Det er søndag, regn og barna bygger duplo og lego. Mannen har gått på fotballkamp i regnet. Da ser mor sitt snitt til å skrive ned en aldri så liten smakebit fra boka som ble på begynt (såvidt!) i går. Vil du lese andre smakebiter? Besøk Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten!
En forfatter jeg har vært veldig glad i er Anne Karin Elstad. Både bøkene om Folket på Innhaug og ikke minst bøkene om Julie har grepet meg. Det er mange år siden jeg kjøpte Hjem, som er hennes selvbiografi, og endelig har jeg tørket støv av den. Boka skal jeg bruke som mitt bidrag til Biografisirkelen i august. Det er Moshonista som denne gangen utfordrer oss til å lese en forfatterbiografi.
Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det!
Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen regnes som hans hovedverk.
Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:
I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.
Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.
Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter.
Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene.
Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer.
Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?
Det er tirsdag, og heldigvis har ikke Beathe tatt sommerferie fra Boken på vent - besøk Beathes bokhylle og se hva bokbloggere landet rundt gleder seg til å lese! Og hvem vet, kanskje du får både ett, to eller enda flere gode boktips? Jeg kan garantere at der vil du finne bøker for enhver smak!
Mens middagen lager seg selv, sniker jeg meg inn her for å fortelle om en bok jeg har gledet meg i flere år til å lese. Som vanlig har jeg ingen gode grunner for at boka har blitt utsatt, annet enn at det fins jo så mange gode bøker å lese ... Så takk til Lines lesesirkel som har satt boka opp som felles leseprosjekt i august. Boka ligger klar og venter, først skal jeg bare lese ferdig Huset ved moskeen, mitt iranske bidrag i min litterære verdensomseiling.
"Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl."
Dette er rådet advokaten Atticus Finch gir sine to barn Scout og Jem mens han selv forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne.
Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene, og voldsomme hendelser slår brutalt inn i de to barnas trygge liv - hendelser som gir dem et brått innblikk i de voksnes merkelige og fremmede verden. Gjennom barnas blikk skildrer forfatteren menneskers irrasjonelle holdninger til raser og klasseskiller med varme og nådeløs ærlighet.
Dette er tematikk som engasjerer meg, selv om jeg nok tror det kan bli vond lesning til tider. Jeg har også nettopp lest Barnepiken av Kathryn Stockett tar opp noe av den samme problematikken, dog med et annet utgangspunkt og perspektiv.
Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.
HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE?
Hva vet vi om oss selv?
Hvor mye er det mulig å vite om en person?
Og hvor mye vil viegentlig vite?
Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.
"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."
Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene haddeOdd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.
Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!) Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!
Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!
Kjære vene! Jeg har lest bok. Jeg har sett film. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har vært sint. Lei meg. Opprørt. Redd. Forventningsfull. Glad! Jeg har kost meg glugg i hjel! Det er bare én ting jeg angrer på: At både bok og film har ligget og samlet støv i flere måneder.
Jeg har altså lest Barnepiken av Kathryn Stockett. Boka er mitt ellevte og amerikanske bidrag i min litterære verdensomseiling. Filmen så jeg like etter jeg leste boka, og det er jeg glad for. Dobbel espresso. Can't have too much of what's good! Filmen yter boka rettferdighet, selv om de har noen vesentlige "annerledesheter".
I Barnepiken møter vi Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Gjennom disse tre stemmene får vi høre historier fra Jackson, Mississippi. Historier om de svarte hushjelpene og deres hvite husfruer. Om deres avhengighetsforhold i et sterkt segregert samfunn. Om gjensidig kjærlighet. Om gjensidig hat.
Howell Raine skriver i sin pulitzerprisvinnende artikkel "Grady's gift":
Det finnes ikke noe mer komplisert tema for en sørstatsforfatter enn det om hengivenheten mellom en svart og hvit person i segregeringens skjeve verden. For uærligheten et samfunn er basert på, gjør enhver følelse suspekt, gjør det umulig å vite hvorvidt det som strømmet mellom to mennesker, var oppriktige følelser, medlidenhet eller pragmatisme.
Det er dette Kathryn Stockett klarer å gjøre på en utmerket måte i Barnepiken. Nå er jo dette fiksjon. Det er en hvit sørstatsforfatter som gir stemme til de svarte hushjelpene. Men likevel vil jeg påstå at stemmene er realistiske og ekte. Personene i boka er oppdiktede. Likevel sitter jeg her og skulle ønske at hver og en av dem fantes. Guri land så glad jeg ble i både Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Som jeg ser opp til de. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av motet deres. Som jeg skulle ønske at jeg kunne takke hver og en av dem for historiene deres! (Og som jeg skulle ønske at det var jeg som var Miss Skeeter!)
Aibileen og Minny er hushjelper hos Miss Skeeters venninner. Miss Skeeter er nettopp ferdig på college, og er ugift, til sin mors store fortvilelse. Hun har en drøm om å bli journalist eller forfatter. Eller aller helst begge deler. Miss Stein, redaktør i Harper & Row i New York, oppfordrer henne til å skrive om noe som opprører henne. Noe som skiller seg ut.
Minnys husfrue, Miss Hilly, har skrevet et sanitærprosjekt, som går ut på at hvite og svarte ikke kan bruke samme toalett, da de svarte er bærere av andre sykdommer enn de hvite. Miss Hilly ønsker at Miss Skeeter skal trykke dette i kvinneforeningens nyhetsbrev. Noe hun til stadighet utsetter.
Da Miss Skeeter får jobb i Jackson Journal, der hun skal skrive en husstellspalte, må hun gå til Aibileen for hjelp. Det er da hun får ideen om å skrive en bok der hun intervjuer hushjelpene, lar de med egne ord fortelle hvordan de har det. Dette er et risikoprosjekt, det er ulovlig og ikke minst livsfarlig. Men det er mange viktige stemmer i kampen for rettferdighet.
Selv om Barnepiken er fiksjon, så er det likevel et lite dykk i en trist periode i historien. Vi får et sterk og tanekvekkende innblikk i et sterkt segregert samfunn i Sørstatene i første havldel av 60-tallet. Vi får høre om Martin Luther King, Rosa Parks, forakt for yankeer. Om klasseskiller, hykleri, frykt og voldshandlinger.
Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold. Det er så ekte og virkelighetsnært. Og vi kjenner så godt til denne delen av den amerikanske historien. Og nå sitter jeg her med en følelese av å ha blitt et bedre menneske. Jeg vil ut og gjøre en forskjell i det samfunnet vi lever i her. For om vi har kommet en lang vei fra segresjonens tidsalder, så har vi fremdeles et stykke å gå. Kathryn Stockett skriver i etterordet sitt:
Var ikke det hele poenget med boken? Å Få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker. Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.
Har du ikke lest boka enda? Jeg har bare en ting å si: LES DEN!
Jeg har vært på husmortur til Irland i bryllup til min barndomsvenninne. På tur i Irland, ville jeg gjerne lese en irsk forfatter. Jeg spurte om gode tips, og da både bruden og Mandelhjärta tipset meg om Maeve Bincy, tenkte jeg at da ble det henne. Jeg hadde også et (hemmelig) mål om at bøker med engelsk som originalspråk, skulle jeg lese på, ja, nettopp, originalspråket ... Men siden det målet var hemmelig for alle andre enn meg, valgte jeg, da jeg stod på biblioteket med en engelsk og en norsk versjon i hånda, å ta med meg den norske versjonen. Og som veldig gode arument, så var den norske pocketutgaven både mindre og lettere enn den (faktisk!) veldig store (som en prests bibel!) og tunge engelske versjonen. Jeg gikk hjem med Ildfluesommer av Maeve Binchy, og var riktig så fornøyd med valget mitt. Boka er forøvrig mitt irske bidrag i min litterære verdensomseiling.
Ja, jeg valgte den enkleste veien. Jeg var litt redd for at det skulle bli for tungt med engelsk (med litt traumatiske minner fra Jane Austens forferdelig vanskelige Northanger Abbey, som jeg måtte gi opp!) Fikk jeg betalt for det valget? Nei, gjett om det var jeg som måtte betale! Jeg var ikke en gang kommet til flyplassen, før jeg sitter og ergrer meg over det som må være tidenes verste oversettelse! Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at det var feil på hver bidige side i boka. Ikke bare var det skrivefeil, grammatiske feil, men det var ord som manglet i sikkert minst 20 setninger, feil ord (til i stedet for litt) og veldig mye dårlig setningsstruktur, tydelig at det var direkte oversatt fra engelsk. Really bad!
Det er sikkert ikke bra å begynne en omtale med å være så negativ - unnskyld Maeve Binchy! For Ildfluesommer var en god bok, og jeg koste meg med historien. En hjertevarm historie fra landsbygda i Irland. Her blir vi kjent med mange ulike mennesker, med mange ulike historier og skjebner. Maeve Binchy klarer å gjøre meg glad i personene og i byen.
Dette er historien om fire skjebnesvangre år i en søvnig liten irsk by, og i særdeleshet om familien Ryan som driver den lokale puben. I Mountfern er det fredelig og vennlig. Om sommeren bader og fisker barna i elven som snor seg gjennom byen, eller de leker i de villvindekkede ruinene av gamle Ferscourt, en eiendom og et hus som brant ned for mange år siden. Men en dag kommer Patrick O'Neill til byen, og alt forandrer seg. Mannen fra Amerika er kommet til Mountfern med en drøm i hjertet og penger i lommeboken. Og han har store planer. Fernscourt skal gjenbygges til luksushotell, og snart har nye vennskap, lidenskaper og tragedier gjort en uutslettelig inntrykk på den dovne lille byen som aldri vil bli den samme igjen.
Da Patrick kom til byen for å endre den trygge tilværelsen til de som bodde der og trivdes der, var det ikke mange som tok i mot ham med åpne armer. De som ville tape mest på O'Neills hotell var familien Ryan, men det var likevel de som gjorde mest for å hjelpe O'Neill. Gjennom både gleder og tragedier blir vi kjent med mange gode mennesker, kanskje aller mest fru Ryan. Maeve Binchy klarer gjennom både lune og varme skildringer, humor og god innsikt i menneskelige relasjoner å gi et bilde av livet i en liten, avsideliggende by å skape levende personer. Som leser ble jeg engasjert i alle vennskap og alle konflikter. Det var en del å kjenne seg igjen i. Om det var noe jeg savnet, så var det at jeg veldig gjerne skulle hatt flere naturskildringer, blir mer kjent med Irland. Det er jo så uendelig vakkert der, og det følte jeg ikke jeg fikk noe igjen for. (Nå følte jeg at jeg var en skikkelig storforlangende leser, usj! Men jeg var jo i Irland, og ville jo se Irland like mye i boka som ut av togvinduet!) Om slutten av boka har jeg bare en ting å si: To much! Absolutt ikke troverdig!
Så med andre ord: Absolutt ei lesverdig bok, men originalspråket anbefales! Og du må tåle litt klisjéaktig slutt ;)
Vi er allerede kommet til juli. Året går fort, og før vi vet ordet av det er juli blitt til jul. Jeg har satt meg noen lesemål for 2013, og det er på tide å se om jeg henger med i svingene.
Første og viktigste mål:
Kose meg med bøkene jeg leser - check!
Årets feel good, som også røsket i følelseslivet.
Ei bok som fremdeles jobber i meg!
Et annet mål har vært å lese 25 bøker i løpet av året. Som hjemmeværende mor på dagtid og travel arbeidstaker på kvelden, tenkte jeg at to bøker i måneden var et rimelig mål. Jeg har nok vært litt beskjeden, for allerede halvveis i året har jeg lest 19 bøker. Tror jeg ligger rimelig godt an til å overgå dette målet betraktelig. Det synes jeg er helt greit, det betyr bare at jeg koser meg!
Back to the classics: Jeg har med denne utfordringen håpet på å bli flinkere til å lese de gode, gamle klassikerene. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Foreløpig ligger jeg tynt an (1 av 6 bøker), og om jeg skal være ærlig (og det skal jeg jo!) så når jeg ikke dette målet. Pytt sann, det er jo ikke slik at bøkene forsvinner av den grunn. Og etter 2013, kommer 2014, så da er det bare å fortsette og lese. Etter å ha ønsket å lese Anna Karenina av Leo Tolstoj i over 20 år, kan jeg endelig si at jeg har lest boka. Det kjennes godt!
I min litterære jordomseiling, som ikke har noe mer tidsperspektiv annet enn at jeg håper jeg rekker det før jeg dør som gammel og grå. I år har jeg lest bøker fra fem nye land: Russland, Sveits, Nord-Korea, Egypt og Irland. Kanskje jeg bør ha som mål å lese en bok hver måned. Uten at det må bli et must, altså, for det går ikke. Friheten i der-og-da-valget i bøker er fremdeles viktigst! Men igjen: Jeg sier meg fornøyd med fem bøker i jordomseilingen min.
Jeg er sikkert ikke alene om å ha mange uleste bøker i bokhyllene hjemme. Det var det som var
Boka jeg har kost meg mest med!
tanken bak å bli med i The off the shelf challenge. Til nå har jeg lest seks bøker, med et mål om i løpet av året skal ha lest 15 bøker neddynket i støv. Målet er fremdeles oppnåelig. Sånn passe fornøyd med 6/15.
Jeg har også utfordret meg selv på å lese bøker fra 1001 bøker du må lese før du dør. Her har jeg ingen tidsperspektiv, og jeg keser kun de bøkene jeg selv vil. De andre (fleste) forblir uleste, selv etter jeg er død. I år har jeg lest to bøker fra denne listen: Anna Karenina og Dommeren og hans bøddel. Jeg har en bok jeg skal lese i august, i Lines lesesirkel. Så da blir det minst tre i år. Muligens dette antallet burde vært noe høyere? Eller så sier vi som før: Så lenge jeg koser meg med lesingen ...
Og så ligger jeg etter på bokomtalene, hele fire bøker som skal skrives omtale om. Men det sitter bare så uendelig langt inne når skrivesperren setter inn ... Snart, kjære venner, snart!
Det er tirsdag og klart for Boken på vent. Det er Beathes i Beathes bokhylle som spør oss om hvilke bøker vi har lyst til å lese, om det er i nærmeste fremtid eller om det ligger lenger frem i tid. Om du har boka liggende i huset allerede, eller om den står på innkjøpslisten. Kllikk deg inn på Beathes blogg, der ka du også lese om andres bøker på vent, og hvem vet, kanskje du kan få noen gode boktips?
Boka jeg har på vent denne tirsdagen, hørte jeg faktisk første gang om tidligere i dag, og umiddelbart kjente jeg at denne boka vil jeg lese:
Boken er en samling portretter fra vår nære fortid, om et Norge som ikke lenger finnes og hverdagsslitere som levde der. Vi får høre om frodige «Olsen fra Norge og Vega» som var forfatterens lugarkamerat da han i 1959 tok seg hyre som dekksgutt på hurtigruta. Med respekt og varme beretter Pål Espolin Johnson også om de sterke finnmarkskvinnene Lorentze på Ingøy, Birgitte på Rolvsøy og russerinnen i Grense-Jakobselv. Her er den fascinerende historien til unggutten fra Ringsaker som måtte gjemme fela under senga i 40 år og siden ble kjent felespiller på prærien i Dakota.
Boken åpner med en eventyrskikkelse fra forfatternes barndom, Johannes uteseiler på Nøtterøy. Han gikk til sjøs første gang i 1909 da det ennå var seilskuter som gjaldt. Johannes er for lengst borte og graven slettet, men i Olsen og tolv til møter vi den evige ungkaren, kapphorneren og krigsseileren i sin solblakke stue mellom morelltrærne. Med sine fengslende fortellinger om levd liv tar forfatteren vare på en del av vår historie som er i ferd med å gå tapt.
Jeg har vært på husmortur til Irland i bryllup til min barndomsvenninne. På tur i Irland, ville jeg gjerne lese en irsk forfatter. Jeg spurte om gode tips, og da både bruden og Mandelhjärta tipset meg om Maeve Bincy, tenkte jeg at da ble det henne. Jeg hadde også et (hemmelig) mål om at bøker med engelsk som originalspråk, skulle jeg lese på, ja, nettopp, originalspråket ... Men siden det målet var hemmelig for alle andre enn meg, valgte jeg, da jeg stod på biblioteket med en engelsk og en norsk versjon i hånda, å ta med meg den norske versjonen. Og som veldig gode arument, så var den norske pocketutgaven både mindre og lettere enn den (faktisk!) veldig store (som en prests bibel!) og tunge engelske versjonen. Jeg gikk hjem med Ildfluesommer av Maeve Binchy, og var riktig så fornøyd med valget mitt. Boka er forøvrig mitt irske bidrag i min litterære verdensomseiling.
