Bokomtale: Skumringstimen

Av og til tar det for lang tid å lese en bok. Jeg hadde et pittelite håp om å bli ferdig med Skumringstimen av Johan Theorin før mars var omme, men slik ble det ikke. Og april startet med hektiske dager og mange arbeidskvelder, så da viste kalenderen 11. april før siste side var lest.

Skumringstimen av Johan Theorin er første av fire bøker i Ölandsserien, der hver bok utspiller seg i hver sin årstid. De neste bøkene er Nattefokk, Blodleie og den fjerde boken, ja, den er underveis! Skumringstimen er høstboka!

Høsten 1972 går en liten gutt, Jens, ut på alvaret og forsvinner i tåka. Politi og store letemannskaper søker etter ham, men Jens blir ikke funnet, og saken blir ikke oppklart. 20 år senere får guttens bestefar, Gerlof, tilsendt en av sandalene hans i posten. Han begynner å nøste litt i saken, og ber Julia, guttens mor om å komme til Öland for å se på saken. Etter som de litt etter litt begynner å stille spørsmål, begynner det å skje tilsynelatende tilfeldige hendelser. 

Parallelt med denne historien før vi høre historien om Nils Kant, som forsvant fra Öland på slutten av 40-tallet og kom død hjem i en kiste på 60-tallet. Rykter gikk om at Nils Kant ikke var død. 

Skumringstimen er en sakte bok. Med det mener jeg at "etterforskningen" er svært lite intens. Handlingene i boka drives ikke av et høye spenningskurver. Likevel må jeg bare lese litt til og litt til (helt til det rett og slett ikke var tid til å lese!) Allerede fra de første sidene vet vi veldig mye om hva som har skjedd. Rent logisk burde dette i utgangspunktet bli en kjedelig bok; sakte fortelling, svak etterforskning og flate spenningskurver. Men det er den ikke, langt derifra! Johan Theorin skriver særdeles bra. Han klarer å lage en god spenningsnerve (har jeg laget et nytt ord nå?) Med det mener jeg at om handlingen ikke byr på de store spenningstoppene, så er det en jevn nerve som driver fortellingen videre. Nysgjerrigheten blir for stor for meg som leser: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

Selv om det smerter meg å si det, for Skumringstimen var ei bok etter mitt hjerte, så må jeg likevel innrømme at jeg ble skuffet over slutten. Ikke fordi jeg ikke klarte å gjennomskue den skyldige. Men heller fordi løsningen kom litt for plutselig, uten at frempekene var der i forkant. Nå må jeg også være så ærlig at det kan være meg det er noe galt med, for som sagt måtte jeg ta et lesestopp 3/4 uti boka, så det er mulig jeg rett og slett har glemt frempekene. Likefullt vil jeg være så frimodig å hevde at dette burde vært bedre. Jeg blir rett og slett litt irritert over den plutselige oppklaringen som virker som var tatt rett ut av lufta. Og med de skrivekunstene Johan Theorin beviste allerde fra side en, er jeg sikker på at han er mer enn talentfullnok  til å klare det bedre enn dette.

Nok om det. Jeg gleder meg til å lese de neste bøkene hans. Til dere andre som ikke har gjort bekjentskap med Johan Theorin enda: Løp og kjøp! Eller ta bussen til biblioteket! Dette vil du ikke gå glipp av!!