Bokomtale: Tusen strålende soler

For ett år siden leste, eh ... hørte! jeg på Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en bok som gikk rett hjem hos meg. En av de sjeldne bøkene som berørte meg så dypt at jeg bar på den i mange uker. Den berørte meg som menneske. Jeg kjente at jeg trengte å gjøre et oppgjør med meg selv. Jeg hadde en arabisk periode i 2012, der jeg leste flere bøker fra Afghanistan, blant annet Drageløperen, Bokhandleren av Kabul og Der Gud gråter. Om kulturen aldri så mye provoserer meg, så kan jeg ikke annet enn å beundre alle de menneskene jeg leste om. Ja, jeg vet at de fleste var oppdiktede, men jeg liker å tro at de representerer en del av den kulturen de skildrer. Om samfunnet er aldri så håløst, om mennene er aldri så motbydelige, om taliban finnes det ikke ord .... Om kvinnene er aldri så undertrykte, så er de rakryggede og flotte. Jeg elsker og beundrer disse kvinnene jeg har lest om i disse bøkene. Hadde jeg bare hatt et snev av deres mot! Hadde jeg bare hatt et snev av deres pågangsmot! Offervilje. Styrke. Jeg har alt det de hadde fortjent. Og jeg tar det som en selvfølge. Ved å lese disse bøkene, har jeg blitt meg bevisst på mine egne velsignelser og goder. Og jeg tar meg i å ønske og bli et bedre menneske gjennom disse historiene. Og underveis har jeg blitt så glad i Afghanistan, selv om jeg vet det høres både rart og sikkert urealistisk ut. Men jeg har det! Jeg har fått et hjerte for Afghanistan og menneskene der. Noe som egentlig er bådde fremmed og ganske ukjent for meg, har blitt viktig for meg. Om det har gjort meg til et bedre menneske, det får være opp til andre å bedømme. Men jeg vet med meg selv at det har endret mitt syn på andre mennesker. Det bor mye mer i et menneske enn det vi kan se med vårt blotte øye. 

Men nå har det altså gått et år siden jeg kjøpte Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Ei bok som ble kjøpt fordi Drageløperen av samme forfatter berørte meg så enormt sterkt. Likevel har Tusen strålende soler blitt liggende og samle støv (noe må jo samle støv når ikke klutene mine gjør det!) Og jeg gledet meg sånn til å ta fatt på boka. VG skriver om boka: "Etter Dragløperen var forventningene skyhøye. Hosseini har ikke bare innfridd, denne romanen er uforlignelig." Mine forventninger var også skyhøye, og det pleier egentlig å være et dårlig tegn. Men etter å ha lest denne omtalen, begynte jeg med friskt mot på boka, og valgte å holde forventningene skyhøye. Og når Washington Post skriver: "I tilfelle du skulle lure på om Khaled Hosseinis Tusen strålende soler er like bra som Drageløperen, her er svaret: Nei. Den er bedre.", da var jeg beroliget. 

Oi, jeg har visst begynt å skrive fryktelig lange innledninger ... ;) Beklager, det er sånn det går når man har mye på hjertet. Men nå kommer altså omtalen:

Tusen strålende soler handler om to kvinner som møtes, og som står sammen i kampen mot en brutal ektemann. 

Mariam, som er en harami, en uekte datter fra landet vokser opp under trange kår samme med moren sin. Hver torsdag sitter hun og venter på faren sin som skal komme på besøk. Faren er en velstående forretningsmann med stor familie. Han kan selvsagt ikke anerkjenne den ulovlige datteren sin. Mariam ser opp til faren sin, og hun lever og ånder for disse ukentlige besøkene. Når Mariam som femtenåring velger å oppsøke faren i hjemmet hans, får dette fatale følger. Etter dette blir Mariam giftet bort til en tredve år eldre enkemann.

"Mariam var en trettitre år gammel kvinne nå, men det ordet, harami, gjorde fremdeles vondt. Å høre det fikk henne fremdeles til å føle seg som en pest, en kakkerlakk. Hun husket hvordan Nana hadde grepet henne i håndleddet. "Du er en klossete liten harami. Dette er takken for alt jeg har tålt. En klossete, liten harami som knuser arven min."

Laila blir født den natten russerne invaderer Afghanistan. Faren hennes er lærer. Laila er en moderne og oppvakt jente som vokser opp i Kabul. Hun går på skole og lever et veldig fritt liv i Kabuls gater. Hennes beste venn er Tariq, som er en gutt. Vennskapet hennes med Tariq er avgjørende for mange av Lailas livsvalg. 

"Han kommer til å gå løs på deg (Laila) også, vet du," sa Mariam og tørket hendene på en klut. "Før eller siden. Og du gav ham en datter. Så du skjønner, din synd er til og med mindre tilgivelig enn min."

Selv om Mariam og Laila er naboer, har de ikke hatt noe med hverandre å gjøre. Ikke før ulykken rammer Laila, og det er Mariam og mannen som tar seg av henne. Etterhvert blir disse svært ulike kvinnene allierte i kampen mot en brutal ektemann i et kvinneundertrykkende samfunn. 

"Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid. Husk det, Mariam."

Tusen strålende soler er ei god bok. Jeg vil ikke si at den berørte meg så sterkt som jeg hadde forventet, eller kunne ønsket meg. Boka tegner et sterkt bilde av et ødelagt Afghanistan, av sterke, flotte mennesker, men også avskyelige mennesker. Men jeg synes språket i denne boka blir litt platt. Drageløperen synes jeg var så vakkert skrevet. Denne godt skrevet.  Det er mulig jeg er urettferdig mot Hosseini når jeg skriver dette. Det er mulig det er oversettelsen som gjør språket platt. For det er mange grammatiske feil i boka, og da begynner jeg jo selvsagt å lure på om jeg egentlig burde ha lest boka på originalspråket. Likefullt: Tusen strålende soler klarer ikke å gripe meg. Den klarer ikke å opprøre meg. Den får meg ikke til å kjenne sorgen og livsmotet i hver fiber i kroppen. Men boka får meg til å tenke. Den får meg igjen til å bli takknemlig for hvor godt jeg har det. Og igjen må jeg beundre livmotet jeg får lese om hos mennesker som tilsyelatende ikke har mulighet til å bevare håpet og motet. Jeg sier som Laila:

"Det er leit å høre," sier Laila, og hun forundres over hver eneste afghaners historie er merket av død og tap og en sorg man ikke kan forestille seg. Og likevel ser hun at menneskene finner en måte å overleve på, å fortsette."

Det er dette som har gjort meg så glad i Afghanistan, eller afghanere. Jeg kjenner ikke en eneste person fra Afghanistan, men jeg har så lyst til å omfavne dem alle sammen! Temaene i boka er mange. Boka er selvsagt et lite stykke afghansk historie, gjennom brutale historier om krig, kvinneundertrykkelse, flukt, skam og frykt. Samtidig er det en bok om samhold, individets rett og viktigheten av å bevare håpet. Religionen har selvsagt en sentral rolle, både som noe som misbrukes, men også som holder motet oppe og gir håp. Mest av alt handler boka om behovet for å elske og bli elsket.

Og til slutt: Selvfølgelig kan du godt lese boka! jeg er glad jeg har lest den! og det er mulig jeg leser den om igjen en gang, da på engelsk, så klart! God bok :)

Hør Khaled Hosseini fortelle om boka:

Se trailer til filmen her:

Boktema: Liker jeg bøker med gult omslag?

I dag utfordrer Annette oss til å dele våre favorittomslag på bøker som er gule. Men jeg liker jo ikke gult! Etter å ha sett gjennom bokhyllene mine, så ser jeg at jeg har EN bok med gult omslag, samme som også Annette har som en av sine favoritter.! Hmm - lurer på om jeg ubevisst går forbi alle de gule bøkene i butikkene ... ?

MEN, den gule boka jeg har, den synes jeg er vakker og innbydende. Jeg har nettopp lest Drageløperen av samme forfatter. Den boka likte jeg så godt, at jeg også snart kommer til å lese min gule favorittbok:

Tusen strålende soler av Khaled Hosseini:

Les hva bloggeren Marte skriver om boka.

JEG ØNSKER DEG EN FIN TORSDAG - VI SKAL PÅ BYTUR :)

Sultaner av Kabul

Foto: Filmweb

Jeg har den siste tiden hørt på Drageløperen av Khaled Hosseini. Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om boka, og disse kan du lese her og her. 

Drageløperen er en vakker bok, hjertevarm. Khaled Hosseini skriver så godt om menneskene. Så mange utrolig levende og nære skildringer, både av mennesker og en kultur man lar seg fascinere av og tar avstand fra. Men mest av alt er den hjerteskjærende vond. Brutal. Opprørende. Jeg liker å lese bøker som rører ved meg som menneske. Bøker som får meg til å ønske at jeg var et bedre menneske. Dette er en slik bok. En sånn bok som får meg til å se hvor liten jeg er, men som gir meg mot til å gjøre noe med det: Jeg vil være en som betyr noe godt for andre mennesker. Jeg vil være en som bruker alt til det godes formål.

"Jeg ble den jeg er i dag en kald, overskyet dag vinteren 1975 - da var jeg 12 år gammel. Jeg husker det helt nøyaktig. Det var i det øyeblikket jeg krøp sammen bak jordhaugen like ved den islagte bekken for å kikke inn i smuget. Det er lenge siden, men jeg vet nå at det ikke er riktig det de sier om fortiden - at du kan fortrenge den. For fortiden, den kjemper seg til overflaten. Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at jeg har kikket inn i det forlatte smuget de siste 26 årene."

Foto: hhsdrama

Drageløperen handler om Amir som drar inn i dette forlatte smuget som har hjemsøkt ham fra han var en liten gutt på 12 år. Amir - den feige. Han som aldri har kjempet for seg selv. Han som aldri har kjempet for andre, men som har latt andre kjempe for seg selv. Gjennom hans kamp for å gjøre godt igjen, får vi være med på en reise gjennom hans barndom, ungdomstid og liv som voksen. En reise som ikke pynter på sannheten. Tårene renner mer enn en gang. Fordi det er så uendelig hjerteskjærende. Men også for det vakre, for det gode i menneskene.

Boka handler om vennskap, lojal hengivenhet og svik. Om Amir og Hassan som er bestevenner i Kabul. To venner som sitter under granatepletreeet på åsen og leser historier. Det vil si, Amir leser. Det er han som er sønn av en velstående mann og har fått lære å lese. Hassan er tjenerens sønn og er analfabet. Men han elsker å lytte til historiene som Amir leser. De er sultanene av Kabul, med navnene sine risset inn i treet på åsen.

Boka handler om kampen for kjærligheten, bedrageri og sjalusi. For Amir liker å dra nytte av sin overlegenhet. Han later som han leser mens han egentlig dikter opp. Han lyver når Hassan spør hva et ord betyr. For Amir er sjalu. Sjalu på tjenerens sønn. Amir kjemper desperat for farens kjærlighet og oppmerksomhet. Den positive anerkjennelsen som Hassan får. Og Amirs evige skyldfølelese om at han ikke er den sønnen som faren ønsket seg. Faren, den modige som vant over en svartbjørn i fjellene. Og feige Amir. Som lar Hassan forsvare seg. Hassan som får den anerkjennelsen Amir skulle hatt. Da Amir vinner dragekonkurransen, får han endelig den anerkjennelsen han alltid har lengtet etter. Da Hassan, Kabuls beste drageløper, løper for å fange den siste dragen - Han skal fange den for Amir - "For deg, tusen ganger!", da skjer det noe, noe som skal forandre begges liv for alltid. 

Foto: hhsdrama

"En gutt som ikke forsvarer seg selv, vil heller ikke forsvare andre."

"Følelsen av å skli mot en avgrunn fortok seg. Men i stedet følte jeg meg som en mann som våknet i sitt eget hus og oppdager at alle møblene er flyttet om slik at alle kjente krinkler og kroker nå virker helt fremmede. Desorientert må han revurdere omgivelsene sine, orientere seg på ny. Hvordan kunne jeg ha vært så blind? Tegnene hadde vært der hele tiden. Nå kom de strømmende mot meg."

Drageløperen handler om å begå feil, om den dårlige samvittigheten. Om  å velge og leve med skammen. Om å velge å gjøre bot ved å gjøre gode gjerninger. Både Amir og faren har hatt sine spøkelser i skapet. Om faren, som bærer skammen og den dårlige samvittigheten med løftede skuldre. Som bruker skammen til å gjøre opp for seg ved å drive veldedighet. Om Amir som alltid hadde vært for hard mot seg selv. Som valgte å flykte og gjemme seg. Som lot samvittigheten tære i stedet for å skape.

Rahim Kahn tar kontakt med Amir i California 26 år etter den fatale vinteren 1975 for å fortelle at det er mulig å gjøre det godt igjen. Drageløperen er Amirs tilbakereise til Kabul for å se om dette er mulig - å gjøre det godt igjen.

I Afghanistan, forteller Amir, at når man har sett en film, så spør de andre om slutten: Gikk det bra, var det en lykkelig slutt? Så nå spør kanskje du om boka har en lykkelig slutt, og jeg kan ikke gi deg et annet svar enn dette: Kanskje har den første snøen smeltet. Det er håp!

Om Khaled Hosseini

Du skal ikke stjele!

Jeg har lånt bildet av gardenofpraise

I dag har jeg gått tur og hørt på Drageløperen av Khaled Hosseini. Jeg fikk lyst til å lese boka etter å ha lest Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Der  skriver hun om Talibans regel som forbyr drageflyning:

"Drageflyvning har unyttige konsekvenser, som veddemål, dødsfall blant barn og fravær fra undervisningen. Butikker som selger drager, vil bli fjernet." 

Siden jeg har sett Drageløperen på film for noen år siden, tenkte jeg at nå var det på tide å lese boka. Og siden jeg trenger å trene, så falt valget på lydboka ;)

Nå skal jeg ikke skrive så mye om boka i dag, har noen timer igjen å lytte! Men det var noe som ble sagt, som fikk meg til å tenke. Og da må jeg dele det mens jeg fremdeles husker det ;)

Jeg har tidligere jobbet som lærer og undervist i RLE (religion/livssyn/etikk). Noe av det viktigste for meg i dette faget, har vært å formidle at vi trenger å forstå hverandre på tvers av livssyn. For å klare å formidle det, så har jeg prøvd å ta tak i det som er felles for alle mennesker. I alle religioner, livssyn og kulturer (tror jeg!) at det finnes en gylden regel: Alt du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem!

I dag, i Drageløperen, spør Amir faren sin om noe som fikk meg til å tenke. Hva er synd? Synd er farlig. Fy, fy! Synd er å ikke tro på Gud! Synd er å tro på Gud! Hor er synd. Å lyve er synd. Å elske er synd. Å ikke elske er synd. Alkohol er synd. Homofili er synd. Selvrealisering er synd. "Selvundertrykkelse" er synd.  Baba stiller spørsmålstegn med hva som er synd. Han er ikke så opptatt av alle forbudene som finnes i islam. Det er da han sier noe som jeg tror kan bli en allmenn regel for alle mennesker, på tvers av tro og kultur:

"- Uansett hva mullaen lærer dere, så finnes det bare en synd. Bare én. Og det er tyveri. Alle andre synder er variasjoner av tyveri, forstår du det?  

- Nei, Baba, sa jeg og ønsket desperat at jeg forsto. (...)

- Når du dreper en mann, stjeler du et liv, sa Baba. Du stjeler en kvinnes rett til en ektemann. Du tar faren fra hans barn. Når du forteller en løgn, stjeler du retten til sannhet for noen. Når du fusker, stjeler du retten til retterdighet. Skjønner du? Det gjorde jeg. (...)

- Hvis det finnes en gud, da håper jeg han har viktigere ting å bry seg med enn at jeg drikker whiskey og spiser svinekjøtt."

Dette traff meg! IKKE STJEL! Da tror jeg og de menneskene rundt oss får det godt. Er du enig?

Velsignet er den som foretrekker sin bror framfor seg selv.

(Bahá'i-troens gyldne regel)