Bokomtale: Blodleie

For ikke lenge siden, så leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Denne boka fanget meg, og jeg hadde fått enda en ny favorittforfatter. Jeg ble bent frem mektig imponert over den sakte fremdriften i boka, samtidig som jeg likevel ble drevet til å lese side etter side, fullstendig oppslukt over hva som skulle skje videre. Og så var det så mange vakre naturskildringer. Behovet for å reise til Öland var sterkt! Jeg kan ikke si det bedre enn Ingvar Ambjørnsen:

"Skumringstimen har et elegant uttenkt plott, men den har også en sårhet i seg, og en atmosfære som er gripende ...En fortelling som man faller rett inn i allerede på første side, og som man ønsker å bli lenge i ... Utmerket!"

Vi manglet bok to i Ölandsserien, så heldigvis har jeg en mann som følger med og kjøper de bøkene jeg trenger. Nattefokk er en spøkelseskrim med mange spennende og drivende gode historier. Igjen skriver Johan Theorin en slow crime med mange aspekter. Det er vakre naturskildringer, sterke naturkrefter og både sterke og skjøre relasjoner mellom mennesker. Hvem er egentlig de personene vi tror vi kjenner?

Nå som Johan Theorin hadde grepet lesehjertet mitt, var det ikke vanskelig å plukke frem bok nummer tre i Ölandsserien: Blodleie. Jeg ville lese mer om Theorins barndomsøy. Jeg ville ut på alvaret, oppleve naturkreftene, møte menneskene og se alle de små stedene rundt på den lille, smale øya.

Det er vår, nesten! Gerlof Davidsson, 83 år gammel, bestemmer seg for å flytte ut fra gamlehjemmet og tilbake til hytta si i Stenvik. Han vil dø hjemme, alene. Gerlof kjenner på seg at han ikke har lenge igjen, men det sier han ikke til de ansatte på hjemmet, for da ville han ikke fått flytte hjem igjen. Mens Gerlof venter på våren, sitter han i hagen med et pledd over de revmatiske beina, og venter på årets første sommerfugl. Fargen på sommerfuglen sier noe om hvordan våren blir. Årets sommerfugl er både lys og mørk - hva betyr det?

"Gerlof vegret seg mot å gruble på gåter og mysterier, det hadde han sagt til Per Mörner, men tankene kom likevel. Han hadde vært uhelbredelig fiksert på dem siden barndommen, og nå satt han her med dagboka og tenkte på Ellas troll, som måtte ha vært Henry Fors' sønn."

Det er Gerlof som er gjennomgangsfiguren i Ölandsserien. I Skumringstimen får han tilsendt en barnesandal, som han tror tilhører hans forsvunnende barnebarn. Klarte de etter 20 år å løse mysteriet om hva som skjedde med Jens. I Nattefokk forteller Gerlof historier fra gamle dager, både de som er faktiske og de sagnomsuste spøkelsesfortellingene fra Åludden gård. Gerlofs lange liv som sjøkaptein hjelper politiet å løse et drap, som tilsynelatende så ut som et uhell.

Blodleie skiller seg ut ra de to foregående bøkene. Blodleie  starter in medias res, det vil si at den starter med slutten. Boka åpner med at Per Mörner skal brenne for sin fars synder. Det eneste han kan gjøre er å be om nåde.

Etter denne dramatiske åpningen, går vi noen uker tilbake i tid. Det nærmer seg påske, og Per, som har arvet et hus i steinbruddet på Öland, er på vei dit for å feire påsken med barna sine. Per har ikke hatt kontakt med faren sin, Jerry på mange år. Jerry er gammel og syk, og da Jerrys filmstudio brenner opp, begynner Per å nøste opp i det som har vært farens liv.

På Öland møter Per også Vendela. Hun har akkurat bygget sommerhus like ved Pers hus. Vendela er oppvokst på Öland, og håper med å komme tilbake hit, at hun skal få orden på livet sitt igjen. Etter en vanskelig oppvekst uten mor og en fraværende far, håper hun at hun skal få møte alvene, som hjalp henne da hun var liten. Boka handler om alver og troll, og mange myter og sagn knyttet til dette. Blodleie, tittelen på boka referer til et sagn om hvordan alver og troll kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod.

Denne boka grep meg ikke slik de to forrige bøkene til Johan Theorin gjorde. Blodleie er like velskrevet, det er ingenting å si på det. Jeg nevnte om Nattefokk at jeg ikke er begeistret for spøkelseshistorier. Likefullt likte jeg Nattefokk veldig godt. I Blodleie er det alver og troll som får stor plass, og det er ikke helt min smak. Men jeg kan heller ikke si at det var bare det som gjorde at boka ikke traff meg. Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk denne "kjemien" med personene, som jeg ofte får når jeg leser bøker. Personene grep meg ikke, og historiene deres grep meg ikke. Jeg savnet også flere av de gode naturskildringene fra øya. Jeg startet med å lese boka med et ønske om å "reise" til Öland igjen, men etter å ha lest boka føler jeg at jeg knapt har vært innom ...

Jeg har fremdeles ingen problemer med å anbefale Blodleie! Mine opplevelser trenger ikke å være dine opplevelser. Jeg vil bare si at om du virkelig vil lese krim, så er det ikke sikkert at du blir fornøyd. Jeg sliter litt med å plassere denne boka i krimhylla nå som den er ferdiglest. Boka er super for deg som liker å lese om myter og sagn, og alver og troll. Et pluss til boka er at den tar opp viktige moralske spørsmål, relasjoner, psykiske  vansker og alderdom. Alle bøkene til Johan Theorin fletter inn historie og kultur, og det liker jeg godt. Nå er det bare å vente på at den siste boka i Ölandsserien skal bli gitt ut! Jeg gleder meg stort!

Bokomtale: Nattefokk

For ikke lenge siden leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin, og var bergtatt! Dette var en bok og orfatter som imponerte meg. Så da mannen kom hjem med bok nummer to i Ölandsserien ble jeg utrolig glad, og mannen fikk nok ei stjerne i boka ;) Skumringstimen var en utrolig sakte bok, men likevel drivende spennende. Nå var jeg spent på om Nattefokk ville by på det samme.

Nattefokk er en spøkelseskrim. Selv om jeg ikke er fan av spøkelseshistorier, har Johan Theorin skrevet en drivende god og spennende fortelling. Nattefokk var, som Skumringstimen, heller ikke en bok med høyt tempo og mye action. Likevel klarte Theorin igjen å skape en god spenningsnerve. Vi fikk følge flere parallellhistorier, både i nåtid og fortid. Gjennom hele boka var ejg nysgjerrig på hvordan trådene i disse historiene skulle knyttes sammen.

Katrine og Joakim, med barna Livia og Gabriel flytter fra Stockholm til Åludden gård på Öland. Det går mange rykter om at det spøker på gården. Ikke lenge at de har flyttet inn, blir Katrine funnet død på gården. Det er ingenting mistenkelig med dødsfallet, og ingen etterforskning settes derfor igang.  Den nye politibetjenten på øya, Tilda Davidsson, gjør likevel noen undersøkelser på eget initiativ. 

Tilda er i slekt med Gerlof Davidsson, som vi også møtte som en av de sentrale aktørene i Skumringstimen. Han er en gammel, revmatisk mann med store intuitive evner. Tilda er i samtale med ham for å høre ham fortelle om familiehistorier som er i ferd med å bli glemt. Gjennom disse samtalene blir hun kjent med en mann som spør og graver, og som gjerne er med nysgjerrig enn de fleste. Han klarer, som gammel sjømann å avdekke at Katrines dødsfall ikke er så enkelt som det tilsynelatende ser ut.

Mirja Rambe, datter av Torun Rambe har opplevd mye vanskelig i livet sitt. I ungdommen bodde hun sammen med moren sin på Åludden gård. På en vegg i låven fant hun flere navn og dødsår risset inn med kniv. I en bok har hun skrevet ned historien til hver av disse personene. Hvor har hun hørt disse historiene?

Ethel, som er den avdøde søsteren til Joakim får vi også høre en del om. Hun blir etterhvert en sentral del i det som Joakim og Livia opplever på Åludden gård. Selv om det for meg ble litt mye spøkelsesaktig at Ethel skulle gå igjen på Åludden når hun var død i Stockholm, så var dette også en gripende historie. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at Ethel var så sentral som hun var i dette persongalleriet. 

Hvert år, som regel er det et stort snøfokk på Öland. I årets fokk møter vi dramatiske hendelser. Denne natten er det både spøkelseshistorier, politisaker, mordsaker, personlige historier som møtes og knyttes sammen.

Jeg har lest omtale av denne boka hos flere bloggere som liker Nattefokk mye bedre enn Skumringstimen. Jeg holder nok en knapp på Skumringstimen. Hadde det ikke vært for alle spøkelsene, hadde kanskje Nattefokk blitt eneren hos meg også. Kanskje! Men at Johan Theorin mestrer skrivekunsten er det ingen tvil om! Jeg blir så imponert over alle de flotte landskapsskildringene. Jeg synes det gir det et særegent og vakkert preg på bøkene når han lar naturfenomener fra Öland danne et vakkert og brutalt bakgrunnsteppe for historiene. 

Nattefokk er absolutt lesverdig, og anbefales på det varmeste!!

Bokomtale: Skumringstimen

Av og til tar det for lang tid å lese en bok. Jeg hadde et pittelite håp om å bli ferdig med Skumringstimen av Johan Theorin før mars var omme, men slik ble det ikke. Og april startet med hektiske dager og mange arbeidskvelder, så da viste kalenderen 11. april før siste side var lest.

Skumringstimen av Johan Theorin er første av fire bøker i Ölandsserien, der hver bok utspiller seg i hver sin årstid. De neste bøkene er Nattefokk, Blodleie og den fjerde boken, ja, den er underveis! Skumringstimen er høstboka!

Høsten 1972 går en liten gutt, Jens, ut på alvaret og forsvinner i tåka. Politi og store letemannskaper søker etter ham, men Jens blir ikke funnet, og saken blir ikke oppklart. 20 år senere får guttens bestefar, Gerlof, tilsendt en av sandalene hans i posten. Han begynner å nøste litt i saken, og ber Julia, guttens mor om å komme til Öland for å se på saken. Etter som de litt etter litt begynner å stille spørsmål, begynner det å skje tilsynelatende tilfeldige hendelser. 

Parallelt med denne historien før vi høre historien om Nils Kant, som forsvant fra Öland på slutten av 40-tallet og kom død hjem i en kiste på 60-tallet. Rykter gikk om at Nils Kant ikke var død. 

Skumringstimen er en sakte bok. Med det mener jeg at "etterforskningen" er svært lite intens. Handlingene i boka drives ikke av et høye spenningskurver. Likevel må jeg bare lese litt til og litt til (helt til det rett og slett ikke var tid til å lese!) Allerede fra de første sidene vet vi veldig mye om hva som har skjedd. Rent logisk burde dette i utgangspunktet bli en kjedelig bok; sakte fortelling, svak etterforskning og flate spenningskurver. Men det er den ikke, langt derifra! Johan Theorin skriver særdeles bra. Han klarer å lage en god spenningsnerve (har jeg laget et nytt ord nå?) Med det mener jeg at om handlingen ikke byr på de store spenningstoppene, så er det en jevn nerve som driver fortellingen videre. Nysgjerrigheten blir for stor for meg som leser: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

Selv om det smerter meg å si det, for Skumringstimen var ei bok etter mitt hjerte, så må jeg likevel innrømme at jeg ble skuffet over slutten. Ikke fordi jeg ikke klarte å gjennomskue den skyldige. Men heller fordi løsningen kom litt for plutselig, uten at frempekene var der i forkant. Nå må jeg også være så ærlig at det kan være meg det er noe galt med, for som sagt måtte jeg ta et lesestopp 3/4 uti boka, så det er mulig jeg rett og slett har glemt frempekene. Likefullt vil jeg være så frimodig å hevde at dette burde vært bedre. Jeg blir rett og slett litt irritert over den plutselige oppklaringen som virker som var tatt rett ut av lufta. Og med de skrivekunstene Johan Theorin beviste allerde fra side en, er jeg sikker på at han er mer enn talentfullnok  til å klare det bedre enn dette.

Nok om det. Jeg gleder meg til å lese de neste bøkene hans. Til dere andre som ikke har gjort bekjentskap med Johan Theorin enda: Løp og kjøp! Eller ta bussen til biblioteket! Dette vil du ikke gå glipp av!!