Bokomtale: Lys mellom to hav

Det har vært smått med blogging i det siste. Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg lest eller kommentert andres blogger. Travle tider, kalles de visst ... Men jeg har da fått lest bittelitt, absolutt ikke så mye jeg skulle ønsket. Til gjengjeld er jeg veldig fornøyd med valg av bok. Ja, for i hele september er antallet leste bøker kommet opp i hele èn bok. En. Kun det. September kunne godt kommet med noen ekstra dager. Fordelen er at oktober nærmer seg. Da blir det roligere dager. Forhåpentligvis.

Første gang jeg leste om M. L. Stedmans roman Lys mellom to hav, var hos Beathe. Etter den gode omtalen hennes, skrev jeg boka straks ned på leselisten min. Så da jeg senere vant boka i trøstepremie i give away hos henne, var gleden stor! Etter å ha lest boka, er gleden enda større! Så tusen takk til Beathe, som fikk meg til å lese boka!

Lys mellom to hav, er min første australske roman, og blir derfor mitt 13. bidrag i min litterære verdensreise.

Lys mellom to hav er en svært vakker bok, og jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk etter å ha lest boka, at jeg ikke  vet hvordan jeg skal skrive en omtale av den. Denne omtalen begynte jeg på i slutten av september, og her sitter jeg og har kun skrevet en innledning. Knapt nok det.

Lys mellom to hav handler om Tom Sherbourne som etter at han vender hjem fra Vestfronten får jobb som fyrvokter på Janus Rock, som ligger en halv dagsreise fra Australias vestkyst. Gjennom små glimt fra hans barndom kan vi ane at han hatt en vanskelig oppvekst. Å reise ut til en ensom tilværelse på Janus Rock blir en slags sjelereise for ham. Kanskje til og med en oppreisning. 

"Når han våkner ved siden av Isabel, hender det at han fremdeles er forbløffet og lettet over at hun ikke er død. For å være helt sikker, følger han nøye med på pusten hennes. Så legger han hodet mot ryggen hennes og suger til seg hudens mykhet, den rolige bevegelsen når kroppen hever og senker seg mens hun sover videre. Et mirakel - et av de største han har opplevd."

Tom gifter seg med sin vakre Isabel, og eventyret på Janus Rock er vakkert og sterkt. De har et sterkt og godt samhold. Det er en glød i livet deres preget av sterke naturkrefter. At de lever et ensomt liv ute i havgapet er også noe av det som er på å gjøre samholdet deres så sterkt. Samtidig kan man ane noe skjørt mellom dem. Isabel er åpen av natur, og nysgjerrig på Toms fortid og oppvekst. Tom klarer ikke å dele dette med henne. Han ønsker å skåne henne. Det kommer noe mellom dem. Og hva skjer med forholdet deres når de opplever to spontanaborter og en dødfødsel? 

"Å se inn i de øynene var som å se Guds ansikt. Ingen maske, ingen forstillelse - spedbarnet var så overveldende forsvarsløst. hun kjente seg ydmyk ved at tanken på denne forseggjorte skapningen, dette utsøkte skaperverket av blod og ben skulle ha funnet veien til henne. At hun skulle ha dukket opp nå, knapt to uker etter at ... Det var umulig å oppfatte det som en ren tilfeldighet. Barnet var tandert som et snøfnugg -det kunne lett ha smeltet og forsvunnet om ikke havstrømmene hadde ført det trygt og sikkert frem til Vrakbukta."

Lucy kommer til dem som en gave fra oven. Lucy betyr lys, og blir et vakkert og vondt symbol på det livet Tom og Isabel lever på Janus Rock. Lucy, en velsignelse og forannelse. Lucy som gjør alt rundt henne levende. Som reiser opp de fortapte. Som kommer som frelse for tap og sorg. 

Lys mellom to hav er  usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?

" - Tom, du er trett, du er bedrøvet og du tenker ikke klart. I morgen tidlig ser du annerledes på det. jeg vil ikke snakke om dette i kveld. Hun rørte ved hånden hans, og kjempet for å dempe skjelvingen i stemmen. - Vi ... vi lever ikke i en perfekt verden. Vi må leve med det.

Han stirret på henne, grepet av en følelse av at hun kanskje ikke eksisterte. Kanskje ikke noe av dette eksisterte, for selv om de sto bare noen tommer fra hverandre, var det som om de befant seg i to forskjellige virkeligheter som ikke lenger hadde forbindelse med hverandre."

Lys mellom to hav  har utfordret meg på mange måter. Først og fremst fordi den har rørt ved noen av mine sorger i livet, frykten for et liv uten barn. Og enda større: Frykten for å miste et barn. Men boka har også utfordret meg på mange etiske spørsmål. Kanskje finnes det ikke alltid et riktig svar i en vanskelig situasjon? Lys mellom to hav viser noe om det vanskelige i etiske grensesituasjoner. Hvordan kan man dømme et menneske for de valg de tar? Samtidig viser boka hvordan vi som mennesker styres av egoet vårt. Hvor lett er det egentlig å sette andre fremfor seg selv? Hvordan kan man - eller skal man - godta det livet gir oss? Eller tar fra oss ...

Tom og Isabel tar et avjørende valg da de velger å beholde barnet som kommer til dem. En avgjørelse de ikke er enige om. Men som har avgjørende betydning for dem begge, på ulike måter. Lucy, som på underfundig vis klarer å nå inn i Toms hjerte. Som blir så altoppslukende for Isabel. Lucy, som blir et tragisk tap for en kvinne en halv dagsreise unna. Kan det gjøres godt igjen? Aldri. Ikke helt.

Lys mellom to hav - sterk, gripende, vakker, vond, tankevekkende, hjerteskjærende. Les den!


Andre bloggere om boka:
Tine
Beathe

Bokomtale: Huset ved moskeen

Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det! 

Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen  regnes som hans hovedverk.

Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:

I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.

Videre skriver Tanum:

Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter. 

Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene. 

Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer. 

Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen  er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?

Anyways: 

Veldig god bok, som anbefales på det varmeste!

Bokomtale: Barnepiken

Kjære vene! Jeg har lest bok. Jeg har sett film. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har vært sint. Lei meg. Opprørt. Redd. Forventningsfull. Glad! Jeg har kost meg glugg i hjel! Det er bare én ting jeg angrer på: At både bok og film har ligget og samlet støv i flere måneder. 

Jeg har altså lest Barnepiken av Kathryn Stockett. Boka er mitt ellevte og amerikanske bidrag i min litterære verdensomseiling. Filmen så jeg like etter jeg leste boka, og det er jeg glad for. Dobbel espresso. Can't have too much of what's good! Filmen yter boka rettferdighet, selv om de har noen vesentlige "annerledesheter".

I Barnepiken møter vi Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Gjennom disse tre stemmene får vi høre historier fra Jackson, Mississippi. Historier om de svarte hushjelpene og deres hvite husfruer. Om deres avhengighetsforhold i et sterkt segregert samfunn. Om gjensidig kjærlighet. Om gjensidig hat. 

Howell Raine skriver i sin pulitzerprisvinnende artikkel "Grady's gift":

Det finnes ikke noe mer komplisert tema for en sørstatsforfatter enn det om hengivenheten mellom en svart og hvit person i segregeringens skjeve verden. For uærligheten et samfunn er basert på, gjør enhver følelse suspekt, gjør det umulig å vite hvorvidt det som strømmet mellom to mennesker, var oppriktige følelser, medlidenhet eller pragmatisme.

Det er dette Kathryn Stockett klarer å gjøre på en utmerket måte i Barnepiken. Nå er jo dette fiksjon. Det er en hvit sørstatsforfatter som gir stemme til de svarte hushjelpene. Men likevel vil jeg påstå at stemmene er realistiske og ekte. Personene i boka er oppdiktede. Likevel sitter jeg her og skulle ønske at hver og en av dem fantes. Guri land så glad  jeg ble i både Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Som jeg ser opp til de. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av motet deres. Som jeg skulle ønske at jeg kunne takke hver og en av dem for historiene deres! (Og som jeg skulle ønske at det var jeg som var Miss Skeeter!)

Aibileen og Minny er hushjelper hos Miss Skeeters venninner. Miss Skeeter er nettopp ferdig på college, og er ugift, til sin mors store fortvilelse. Hun har en drøm om å bli journalist eller forfatter. Eller aller helst begge deler. Miss Stein, redaktør i Harper & Row i New York, oppfordrer henne til å skrive om noe som opprører henne. Noe som skiller seg ut. 

Minnys husfrue, Miss Hilly, har skrevet et sanitærprosjekt, som går ut på at hvite og svarte ikke kan bruke samme toalett, da de svarte er bærere av andre sykdommer enn de hvite. Miss Hilly ønsker at Miss Skeeter skal trykke dette i kvinneforeningens nyhetsbrev. Noe hun til stadighet utsetter.

Da Miss Skeeter får jobb i Jackson Journal, der hun skal skrive en husstellspalte, må hun gå til Aibileen for hjelp. Det er da hun får ideen om å skrive en bok der hun intervjuer hushjelpene, lar de med egne ord fortelle hvordan de har det. Dette er et risikoprosjekt, det er ulovlig og ikke minst livsfarlig. Men det er mange viktige stemmer i kampen for rettferdighet. 

Selv om Barnepiken er fiksjon, så er det likevel et lite dykk i en trist periode i historien. Vi får et sterk og tanekvekkende innblikk i et sterkt segregert samfunn i Sørstatene i første havldel av 60-tallet. Vi får høre om Martin Luther King, Rosa Parks, forakt for yankeer. Om klasseskiller, hykleri, frykt og voldshandlinger.

Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold. Det er så ekte og virkelighetsnært. Og vi kjenner så godt til denne delen av den amerikanske historien. Og nå sitter jeg her med en følelese av å ha blitt et bedre menneske. Jeg vil ut og gjøre en forskjell i det samfunnet vi lever i her. For om vi har kommet en lang vei fra segresjonens tidsalder, så har vi fremdeles et stykke å gå. Kathryn Stockett skriver i etterordet sitt:

Var ikke det hele poenget med boken? Å Få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker.  Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.

Har du ikke lest boka enda? Jeg har bare en ting å si: LES DEN!

Se filmens trailer her:

The living proof med Mary J Blige

Bokomtale: Stryk meg over håret

Stryk meg over håret av Agnes L. Matre hørte jeg første gang om i Beathes bokhylle. Hennes nydelige omtale og det aldeles vakre omslaget gjorde at denne boka ble skrevet på leselista mi. Så da boka kom helt overraskende i posten fra forfatterens mann, var gleden stor! Egentlig bør du gå inn og lese Beathes omtale, for den er så utrolig god. Nå som jeg har lest boka, skjønner jeg hvor god den er! Så blir det nok fra meg en litt annerledes, og mulig litt (for) personlig omtale denne gangen også ...

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på denne boken, fordi jeg visste at jeg kunne bli  begeistret eller at jeg kunne bli veldig skuffet ... Og når jeg nå hadde fått tilsendt boka fra ingen ringere enn forfatterens mann er det ikke til å komme unna at jeg var veldig redd for å bli skuffet. For jeg hadde så lyst til å skrive en god omtale. Jeg hadde lyst til "å reise til Provence," som Beathe skriver i sin omtale. Jeg hadde også lyst til å bli kjent med disse personene som blir så varmt omtalt. Men samtidig visste jeg at meningene om denne boka var delte. Og selv om det smerter meg å innrømme det, så har jeg også blitt en smule mer kritisk på mine eldre dager. Og når sant skal sies, så var det flere ting i Stryk meg over håret - noen store, noen små - jeg kunne pirket på. Men fordi denne boka beveget meg så utrolig sterkt, har jeg tenkt å la alt pirket ligge. For i den store sammenhengen betyr ikke dette noenting. Det som er aller viktigst for meg når jeg leser ei bok, er at den skal røre ved meg.

Stryk meg over håret  handler om Guro, en fremgangsrik karrierekvinne i tredveårene. På utsiden ser alt fint ut, men Guro lider av bulimi. Nå har legen hennes sagt at hun må ta tak i sykdommen sin, ellers kommer hun til å dø. Også denne gangen gjør Guro som hun pleier i vanskelige situasjoner: Hun flykter. Med ett års permisjon fra jobben, drar hun til Callian i Provence for å jobbe som selskapsdame for en eldre norsk enke som driver en vingård. Her møter hun Dominique som forvalter gården for Marie. Marie og Dominique er to hjertevarme mennesker som ser at Guro strever med noe. Da de finner ut at hun har bulimi, setter de sine ting til side for å hjelpe Guro. Gjennom Guros samtaler med Marie, der hun forteller historier fra barndommen sin, klarer de å nøste seg frem til de underliggende problemene som Guro strever med. Klarer Guro å finne en vei ut av bulimien i Provence?

Stryk meg over håret er en tilsynelatende enkel bok. Med det mener jeg at den har et feel good-preg: Vakre naturskildringer fra et vakkert landskap, mye vin, hjertevarme mennesker. Agnes Matre får meg virkelig til å føle at jeg er i Provence. At jeg sitter i hagen sammen med Guro og Marie. At jeg bader i havet med Guro og Dominique. Jeg kjenner den friske vinden i håret når de kjører i åpen bil. Jeg kan nærmest lukte og smake vinen. Det er som jeg hører sirissene. Jeg kjenner solstrålene. Og alt jeg ønsker mens jeg leser i boka, er å dra til Provence. Jeg vil ta del i livet der!

Samtidig er Stryk meg over håret  langt fra en enkel bok. Boka tar opp svært alvorlige temaer. Spiseforstyrrelser, svik, død, frykt og ensomhet. Forfatteren har en utrolig god evne til å beskrive svært vanskelige emner på en gripende og realistisk måte. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boka da jeg var nitten år gammel, da jeg hadde ei venninne med bulimi. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe, og enda mindre skjønte jeg hvor alvorlig dette var. Som naiv nesten-voksen var det lettere å bare stå utenfor og se på ...

Vi skjønner fort i Stryk meg over håret at bulimien er et symptom på andre dypereliggende problemer som Guro sliter med. Selv om jeg aldri selv har hatt spiseforstyrrelser, så var det lett å kjenne seg igjen i mye av det Agnes Matre skriver om. Guro strever med mange ting, ikke minst sin egen tilkortkommenhet. Guros måte å takle motgang og sorg på kjente jeg meg skremmende mye igjen i. Det er så lett å velge minste motsands vei. Det er så lett å flykte. Selv om jeg aldri har reist til Frankrike, så er det noe jeg godt kunne gjort. Og som  jeg skrev tidligere, så kunne jeg tenkt meg å ta del i livet på gården sammen med Guro, Marie og Dominique. Ikke bare fordi jeg ville smake og lukte alt som representerer "det gode liv," men også for jeg også vil bli strøket i håret. Jeg også vil kjenne hjertevarmen fra mennesker som bryr seg om meg. Jeg også vil ha noen rundt meg som tvinger meg til å ta tak i det som er vanskelig. Jeg også vil gråte og kjenne på det som jeg helst ikke vil kjenne på. Nå må jeg også si at jeg har mange hejrtevarme og gode mennesker rundt meg! Det var bare at jeg så gjerne skulle hatt de i boka også, for jeg ble så glad i de!

På mange måter var det merkelig med dette vakre og romantiske i motsetning til de svært alvorlige temaene i boka. Jeg synes det er et kunststykke av Agnes Matre å klare dette! Forfatteren ahr klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker.  Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!

En god og hjertevarm bok, 

en rensende bok og 

en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Agnes Lovise Matre - ny på forfattermakedet i Norge! Jeg håper vi får høre mer fra henne!