Bokomtale: Menneskets natur

Foto: Gyldendal forlag

Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.

HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE? 

Hva vet vi om oss selv? 

Hvor mye er det mulig å vite om en person? 

Og hvor mye vil vi egentlig vite?

Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.

"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."

Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene hadde Odd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i  Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.

Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!)  Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!

Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!

Bokomtale: Drømmeløs

Jørgen Brekke er i sannhet en kriminalforfatter etter mitt hjerte! Han krydrer bøkene med alt jeg liker: Humor, selvironi, historiekunnskap, parallellhistorier, god etterforskning, relasjoner og godt språk. For om jeg liker å lese krim, så er det ikke fordi jeg liker mord. Det er flere ganger jeg gruer meg for om det skal skje flere mord. Det er jo bare trist. Men det er spennende å følge etterforskningen. Jeg er ikke så redd for om de klarer å fange den skyldige. Spenningen ligger i hvordan de klarer å løse saken.

Jeg har tidligere lest Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Det er en av de mer bestialske bøkene jeg har lest. Samtidig var boka så mye mer enn bare bestialske mord. Les omtalen min her og se hva jeg mener.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet at Odd Singsaker har blitt en ny bokhelt hos meg. Han er en sindig og avbalansert etterforsker. Dog ikke uten lyter, han heller. Hans største lyte er hukommelsen, som også i Drømmeløs bedrar ham. Ikke har han vært en spesielt god far heller. Og prisen for ærlighet kan vise seg å koste ham dyrt. Det får vi lese mer om i hans neste bok Menneskets natur. Singsaker drikker også mer akevitt en en gjennomsnitts nordmann, men dog ikke like mye som Harry Hole har tydd til Jim Beam.

Drømmeløs, som er bok nummer to om politietterforsker Odd Singsaker. Handlingen er lagt til Trondheim, og det er vinter. Det er store snøfall, som både er en velsignelse og forbannelse for etterforskningen. En ung jente blir funnnet drept, strupen er skåret ut og på magen har hun en spilledåse som spiller en ukjent vuggesang. Ikke lenge etter forsvinner en ung jente fra sitt hjem. Frykten er stor for at dette har sammenheng med spilledåsemordet. Saken har forbindelseslinjer helt tilbake til 1767, da en svensk trubadur ble funnet drept i Trondheim.

Felicia har flyttet til Norge, og har startet sitt eget firma. Hun skal hjelpe amerikanere å finne sine norske røtter. Hun får tilsendt en kopi at et shillingstrykk fra 1700-tallet med ønske om å finne ut mer av opphavet til sangen og forfatteren.

Noe av det jeg liker aller best i Jørgen Brekkes bøker er det lille snevet av metaperspektiv; der han har et svært selvironisk blikk på krimsjangeren. Samtidig som han hever seg over kriminallitteraturen, ved å gi seg ut for å være virkelig, så viser han tydelig at også han er både forutsigbar og regelbunden. I Nådens omkrets sa han det rett ut, at mordenen alltid blir presentert i den første tredjedelen av boka. Han sa også at det ikke handlet så mye om å gjennomskue morderen, men om å gjennomskue forfatteren. På en humoristisk måte trekker Brekke dette fram i boka på ulike måter, og på denne måten gir seg selv et "alibi" for sin egen forutsigbarhet. Et herlig perspektiv, synes jeg!

«Siri Holm, en venninne av ham som var bibliotekar, hadde en gang fortalt ham at alle gode detektiver skulle ha en eller annen svakhet, noe som holdt dem litt tilbake. Dette var noe Holm hadde fra alle krimbøkene hun leste i tide og utide, men det kunne jo være noe i det. Om Bratberg var en krimhelt, så var det søte bakervarer som var hennes akilleshæl. Ikke rart hun satt lenge på toalettet om morgenen.» (I tråd med Singsakers hukommelsesvansker, velger jeg å ikke skrive noe mer om akevitt!)

Det historiske perspektivet i Brekkes bøker er også noe som er med og løfter historiene hans. I Drømmeløs er vi som sagt tilbake til Trondheim og Stockholm på 1700-tallet. Selv om historien er fiktiv, så bærer den preg av virkelige hendelser. Politimester Thomas Bayer har mange paralleller til Trondheims føste politimester Søren Madsen Næbell. Likeledes har også flere av de andre sentrale personene i Drømmeløs paralleller til andre historiske personer. Samtidig får vi også et bittelite innblikk i faktiske personer som har levd, blant annet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og Adresseavisas grunnlegger, Martinus Nissen.

«Jeg ble underrettet om det av prokurator Martinus Nissen, som jeg delte et glass øl med i går kveld. Vi feiret den snart forestående utgivelsen av hans etterretningstrykk. Det frøste og eneste i sitt slag i byen. Han spurte meg om jeg syntes det var en god i dé å skrive et lite stykke om dette mystiske likfunnet, men jeg anbefalte ham å la være.»

«Jeg kunne ikke være mer enig med dem, sa Bayer tilfreds. Det vil heve avisen hans over de mest simple trykkene vi har sett så mange av i det siste. Hvordan vil det ende om alle trykksakene her i landet ble fylt av beretninger om alskens gemene forbrytelser?»

Jeg synes også at Jørgen Brekke har en fin skrivestil. Ikke bare har han et godt, variert og lunt språk, men han har også svært gode evner til å skildre både steder, hendelser og det indre personliv. Spesielt det siste, å gi liv til et skrøpelig menneskesinn gjør han på en varm og ekte måte.

«Nå er det et døgn siden Julie forsvant, tenkte hun. Men den tiden kunne ikke måles. Før hun våknet i morges fantes det minutter, timer, dager. Nå var alt det der borte og erstattet med åndedrag, fottrinn, knirk, blikk mot døren, en uendelighet av stive beveglser og venting.»

Lurer du på om jeg anbefaler Drømmeløs? JA, det gjør jeg på det aller sterkeste! Og nå gleder jeg meg til å lese Menneskets natur.

Bokomtale: Nådens omkrets

I påsken har jeg kost meg (eh! Grøsset meg!) gjennom kriminalromanen Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Boka vant jeg i give away hos bokbloggeir (klikk på lenken for å lese hans omtale av samme bok!) Sammen med denne boka, fikk jeg også, helt overraskende romanen Stryk meg over håret av Agnes Matre. Om du ikke har lest omtalen min av den enda, anbefaler jeg deg å gjøre det her! 

Nådens omkrets er Jørgen Brekkes debutroman, og jeg overdriver ikke når jeg sier at den er makaber. Så til de grader! Jeg, med min sedvanlig sterke trang til å leve meg inn i bøkene så jeg tror jeg er der selv, måtte sette fantasien til side for å ikke brekke meg. De bestialske mordene, som skjer både i Trondheim og i USA, har tråder helt tilbake til middelalderen. 

Jeg er veldig glad i bøker som forteller flere parallellhistorier, og denne kunsten mestrer Brekke godt i Nådens omkrets. Vi får høre om en ung tiggermunk som reiser til Trondheim midt på 1500-tallet. Han har reist rundt i Europa, og har der lært mye om anatomi. Historien om denne munken danner grunnlaget for etterforskningen av de bestialske mordene, begått etter "oppskrift" fra den berømte Johannesboken, en arv etter tiggermunken.

I Richmond, Virginia, blir en museumsansatt funnet drept og flådd på Edgar Allan Poe-museet. Ikke lenge etterpå finner de et lik i bokhvelvet på gunnerusbiblioteket i Trondheim. Også dette flådd.  Begge likene har fått hodene hugget av. Felicia Stone og Odd Singsaker etterforsker sakene, og det tar ikke lang tid før Felicia Stones etterforskning peker mot Norge og draper på Gunn Brita Dahle. Selve etterforskningen i boka er helt grei. Den byr ikke på noen store overraskelser. Men det gjør ingenting, for boka i seg selv er så spennende at det i seg selv driver meg videre. 

I Nådens omkrets får også Edgar Allen Poe en "sentral" rolle. Jeg liker når bøkene jeg leser utvider perspektivet mitt. Jeg kan ikke mye om Poe fra før, og en del nytt har jeg lært nå. Selv om jeg ikke kan si det frister meg å lese ham, tror kanskje det kan bli litt mye for lille meg ... Det var også spennende å få følge middelalderhistorien. Selv om det var en oppdiktet historie, så var et også mye som var historisk korrekt. Det fascinerer meg når forfattere klarer å knytte sammen hendelser i fortid og nåtid.

"Man lærer ikke å løse virkelige drapssaker av å lese krim. Det er noe helt annet å løse en fiktiv sak. Mange tror at det går ut på å avsløre morderen, i virkeligheten går det ut på å avsløre forfatteren."

Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling "ekte" ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: "Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin.":

"Vi har jo han politimannen i Oslo. Jeg husker ikke hva han heter, sa Jensen. Han løste en seriedrapssak i Australia på 1990-tallet. Har visst gått på fylla siden."

Sammen med disse små glimtene av humor, bruker også Brekke mye lek med ord i Nådens omkrets. Uten dette hadde kanskje boka blitt for bestialsk? 

"- Du gjør rett i å sparke på norsk nasjonalfølelse. Den er oppblåst som en fotball, la han til. - En ordkunstner, hører jeg, sa hun og smilte."

 For ikke å snakke om at Brekke knytter inn både erotikk og andre helt hverdagslige ting som forelskelse. At vi også får innblikk i hvem etterforskerne er gjennom deres tidligere historie gjør at boka får et mer menneskelig preg. Og etter å ha lest siste kapittel om tiggermunken, så sitter jeg igjen med dette: Aldri sku hunden på hårene! Ting er (nesten!) aldri som du tror!

Man kan si at Nådens omkrets var forutsigbar på mange måter, men samtidig så mangfoldig og spennende at den var vel verdt å lese. Og, ja, jeg skal absolutt lese Jørgen Brekkes nyeste bok, Drømmeløs som kom ut i 2012. Jeg gleder meg! Dette synes jeg var mesterlig livert av en debutant! Jeg var fanget fra begynnelse til slutt!

Har du lest krim i påsken?