Bokomtale: Dommeren og hans bøddel

Dommeren og hans bøddel er en kriminalroman skrevet av Friedrich Dürrenmatt. Den ble gitt ut i Sveits i 1952, og er en av 1001 bøker du må lese før du dør. Så vet du det ;) For meg var det en helt ukjent forfatter, men fordi den er månedens bok i Lines Lesesirkel, så ble jeg oppmerksom på den. Jeg syntes den hørtes interessant ut. Det er første gang jeg er med i Lines lesesirkel, som går ut på å samlese og blogge om bøkene, som alle er listet opp i 1001 bøker du må lese før du dør. Boka er også mitt sveitsiske og syvende bidrag i min litterære jordomseiling. Jeg var veldig spent på om dette var ei bok for meg, og ble veldig glad (hehe) da jeg hentet boka på biblioteket: Det var ei lita tynn flis som det tok et par timer å lese.

Jeg regner med at de fleste som leser denne omtalen, selv har lest boka. Til dere andre: Dette blir nok et spoilerinnlegg. Det er ikke lett å fortelle lite uten å likevel fortelle mye om denne boka ...

I Dommeren og hans bøddel er det den aldrende og syke polititinspektør Bärlach som må etterforske mordet på sin yngre politibetjent, Ulrich Smied. Både plottet og etterforskningen er tilsynelatende enkel,  og jeg sitter og humrer for meg selv flere ganger underveis i boka. Etter å  ha lest krimbøker og sett krimfilmer i "bøtter og spann", og derfor "kan" alle kriminaltekniske metoder, ble det veldig humoristisk å følge Bärlahs og Tschanz' noe slette etterforskning. Her var det ikke snakk om å sikre tekniske bevis fra åstedet. Likefull var det spennende å prøve og forstå tankemønstrene til Bärlach. Man skjønte fort at dette var en intuitiv etterforsker, at Tschanz var en brikke i hans puslespill og man skjønte fort at det var noe med den mystiske G.

Jeg leste også en plass, men jeg husker dessverre ikke hvor, at Dommeren og hans bøddel, var en samfunnskritisk roman. Boka setter søkelys på bevisførende etterforskning. I så henseende får konflikten mellom Bärlach og Lutz en symbolsk dimensjon: Lutz er universitetsutdannet, og sverger til den effektiviteten som bare vitenskapelige etterforskningsmetoder, som bevisføring og rettsmedisin gir. Bärlach, som er skeptisk til dette, er den intuitive, og setter sin lit til dyp kunnskap om de menneskelige motiver, basert på livslange erfaringer.

Dommeren og hans bøddel er, som det står skrevet på coveret, en bok om skyld og soning, forbrytelse og straff. Et sentralt spørsmål i denne boken er om det er riktig å beskylde en person for en forbrytelse han ikke har begått, dersom de tidligere har begått en forbrytelse som aldri ble bevist.

Jeg holdt det dristige veddemålet - å begå en forbrytelse i ditt nærvær uten at du ville være i stand til å bevise at jeg hadde begått den."

I Dommeren og hans bøddel er også en eksistensiell roman, og i boka blir også motsetningen mellom det gode og det onde undersøkt, i det vi følger kampen mellom to venner og dødsfiender: Den gammeldagse politiinspektøren Hans Bärlach og den ”vitenskapelige” mesterforbryter Richard Gastmann. I deres ungdom inngikk de to et skjebnesvangert veddemål, om hvorvidt det er mulig å begå den perfekte forbrytelse, den som aldri kan avsløres og derfor går ustraffet hen. Diskusjonen handler i bunn og grunn om to vidt forskellige menneskesyn.

"Å begå en forbrytelse kalte du for en dumhet, fordi det er umulig å bruke mennesker som sjakkbrikker. Jeg derimot, stilte opp den tesen - mer for å motsi deg enn av overbevisning - at nettopp de innviklede menneskelige forhold gjorde det umulig å begå forbrytelser som  ikke kunne oppdages."

I romanen har Bärlach og Gastmann brukt et langt liv på at bevise at den andre tok feil. Til å gjøre dette benytter de seg av en rekke intetanende, men kanskje ikke helt uskyldige aktører, som lar seg manipulere av de to gamle mennene, edderkopper i hvert deres edderkoppnett ... 

Jeg satt igjen med mange spørmål etter å ha lest Dommeren og hans bøddel. Ikke så mye om plottet eller historien i seg selv. Men etter å ha grublet og tenkt over temaene i boka, ser jeg at Dürrenmatt hadde mye på agendaen. Og på mange måter kan det være vondt å ta innover seg denne tosidigheten i menneskene, kampen mellom det onde og det gode. Har vi alle ondskapen i oss? Det sies at kampen mellom Bärlach og Gastmann symboliserer samtalene mellom Gud og Satan i Jobs bok, og hva som skjer, når de inngår en såkalt "uhellig allianse." Men ikke nok med det. Den meget overraskende avslutningen i Dommeren og hans bøddel, mer enn antyder, at slik som enhver dommer har sin bøddel, så risikerer også den som blir dømt, å gjøre sin neste til bøddel. 

Jeg synes Dommern og hans bøddel romanen var herlig annerledes. Jeg satt og humret og lo for meg selv mens jeg leste. Jeg følte meg veldig moderne og bevandret i rettsteknikk, da denne boka tilsynelatende var totalt i mangel av dette. Ettersom løsningen ble stadig synligere for meg, og med en helt uventet slutt, måtte jeg medgi at Friederich Dürrenmatt var en kløktig, samfunnsbevisst og menneskebevisst forfatter. Boka anbefales på det varmeste!