrer mennesker og det islandske samfunn intenst godt. Så jeg gledet meg til å ta fatt på Tvekampen også.

Ragnar, en 17 år gammel gutt som aldri har gjort en flue fortred, blir en brikke i et politisk renkespill. Det er 1972, og den kalde krigen er på høyden. Verdensmesterskapet i sjakk foregår i Reykjavik, og blir nærmest rammen for politiske gnisninger mellom USA og Sovjetunionen. Midt i dette blir Ragnar brutalt drept under en kinofilm. Selv om politiet etterhvert blir lagt bånd på av myndighetene, lar ikke etterforskerne Marion og Albert seg stoppe av det.

Ved siden av krimhistorien byr Arnaldur Indriðason på historie også. Tvekampen - kampen mellom sjakkmesterene Spasskij og Fisher - er rammehsitorien, og dette er nonfiktive hendelser. Selv om jeg nok tror at det er brukt litt kunstneriske friheter her også. Men det mest spennede i boka, etter min mening, er historien om tuberkulose på Island. Island var et av Europas mest rammede land. Gjennom Marions historie som barn, får vi innblikk i en tragisk historie.

Summa sumarum: Ei god bok, men langt fra så god som Anger!

Og til dere som har orket å lese helt hit: Graulerer! Jeg skjønner at jeg skriver litt sånn halvveis - skrivesperren har tatt meg litt, og det er trist! Håper den kommer tilbake i 2014! Ikke skrivesperren altså, men skrivegleden ;-)

Andre bloggere om boka:
Tine
Anita
Krimbiblioteket

Bokomtale: Den mørke porten

Foto: Samlaget

Eg har lese Den mørke porten av Lars Mæhle. Denne boka fekk eg veldig lyst til å lesa etter den gode omtalen til Mai Lene. Les omtalen hennar, for han er svært god! Geir har òg skrive ein god omtale.

Samlaget skriv dette på heimesida si:

Ein mann blir drepen på brutalt vis i ein kyrkjeruin, same stad som psykologen Karsten Scheel blei funnen myrda fem år tilbake. Ina Grieg, Scheels kollega og hemmelege elskar, blir inkludert i etterforskingsteamet. Kjensla av at ho er med i teamet på nåde, gjer at Ina Grieg finn uortodokse metodar for å få etterforskinga framover. Hennar gamle venn og mentor, den pensjonerte psykologprofessoren Trygve Winther, viser seg å bli til stor hjelp. Snart blir det klart at dei står ovafor ein seriedrapsmann besett av hemn. Og Ina må kjempe mot fleire demonar i jakta på fienden, ikkje minst sine eigne.

Den mørke porten er Lars Mæhles krimdebut. Boka er velskriven, og det er herleg annleis å lesa krim på nynorsk. Boka er lettlest, men samstundes kløktig. Krimhistoria er original i den forstand at det er ein psykolog som er hovudpersonen. Likevel må eg seia at på mange måtar var og boka lett å gjennomskoda.Allereie fyrste møte med mordaren rekna eg med at det var han/ho. 

Boka er skriven i fleire perspektiv. Me får sjå det frå dei drepne si vinkel og frå mordaren sitt perspektiv. Sjølve etterforskinga er skriven i tredje person. Som lesare vert me då nesten allvitande. På mange måtar "rettferdiggjer" det at me klarar tidleg å gjennomskoda historia. Samstundes er det fleire bitar i det store puslespelet som ikkje vert lagt på plass før boka er slutt, og det gjer at boka likevel er spanande frå byrjing til slutt.

I åpninga får me lesa om Heggvik, som veit at han er på veg til å møta mordaren sin. Me veit kva som har skjedd, og me skjønar fort at dette drapet er eit resultat av ei tidlegare hendig, og at det er eit drap i ei rekke av fleire andre uoppklarte drap. Kva var det eigentleg som skjedde? 

Ina Grieg, som er psykologen som får bistå politiet i etterforskinga, er ein spanande karakter. Ho er truverdig, sjølv eg på mange måtar ikkje likar ho. Men det handlar vel meir om at eg ikkje trur me hadde blitt bestevenninner. Ho er veldig forskjellig frå meg, og nok og eit stykke frå å vera slik eg meinar at ein psykolog bør vera. Og så skal eg vera så ærleg å seia at det er enkelte sider hjå henne som eg ynskjer eg ikkje skulle ha kjent meg så godt igjen i ...

Den mørke porten er på ein måte meir enn ein kriminalroman. Boka tangerer ein del psykologiske aspekt, som gjer at historia, ikkje berre får ei større dybde, men òg at historia vert truverdig. Som lesar sit eg òg igjen med ei kjensla av at boka har rørt ved meg. Eg har blitt utfordra!

Ja, eg vil lesa meir av Lars Mæhle, 

og eg vil bli betre kjent med Ina Grieg! 

Klart eg anbefaler boka!

Bokomtale: Menneskets natur

Foto: Gyldendal forlag

Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.

HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE? 

Hva vet vi om oss selv? 

Hvor mye er det mulig å vite om en person? 

Og hvor mye vil vi egentlig vite?

Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.

"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."

Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene hadde Odd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i  Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.

Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!)  Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!

Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!

Bokomtale: Drømmeløs

Jørgen Brekke er i sannhet en kriminalforfatter etter mitt hjerte! Han krydrer bøkene med alt jeg liker: Humor, selvironi, historiekunnskap, parallellhistorier, god etterforskning, relasjoner og godt språk. For om jeg liker å lese krim, så er det ikke fordi jeg liker mord. Det er flere ganger jeg gruer meg for om det skal skje flere mord. Det er jo bare trist. Men det er spennende å følge etterforskningen. Jeg er ikke så redd for om de klarer å fange den skyldige. Spenningen ligger i hvordan de klarer å løse saken.

Jeg har tidligere lest Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Det er en av de mer bestialske bøkene jeg har lest. Samtidig var boka så mye mer enn bare bestialske mord. Les omtalen min her og se hva jeg mener.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet at Odd Singsaker har blitt en ny bokhelt hos meg. Han er en sindig og avbalansert etterforsker. Dog ikke uten lyter, han heller. Hans største lyte er hukommelsen, som også i Drømmeløs bedrar ham. Ikke har han vært en spesielt god far heller. Og prisen for ærlighet kan vise seg å koste ham dyrt. Det får vi lese mer om i hans neste bok Menneskets natur. Singsaker drikker også mer akevitt en en gjennomsnitts nordmann, men dog ikke like mye som Harry Hole har tydd til Jim Beam.

Drømmeløs, som er bok nummer to om politietterforsker Odd Singsaker. Handlingen er lagt til Trondheim, og det er vinter. Det er store snøfall, som både er en velsignelse og forbannelse for etterforskningen. En ung jente blir funnnet drept, strupen er skåret ut og på magen har hun en spilledåse som spiller en ukjent vuggesang. Ikke lenge etter forsvinner en ung jente fra sitt hjem. Frykten er stor for at dette har sammenheng med spilledåsemordet. Saken har forbindelseslinjer helt tilbake til 1767, da en svensk trubadur ble funnet drept i Trondheim.

Felicia har flyttet til Norge, og har startet sitt eget firma. Hun skal hjelpe amerikanere å finne sine norske røtter. Hun får tilsendt en kopi at et shillingstrykk fra 1700-tallet med ønske om å finne ut mer av opphavet til sangen og forfatteren.

Noe av det jeg liker aller best i Jørgen Brekkes bøker er det lille snevet av metaperspektiv; der han har et svært selvironisk blikk på krimsjangeren. Samtidig som han hever seg over kriminallitteraturen, ved å gi seg ut for å være virkelig, så viser han tydelig at også han er både forutsigbar og regelbunden. I Nådens omkrets sa han det rett ut, at mordenen alltid blir presentert i den første tredjedelen av boka. Han sa også at det ikke handlet så mye om å gjennomskue morderen, men om å gjennomskue forfatteren. På en humoristisk måte trekker Brekke dette fram i boka på ulike måter, og på denne måten gir seg selv et "alibi" for sin egen forutsigbarhet. Et herlig perspektiv, synes jeg!

«Siri Holm, en venninne av ham som var bibliotekar, hadde en gang fortalt ham at alle gode detektiver skulle ha en eller annen svakhet, noe som holdt dem litt tilbake. Dette var noe Holm hadde fra alle krimbøkene hun leste i tide og utide, men det kunne jo være noe i det. Om Bratberg var en krimhelt, så var det søte bakervarer som var hennes akilleshæl. Ikke rart hun satt lenge på toalettet om morgenen.» (I tråd med Singsakers hukommelsesvansker, velger jeg å ikke skrive noe mer om akevitt!)

Det historiske perspektivet i Brekkes bøker er også noe som er med og løfter historiene hans. I Drømmeløs er vi som sagt tilbake til Trondheim og Stockholm på 1700-tallet. Selv om historien er fiktiv, så bærer den preg av virkelige hendelser. Politimester Thomas Bayer har mange paralleller til Trondheims føste politimester Søren Madsen Næbell. Likeledes har også flere av de andre sentrale personene i Drømmeløs paralleller til andre historiske personer. Samtidig får vi også et bittelite innblikk i faktiske personer som har levd, blant annet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og Adresseavisas grunnlegger, Martinus Nissen.

«Jeg ble underrettet om det av prokurator Martinus Nissen, som jeg delte et glass øl med i går kveld. Vi feiret den snart forestående utgivelsen av hans etterretningstrykk. Det frøste og eneste i sitt slag i byen. Han spurte meg om jeg syntes det var en god i dé å skrive et lite stykke om dette mystiske likfunnet, men jeg anbefalte ham å la være.»

«Jeg kunne ikke være mer enig med dem, sa Bayer tilfreds. Det vil heve avisen hans over de mest simple trykkene vi har sett så mange av i det siste. Hvordan vil det ende om alle trykksakene her i landet ble fylt av beretninger om alskens gemene forbrytelser?»

Jeg synes også at Jørgen Brekke har en fin skrivestil. Ikke bare har han et godt, variert og lunt språk, men han har også svært gode evner til å skildre både steder, hendelser og det indre personliv. Spesielt det siste, å gi liv til et skrøpelig menneskesinn gjør han på en varm og ekte måte.

«Nå er det et døgn siden Julie forsvant, tenkte hun. Men den tiden kunne ikke måles. Før hun våknet i morges fantes det minutter, timer, dager. Nå var alt det der borte og erstattet med åndedrag, fottrinn, knirk, blikk mot døren, en uendelighet av stive beveglser og venting.»

Lurer du på om jeg anbefaler Drømmeløs? JA, det gjør jeg på det aller sterkeste! Og nå gleder jeg meg til å lese Menneskets natur.

Bokomtale: Blodleie

For ikke lenge siden, så leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Denne boka fanget meg, og jeg hadde fått enda en ny favorittforfatter. Jeg ble bent frem mektig imponert over den sakte fremdriften i boka, samtidig som jeg likevel ble drevet til å lese side etter side, fullstendig oppslukt over hva som skulle skje videre. Og så var det så mange vakre naturskildringer. Behovet for å reise til Öland var sterkt! Jeg kan ikke si det bedre enn Ingvar Ambjørnsen:

"Skumringstimen har et elegant uttenkt plott, men den har også en sårhet i seg, og en atmosfære som er gripende ...En fortelling som man faller rett inn i allerede på første side, og som man ønsker å bli lenge i ... Utmerket!"

Vi manglet bok to i Ölandsserien, så heldigvis har jeg en mann som følger med og kjøper de bøkene jeg trenger. Nattefokk er en spøkelseskrim med mange spennende og drivende gode historier. Igjen skriver Johan Theorin en slow crime med mange aspekter. Det er vakre naturskildringer, sterke naturkrefter og både sterke og skjøre relasjoner mellom mennesker. Hvem er egentlig de personene vi tror vi kjenner?

Nå som Johan Theorin hadde grepet lesehjertet mitt, var det ikke vanskelig å plukke frem bok nummer tre i Ölandsserien: Blodleie. Jeg ville lese mer om Theorins barndomsøy. Jeg ville ut på alvaret, oppleve naturkreftene, møte menneskene og se alle de små stedene rundt på den lille, smale øya.

Det er vår, nesten! Gerlof Davidsson, 83 år gammel, bestemmer seg for å flytte ut fra gamlehjemmet og tilbake til hytta si i Stenvik. Han vil dø hjemme, alene. Gerlof kjenner på seg at han ikke har lenge igjen, men det sier han ikke til de ansatte på hjemmet, for da ville han ikke fått flytte hjem igjen. Mens Gerlof venter på våren, sitter han i hagen med et pledd over de revmatiske beina, og venter på årets første sommerfugl. Fargen på sommerfuglen sier noe om hvordan våren blir. Årets sommerfugl er både lys og mørk - hva betyr det?

"Gerlof vegret seg mot å gruble på gåter og mysterier, det hadde han sagt til Per Mörner, men tankene kom likevel. Han hadde vært uhelbredelig fiksert på dem siden barndommen, og nå satt han her med dagboka og tenkte på Ellas troll, som måtte ha vært Henry Fors' sønn."

Det er Gerlof som er gjennomgangsfiguren i Ölandsserien. I Skumringstimen får han tilsendt en barnesandal, som han tror tilhører hans forsvunnende barnebarn. Klarte de etter 20 år å løse mysteriet om hva som skjedde med Jens. I Nattefokk forteller Gerlof historier fra gamle dager, både de som er faktiske og de sagnomsuste spøkelsesfortellingene fra Åludden gård. Gerlofs lange liv som sjøkaptein hjelper politiet å løse et drap, som tilsynelatende så ut som et uhell.

Blodleie skiller seg ut ra de to foregående bøkene. Blodleie  starter in medias res, det vil si at den starter med slutten. Boka åpner med at Per Mörner skal brenne for sin fars synder. Det eneste han kan gjøre er å be om nåde.

Etter denne dramatiske åpningen, går vi noen uker tilbake i tid. Det nærmer seg påske, og Per, som har arvet et hus i steinbruddet på Öland, er på vei dit for å feire påsken med barna sine. Per har ikke hatt kontakt med faren sin, Jerry på mange år. Jerry er gammel og syk, og da Jerrys filmstudio brenner opp, begynner Per å nøste opp i det som har vært farens liv.

På Öland møter Per også Vendela. Hun har akkurat bygget sommerhus like ved Pers hus. Vendela er oppvokst på Öland, og håper med å komme tilbake hit, at hun skal få orden på livet sitt igjen. Etter en vanskelig oppvekst uten mor og en fraværende far, håper hun at hun skal få møte alvene, som hjalp henne da hun var liten. Boka handler om alver og troll, og mange myter og sagn knyttet til dette. Blodleie, tittelen på boka referer til et sagn om hvordan alver og troll kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod.

Denne boka grep meg ikke slik de to forrige bøkene til Johan Theorin gjorde. Blodleie er like velskrevet, det er ingenting å si på det. Jeg nevnte om Nattefokk at jeg ikke er begeistret for spøkelseshistorier. Likefullt likte jeg Nattefokk veldig godt. I Blodleie er det alver og troll som får stor plass, og det er ikke helt min smak. Men jeg kan heller ikke si at det var bare det som gjorde at boka ikke traff meg. Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk denne "kjemien" med personene, som jeg ofte får når jeg leser bøker. Personene grep meg ikke, og historiene deres grep meg ikke. Jeg savnet også flere av de gode naturskildringene fra øya. Jeg startet med å lese boka med et ønske om å "reise" til Öland igjen, men etter å ha lest boka føler jeg at jeg knapt har vært innom ...

Jeg har fremdeles ingen problemer med å anbefale Blodleie! Mine opplevelser trenger ikke å være dine opplevelser. Jeg vil bare si at om du virkelig vil lese krim, så er det ikke sikkert at du blir fornøyd. Jeg sliter litt med å plassere denne boka i krimhylla nå som den er ferdiglest. Boka er super for deg som liker å lese om myter og sagn, og alver og troll. Et pluss til boka er at den tar opp viktige moralske spørsmål, relasjoner, psykiske  vansker og alderdom. Alle bøkene til Johan Theorin fletter inn historie og kultur, og det liker jeg godt. Nå er det bare å vente på at den siste boka i Ölandsserien skal bli gitt ut! Jeg gleder meg stort!

Bokomtale: Nattefokk

For ikke lenge siden leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin, og var bergtatt! Dette var en bok og orfatter som imponerte meg. Så da mannen kom hjem med bok nummer to i Ölandsserien ble jeg utrolig glad, og mannen fikk nok ei stjerne i boka ;) Skumringstimen var en utrolig sakte bok, men likevel drivende spennende. Nå var jeg spent på om Nattefokk ville by på det samme.

Nattefokk er en spøkelseskrim. Selv om jeg ikke er fan av spøkelseshistorier, har Johan Theorin skrevet en drivende god og spennende fortelling. Nattefokk var, som Skumringstimen, heller ikke en bok med høyt tempo og mye action. Likevel klarte Theorin igjen å skape en god spenningsnerve. Vi fikk følge flere parallellhistorier, både i nåtid og fortid. Gjennom hele boka var ejg nysgjerrig på hvordan trådene i disse historiene skulle knyttes sammen.

Katrine og Joakim, med barna Livia og Gabriel flytter fra Stockholm til Åludden gård på Öland. Det går mange rykter om at det spøker på gården. Ikke lenge at de har flyttet inn, blir Katrine funnet død på gården. Det er ingenting mistenkelig med dødsfallet, og ingen etterforskning settes derfor igang.  Den nye politibetjenten på øya, Tilda Davidsson, gjør likevel noen undersøkelser på eget initiativ. 

Tilda er i slekt med Gerlof Davidsson, som vi også møtte som en av de sentrale aktørene i Skumringstimen. Han er en gammel, revmatisk mann med store intuitive evner. Tilda er i samtale med ham for å høre ham fortelle om familiehistorier som er i ferd med å bli glemt. Gjennom disse samtalene blir hun kjent med en mann som spør og graver, og som gjerne er med nysgjerrig enn de fleste. Han klarer, som gammel sjømann å avdekke at Katrines dødsfall ikke er så enkelt som det tilsynelatende ser ut.

Mirja Rambe, datter av Torun Rambe har opplevd mye vanskelig i livet sitt. I ungdommen bodde hun sammen med moren sin på Åludden gård. På en vegg i låven fant hun flere navn og dødsår risset inn med kniv. I en bok har hun skrevet ned historien til hver av disse personene. Hvor har hun hørt disse historiene?

Ethel, som er den avdøde søsteren til Joakim får vi også høre en del om. Hun blir etterhvert en sentral del i det som Joakim og Livia opplever på Åludden gård. Selv om det for meg ble litt mye spøkelsesaktig at Ethel skulle gå igjen på Åludden når hun var død i Stockholm, så var dette også en gripende historie. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at Ethel var så sentral som hun var i dette persongalleriet. 

Hvert år, som regel er det et stort snøfokk på Öland. I årets fokk møter vi dramatiske hendelser. Denne natten er det både spøkelseshistorier, politisaker, mordsaker, personlige historier som møtes og knyttes sammen.

Jeg har lest omtale av denne boka hos flere bloggere som liker Nattefokk mye bedre enn Skumringstimen. Jeg holder nok en knapp på Skumringstimen. Hadde det ikke vært for alle spøkelsene, hadde kanskje Nattefokk blitt eneren hos meg også. Kanskje! Men at Johan Theorin mestrer skrivekunsten er det ingen tvil om! Jeg blir så imponert over alle de flotte landskapsskildringene. Jeg synes det gir det et særegent og vakkert preg på bøkene når han lar naturfenomener fra Öland danne et vakkert og brutalt bakgrunnsteppe for historiene. 

Nattefokk er absolutt lesverdig, og anbefales på det varmeste!!

Bokomtale: Skumringstimen

Av og til tar det for lang tid å lese en bok. Jeg hadde et pittelite håp om å bli ferdig med Skumringstimen av Johan Theorin før mars var omme, men slik ble det ikke. Og april startet med hektiske dager og mange arbeidskvelder, så da viste kalenderen 11. april før siste side var lest.

Skumringstimen av Johan Theorin er første av fire bøker i Ölandsserien, der hver bok utspiller seg i hver sin årstid. De neste bøkene er Nattefokk, Blodleie og den fjerde boken, ja, den er underveis! Skumringstimen er høstboka!

Høsten 1972 går en liten gutt, Jens, ut på alvaret og forsvinner i tåka. Politi og store letemannskaper søker etter ham, men Jens blir ikke funnet, og saken blir ikke oppklart. 20 år senere får guttens bestefar, Gerlof, tilsendt en av sandalene hans i posten. Han begynner å nøste litt i saken, og ber Julia, guttens mor om å komme til Öland for å se på saken. Etter som de litt etter litt begynner å stille spørsmål, begynner det å skje tilsynelatende tilfeldige hendelser. 

Parallelt med denne historien før vi høre historien om Nils Kant, som forsvant fra Öland på slutten av 40-tallet og kom død hjem i en kiste på 60-tallet. Rykter gikk om at Nils Kant ikke var død. 

Skumringstimen er en sakte bok. Med det mener jeg at "etterforskningen" er svært lite intens. Handlingene i boka drives ikke av et høye spenningskurver. Likevel må jeg bare lese litt til og litt til (helt til det rett og slett ikke var tid til å lese!) Allerede fra de første sidene vet vi veldig mye om hva som har skjedd. Rent logisk burde dette i utgangspunktet bli en kjedelig bok; sakte fortelling, svak etterforskning og flate spenningskurver. Men det er den ikke, langt derifra! Johan Theorin skriver særdeles bra. Han klarer å lage en god spenningsnerve (har jeg laget et nytt ord nå?) Med det mener jeg at om handlingen ikke byr på de store spenningstoppene, så er det en jevn nerve som driver fortellingen videre. Nysgjerrigheten blir for stor for meg som leser: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

Selv om det smerter meg å si det, for Skumringstimen var ei bok etter mitt hjerte, så må jeg likevel innrømme at jeg ble skuffet over slutten. Ikke fordi jeg ikke klarte å gjennomskue den skyldige. Men heller fordi løsningen kom litt for plutselig, uten at frempekene var der i forkant. Nå må jeg også være så ærlig at det kan være meg det er noe galt med, for som sagt måtte jeg ta et lesestopp 3/4 uti boka, så det er mulig jeg rett og slett har glemt frempekene. Likefullt vil jeg være så frimodig å hevde at dette burde vært bedre. Jeg blir rett og slett litt irritert over den plutselige oppklaringen som virker som var tatt rett ut av lufta. Og med de skrivekunstene Johan Theorin beviste allerde fra side en, er jeg sikker på at han er mer enn talentfullnok  til å klare det bedre enn dette.

Nok om det. Jeg gleder meg til å lese de neste bøkene hans. Til dere andre som ikke har gjort bekjentskap med Johan Theorin enda: Løp og kjøp! Eller ta bussen til biblioteket! Dette vil du ikke gå glipp av!!

Bokomtale: Nådens omkrets

I påsken har jeg kost meg (eh! Grøsset meg!) gjennom kriminalromanen Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Boka vant jeg i give away hos bokbloggeir (klikk på lenken for å lese hans omtale av samme bok!) Sammen med denne boka, fikk jeg også, helt overraskende romanen Stryk meg over håret av Agnes Matre. Om du ikke har lest omtalen min av den enda, anbefaler jeg deg å gjøre det her! 

Nådens omkrets er Jørgen Brekkes debutroman, og jeg overdriver ikke når jeg sier at den er makaber. Så til de grader! Jeg, med min sedvanlig sterke trang til å leve meg inn i bøkene så jeg tror jeg er der selv, måtte sette fantasien til side for å ikke brekke meg. De bestialske mordene, som skjer både i Trondheim og i USA, har tråder helt tilbake til middelalderen. 

Jeg er veldig glad i bøker som forteller flere parallellhistorier, og denne kunsten mestrer Brekke godt i Nådens omkrets. Vi får høre om en ung tiggermunk som reiser til Trondheim midt på 1500-tallet. Han har reist rundt i Europa, og har der lært mye om anatomi. Historien om denne munken danner grunnlaget for etterforskningen av de bestialske mordene, begått etter "oppskrift" fra den berømte Johannesboken, en arv etter tiggermunken.

I Richmond, Virginia, blir en museumsansatt funnet drept og flådd på Edgar Allan Poe-museet. Ikke lenge etterpå finner de et lik i bokhvelvet på gunnerusbiblioteket i Trondheim. Også dette flådd.  Begge likene har fått hodene hugget av. Felicia Stone og Odd Singsaker etterforsker sakene, og det tar ikke lang tid før Felicia Stones etterforskning peker mot Norge og draper på Gunn Brita Dahle. Selve etterforskningen i boka er helt grei. Den byr ikke på noen store overraskelser. Men det gjør ingenting, for boka i seg selv er så spennende at det i seg selv driver meg videre. 

I Nådens omkrets får også Edgar Allen Poe en "sentral" rolle. Jeg liker når bøkene jeg leser utvider perspektivet mitt. Jeg kan ikke mye om Poe fra før, og en del nytt har jeg lært nå. Selv om jeg ikke kan si det frister meg å lese ham, tror kanskje det kan bli litt mye for lille meg ... Det var også spennende å få følge middelalderhistorien. Selv om det var en oppdiktet historie, så var et også mye som var historisk korrekt. Det fascinerer meg når forfattere klarer å knytte sammen hendelser i fortid og nåtid.

"Man lærer ikke å løse virkelige drapssaker av å lese krim. Det er noe helt annet å løse en fiktiv sak. Mange tror at det går ut på å avsløre morderen, i virkeligheten går det ut på å avsløre forfatteren."

Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling "ekte" ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: "Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin.":

"Vi har jo han politimannen i Oslo. Jeg husker ikke hva han heter, sa Jensen. Han løste en seriedrapssak i Australia på 1990-tallet. Har visst gått på fylla siden."

Sammen med disse små glimtene av humor, bruker også Brekke mye lek med ord i Nådens omkrets. Uten dette hadde kanskje boka blitt for bestialsk? 

"- Du gjør rett i å sparke på norsk nasjonalfølelse. Den er oppblåst som en fotball, la han til. - En ordkunstner, hører jeg, sa hun og smilte."

 For ikke å snakke om at Brekke knytter inn både erotikk og andre helt hverdagslige ting som forelskelse. At vi også får innblikk i hvem etterforskerne er gjennom deres tidligere historie gjør at boka får et mer menneskelig preg. Og etter å ha lest siste kapittel om tiggermunken, så sitter jeg igjen med dette: Aldri sku hunden på hårene! Ting er (nesten!) aldri som du tror!

Man kan si at Nådens omkrets var forutsigbar på mange måter, men samtidig så mangfoldig og spennende at den var vel verdt å lese. Og, ja, jeg skal absolutt lese Jørgen Brekkes nyeste bok, Drømmeløs som kom ut i 2012. Jeg gleder meg! Dette synes jeg var mesterlig livert av en debutant! Jeg var fanget fra begynnelse til slutt!

Har du lest krim i påsken?

Bokomtale: Dommeren og hans bøddel

Dommeren og hans bøddel er en kriminalroman skrevet av Friedrich Dürrenmatt. Den ble gitt ut i Sveits i 1952, og er en av 1001 bøker du må lese før du dør. Så vet du det ;) For meg var det en helt ukjent forfatter, men fordi den er månedens bok i Lines Lesesirkel, så ble jeg oppmerksom på den. Jeg syntes den hørtes interessant ut. Det er første gang jeg er med i Lines lesesirkel, som går ut på å samlese og blogge om bøkene, som alle er listet opp i 1001 bøker du må lese før du dør. Boka er også mitt sveitsiske og syvende bidrag i min litterære jordomseiling. Jeg var veldig spent på om dette var ei bok for meg, og ble veldig glad (hehe) da jeg hentet boka på biblioteket: Det var ei lita tynn flis som det tok et par timer å lese.

Jeg regner med at de fleste som leser denne omtalen, selv har lest boka. Til dere andre: Dette blir nok et spoilerinnlegg. Det er ikke lett å fortelle lite uten å likevel fortelle mye om denne boka ...

I Dommeren og hans bøddel er det den aldrende og syke polititinspektør Bärlach som må etterforske mordet på sin yngre politibetjent, Ulrich Smied. Både plottet og etterforskningen er tilsynelatende enkel,  og jeg sitter og humrer for meg selv flere ganger underveis i boka. Etter å  ha lest krimbøker og sett krimfilmer i "bøtter og spann", og derfor "kan" alle kriminaltekniske metoder, ble det veldig humoristisk å følge Bärlahs og Tschanz' noe slette etterforskning. Her var det ikke snakk om å sikre tekniske bevis fra åstedet. Likefull var det spennende å prøve og forstå tankemønstrene til Bärlach. Man skjønte fort at dette var en intuitiv etterforsker, at Tschanz var en brikke i hans puslespill og man skjønte fort at det var noe med den mystiske G.

Jeg leste også en plass, men jeg husker dessverre ikke hvor, at Dommeren og hans bøddel, var en samfunnskritisk roman. Boka setter søkelys på bevisførende etterforskning. I så henseende får konflikten mellom Bärlach og Lutz en symbolsk dimensjon: Lutz er universitetsutdannet, og sverger til den effektiviteten som bare vitenskapelige etterforskningsmetoder, som bevisføring og rettsmedisin gir. Bärlach, som er skeptisk til dette, er den intuitive, og setter sin lit til dyp kunnskap om de menneskelige motiver, basert på livslange erfaringer.

Dommeren og hans bøddel er, som det står skrevet på coveret, en bok om skyld og soning, forbrytelse og straff. Et sentralt spørsmål i denne boken er om det er riktig å beskylde en person for en forbrytelse han ikke har begått, dersom de tidligere har begått en forbrytelse som aldri ble bevist.

Jeg holdt det dristige veddemålet - å begå en forbrytelse i ditt nærvær uten at du ville være i stand til å bevise at jeg hadde begått den."

I Dommeren og hans bøddel er også en eksistensiell roman, og i boka blir også motsetningen mellom det gode og det onde undersøkt, i det vi følger kampen mellom to venner og dødsfiender: Den gammeldagse politiinspektøren Hans Bärlach og den ”vitenskapelige” mesterforbryter Richard Gastmann. I deres ungdom inngikk de to et skjebnesvangert veddemål, om hvorvidt det er mulig å begå den perfekte forbrytelse, den som aldri kan avsløres og derfor går ustraffet hen. Diskusjonen handler i bunn og grunn om to vidt forskellige menneskesyn.

"Å begå en forbrytelse kalte du for en dumhet, fordi det er umulig å bruke mennesker som sjakkbrikker. Jeg derimot, stilte opp den tesen - mer for å motsi deg enn av overbevisning - at nettopp de innviklede menneskelige forhold gjorde det umulig å begå forbrytelser som  ikke kunne oppdages."

I romanen har Bärlach og Gastmann brukt et langt liv på at bevise at den andre tok feil. Til å gjøre dette benytter de seg av en rekke intetanende, men kanskje ikke helt uskyldige aktører, som lar seg manipulere av de to gamle mennene, edderkopper i hvert deres edderkoppnett ... 

Jeg satt igjen med mange spørmål etter å ha lest Dommeren og hans bøddel. Ikke så mye om plottet eller historien i seg selv. Men etter å ha grublet og tenkt over temaene i boka, ser jeg at Dürrenmatt hadde mye på agendaen. Og på mange måter kan det være vondt å ta innover seg denne tosidigheten i menneskene, kampen mellom det onde og det gode. Har vi alle ondskapen i oss? Det sies at kampen mellom Bärlach og Gastmann symboliserer samtalene mellom Gud og Satan i Jobs bok, og hva som skjer, når de inngår en såkalt "uhellig allianse." Men ikke nok med det. Den meget overraskende avslutningen i Dommeren og hans bøddel, mer enn antyder, at slik som enhver dommer har sin bøddel, så risikerer også den som blir dømt, å gjøre sin neste til bøddel. 

Jeg synes Dommern og hans bøddel romanen var herlig annerledes. Jeg satt og humret og lo for meg selv mens jeg leste. Jeg følte meg veldig moderne og bevandret i rettsteknikk, da denne boka tilsynelatende var totalt i mangel av dette. Ettersom løsningen ble stadig synligere for meg, og med en helt uventet slutt, måtte jeg medgi at Friederich Dürrenmatt var en kløktig, samfunnsbevisst og menneskebevisst forfatter. Boka anbefales på det varmeste!

Bokomtale: Englemakersken

Englemakersken er åttende (og foreløpig?) siste bok om politietterforsker Patrik og hans litt i overkant nysgjerrige forfatterkone Erika. Camilla Läckberg har levert nok en suveren krimbok!

Englemakersken har, som flere av Läckbergs bøker, flere parallellhistorier. Jeg liker svært godt når kriminalromaner gir dypdykk i tidligere historier og klarer å knytte de sammen med hendelser i nåtiden. Hovedfortellingen i Englemakersken handler om ekteparet Ebba og Mårten Stark som har flyttet til øya Vabö like utenfor Fjällbacka. De har overtatt en gammel internatskole som de skal bygge om til konferansesenter. 

"De hadde tenkt å renovere seg ut av sorgen. Om det var en god plan, var ingen av dem sikre på, men det var det eneste de hadde. Alternativet var å legge seg ned, og sakte svinne hen."

En natt våkner de av at huset er i brann. Og når de senere river opp gulvet i spisestuen og oppdager blodflekker, begynne politiet å lure på om det kan være forbindelse til påsken 1974, da en familie forsvant sporløst. Alle utenom ettårige Ebba. Den samme Ebba som nå er tilbake for å restaurere internatet. Er det en forbindelse her?

Parallelt med disse to historiene, får vi høre historien til kvinnene Helga, Dagmar og Inez. Disse historiene spenner seg helt fra 1908 og helt frem til nåtiden. Om englemakersken som skapte sine helt spesielle engler. Om En ung kvinnes kamp for kjærligheten, eller tapet av den, som sådan. Om et sviktet barn som reiser seg, men til hva? Hvordan kunne disse historiene få så tragiske følger? Og kan tragedier gå i arv? Kan skyld gå i arv? 

"Du har aldri villet innrømme at det var din skyld." "Hva var min skyld?" En ubehagelig følelse kom krypende, men hun prøvde å riste den av seg.

Videre får vi også høre historiene om Leon, Josef, Percy, Sebastian og John. Fem gutter som gikk på skole sammen, men der livene har gått hver sin vei. Hva var det som skjedde som førte dem frfa hverandre? Og hvorfor må de møtes igjen nå?

Denne notisen stod i en avis i Stockholm i 1991, og Camilla Läckberg har utfra denne spunnet en historie om Göring, hans kone og denne msytiske levningen. Hvordan knyttes jødehat, andre verdenskrig sammen med alle de andre historiene i Englemakersken? Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for Camilla Läckberg som har en usedvanlig god evne til å knytte tilsynelatende løse tråder.

Englemakersken er en krimbok spekket av historier og tragedier. Ved siden av kriminalhistorien, følger vi Erika og Patrik og Erikas søster Anna. Klarer Anna å reise seg etter livet med den mannevonde Lucas? Enda større, klarer hun å reise seg etter ulykken og tapet av barnet hun ventet på? Klarer hun å gjenvinne den nærheten hun hadde med Dan? Og hvordan vil Dan takle den personlige tragedien som kommer til å ramme ham? Erikas og Patriks forhold er igjen det mest vellykkede av dem alle. Som jeg har nevnt i tidligere omtaler, så synes jeg at personene i bøkene blir til tider litt vel karikerte, I denne boka synes jeg persongalleriet er mye bedre og troverdige. Men jeg kjenner fremdeles at jeg sliter med at Erikas og Patriks største problem i hverdagen er livvidden (og svigermor!)

Camilla Läckberg skriver knakende gode historier, og Englemakersken er ei av favorittbøkene mine om radarparet Erika og Patrik. Min absolutte favoritt er Stenhuggeren.  Les gjerne omtalene mine om Isprinsessen og Predikanten og Stenhuggeren også. 

Har du ikke lest Camilla Läckberg, 

har du åtte gode bøker i vente. 

Kan du vente lenger?

Bokomtale: Der hvor roser aldri dør av Gunnar Staalesen + trekning

På bursdagen min lovte jeg å dele ut en omvendt bursdagsgave, med trekning 27. desember. Jeg burde jo visst at dagene kom til å gå i surr i romjulen, slik som tiden skal i tiden mellom jul og nyttår! Vi har nytt noen gode og supre dager! Men trekningen glemte jeg altså, beklager! Men nå er den gjort, og det var Englepappa som vant - gratulerer til deg! Englepappa er ny leser i bloggen min, og det er ekstra hyggelig at akkurat du skulle vinne :) Til dere andre lesere, besøk Englepappas blogg, den er både sterk, vond og vakker! Et mørkerom der gleden over livet er det viktigste! Pakken er underveis first time i 2013!

Så til gaven jeg fikk av guttene mine: Gunnar Staalesens siste kriminalroman med Varg Veum: Der hvor roser aldri dør. Jeg fikk feiret bursdagen min med et tre timers langt frisørbesøk, og da var det kjekt med ny bok på lur i veska :)

I boka Der hvor roser aldri dør er det Maja Misvær som kommer til privatetterforsker Varg Veum for hjelp. 25 år tidligere hadde hennes to år gamle datter Mette forsvunnet sporløst fra sandkassen like utenfor huset. Politiet hadde den gang ingen spor og kun en mistenkt som de måtte la gå. Saken ble aldri løst. 

Fra side 11-12 i boka:

       "Det oppdraget jeg fikk denne mandagen i mars, skulle kanskje vise seg å være det viktigste jeg noensinne hadde fått, ikke minst for min egen skyld.Det var det første tegnet til lys i tunnelen på lengre tid enn jeg likte å tenke på.

       De tre årene som var gått siden Karin døde, hadde vært som en endeløs vandring på havets bunn. Der hadde jeg sett de merkeligste vesener, noen av dem så skrekkelige at jeg våknet badet i svette hver gang de dukket opp. (...)

       Det hadde vært en tilværelse i mørket, og ennå hadde jeg problemer med å se klart der nede. Sikten var dårlig, og det eneste som holdt meg oppe, var trøsten jeg fant fra alle flaskene jeg fant. Ingen av dem ble liggende så lenge at det vokste grønske på dem."

Varg Veum, som var i dårlig fatning etter å ha mistet forloveden tre år tidligere, tar saken. Å sette akevitten til side koster, men å ha en tilsynelatende "umulig" sak gir ham den inspirasjonen han trenger.  Tørr i munnen tar han kontakt med alle Majas gamle naboer. Hun bodde i den tiden i et sameie, bygget ut fra tanken om fellesskap, åpehet og deling. Flere av de voksne kjente hverandre fra tidligere. Etterhvert som Varg Veum graver i fortiden, finner han at bak idyllen er det et nettverk av løgn og hemmeligheter. Hva var det som skjedde som ødela de gode båndene mellom disse familiene? Det viser seg også at det måtte en brutal og tilsynelatende tilfeldig hendelse i nåtiden som måtte til for å klare å nøste opp trådene i det som skjedde i 1977.

Gunnar Staalesen har igjen fått meg til å la livet suse forbi. Noen av de beste morgenene er når ungene får knekkebrød i hånda og film så lenge de vil, mannen får snorke så lenge han vil, og jeg, jeg bare leser, drikker te og gleder meg til neste side, neste side, neste side ... Men litt forskjellige løsninger underveis, synes jeg det er kjekt å se hvor mange av de små hintene jeg klarer å fange opp underveis. Noe jeg også likte veldig godt med denne boka, var Gunnar Staalesens henvisinger til andre bøker og saker Varg Veum har hatt. Veldig morsom når han refererer til hendelser i Bergenstriologien. Gunnar Staalesen har som vanlig et godt og levende språk. Jeg liker godt måten han skildrer karakterene i boka på, og jeg må nok innrømme at jeg er en smule forelsket i Varg Veum ;) 

Etter å ha lest Der hvor roser aldri dør, sitter jeg igjen med dette: JA TAKK, jeg vil gjerne ha ny bok om Varg Veum!!! Så kjære Gunnar Staalesen: Finn frem penn og papir og skriv så blekket spruter!

www.vargveum.no

"Det er et mørke i Der hvor roser aldri dør som Staalesen sjelden har vært i nærheten av. (...) Plottet har mange labyrintiske sideveier, men holder seg likevel oversiktlig, og løsningen er riktig god."
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

Forgiftet av en i familien!

Bilde hentet fra Tanum.

I et tidligere innlegg skrev jeg om boka Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Les gjerne det før du leser videre, om du ikke har lest det før.

Satelittmenneskene er bok nummer to om førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, K2, og hans uoffisielle medhjelper Patricia Borchmann. jeg storkoste meg med Menneskefluene, og ble enormt glad da denne boka lå under fjorårets juletre. Jammen kan man bli like glad (minst!) av en "bestilt" gave som av en god overraskelse! 

Mordgåten begynner allerede da den kjente motstandsmannen og mangemillionæren Magdalon Schelderup ringer til K2 og forteller at han mistenker at en av hans nærmeste kommer til å myrde ham en av de nærmeste dagene. Døden viser seg å inntreffe allerede dagen etter i et selskap med alle hans ti nærmeste til stede.

Denne boka er også et lukket rom-mysterium. Sakte blir vi bedre kjent med hver av karakterene, lag for lag blir de skrelt for informasjon på vei mot sannheten. Historiene deres er tett knyttet sammen, og mange bærer på dystre hemmeligheter. Det viser seg også at båndet mellom noen av menneskene, som var i motsandsbevegelsen sammen, knyttes til opptil flere drap under andre verdenskrig. 

Boka skildrer mange triste menneskeskjebner. "Satelittmenneskene" henspiller på alle menneskene som kretset rundt Magdalon Schelderup. Han var en intelligent og mektig mann med stort kontrollbehov. Det viser han selv etter sin død.

Jeg likte boka veldig godt, men den var nok en smule tung å lese. Både fordi den er svært detaljrik og beveger seg sakte fremover, men også fordi tiden min styres av to små barn som ikke alltid gir meg mulighet til å lese riktig så mye jeg vil ;) Jeg har veldig sansen for Patricia, denne unge og svært intelligente medhjelperen til K2. Jeg likte nok på mange måter den første boka best, fordi jeg hadde mest sympati for menneskene der. Likevel hadde Satelittmenneskene en svært god historie. Om jeg ikke hadde samme sympati for disse personene, så likte jeg svært godt hvordan Lahlum bruker "intelligent psykologi" for å skape en god krimhistorie.

Nå må jeg snart få kjøt meg bok nummer tre: Katalysatormordet. Can't wait!

HAR DU LEST BOKA? HVA SYNES DU? HVA ER DIN FAVORITTKRIM?

Anmeldelse på Leserglede.com

Blogg med anmeldelse av Satelittmenneskene

Om boka på klartale.no

Et lukket roms mysterium

Første bok av tre i serien om K2 og Patricia.

Menneskefluene var ei bok som kom i hus ved et uhell .  Mannen hadde glemt å avbestille den i bokklubben ... Men siden det er pes å returnere bøker, og krimbøker står høyt i hevd her i huset, så ble den værende. Da mor i høst skulle på en etterlengtet husmorferie, ble boka en kjærkommen venn på en lang togtur. For første gang på lenge kunne jeg endelig forsvinne inn i bøkenes univers, og bare bli der til bokas slutt ufrivillig sendte meg tilbake til virkelighetens verden. Jeg hadde latt meg oppsluke, det vistes en ny glød i en hektisk hverdag.

Krim er noe av det jeg leser mest, og det var nestenbefriende å lese noe "nytt" i denne sjangeren. Klassisk krim er noe jeg nesten ikke har lest, selv om jeg har sett mange av Agatha Christie-filmene. Det gjorde godt for min hjemmeværende og sandkasselekende hjerne å lese denne typen krim. Sansene måtte være skjerpet, for tempoet er ikke høyt, men detaljene er mange. Lahlum klarer på en intelligent god måte å knytte mange menneskeskjebner sammen, og det er ikke gitt å klare og gjette seg til morderen tidlig i boka. Og jeg, etter å ha lest (altfor) mye krim, tør å påstå at jeg etterhvert har blitt veldig flink til å gjennomskue mordere tidlig i bøkene. 

Det tok ikke mange sidene før jeg lot meg fange av karakterene, K2 og Patricia. Jeg har også alltid vært facsinert av motstandshelter og etterkrigshistorie, så omstendighetene rundt drapet på motstandshelten Harald Olesen klarte hele tiden å pirre nysgjerrigheten min. Vitnene i saken, bor alle i samme oppgang som den myrdede. Langsomt og intrikat utfoldes stadig mer av livene til beboerne i blokka. Det viser seg at alle har noe å skjule (har vi ikke alle det?)

K2 gjør en god etterforskningsjobb i sin første drapssak. Han er en rolig, men målrettet etterforsker. Nesten på grensa til kjedelig ;) Ganske tidlig settes han i kontakt med Patricia, en ung, meget intelligent jente i rullestol. Og med en umettelig interesse for kriminalsaker. Uten hennes hjelp i denne meget vanskelige saken, hvem vet om K2 hadde klart å løse sin første drapssak? Hun har en facsinerende evne til å se de små detaljene, de detaljene vi "normale" aldri engang hadde vurdert å tenke på.

Jeg ble så glad i denne boka, denne, for meg, nye krimtypen. Det var befriende å lese en god krim uten vold, blod og jakt. Så godt likte jeg boka, at bok nummer to, Satelittmenneskene ble bestilt i julegave. Nå gleder jeg meg til å lese bok nummer tre. Det blir ikke lenge til!

HAR DU LEST BOKA? HVA SYNES DU?

Her er link til boka (på tilbud nå!) på Cappelen Damm:

Menneskefluene av Hans Lahlum

Her kan du høre den førstetimen av lydboka gratis:

Menneskefluene, lest av Nils Nordberg

Her kan du lese en annen anmeldelse av boka - ei som tydelig er bedre vant enn meg til å skrive godt om andre bøker:
Norlibloggen - Linn Blomfeldt