Bokomtale: De ingen savner

I mange år leste jeg (så godt som) bare krimbøker. Etter at jeg begynte å blogge, har jeg utvidet perspektivet. Ikke bare leser jeg andre typer bøker, som chic lit, drama, biografier, dokumentarromaner, men jeg leser også bøker fra andre deler av verden. For å si det som det er: Det finnes jo en hel verden av bøker der ute! Det er utrolig gøy, og ikke minst så er det god terapi i en travel hverdag.

Men nå var det utrolig godt å lese krim igjen! (For i mitt lille hode, har jeg ikke lest krim på år og dag! At 11 av 30 leste bøker i fjor var krim kan ikke være viktig i den sammenheng ...)

Jeg kan i alle fall skryte av at det er årets førte krim, og at det er en helt ny forfatter for meg! Mange før meg har lest Eysteins Hanssens bøker, men da jeg så at han søkte etter karakterer til sin nye bok, meldte jeg interessen. Som jeg har sagt til ham, så byr jeg på alle mine gode og dårlige sider, og jeg er ikke verre fant enn at jeg har et par jeg kunne tenkt meg og knertet (siden jeg ikke kan gjøre det sånn på ordentlig, hadde det vært fint og gjort det i ei bok!)

Nå har jeg altså lest min første bok av Eystein Hanssen. Og flere skal jeg lese! Jepp. 

Ofte synes jeg det er vanskelig å skrive om krimbøker. Det er så mye som ikke kan skrives om. Før en vet ordet av det, så har en skrevet for mye. Spoilere er det verste jeg vet, og med god fartstid i krimmens verden, er jeg blitt drivende dyktig til å avsløre morderen. Både i bok og på film. Derfor har jeg også en tendens til å skumme omtaler av krimbøker. Og siden det det bare er svært intelligente, oppegående mennesker som leser bokblogger, vet jeg at jeg fort røper mer enn bokelskere setter pris på.

Likevel - litt kort om handlingen:

Ellie er halvt norsk og halvt thai. En dag får hun melding om en ung jente som ligger død på en gravlund i Oslo, og det kan se ut som et overdosedødsfall. Sammen med makkeren Bent, viser det seg snart at det er et drap. Og ikke bare ett drap, men flere. Hvordan kan det ha seg at tre unge jenter blir funnet drept, og at det ikke er noen som savner de? Med ny makker (som rimelig kjapt blir godkjent), ser Ellie og Nereng at trådene peker i retning prostitusjon og trafficing. Etterhvert som de løse trådene nøstes opp, fanges Ellie inn i et nettverk der det virker som om morderen(e) stadig ligger et skritt foran etterforskningen.

Jeg likte denne boka godt: Spennende plot, og stort sett godt driv i boka. Noe av det jeg likte aller best, var det nøkterne rundt etterforskningen. Helt normale etterforskere, ingen drankere, ingen overmennesker, ingen James Bond-fakter. Ellie, sunn, norsk politi, med alle sine sterke og svake sider. Jeg likte sammensetningen i etterforskningsgruppa, dynamisk og målrettet. Selvfølgelig finnes underyteren (de finnes overalt!) (Ja, ikke på min jobb, da!) Ellie kan nok godt karakteriseres som überachieveren, men det må vel til for å bli hovedpersonen i en bok!

Det som trekker ned, en smulebittelillegrann, er at enkelte deler av boka blir platt. Stort sett skriver Hanssen med et godt driv, og både handlinger og skildringer driver meg videre i boka. Men ikke hele tiden, og det håper jeg at jeg kan skylde på at det er en debutbok. Mot slutten synes jeg også at noen av løsningene blir lettvinte. Morderen(e) røpte jeg selvsagt halvveis i boka, men det skyldes klart min kløktighet, så det legger jeg ikke på forfatteren :-) Fremdeles var det spennende å se om jeg hadde rett i mine antagelser, og så lenge det er slik, betyr det at det er ei spennende bok og historie.

Det var unektelig et spennende tema i boka. For ikke å røpe for mye, så sier jeg ikke mer enn at det også var et vondt tema. Et tema som kryoer deg oppover ryggen. Eystein Hanssen gir et godt bilde av en virkelighet som dessverre er mer enn fiksjon.

Krim er gøy, og det er også De ingen savner! Gooood bok!