det er snart tirsdag, så ejg må skyndte meg å legge ut dagens innlegg! Jeg er som tidligere skrevet, veldig glad i poesi, og for å "tvinge" meg til å lese mer av dette (og litt jevnere) har jeg hver mandag tenkt å legge ut et dikt jeg er glad i.
Jeg kjenner mennesker fra store deler av hverden, og det synes jeg er en berikelse. Samtidig er det vondt til tider å oppleve såkalt "ikkerasistisk-hverdagsrasisme". Vi er mange land og kulturer som skal leve sammen her i Norge, og det er ikke lett.
Yoon Suk-joong, som ble født i 1911 i Sør-Korea, vokste opp i et Korea som var koloni under Japan. Landet kjempet i denne perioden med å finne og ta vare på sin egen nasjonale identitet. Da Yoon Suk-joon var bare 12 år gammel, skrev han dette diktet:
WORLD MAP
My homework is to draw a map of the world.
I drew and drew all last night, but
I haven't finished half of it yet.
Without your country or my country,
Without your nation or my nation,
If the world was just one big country,
how easy to make, my world map would be.
(så ble det tirsdag, men i mitt hode er det ikke ny dag før jeg har sovet og stått opp :) )
Den største lukka her på jord, det er å vera mor til to <3<3
TASTE OF HAPPINESS!!!
Bildet er med i Helenes Mandagstema - besøk bloggen hennes for å se flere bilder!
I dag har jeg vært tobarnsmor i to (nesten) hele år! Og enda må jeg klype meg selv i armen - hvordan kan jeg ha vært så heldig å få de to mest fantastiske barna i hele verden?!!! Jeg er stolt, lykkelig og forunderlig målløs over disse to vidunderlig perfekte guttene!!!
(og ja, jeg vet at dette ble litt klissete, men av og til må jeg få utløp for de overstrømmende gode morsfølelsene!!!)
Uansett, selv om barna mine er perfekte, så er det ikke til å komme vekk fra at dagene ikke er lyserosa hver dag ... I følge min sønn er jeg verdens beste mor, men selv han må innrømme at også mor er bare et menneske (og til tider et særdeles utålmodig menneske!!!)
Mandag er min poesidag, og igjen er det Inger Hagerup som skal deklameres ;) Jeg vil også for første gang delta i Helenes mandagstema. Jeg har ikke tatt mange bilder i sommer, og nå vil jeg igjen prøve og bli flink med kameraet. Så får jeg bruke bloggen som motivator. Jeg blir veldig glad for tilbakemeldinger på bildene mine. Både for ros og for hjelp til å bli enda flinkere! Tema for mandagstema er i dag blått, så her får du se den gule løvetannen i blå versjon :) ENJOY!
Hver mandag vil jeg prøve å dele et dikt med dere som betyr noe for meg. I dag ønsker jeg å dele noe fra en av mine favorittdiktere: Leonard Cohen. Vi tenker jo på ham som først og fremst musiker, men han skriver jo veldig mange av tekstene sine selv, og har gitt ut flere lyrikkbøker. Jeg elsker diktene hans: De er så rå og virkelighetsnære. Ofte kan det nesten være vondt og lytte til tekstene hans, men mest av alt så gjør de noe godt i meg. Jeg setter pris på ærligheten hans: Å være menneske handler ikke om å være perfekt. Å være menneske handler om å være underveis. Om å reise seg opp igjen når man faller. Om å ta den hånda som rekkes ut mot en. Ta imot hånda - du er ikke alene!
Bird On The Wire
Songwriters: Leonard Cohen
Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free
Like a worm on a hook
Like a knight from some old fashioned book
I have saved all my ribbons for thee
If I, if I have been unkind
I hope that you can just let it go by
If I, if I have been untrue
I hope you know it was never to you
Oh, like a baby, stillborn
Like a beast with his horn
I have torn everyone who reached out for me
But I swear by this song
And by all that I have done wrong
I will make it all up to thee
I saw a beggar leaning on his wooden crutch
He said to me, "You must not ask for so much"
And a pretty woman leaning in her darkened door
She cried to me, "Hey, why not ask for more?"
Oh, like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free
Lytt til sangen her - ingen stemme rører så dypt ved meg som Leonard Cohens stemme:
Det er mandag - en liten stund til, og i dag vil jeg dele et dikt av Gunvor Hofmo: Fra en annen virkelighet.
Gunvor Hofmo er en av modernismens lyrikere, og tapet av hennes jødiske ungdomskjæreste, Ruth Maier, under andre verdenskrig slapp aldri taket i henne. Diktene hennes bærer preg av sorg, ensomhet og angst. Jeg liker godt diktene hennes fordi de også sier noe om hvor viktig det er med relasjoner, hvor sårbart livet er. Diktene hennes rører ved det sårbare i menneskene, og jeg kjenner det langt ned i magen hver gang jeg leser diktene hennes.
Fra en annen virkelighet
Gunvor Hofmo, 1948
Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.
Her kan du høre Gunvor Hofmo selv lese diktet Fra en annen virkelighet i dansk radio:
Har du lest min bokanmeldelse av den islandske krimmen Anger av Arnaldur Indri∂ason?
Du kan fremdeles melde deg på min give away og vinne god bergensk krim!
DA var det endelig tid for mandagspoesi, og i dag er det vår alles kjære Inger Hagerup jeg vil dele med dere. Kjenner dere alle til Mauren?
It is finally poetry Monday, and today I want to share a funny verse from a very famous Norwegian poet, Inger Hagerup. The poem is called The Ant, and is also in English under the photo. Do you know Inger Hagerup or this poem?
Denne lille krabaten var med oss på lekeplassen ;)
Mauren
Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?
The Ant
Little?
Me?
Far from it.
I am just large enough.
Fill myself completely
lengthwise and across
from top to bottom.
Are you larger than yourself maybe?
DA ØNSKER JEG DEG EN GLITRENDE GLAD DAG - VÆR DEG SELV!!!
Jeg har tenkt at hver mandag skal jeg legge ut et dikt i bloggen min. Det er et hav av fantastiske dikt der ute, men jeg er ikke flink til å prioritere å lese dikt. Nå kan jeg endelig gjøre noe med det! Bli gjerne med, og skriv gjerne i kommentaren om du har et fint dikt i bloggen din! Om du ikke blogger, men likevel brenner inne med et fint dikt, så del det gjerne! Kanskje jeg liker det så godt at jeg deler det en annen mandag :)
Robert Graves har skrevet diktet Tid.
Graves ble født i London i 1895, og hans første bok ble gitt ut i 1916 mens han selv kjempet på vestfronten. Han har gitt ut flere bøker, både poesi og romaner.
Blomstenes skjønnhet er tiden!
I dag er det mannens bursdag, og i den forbindelse vil jeg gjerne tilegne dette diktet til ham:
TID
Den vage sjøen dunker mot marmorklippene og bryter småsten løs, som slites over tid til de ligner blomster.
Eller det vage været vandrer over engene, og opp springer fargede blomsterknopper, som små marmorstener.
Blomstenes skjønnhet er Tiden; skremt av døden. Småstenenes skjønnhet er også Tiden, trette av livet.
Det er enkelt å beundre en svaiende blomst eller en glatt småsten som er farget av den vage tid.
Tid er tidens forløp, et oljeglatt element som gjør enhver motvillig lås eller rustent hengsel kjærlig og føyelig.
Og er jeg i stand til å motstå det vakre paret, alderdom og barndom, tidens tvillinger, sørgmodige og vage?
Og vil jeg ikke vise min tillærte takknemlighet: Oppmuntre alderdom med sønnlige blomster, barndom med småsten?
I dag er det igjen tid for å lese litt dikt. I dag falt valget på Sigbjørn Obstfelder. Modernisten fra Stavanger. Jeg er så veldig glad i diktet hans "Jeg ser." På skolen lærer vi at diktet handler om fremmedfrykten for alt det nye som den industrielle revolusjonen bringer med seg. Men jeg tror det er et like aktuelt dikt i dag! Og jeg tror at det er flere enn jeg som klarer å kjenne seg igjen i dette diktet. Jeg har i hvert fall kjent meg fremmed i denne verden fra tid til annen. Jeg har i perioder strevd med å finne min plass i denne verden. Og ikke minst så har jeg tenkt flere ganger at verden er underlig! (Sånn i motsetning til meg ;))
Jeg ser
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye hus,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig ...
CHET BAKER OG JAN ERIK VOLDS TOLKNING AV "JEG SER"
