Bokomtale: Stryk meg over håret

Stryk meg over håret av Agnes L. Matre hørte jeg første gang om i Beathes bokhylle. Hennes nydelige omtale og det aldeles vakre omslaget gjorde at denne boka ble skrevet på leselista mi. Så da boka kom helt overraskende i posten fra forfatterens mann, var gleden stor! Egentlig bør du gå inn og lese Beathes omtale, for den er så utrolig god. Nå som jeg har lest boka, skjønner jeg hvor god den er! Så blir det nok fra meg en litt annerledes, og mulig litt (for) personlig omtale denne gangen også ...

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på denne boken, fordi jeg visste at jeg kunne bli  begeistret eller at jeg kunne bli veldig skuffet ... Og når jeg nå hadde fått tilsendt boka fra ingen ringere enn forfatterens mann er det ikke til å komme unna at jeg var veldig redd for å bli skuffet. For jeg hadde så lyst til å skrive en god omtale. Jeg hadde lyst til "å reise til Provence," som Beathe skriver i sin omtale. Jeg hadde også lyst til å bli kjent med disse personene som blir så varmt omtalt. Men samtidig visste jeg at meningene om denne boka var delte. Og selv om det smerter meg å innrømme det, så har jeg også blitt en smule mer kritisk på mine eldre dager. Og når sant skal sies, så var det flere ting i Stryk meg over håret - noen store, noen små - jeg kunne pirket på. Men fordi denne boka beveget meg så utrolig sterkt, har jeg tenkt å la alt pirket ligge. For i den store sammenhengen betyr ikke dette noenting. Det som er aller viktigst for meg når jeg leser ei bok, er at den skal røre ved meg.

Stryk meg over håret  handler om Guro, en fremgangsrik karrierekvinne i tredveårene. På utsiden ser alt fint ut, men Guro lider av bulimi. Nå har legen hennes sagt at hun må ta tak i sykdommen sin, ellers kommer hun til å dø. Også denne gangen gjør Guro som hun pleier i vanskelige situasjoner: Hun flykter. Med ett års permisjon fra jobben, drar hun til Callian i Provence for å jobbe som selskapsdame for en eldre norsk enke som driver en vingård. Her møter hun Dominique som forvalter gården for Marie. Marie og Dominique er to hjertevarme mennesker som ser at Guro strever med noe. Da de finner ut at hun har bulimi, setter de sine ting til side for å hjelpe Guro. Gjennom Guros samtaler med Marie, der hun forteller historier fra barndommen sin, klarer de å nøste seg frem til de underliggende problemene som Guro strever med. Klarer Guro å finne en vei ut av bulimien i Provence?

Stryk meg over håret er en tilsynelatende enkel bok. Med det mener jeg at den har et feel good-preg: Vakre naturskildringer fra et vakkert landskap, mye vin, hjertevarme mennesker. Agnes Matre får meg virkelig til å føle at jeg er i Provence. At jeg sitter i hagen sammen med Guro og Marie. At jeg bader i havet med Guro og Dominique. Jeg kjenner den friske vinden i håret når de kjører i åpen bil. Jeg kan nærmest lukte og smake vinen. Det er som jeg hører sirissene. Jeg kjenner solstrålene. Og alt jeg ønsker mens jeg leser i boka, er å dra til Provence. Jeg vil ta del i livet der!

Samtidig er Stryk meg over håret  langt fra en enkel bok. Boka tar opp svært alvorlige temaer. Spiseforstyrrelser, svik, død, frykt og ensomhet. Forfatteren har en utrolig god evne til å beskrive svært vanskelige emner på en gripende og realistisk måte. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boka da jeg var nitten år gammel, da jeg hadde ei venninne med bulimi. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe, og enda mindre skjønte jeg hvor alvorlig dette var. Som naiv nesten-voksen var det lettere å bare stå utenfor og se på ...

Vi skjønner fort i Stryk meg over håret at bulimien er et symptom på andre dypereliggende problemer som Guro sliter med. Selv om jeg aldri selv har hatt spiseforstyrrelser, så var det lett å kjenne seg igjen i mye av det Agnes Matre skriver om. Guro strever med mange ting, ikke minst sin egen tilkortkommenhet. Guros måte å takle motgang og sorg på kjente jeg meg skremmende mye igjen i. Det er så lett å velge minste motsands vei. Det er så lett å flykte. Selv om jeg aldri har reist til Frankrike, så er det noe jeg godt kunne gjort. Og som  jeg skrev tidligere, så kunne jeg tenkt meg å ta del i livet på gården sammen med Guro, Marie og Dominique. Ikke bare fordi jeg ville smake og lukte alt som representerer "det gode liv," men også for jeg også vil bli strøket i håret. Jeg også vil kjenne hjertevarmen fra mennesker som bryr seg om meg. Jeg også vil ha noen rundt meg som tvinger meg til å ta tak i det som er vanskelig. Jeg også vil gråte og kjenne på det som jeg helst ikke vil kjenne på. Nå må jeg også si at jeg har mange hejrtevarme og gode mennesker rundt meg! Det var bare at jeg så gjerne skulle hatt de i boka også, for jeg ble så glad i de!

På mange måter var det merkelig med dette vakre og romantiske i motsetning til de svært alvorlige temaene i boka. Jeg synes det er et kunststykke av Agnes Matre å klare dette! Forfatteren ahr klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker.  Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!

En god og hjertevarm bok, 

en rensende bok og 

en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Agnes Lovise Matre - ny på forfattermakedet i Norge! Jeg håper vi får høre mer fra henne!