Bokomtale: Når himmelen faller ned

Kilde: cdon.no

Jeg har veldig motstridende følelser til boka Når himmelen faller ned  av Jennifer Cody Epstein. Boka har fått strålende kritikker, slik som hennes foregående roman, Maleren fra Shanghai. Julie skriver om denne noen av de innvendingene jeg har for Når himmelen faller ned.

 

Når himmelen faller ned  handler om Yoshi, som vi møter som første gang som seksåring. Hun er en vakker og begavet jente, som snakker tre språk flytende. Moren hennes, Hana, har store drømmer for henne. Hana er gift med Kenji mot eget ønske. Da Yoshi som 15-åring gikk gjennom Tokyos gater, opplever hun at byen bombes av amerikanerne. På kort tid er halve byen og dens innbyggere destruert og drept.

 

Billy Reynolds er amerikansk, men oppvokst i Japan. På sin 12-årsdag fikk han et kamera i gave. Det blir hans gave i livet å ta bilder. Hans far, Anton, arbeidet sammen med Kenji. Billy og Yoshi møtes en gang som barn. De møtes ikke igjen før de er voksne, og krigen er slutt. På dette tidspunktet kjenner de ikke hverandre igjen, men dette blir likevel starten på et langt vennskap.

 

På baksiden av Når himmelen faller ned  står det Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

 

Og alt dette liker jeg. Det ER spennende å lese om Yoshi og Billy. Boka begynner fint med å la oss bli kjent med disse i deres første møte som barn og ungdom, helt uvitende om hva som skal skje dem gjennom krig og forsoning. Men mellom deres første og andre møte, så mister boka grepet på meg. Jo da, det ER fint å lese historien om Cam og Lacy, om krigens terror, om sorg, savn og håp. Og jeg tviler ikke på at Epstein har gjort et glimrende forarbeid, og at skildringene fra krigens handlinger er virkelighetsnære og realistiske. Men for meg blir det for lange skildringer av enkelthandlinger. Liten fremdrift og for mange detaljer om flyangrep, som i og for seg ikke er "viktige" i denne sammenhengen, gjør at boka taper seg mye. Likeså er det mange språkfeil i boka, og de tillegger jeg oversetteren. Likefullt mener jeg at Epstein kunne skapt en vakker bok om hun hadde fokusert mer på personer og relasjoner, og mindre på (krigs)handlinger.

 

Men igjen: I siste del av Når himmelen faller ned  så henger jeg med igjen. Det er tilbake til Yoshi og Billy. Epstein klarer igjen å la meg fascineres av disse to personene. Nesten 20 år etter at krigen er slutt, besøker Yoshi Billy i California. På flyet, på vei hjem til Tokyo, leser Yoshi et brev fra Billy. Et forsoningens brev? Et feighetens brev? Hvem vet? I alle fall sitter jeg og undrer meg på det som, for meg, blir en "lettvint" løsning på det som bokas bakside lover: At de bitreste motstandere finner tilbake til hverandre. Om jeg legger godviljen til, så skjer dette. Men da er jeg snill. For det eneste jeg klarer å lese ut av dette, er Yoshis indre demoner som på sett og vis finner en slags forsoning. At liv på underlig vis nøstes sammen, ja ... De gjør jo det! Men kan man egentlig kalle det en historie om forsoning når disse personene aldri møtes?

 

Det ER mange fine historier og personer i denne boka. Og de ville jeg gjerne lest mer om. Absolutt! Og boka er sikkert historisk veldig god, det er jeg ikke i tvil om. Men bortsett fra det: Helt grei.

Bokomtale: Lys mellom to hav

Det har vært smått med blogging i det siste. Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg lest eller kommentert andres blogger. Travle tider, kalles de visst ... Men jeg har da fått lest bittelitt, absolutt ikke så mye jeg skulle ønsket. Til gjengjeld er jeg veldig fornøyd med valg av bok. Ja, for i hele september er antallet leste bøker kommet opp i hele èn bok. En. Kun det. September kunne godt kommet med noen ekstra dager. Fordelen er at oktober nærmer seg. Da blir det roligere dager. Forhåpentligvis.

Første gang jeg leste om M. L. Stedmans roman Lys mellom to hav, var hos Beathe. Etter den gode omtalen hennes, skrev jeg boka straks ned på leselisten min. Så da jeg senere vant boka i trøstepremie i give away hos henne, var gleden stor! Etter å ha lest boka, er gleden enda større! Så tusen takk til Beathe, som fikk meg til å lese boka!

Lys mellom to hav, er min første australske roman, og blir derfor mitt 13. bidrag i min litterære verdensreise.

Lys mellom to hav er en svært vakker bok, og jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk etter å ha lest boka, at jeg ikke  vet hvordan jeg skal skrive en omtale av den. Denne omtalen begynte jeg på i slutten av september, og her sitter jeg og har kun skrevet en innledning. Knapt nok det.

Lys mellom to hav handler om Tom Sherbourne som etter at han vender hjem fra Vestfronten får jobb som fyrvokter på Janus Rock, som ligger en halv dagsreise fra Australias vestkyst. Gjennom små glimt fra hans barndom kan vi ane at han hatt en vanskelig oppvekst. Å reise ut til en ensom tilværelse på Janus Rock blir en slags sjelereise for ham. Kanskje til og med en oppreisning. 

"Når han våkner ved siden av Isabel, hender det at han fremdeles er forbløffet og lettet over at hun ikke er død. For å være helt sikker, følger han nøye med på pusten hennes. Så legger han hodet mot ryggen hennes og suger til seg hudens mykhet, den rolige bevegelsen når kroppen hever og senker seg mens hun sover videre. Et mirakel - et av de største han har opplevd."

Tom gifter seg med sin vakre Isabel, og eventyret på Janus Rock er vakkert og sterkt. De har et sterkt og godt samhold. Det er en glød i livet deres preget av sterke naturkrefter. At de lever et ensomt liv ute i havgapet er også noe av det som er på å gjøre samholdet deres så sterkt. Samtidig kan man ane noe skjørt mellom dem. Isabel er åpen av natur, og nysgjerrig på Toms fortid og oppvekst. Tom klarer ikke å dele dette med henne. Han ønsker å skåne henne. Det kommer noe mellom dem. Og hva skjer med forholdet deres når de opplever to spontanaborter og en dødfødsel? 

"Å se inn i de øynene var som å se Guds ansikt. Ingen maske, ingen forstillelse - spedbarnet var så overveldende forsvarsløst. hun kjente seg ydmyk ved at tanken på denne forseggjorte skapningen, dette utsøkte skaperverket av blod og ben skulle ha funnet veien til henne. At hun skulle ha dukket opp nå, knapt to uker etter at ... Det var umulig å oppfatte det som en ren tilfeldighet. Barnet var tandert som et snøfnugg -det kunne lett ha smeltet og forsvunnet om ikke havstrømmene hadde ført det trygt og sikkert frem til Vrakbukta."

Lucy kommer til dem som en gave fra oven. Lucy betyr lys, og blir et vakkert og vondt symbol på det livet Tom og Isabel lever på Janus Rock. Lucy, en velsignelse og forannelse. Lucy som gjør alt rundt henne levende. Som reiser opp de fortapte. Som kommer som frelse for tap og sorg. 

Lys mellom to hav er  usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?

" - Tom, du er trett, du er bedrøvet og du tenker ikke klart. I morgen tidlig ser du annerledes på det. jeg vil ikke snakke om dette i kveld. Hun rørte ved hånden hans, og kjempet for å dempe skjelvingen i stemmen. - Vi ... vi lever ikke i en perfekt verden. Vi må leve med det.

Han stirret på henne, grepet av en følelse av at hun kanskje ikke eksisterte. Kanskje ikke noe av dette eksisterte, for selv om de sto bare noen tommer fra hverandre, var det som om de befant seg i to forskjellige virkeligheter som ikke lenger hadde forbindelse med hverandre."

Lys mellom to hav  har utfordret meg på mange måter. Først og fremst fordi den har rørt ved noen av mine sorger i livet, frykten for et liv uten barn. Og enda større: Frykten for å miste et barn. Men boka har også utfordret meg på mange etiske spørsmål. Kanskje finnes det ikke alltid et riktig svar i en vanskelig situasjon? Lys mellom to hav viser noe om det vanskelige i etiske grensesituasjoner. Hvordan kan man dømme et menneske for de valg de tar? Samtidig viser boka hvordan vi som mennesker styres av egoet vårt. Hvor lett er det egentlig å sette andre fremfor seg selv? Hvordan kan man - eller skal man - godta det livet gir oss? Eller tar fra oss ...

Tom og Isabel tar et avjørende valg da de velger å beholde barnet som kommer til dem. En avgjørelse de ikke er enige om. Men som har avgjørende betydning for dem begge, på ulike måter. Lucy, som på underfundig vis klarer å nå inn i Toms hjerte. Som blir så altoppslukende for Isabel. Lucy, som blir et tragisk tap for en kvinne en halv dagsreise unna. Kan det gjøres godt igjen? Aldri. Ikke helt.

Lys mellom to hav - sterk, gripende, vakker, vond, tankevekkende, hjerteskjærende. Les den!


Andre bloggere om boka:
Tine
Beathe

Bokomtale: Huset ved moskeen

Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det! 

Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen  regnes som hans hovedverk.

Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:

I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.

Videre skriver Tanum:

Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter. 

Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene. 

Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer. 

Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen  er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?

Anyways: 

Veldig god bok, som anbefales på det varmeste!

Bokomtale: Barnepiken

Kjære vene! Jeg har lest bok. Jeg har sett film. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har vært sint. Lei meg. Opprørt. Redd. Forventningsfull. Glad! Jeg har kost meg glugg i hjel! Det er bare én ting jeg angrer på: At både bok og film har ligget og samlet støv i flere måneder. 

Jeg har altså lest Barnepiken av Kathryn Stockett. Boka er mitt ellevte og amerikanske bidrag i min litterære verdensomseiling. Filmen så jeg like etter jeg leste boka, og det er jeg glad for. Dobbel espresso. Can't have too much of what's good! Filmen yter boka rettferdighet, selv om de har noen vesentlige "annerledesheter".

I Barnepiken møter vi Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Gjennom disse tre stemmene får vi høre historier fra Jackson, Mississippi. Historier om de svarte hushjelpene og deres hvite husfruer. Om deres avhengighetsforhold i et sterkt segregert samfunn. Om gjensidig kjærlighet. Om gjensidig hat. 

Howell Raine skriver i sin pulitzerprisvinnende artikkel "Grady's gift":

Det finnes ikke noe mer komplisert tema for en sørstatsforfatter enn det om hengivenheten mellom en svart og hvit person i segregeringens skjeve verden. For uærligheten et samfunn er basert på, gjør enhver følelse suspekt, gjør det umulig å vite hvorvidt det som strømmet mellom to mennesker, var oppriktige følelser, medlidenhet eller pragmatisme.

Det er dette Kathryn Stockett klarer å gjøre på en utmerket måte i Barnepiken. Nå er jo dette fiksjon. Det er en hvit sørstatsforfatter som gir stemme til de svarte hushjelpene. Men likevel vil jeg påstå at stemmene er realistiske og ekte. Personene i boka er oppdiktede. Likevel sitter jeg her og skulle ønske at hver og en av dem fantes. Guri land så glad  jeg ble i både Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Som jeg ser opp til de. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av motet deres. Som jeg skulle ønske at jeg kunne takke hver og en av dem for historiene deres! (Og som jeg skulle ønske at det var jeg som var Miss Skeeter!)

Aibileen og Minny er hushjelper hos Miss Skeeters venninner. Miss Skeeter er nettopp ferdig på college, og er ugift, til sin mors store fortvilelse. Hun har en drøm om å bli journalist eller forfatter. Eller aller helst begge deler. Miss Stein, redaktør i Harper & Row i New York, oppfordrer henne til å skrive om noe som opprører henne. Noe som skiller seg ut. 

Minnys husfrue, Miss Hilly, har skrevet et sanitærprosjekt, som går ut på at hvite og svarte ikke kan bruke samme toalett, da de svarte er bærere av andre sykdommer enn de hvite. Miss Hilly ønsker at Miss Skeeter skal trykke dette i kvinneforeningens nyhetsbrev. Noe hun til stadighet utsetter.

Da Miss Skeeter får jobb i Jackson Journal, der hun skal skrive en husstellspalte, må hun gå til Aibileen for hjelp. Det er da hun får ideen om å skrive en bok der hun intervjuer hushjelpene, lar de med egne ord fortelle hvordan de har det. Dette er et risikoprosjekt, det er ulovlig og ikke minst livsfarlig. Men det er mange viktige stemmer i kampen for rettferdighet. 

Selv om Barnepiken er fiksjon, så er det likevel et lite dykk i en trist periode i historien. Vi får et sterk og tanekvekkende innblikk i et sterkt segregert samfunn i Sørstatene i første havldel av 60-tallet. Vi får høre om Martin Luther King, Rosa Parks, forakt for yankeer. Om klasseskiller, hykleri, frykt og voldshandlinger.

Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold. Det er så ekte og virkelighetsnært. Og vi kjenner så godt til denne delen av den amerikanske historien. Og nå sitter jeg her med en følelese av å ha blitt et bedre menneske. Jeg vil ut og gjøre en forskjell i det samfunnet vi lever i her. For om vi har kommet en lang vei fra segresjonens tidsalder, så har vi fremdeles et stykke å gå. Kathryn Stockett skriver i etterordet sitt:

Var ikke det hele poenget med boken? Å Få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker.  Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.

Har du ikke lest boka enda? Jeg har bare en ting å si: LES DEN!

Se filmens trailer her:

The living proof med Mary J Blige

Bokomtale: Ta vare på mamma

Dette vakre omslaget får meg til
å lengte tilbake til Seoul!

Noen bøker berører meg mer enn andre, og Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook er en slik bok. Ikke fordi jeg gråt mye, men fordi den rett og slett hadde så mye som angikk meg. Jeg leste boka i fjor også (les omtalen min her), og i det året som har gått siden da, har boka vokst i meg. Jeg har ikke klart å slippe den. Den har bearbeidet meg og gitt meg mye å tenke på. Noe har endret meg, og noe skulle jeg ønske at jeg kunne klare og forandre. Boka berører noe dypt menneskelig, og det gjør det skremmende på sett og vis å skulle ta tak i det som kan løftes og snus. Forandring er ikke alltid godt. Men livet tar slutt en gang, og da er det for sent. På baksiden av boken står det at Ta vare på mamma er en bok "om sårene og drømmene som skjuler seg i hjertet av en familie."

Ta vare på mamma  er en internasjonalt vel ansett roman, skrevet av Shin Kyung-sook, som er en av Sør-Koreas fremste og mest leste forfattere. Boka forteller historien om en familie som  mister moren sin på en undergrunnsstasjon i Seoul. So Nyo-pak er en eldre kone og mor til fire som på i en stor menneskemengde forsvinner fra mannen sin på vei inn i toget. Familiens anstrengelser for å finne igjen moren, beskrives fra ulike perspektiver, fra hennes nest yngste datter, eldste sønn og ektemannen. Vi får innsikt i deres opplevelse av tapet av moren og deres minner fra oppveksten, både på godt og vondt. Likeledes gir også boka et bilde av konlikter som skjuler seg i familien.

"Ting du aldri tenkte på da hun var her, begynte plutselig å dukke opp hele tiden. Etter at hun forsvant, hadde du ikke vært i stand til å konsentrere deg et sekund. Du husket alt du angret på."

Ta vare på mamma gir et portrett av en mor med høye forventninger, som vier livet sitt til å sørge for mat og omsorg for barna sine og ektemannen sin, ofte på bekostning av sine egne behov. Boka er et tilbakeblikk i morens liv, og sett gjennom både barnas og ektemannens øyne ser vi en kvinne som har gjort alt for familien. Først nå som moren er borte, stiller barna seg spørsmålet om moren har gjort alt for dem fordi hun likte det, eller om det var av plikt. Gjennom de sterke portrettene, ser vi at baåde barn og mann angrer. De angrer på alt de sa og gjorde, det de ikke sa. Mest av alt angrer de på alt de tok for gitt. 

"Han gråt ved minnet om den vårdagen de hadde sittet og delt bajonettfisken som mamma hadde dampet på morgenen til lunsj. Gode og metteh adde de strukket seg ut på soverommet og tatt en lur sammen. Han fortalte deg at han ikke visste den gangen at det var det som var å være lykkelig."

Det er lett å kjenne seg igjen i Ta vare på mamma. Selv om vi leser om en annen kultur, veldig fjern fra vår, så skildrer Shin Kyung-sook veldig sterke og sårbare relasjoner vi lett kan se oss selv i. Hva ville du gjort om en du er glad i forsvant? I en slik situasjon ville de fleste av oss se livet passere i revy, og vi ville alle hatt noe vi angret på. Hvor mye krefter ville du lagt i å finne personen? Og hva da, når de rundt deg stopper å lete før deg? Hvordan vil du klare å forholde deg til de personene?

Ta vare på mamma er en bok som stiller mange utfordrende spørsmål. Ikke bare om familieforhold, men også om morsrollen i seg selv. Er dagens mødregenerasjon annerledes enn de som var før oss? Er vi mer fokusert på egen lykke i motsetning til "å ofre seg for familien?" Eller er vår streben etter egen lykke et resultat av økonomisk stabilitet mer enn et generasjonsskifte? Jeg synes Shin Kyung-sook på en overbevisende måte klarer å skildre om det å være en selvoppofrende mor er et nødvendig offer av seg selv, eller om om det er urettferdig mot familien. Er familien bevisst blind til hennes tydelige helseproblemer, eller går moren for langt i det at "alt er bra, og det går snart over!"?

Barna stiller seg mange ganger spørsmålet om moren deres har vært lykkelig. Stod hun hele dagen på kjeøkkenet fordi hun likte det eller fordi hun måtte? Denne konflikten er med og belyser et sterkt skille mellom koreakrig-generasjonen og den moderne generasjonen. Jeg har en koreansk venninne, og hun sier at "jeg tror ikke engang at mine foreldre tenkte på lykke. De arbeidet hardt for å sørge for alt de kunne for barna sine. Lykke var aldri et valg; kun offer!" Sett i dette koreanske perspektivet, er ikke moren i boka spesielt heroisk, men mer slik som hun skulle være.

Ta vare på mamma er skrevet i andre person, og det gjør det til tider ganske forvirrende å lese denne ellers så velskrevne tanke-provoserende romanen. Det var lettere denne andre gangen å lese og forstå boka. Boka har flere fortellerstemmer: Forfatterdatteren, den eldste sønnen, ektemannen og moren. Gjennom disse froskjellige perspektivene får vi et sterkt portrett av en kvinne og mor.

Jeg elsket å lese om og forstå mer av den koreanske kulturen: Spenningen mellom buddhismen og kristendommen, høytidene og maten. Settingen er annerledes enn den vi kjenner, men temaene i boka er universelle: Kjærlighet, familie, hjem og relasjoner. Jeg må si som Jamie Ford, forfatteren av Hotellet på hjørnet av Bitter & Søt sier det:

"Noen bøker forandrer oss. Dette er en slik bok. Den forandrer hvordan vi husker. Det er en bok med fire historier, fire ekko, fire løfter og fire klagesanger - det er en bok jeg fortsatt skulle ønske jeg kunne lese om igjen for første gang."

Ta vare på mamma er en varm og god bok! 

Den anbefales på det varmeste!

Bokomtale: Anna Karenina av Leo Tolstoj

Jeg har som mål å lese (minst!) to bøker i måneden i 2013. I januar leste jeg ei bok, som jeg ikke ble ferdig med før 4. februar ... Men om jeg legger godviljen til, så leste jeg to bøker i  januar; Anna Karenina er ei bok i to bind. Og siden jeg liker å ta alt i beste mening, så har jeg i januar (nesten!) klart lesemålet mitt :D Hurra!

Anna Karenina av Leo Tolstoj, er en gammel, russisk klassiker. naturalisme og determinisme på sitt beste! Boka har jeg hatt lyst til å lese i over tjue år, men det måtte bli 2013 før jeg klarte å hente bøkene fra min mors bokhylle. Anna Karenina blir mitt russiske bidrag i Jorden rundt på 200 bøker  og mitt første bidrag i  Back to the classics 2013. Boka er også ei av 1001 bøker du må lese før du dør. Så da har jeg i bare ei bok fått krysset av på mange utfordringer. 

I løpet av tjue år, og vel så det, har jeg laget meg et vakkert bilde av Anna Karenina. Og slikt kan jo være skummelt når man endelig skal finne ut hvem denne sagnomsuste og, for meg, noe glorifiserte heltinnen er. Anna Karenina har for meg vært en vakker, vellykket og sterk kvinne. På mage måter stemmer denne beskrivelsen. Samtidig ble jeg overraksket over hvem Anna Karenina var i boka. Jeg hadde nok ventet meg noe helt annet. Noe mer glorifisert, kanskje. Like før jeg leste boka selv, leste jeg en omtale av boka. Allerede da skjønte jeg at boka kom til å by på noe helt annet enn det jeg forventet. Godt ute i boka var jeg skuffet over hvor lite den handlet om Anna Karenina. Det tok lang tid før det var Anna Karenina som var den mest sentrale hovedpersonen. 

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Å lese om Dolli og hennes vansker i ekteskapet fra starten av boka ga meg en pekepinn om at her er det   ekteskapelige relasjoner som er det sentrale tema i boka. Leo Tolstoj er både direkte og uredd når han tar opp de vanskelige forholdene mellom menn og kvinner. Vi kjenner jo alle til Henrik Ibsen som talsmann for kvinners rettigheter i Et dukkehjem. Tolstoj og Ibsen var viktige stemmer i samtiden, men jeg kan ikke fri meg fra at de har helt forskjellige ståsteder. Samtidig som begge har hevet røsten for kvinnene, er Ibsen liberal og "applauderer" for at Nora forlater sin mann, mens Tolstoj et mer konservativt syn på ekteskapet. Men at de begge har vært viktige talsmenn for kvinners rettigheter, det tror jeg vi skal være takknemlige for i dag! Så kan vi være enig eller uenig i deres syn på andre ting.

Leo Tolstoj skildrer mange forhold, både de gode og de vanskelige, de lovlige og ulovlige. Dolli som opplever å bli knust når hennes mann er utro. Paret klarer å reise seg, men varer det? Jeg liker at Tolstoj hever røsten for Dolli. Kitti, den unge og håpløst forelskede, som opplever å bli vraket av mannen hun tror elsker henne. Kitti er likefullt den som klarer seg best: Hun gifter seg med en god mann, og opplever lykken i et normalt turbulent forhold. Hvorfor går det så godt for de? Jeg tror Tolstoj har prøvd å skildre et forhold basert på både fornuft og følelser. Og jeg synes det er troverdig, da forholdet opplever sine vansker, både i forhold til sjalusi, egeninteresser og skyhøye forventinger. 

Vronski gikk efter konduktøren inn i vognen, men stanset et øyeblikk i døren for å la en dame komme ut. Som verdensmann forstod han ved første blikk at det var en dame av aristokratiet. (...) Da han så efter henne, vendte også hun hodet efter ham. De strålende grå øynene omkranst av tette og sorte vipper så undersøkende og venlig på ham som om hun kjente ham, men øyeblikket efter fløy hennes blikk utover folkemengden som om hun lette efter noen. I det øyeblikk Vronski så på henne, la han merke til de tilbaketrengte livsglede som lyste ut av ansiktet hennes, de strålende øynene og det knapt merkbare smil om den buede røde munnen. Det var som en riktdom av liv og glede fylte hennes vesen så sterkt at det strålte frem mot hennes vilje.

Men viktigst av alt er selvsagt forholdet mellom Anna Karenina, både til hennes mann og hennes elsker. For Anna blir hodestups forelsket i Vronski, og forlater sin mann og sin sønn for å leve ut den store kjærligheten. Det viser seg at det ikke skal bli så enkelt. For kan kjærligheten vokse i dette ulovlige forholdet?

Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand.

Boka gir også et innblikk i Russland på 1800-tallet og en gryende sosialisme/kommunisme. Men heldigvis ikke så mye at det bli vanskelig å henge med! Som en viktig motpol til dette har også religionen en sentral rolle i boka. Uten å røpe hvem som taler i slutten av boka, vil jeg dele et sitat derfra, som en oppsummering på Tolstojs hensikt med boka:

Troen - om det jeg føler, kan kalles så - har gjennom lideleser litt etter litt festet rot i min sjel. Men jeg kommer fremdeles til å trette og være heftig og uttale meg i tide og utide, og som før kommer det til å være et hellig sted i min sjel som ingen får adgang til, ikke engang min hustru, og fremdeles kommer jeg til å be Gud uten at jeg kan forklare hvorfor jeg gjør det. Men mitt liv - hva som enn kommer til å hende meg - hele mitt liv, hvert øyeblikk i mitt liv, er ikke lenger meningsløst som det før var. Det har mening, for det står i min makt å tjene det gode, et begrep som det ikke kan strides om.

Les mer om Leo Tolstoj her.

Boka er utrolig lettlest. Jeg hadde nok ventet meg at den skulle være tung å komme gjennom (og tror det er hovedgrunnen til at den har vært på vent i så mange år!) Så skammelig feil går det an å ta! Men nå gjør det jo ingenting, for nå har jeg lest boka, og er strålende fornøyd med det! Jeg kunne nok tenkt meg og lest mer om forholdet mellom Anna Karenina og hennes menn. Jeg skulle så gjerne sett mer av både hennes og Vronskis følelesliv. Jeg skulle så gjerne lest mer av samfunnets reaksjoner på dette kontroversielle forholdet. Ikke fordi jeg ikke likte å lese om Dolli og Kittis historier, men fordi når boka først heter Anna Karenina, så vil jeg lese om henne fra starten av boka.  Jeg brukte halve boka på å vente på min ungdoms heltinne, og det går jo litt på bekostning av de andre historiene. Men når var jo tittelen "Fornuft og følelser" allerede brukt nesten 100 år tideligere, så da kom vel Tolstoj ikke på noe bedre ;)

Og det jeg liker kanskje aller best med boka, er at den fremdeles er dagsaktuell! Å lese om de ekstekspalige problemene som de alle slet med i Anna Karenina, det var veldig gjenkjenbart. Hvordan man mistolker partneren, hvordan man snakker rundt hverandre og ikke til hverandre. Om å tolke alt i verste mening. Ikke minst om hvordan det kan være vanskelig å sette ord på kjærligheten. Og med utroskap som det store temaet, så er det nødvendigvis ikke lett å ta parti med noen i boka. Og jeg må si at jeg har sansen for Leo Tolstoj som ikke nødvendigvis tar parti verken for kvinnen eller mannen, men den bedratte! Jeg synes Leo Tolstoj var en klok mann, jeg! Skjønt noe måtte vi nok vært enige om å være uenige om ;)

Snart kommer filmen på kino, og den skal jeg absolutt få med meg!

Jeg anbefaler boka på det varmeste!!!