Bokomtale: Ildfluesommer

Jeg har vært på husmortur til Irland i bryllup til min barndomsvenninne. På tur i Irland, ville jeg gjerne lese en irsk forfatter. Jeg spurte om gode tips, og da både bruden og Mandelhjärta tipset meg om Maeve Bincy, tenkte  jeg at da ble det henne. Jeg  hadde også et (hemmelig) mål om at bøker med engelsk som originalspråk, skulle jeg lese på, ja, nettopp, originalspråket ... Men siden det målet var hemmelig for alle andre enn meg, valgte jeg, da jeg stod på biblioteket med en engelsk og en norsk versjon i hånda, å ta med meg den norske versjonen. Og som veldig gode arument, så var den norske pocketutgaven både mindre og lettere enn den (faktisk!) veldig store (som en prests bibel!) og tunge engelske versjonen. Jeg gikk hjem med Ildfluesommer av Maeve Binchy, og var riktig så fornøyd med valget mitt. Boka er forøvrig mitt irske bidrag i min litterære verdensomseiling.

Ja, jeg valgte den enkleste veien. Jeg var litt redd for at det skulle bli for tungt med engelsk (med litt traumatiske minner fra Jane Austens forferdelig vanskelige Northanger Abbey, som jeg måtte gi opp!) Fikk jeg betalt for det valget? Nei, gjett om det var jeg som måtte betale! Jeg var ikke en gang kommet til flyplassen, før jeg sitter og ergrer meg over det som må være tidenes verste oversettelse! Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at det var feil på hver bidige side i boka. Ikke bare var det skrivefeil, grammatiske feil, men det var ord som manglet i sikkert minst 20 setninger, feil ord (til i stedet for litt) og veldig mye dårlig setningsstruktur, tydelig at det var direkte oversatt fra engelsk. Really bad!

Det er sikkert ikke bra å begynne en omtale med å være så negativ - unnskyld Maeve Binchy! For Ildfluesommer var en god bok, og jeg koste meg med historien. En hjertevarm historie fra landsbygda i Irland. Her blir vi kjent med mange ulike mennesker, med mange ulike historier og skjebner. Maeve Binchy klarer å gjøre meg glad i personene og i byen. 

Adlibris om boken:

Dette er historien om fire skjebnesvangre år i en søvnig liten irsk by, og i særdeleshet om familien Ryan som driver den lokale puben. I Mountfern er det fredelig og vennlig. Om sommeren bader og fisker barna i elven som snor seg gjennom byen, eller de leker i de villvindekkede ruinene av gamle Ferscourt, en eiendom og et hus som brant ned for mange år siden. Men en dag kommer Patrick O'Neill til byen, og alt forandrer seg. Mannen fra Amerika er kommet til Mountfern med en drøm i hjertet og penger i lommeboken. Og han har store planer. Fernscourt skal gjenbygges til luksushotell, og snart har nye vennskap, lidenskaper og tragedier gjort en uutslettelig inntrykk på den dovne lille byen som aldri vil bli den samme igjen.

 Da Patrick kom til byen for å endre den trygge tilværelsen til de som bodde der og trivdes der, var det ikke  mange som tok i mot ham med åpne armer. De som ville tape mest på O'Neills hotell var familien Ryan, men det var likevel de som gjorde mest for å hjelpe O'Neill. Gjennom både gleder og tragedier blir vi kjent med mange gode mennesker, kanskje aller mest fru Ryan. Maeve Binchy klarer gjennom både lune og varme skildringer, humor og god innsikt i menneskelige relasjoner å gi et bilde av livet i en liten, avsideliggende by å skape levende personer. Som leser ble jeg engasjert i alle vennskap og alle konflikter. Det var en del å kjenne seg igjen i. Om det var noe jeg savnet, så var det at jeg veldig gjerne skulle hatt flere naturskildringer, blir mer kjent med Irland. Det er jo så uendelig vakkert der, og det følte jeg ikke jeg fikk noe igjen for. (Nå følte jeg at jeg var en skikkelig storforlangende leser, usj! Men jeg var jo i Irland, og ville jo se Irland like mye i boka som ut av togvinduet!) Om slutten av boka har jeg bare en ting å si: To much! Absolutt ikke troverdig!

Så med andre ord: Absolutt ei lesverdig bok, men originalspråket anbefales!  Og du må tåle litt klisjéaktig slutt ;)