Bokomtale: Menneskets natur

Foto: Gyldendal forlag

Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.

HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE? 

Hva vet vi om oss selv? 

Hvor mye er det mulig å vite om en person? 

Og hvor mye vil vi egentlig vite?

Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.

"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."

Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene hadde Odd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i  Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.

Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!)  Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!

Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!