lørdag 15. februar 2014

Bokomtale: Sølvmasken

Foto: Ad Libris
I årets første biografisirkel, er det kongelige biografier som er tema. Selv om jeg er royalist, var det fryktelig lite som fristet. Med et begredelig utvalg hjemme og et begredelig utvalg på biblioteket, var jeg først inne på å skulke biografisirkelen denne gangen. Men siden denne lesesirkelen er den eneste jeg har hatt som mål å være med på hver gang, var det litt dumt å feile allerede i årets første runde ... Valget falt på biografien om dronning Kristina av Sverige, død og begravet i 335 år, men likevel så levende dame at jeg nesten følte henne tilstede i rommet da jeg leste om henne.

Hun var født i, for og til makten. "Et barn som fødes til tronen, tilhører staten, som landets ære og alles private lykke avhenger av." (Kristinas egne ord)
 
Sølvmasken av Peter Englund er en velskrevet (og en smule dårlig oversatt) biografi. Selv om jeg bare så vidt kan erindre å ha hørt om dronning Kristina før, så er dette en dame som jeg tror må ha satt sterke spor i historien. Det er en fryd å lese de fyndige undertonene til Englund, som beskriver en dame full av kontraster. Fargerik, viljesterk, pågangsmot, selvstendig, mektig, intelligent, kreativ og sterk rettferdighetssans. Nå høres hun ut som en flott dronning med mange positive kvaliteter. Det er for så vidt helt sant, men sannheten er også at alle disse beskrivelsene kan ha et negativt fortegn. Dronning Kristina var en dame med to poler. Så enkelt lar jeg dette stå for nå. Jeg likte også godt at boka ga et så godt bilde av barokkens Europa på vei inn mot opplysningstiden. 
 
Kristinas far, kong Gustav Adolf, døde da hun bare var fem år gammel. Som jente og enebarn, fikk hun den opplæringen en sønn ellers ville ha fått. Som elleveåring ble hun skilt fra moren sin, som var mentalt uberegnelig. Kristina fikk en grundig utdannelse, og hun var også svært begavet og hadde svært omfangsrike kunnskapsnivå innen flere felt; politikk, litteratur, teater, matematikk, alkymi osv.
Det hadde også vært Gustav Adolfs uttrykkelige ønske at hun skulle få en mannlig oppdragelse. Og rådet hadde diskutert saken og sagt seg enig. "Da hennes majestet er en konge, må hun respekteres som mann, da man ikke har kunnet endre hennes kjønn."
På mange måter kan vi si at Kristina opptrådte som mann. Til dels oppnådde hun respekt som en mann. Samtidig var det det faktum at hun var kvinne som til syvende og sist gjorde at hun aldri nådde målene sine. For Kristina var en kvinne med høye ambisjoner, stort behov for makt og nådeløs, som sådan for å nå målene sine. Som 18-åring ble hun erklært myndig regent. Man kan tenke at det var uvanlig med en kvinnelig regent i den tiden, men det var det ikke. Noe av grunnen til dette, var knyttet til det arvelige monarkiets guddommelige sanksjon.
 
Kristina var født til å være dronning. Det skulle ikke vise seg å være så lett. For Kristina hadde nemlig en ukuelig frihetstrang. Selvstendighet var hennes fremste mål. Det var også dette som drev henne til å si fra seg tronen. For selv om hun hadde mange gode egenskaper som regent, så var hun like fullt kvinne. Som landets regent lå det også et krav fra folket om ekteskap og arving, noe som bød henne sterkt imot.
"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark."
Kristina var en levende engasjert kvinne innen mange områder, også etter hun hadde sagt fra seg tronen. Hun var politisk engasjert. Selv om hun i flere tilfeller opptrådte som fredsmekler, så bar hun på en stor drøm om å lede tropper i strid. Fra hun var ganske ung, hadde hun Alexander den store som forbilde, og hadde til og med gitt seg selv tilnavnet Kristina Alexandra. Videre var hun også religiøst engasjert. I ganske ung alder konverterte hun fra den lutherske kirken til katolisismen. Hun var flere ganger i Roma, og hadde stor påvirkningskraft i flere pavevalg.

Kristina hadde bred kontakt med flere fremstående akademikere, forfattere og tenkere. Hun var også med og opprette Sveriges første akademi.

 
 Dronning Christina ville fly sin egen drage.
6. juni 1654 tok hun av seg kronen og abdiserte.
«Storhet består ikke i å gjøre hva man vil, men i å ville det man gjør» sa hun.
Så reiste hun fra Stockholm til Paven i Roma.
Kilde: Lars Nilsen


Det som fascinerte meg mest med denne enormt begavede kvinnen, var hennes pågangsmot. En ung kvinne på midten av 1600-tallet, med ambisjoner og mål som nok overgikk de fleste menn også i datiden. Hun gikk på smell etter smell. Hun nådde ikke målene sine. Hun var utsatt for mye sladder og ondsinnede rykter. Hun ble motarbeidet, selv om hun også hadde mye støtte. Hun hadde perioder med svært dårlig økonomi. Likevel gikk hun med rak rygg og hevet hode. Når hun  ikke nådde målet sitt, så formet hun et nytt. Opp og frem hele livet. Nesten. Man kan ane at hun mot slutten av livet resignerte litt. I alle fall i maktspørsmålene. Etter at hun ikke ble konge i Polen, viet hun mer tid til litteratur og teater.

"Ikke sjelden så man henne med blekkflekker på klærne."

Og som bokelsker må man jo også gi litt plass til forfatteren Kristina. For hun var forfatter, og skrev store mengder av litterære tekster av ulik art: Brevskriving, essays, naturvitenskapelige verk, lyrisk diktning, hyrdespill, ordtak, aforismer, maksimer og ikke minst en selvbiografi (som aldri ble sluttført!)

(Dronning) Kristina døde i 1689, og fikk mot sin vilje, en storslått begravelse. Lurer du på hvorfor boka heter Sølvmasken? Da må du lese helt til begravelsen, så får du vite det. Selv om boka springer mye i tid, kan jeg røpe så mye at begravelsen kommer helt til slutt i boka.  Les den! Jeg tror du vil kose deg!

 P.S. Stikk innom Moshonista da, og les flere biografier! Der lover jeg deg at flere dyktige bloggere deltar med veldig gode bidrag! JA til blått blod (og takk og pris for mitt røde!)


6 kommentarer:

  1. Nå har jeg kost meg med din innholdsrike omtale. Er på vei på biblioteket, skal bare se at jeg finner Sølvmasken der :) 1600-tallet føles veldig lenge siden, men hver gang jeg leser bøker fra dette århundret, forbauser det meg hvor langt (og kort) utviklingen hadde kommet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig kommetar :-) Jeg var også på vei til biblioteket i dag, men fant ut at alt regntøyet til eldstemann var igjen på skolen, så da "slapp jeg unna" med ryddedag og sjokoladevafler til lunsj.
      Håper du fant deg en god bok eller to eller ti på biblå :-)
      Ha en glad dag!

      Slett
  2. Som sagt: Jeg begynner å bli en ihuga Kristina fan. Det er noe med all denne ridningen, lesinga, og intellektet. Jeg liker at biografiene om henne, ihvertfall denne - og den om de barokke damene Hedda leste, ikke fokuserer på hoff og sladder, slik som i Tudorbøkene og også Enkekeiserinnen, men hennes handlekraft og anderledeshet. Det blir nok en Kristina-bio på meg også - etterhvert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, jeg må jo si meg enig med deg: Jeg begynner også å bli en ihuga Kristinafan! Og helt sant: Det ER noe med denne ridingen, lesingen og intellektet! Sladder er faktisk ikke veldig spennende å lese. Og jeg skulle gjerne vært en tøff barokkdame. Dit skal jeg reise om jeg bare finner tidsmaskinen min igjen! Jeg hadde ELSKET og hatt en ordentlig barokkjole på meg i den helt ordentlige barokktiden!
      Ha en glad dag!

      Slett
  3. Utrolig spennende å lese om. Ser hun hadde mye til felles med Kleopatra. Bortsett fra at Kleo var likeverdig menn i sitt hjemland (dog ikke blant romerne) og var mor og var stolt av det. Synd at sterke kvinner som disse skal bli så motarbeidet og redusert, som historien og samtiden gjorde med dem.. Aleksander den store går igjen som en rød tråd i biografien om Kleopatra også, han var også der et forbilde, kanskje for hele det egyptiske folk mens han levde og etter.. Var det ikke fra ham byen Aleksandria fikk sitt navn, mon tro?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er tydelig, Anita, at det gjennom historien har vært mange sterke kvinner, som vi godt kan ha som forbilde i dag. Og jeg tror det stemmer at Alexandria er oppkalt etter den O store Alexander :)
      Ha en glad dag :)

      Slett

Jeg setter stor pris på at DU legger igjen en hilsen i bloggen min! Tusen takk!!! Og med ønske om en glitrende glad dag til deg :))