Smakebit på søndag: Smertens aveny

Det er søndag, (nesten) ferie, hjemme-alene-kveld og tid for å dele litterære smakebiter. Det er Mari i Flukten fra virkeligheten som ber oss om å dele en smakebit fra boka vi leser nå. For tiden leser jeg Smertens aveny av Roar Sørensen, som jeg vant i give away hos Geir (klikk på linken for å lese hans omtale av boka. Og besøk Maris blogg for å prøvesmake enda flere litterære godbiter!

Foto: Commentum Forlag

SMERTENS AVENY av Roar Sørensen

"Hvor viktig var én manns ære? Spilte det noen rolle når man var død? Han så seg rundt. Det hvilte en rar atmosfære over huset. Over tomta. Over gata. En atmosfære av ... fullbyrdelse. Han fant ikke noe bedre ord. Eller, jo, forresten, det fantes et ord som var både bedre og enklere: Lettelse."

Bokas vaskeseddel:

Hva ønsker vi egentlig å vite om hverandre? Hva skjer hvis ingen er interessert i å etterforske et drap fordi den døde har levd et umoralsk liv? Hvor langt er vi villige til å gå for å avdekke sannheten? Når nattklubben Forbidden Pleasures' 68 år gamle norske innehaver, Martin Werner, en morgen blir funnet drept i sitt luksuriøse hjem i gledesbyen Angeles City på Filippinene, er ikke det lokale politiet særlig interessert i å oppklare saken.

Med løfter om penger fra Werners ekskone i Norge og med håp om en billett hjem til en livsviktig operasjon, begynner Stingo, norsk ekspolitimann bosatt på Filippinene, å grave i Angeles Citys brokete barmiljø for å finne drapsmannen. Når han til slutt står ansikt til ansikt med Werners morder, blir han tvunget til å revurdere sine forestillinger om svik og sannhet, skyld og ansvar, frihet og tvang.

Bokomtale: Drømmeløs

Jørgen Brekke er i sannhet en kriminalforfatter etter mitt hjerte! Han krydrer bøkene med alt jeg liker: Humor, selvironi, historiekunnskap, parallellhistorier, god etterforskning, relasjoner og godt språk. For om jeg liker å lese krim, så er det ikke fordi jeg liker mord. Det er flere ganger jeg gruer meg for om det skal skje flere mord. Det er jo bare trist. Men det er spennende å følge etterforskningen. Jeg er ikke så redd for om de klarer å fange den skyldige. Spenningen ligger i hvordan de klarer å løse saken.

Jeg har tidligere lest Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Det er en av de mer bestialske bøkene jeg har lest. Samtidig var boka så mye mer enn bare bestialske mord. Les omtalen min her og se hva jeg mener.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet at Odd Singsaker har blitt en ny bokhelt hos meg. Han er en sindig og avbalansert etterforsker. Dog ikke uten lyter, han heller. Hans største lyte er hukommelsen, som også i Drømmeløs bedrar ham. Ikke har han vært en spesielt god far heller. Og prisen for ærlighet kan vise seg å koste ham dyrt. Det får vi lese mer om i hans neste bok Menneskets natur. Singsaker drikker også mer akevitt en en gjennomsnitts nordmann, men dog ikke like mye som Harry Hole har tydd til Jim Beam.

Drømmeløs, som er bok nummer to om politietterforsker Odd Singsaker. Handlingen er lagt til Trondheim, og det er vinter. Det er store snøfall, som både er en velsignelse og forbannelse for etterforskningen. En ung jente blir funnnet drept, strupen er skåret ut og på magen har hun en spilledåse som spiller en ukjent vuggesang. Ikke lenge etter forsvinner en ung jente fra sitt hjem. Frykten er stor for at dette har sammenheng med spilledåsemordet. Saken har forbindelseslinjer helt tilbake til 1767, da en svensk trubadur ble funnet drept i Trondheim.

Felicia har flyttet til Norge, og har startet sitt eget firma. Hun skal hjelpe amerikanere å finne sine norske røtter. Hun får tilsendt en kopi at et shillingstrykk fra 1700-tallet med ønske om å finne ut mer av opphavet til sangen og forfatteren.

Noe av det jeg liker aller best i Jørgen Brekkes bøker er det lille snevet av metaperspektiv; der han har et svært selvironisk blikk på krimsjangeren. Samtidig som han hever seg over kriminallitteraturen, ved å gi seg ut for å være virkelig, så viser han tydelig at også han er både forutsigbar og regelbunden. I Nådens omkrets sa han det rett ut, at mordenen alltid blir presentert i den første tredjedelen av boka. Han sa også at det ikke handlet så mye om å gjennomskue morderen, men om å gjennomskue forfatteren. På en humoristisk måte trekker Brekke dette fram i boka på ulike måter, og på denne måten gir seg selv et "alibi" for sin egen forutsigbarhet. Et herlig perspektiv, synes jeg!

«Siri Holm, en venninne av ham som var bibliotekar, hadde en gang fortalt ham at alle gode detektiver skulle ha en eller annen svakhet, noe som holdt dem litt tilbake. Dette var noe Holm hadde fra alle krimbøkene hun leste i tide og utide, men det kunne jo være noe i det. Om Bratberg var en krimhelt, så var det søte bakervarer som var hennes akilleshæl. Ikke rart hun satt lenge på toalettet om morgenen.» (I tråd med Singsakers hukommelsesvansker, velger jeg å ikke skrive noe mer om akevitt!)

Det historiske perspektivet i Brekkes bøker er også noe som er med og løfter historiene hans. I Drømmeløs er vi som sagt tilbake til Trondheim og Stockholm på 1700-tallet. Selv om historien er fiktiv, så bærer den preg av virkelige hendelser. Politimester Thomas Bayer har mange paralleller til Trondheims føste politimester Søren Madsen Næbell. Likeledes har også flere av de andre sentrale personene i Drømmeløs paralleller til andre historiske personer. Samtidig får vi også et bittelite innblikk i faktiske personer som har levd, blant annet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og Adresseavisas grunnlegger, Martinus Nissen.

«Jeg ble underrettet om det av prokurator Martinus Nissen, som jeg delte et glass øl med i går kveld. Vi feiret den snart forestående utgivelsen av hans etterretningstrykk. Det frøste og eneste i sitt slag i byen. Han spurte meg om jeg syntes det var en god i dé å skrive et lite stykke om dette mystiske likfunnet, men jeg anbefalte ham å la være.»

«Jeg kunne ikke være mer enig med dem, sa Bayer tilfreds. Det vil heve avisen hans over de mest simple trykkene vi har sett så mange av i det siste. Hvordan vil det ende om alle trykksakene her i landet ble fylt av beretninger om alskens gemene forbrytelser?»

Jeg synes også at Jørgen Brekke har en fin skrivestil. Ikke bare har han et godt, variert og lunt språk, men han har også svært gode evner til å skildre både steder, hendelser og det indre personliv. Spesielt det siste, å gi liv til et skrøpelig menneskesinn gjør han på en varm og ekte måte.

«Nå er det et døgn siden Julie forsvant, tenkte hun. Men den tiden kunne ikke måles. Før hun våknet i morges fantes det minutter, timer, dager. Nå var alt det der borte og erstattet med åndedrag, fottrinn, knirk, blikk mot døren, en uendelighet av stive beveglser og venting.»

Lurer du på om jeg anbefaler Drømmeløs? JA, det gjør jeg på det aller sterkeste! Og nå gleder jeg meg til å lese Menneskets natur.

Blogghopp: Sommerlektyre 2013 + GIVE AWAY hos Once upon a time

Snart er sommerferien her, og planen er å lese minst åtte bøker. Anita har laget et blogghopp og har du lyst til å lage et innlegg om bøkene du skal lese i sommer så legg gjerne linken igjen inne hos henne. Om du bare vil ha gode boktips, så tar du turen innom Anita da også, og jeg lover deg mange og varierte tips!

Her er mine sommerbøker, tror jeg! For, som alltid ellers, forbeholder jeg meg retten til å gjøre endringer underveis. Lesing skal være gøy!

1. I alle mine år som lærer, har jeg undervist elevene i Kristin Lavransdatter uten å ha lest bøkene selv (jeg har sett fimen da, til mitt *bittelille* forsvar!) Nå som jeg ikke er lærer lenger, har jeg tenkt å gjøre noe med det. Siden ejg ikke har problemer med å bli oppfattet som en fant, så teller dette selvsagt som tre bøker: Korset - Husfrue - Kransen

2. Når de varme dagene kommer (for det gjør de jo?!) Skal jeg lese Barnepiken av Kathryn Stockett. Selvsagt skal jeg se filmen etter jeg har lest boka. Det gleder jeg meg til!

3. Jeg kommer med en gang av Shin Kyung-sook har jeg gledet meg lenge til å lese. Boka fikk jeg som leseeksemplar fra Forlaget Press, det setter jeg stor pris på!

4. Tidligere i vinter jeg leste jeg Nådens omkrets av Jørgen Brekke. En bestialsk og veldig god krimdebut! Hovedpersonen i boka, Odd Singsaker, fikk jeg svært sansen for. Så nå vil jeg lese Drømmeløs for å se hvordan det går videre med den nye krimhelten min. Han var en enkel og veldig, fullstendig normal politietterforsker, flink med ord og lite selvhøytidelig. Veldig deilig med en velfungerende krimhelt, for en gangs skyld.

Og vet du hva? Om du besøker Mai Lene med bloggen Once upon a time, så kan du også være meg og vinne bøker! Hva kan vel være bedre enn en ny bok - OG litt godis - i sommerferien?! Bli med og prøv lykken du også!

5. Siden jeg er blitt med i Moshonistas biografisirkel, "må" jeg lese en biografi om en forfatter før 15. august. Så da har jeg tenkt å lese boka om Sigbjørn Obstfelder av Martin Nag. Det gleder jeg meg til, for Obstfelder er en lyriker jeg er veldig glad i!

6. I neste uke reiser jeg på husmortur til Irland. Jeg skal fly og lese bok, gå på kafé og lese bok, kjøre tog og lese bok, bo på B&B og lese bok, (pittelitt shopping) og ikke minst så skal jeg i bryllup og IKKE lese bok! Hele turen skal bli vidunderlig fra begynnelse til slutt! Det eneste jeg vet, er at jeg skal lese en bok av en irsk forfatter, men jeg vet ikke hvilken. Boktips mottas med takk!

Les om andres sommerlektyre her!

Bokomtale: Blå aubergine

Som mitt niende bidrag til min litterære verdensomseiling, har jeg lest Blå aubergine av Miral al-Tahawy, en bok fra Egypt. Boka har jeg også hatt liggende i bokhyllene lenge, så den blir i tillegg et bidrag til The off the shelf challenge.

Miral al-Tahawy er en prisvinnende forfatter, og skriver både romaner og noveller. Hun har beduinbakgrunn, og er en pioner innen egyptisk litteratur. Jeg trodde hele tiden at forfatteren var en mann, sikkert fordi Miral ligner på Mikal. Det er forsåvidt greit. Likefullt burde jeg kanskje tenkt på å sjekke det underveis i boka. For det var ingen tvil om at boka handler om undertrykte kvinner. Feminismen er sterkt tydelig i boka, og det kan du lese mer om i avhandlingen The Oppressive Oppressed in Miral Al-Tahawys Blue Aubergine. Blå aubergine fikk fantastiske kritikker i Egypt, men boka ble også sterkt kristisert.

Blå aubergine var en veldig lettlest bok, ikke mer enn 159 sider og lest ut på et par timer. Samtidig var det en vanskelig bok å lese. Hovedpersonen er Nada, og vi følger livet hennes gjennom tre ulike perioder i livet hennes, gjennom tre ulike synsvinkler: Første, andre og tredje person. Dette gjorde det vanskelig å følge med på hvem som var fortellerstemmen og hvem historien handlet om. Ved siden av de mange fortellerstemmene, glir også Blå aubergine mellom drøm og virkelighet, erfaringer og ønsketenkning. Blå aubergine mangler også en tydelig avslutning, som gjør at man (i alle fall jeg) sitter litt skuffet tilbake etter siste side er lest. Det er mulig dette hadde vært noe bedre om jeg hadde hatt bedre bakgrunnskunnskap om egyptisk historie for jeg begynte på boka.

Blå aubergines første del er viet Nadas barndom. Nada ble født  en sjebnesvanger natt i 1967, under seksdagerskrigen mellom Egypt og Israel. Hun var prematur, og hadde derfor en vanskelig start på livet. Videre har oppveksten bydd på lere utfordringer, ikke minst vanskelighetene med å leve opp til foreldrenes forventninger til henne. 

Åpningen av boka

Blå aubergine, del to, handler om Nada som student. Hun bor på internat og deler rom med tre andre jenter. På universitetet bruker hun sjal, og dekker så mye hun kan av hodet. På denne måten kan hun gjemme seg, skjule alle arrene fra barndommen. Hun har aldri vært pen, og har alltid fått høre det. Men hodeplagget  blir også en mur som hindrer henne i å oppnå det hun drømmer om. For Nada bærer på et sterkt begjær og et brennende ønske om intimitet. 

Ibn Hazm, fra Duens ring

Blå aubergine, del tre, handler om Nadas liv som doktorgradsstudent. I denne delen av boka får vi et innblikk i islamsk litteratur. Det er Duens ring av Ibn Hazm, som blir en gjennomgangstone. Duens ring er et litterært verk som handler om "the art of love". Det er vakkrt og veldig inspirerende å få lese disse tekstene, som gir dybde og bedre forståelse til Nadas liv, både som individ som strever med å finne sin plass i et samfunn i sterk endring, men også for å bedre forstå konflikten mellom et tradisjoner og modernitet.

Til å være en såpass kort roman, så rommer Blå aubergine mye, alt fra flere personkarakteristikker av Nadas familie og næreste venner, Nadas indre kamp mellom sine romantiske lenglser i et samfunn der det er vanskelig å leve dette ut og et innblikk i egyptisk historie og et samfunn i endring. En på mange måter utfordrende (men lettlest) bok, absolutt vel verdt å lese!

Ein slags bokomtale: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Biografisirkelen er oppretta, og eg er med! Det er Moshonista som oppmuntrar oss til å lese biografiar. I første runde er kategorien populærmusikk. I neste runde er det forfattarar som er kategori, og blogginnlegga skal vera klare i midten av august. 

Eg las biografien om Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen i februar, og sidan eg ikkje har hatt tid til å lesa ein ny biografi, brukar eg denne omtalen i denne runden:

I 2009 var eg på litteraturfestival på Sting i Stavanger. Eg hadde vore der fleire gonger før, men dette året gledde eg meg ekstra, for ingen ringare enn Sigvart Dagsland skulle kome! Verdas største  helt! Litt keisamt at han skulle intervjuast av Olaug Nilssen. For kven var ho? Greit nok at ho nett hadde gjeve ut biografien til Sigvart Dagsland, men ho hadde jo ingenting med han å gjere, spør du meg! Det var jo han eg ville høyre. Ikkje ei ukjend forfatterinne som skriv for og om andre. Kunne han ikkje lese frå boka si sjølv? Men som den ihuga Sigvart-elskaren eg var, gjekk eg likevel!

Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved  han! Tru meg, eg hadde lyst monge gonger i løpet av intervjuet. Sjølv om han provoserte meg inderleg! Kor var det blitt av den gladkristne Sigvart? Ikkje det at eg nokon gong hadde rekna han for å vere det, men no var han så anti alt. Og eg var jo ikkje det, eg var jo framleis den same gladkristne Pia, som hadde gått i tensing og sunge sangane hans, og blitt oppbygd av songane hans. Og framleis blei fryktelig oppbygd av songane hans! Når det er sagt, så vert eg, i skrivande stund, framleis oppbygd av å høyre på Sigvart sine sangar.) Men no sat han der og dementerte heile kristendomen, og eg var provosert (det var sikkert Olaug si skyld! Men eigentlig var eg mest provosert på meg sjølv, som var (for mykje!) einig med Sigvart Dagsland. Han kan meine kva han vil, men eg ville ikkje røske opp dei vedtekne (fastgrodde) sanningane i livet mitt. Eg var ikkje der. Då. (Og ikkje heilt enno!) Om eg ikkje er så konservativ kristen som Olaug Nilssen er (Kilde: Sigvart Dagsland), så likar eg å tenkje på meg sjølv som konservativ, men nytenkjande. Ikkje liberal. (Og eg drikk den såkalla galskapen som kallast vin!)

Til bursdagen nokre veker seinare, fekk eg boka i gåve frå min kjære mann. Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Av Olaug Nilssen. Til Pia. Frå han som ikkje likar Sigvart Dagsland, som påstår at broren Jon er ein mykje betre musikar (og det veit han sidan han arbeidar saman med Jon!) Umiddelbart blei eg glad, for eg hadde jo lyst til å lese boka. Og eg elskar jo Sigvart Dagsland. Og sidan Olaug Nilssen var ei heilt ukjent forfattarinne, så hadde eg på sett og vis gløymt ho. Men så kom eg på ho igjen. At eg eigentlig ikkje likte ho. At ho irriterte meg. Og dette  hadde ingenting med at eg hadde vore sjalu på ho. At det var ho som sat og intervjua Sigvart Dagsland, og eg eg bare sat der og ikkje ein gong kunne ta på han, endå eg hadde klart det om eg hadde prøvd. Eg skulle tatt på han! No angrar eg. Så då tok eg like godt og ikkje las boka. Eg var jo eigentlig ikkje interessert i å lese om kordan Olaug Nilssen nesten blei frelst av Sigvart Dagsland. Han er ingen frelsar ...

Men så har åra gått, og boka har lege i bokhylla og samla støv (som så mykje anna i dette huset!) Og i mellomtia har eg faktisk blitt kjent med Olaug (fra no vil det kun gå på førenamn!) Som sagt, så har eg jo sete ved sidan av ho på litteraturfestivalen. I fire månader no har eg vore i same facebookgruppe som Olaug, altså: Me har same interesser. Me har kommentert kvarandre, og eg må seie at eg synst me har ein god dialog. Og i kveld, så henta eg altså boka fram, og no skjønar eg at all mi frustrasjon (ikkje misunning!) mot Olaug, har vore heilt bortkasta. For eg trur me kunne ha vore riktig gode vener om me bare hadde møttest tidligare. Sjølv om eg les ei bok om den store helten min, så kan eg ikkje fri meg frå at det er Olaug eg likar best å lese om. Ikkje berre er me jamngamle (nesten), men me har vore med i tensing begge to (men kven var ikkje med i tensing då me var ungdomar?) Faktisk var me saman fyrste gong allereie i 1992; på TT-92 i Asker. Meg, Olaug OG Sigvart. Det skulle eg ha visst den kalde novemberkvelden på Sting i 2009, at eg hadde vore saman med dei begge allereie 17 år tidligare. Kanskje eg hadde irritert meg ein smule mindre ...?

Men no som Olaug plutselig ikkje lenger var ei ukjent forfattarinne, men ei som har kommentert eit par av mine innlegg i Facebook-gruppa vår, var det med iver eg starta å lese boka. Me er jo trass alt vener! Ho skriv veldig levande og annleis. Men eg likar denne annleis måten å skrive boka på. Eg likar metaperspektivet, den veldig synlige forteljaren. Så godt likar eg denne stilen at eg adopterer metaperspektivet og skriver meg sjølv inn i omtalen av boka. Og det kjennest heilt riktig. For er det nokon som har levd med Sigvart på brødskiva, så er det meg. Han skulle berre visst kor mykje han har betydd for meg. Songtekstane hans har talt til meg fleire gonger. Songen hans Dåp, frå plata Stup (1994) var den som fekk meg til å våge steget til truande dåp då eg var 19 år.

Så reises du opp gjønå jubelsang

mot himlen bak vannflatens speil

med Jesus ga du deg øve te stupet

med Ham står du rensa opp fra dypet

Så reises du opp gjønå jubelsang

Sjølv om eg seinare høyrte Sigvart på TV fortelje at denne handlar om barnedåp, så var det ikkje det songen handla om for meg. For meg handla songen om å ta eit sjølvstendig val og handle på det. Mi tru. Min Gud. Mitt val. Ikkje minst, mitt liv! Noko av det eg har likt best med Sigvart sine tekstar, er at dei handlar om livet. At trua mi ikkje er atskilt frå kvardagslivet. At det handlar om å ta dei gode vala. Kven er vi til å døme?

"Den altomfemnande kjærleiken trur eg så sterkt på at eg forkastar ideen om at det finst synder ein ikkje kan gjere opp for, at det finst eit helvete nokon kan hamne i. Og at mange av historiane mange har skapt om Gud, hellar speglar menneskas avgrensa kjærleik til kvarandre enn beskriv Guds eigen." (side 22)

Olaug bruakar mykje plass i boka på å definere Sigvart Dagsland som ein kristen artist. Sjølv er han svært bevisst på at han er kristen OG artist. Å vere kristen artist meinar han er ein artist som utelukkande syng for eit kristent publikum. For han har det vore viktig å ha eit breitt publikum. Sjølv om eg no har fått svært sansen for Olaug, og me er begge einige om at Sigvart burde vore "meir kristen", så er eg ueinig med ho her. Eg er svært glad for at Sigvart ikkje har definert seg som ein kristen artist. Det gjorde det lett for meg å vere ein ihuga Sigvart-fan då eg var ungdom. Eg trong ikkje skjule at favorittmusikken min var noko "kristent". For eg var ikkje aleine, "alle" likte Sigvart. Ikkje berre dei kristne venene mine. For at eg var ein modig ungdom, det er å dra det langt. Så takk til Sigvart som definerte seg bort frå kristen artist-stempelet. Og så lenge som eg let som eg likte New Kids on the Block, så var det greitt at Sigvart Dagsland var favoritten min. (Ser du, Olaug, New Kids on the Block er og ein fellesnemnar for oss!)

Og det er ikkje berre godt å lese ei bok om Sigvart, den STORE helten! Det har vore veldig kjekt å få betre kjennskap til kven Sigvart er. Å høyre meir om bakgrunnen til songane. Tekstane som eg aldri blir ferdig med, fordi eg (faktisk!) har vekse i forstand med åra! Då eg var naiv ungdom, trudde eg alle songane hans handla om Gud. Det tok lang tid før det gjekk opp for meg at Sigvart song om politikk, at han er ein idealist. Det var først på denne novemberkvelden, på Litteraturuka i Stavanger, der han sat samen med Olaug (og eg sat like ved han og ikkje tok på han!) at eg forstod at han ikkje berre kritiserte kyrkja, men nærast tok avstand frå ho. For eit kyrkjemenneske som eg, var det ikkje lett å svelgje. Ein av mine absolutte favorittsongar er Djupe spor:

     Du har gitt oss kjerkå, Gud 

Hu gjør vel ka hu kan

Hu virke sleden, hu e litt rar

Men om hu svikte, så e hu alt me har

Dette har alltid vore viktig for meg. Kyrkja er kyrkja (og på inga vis ufeilbarlig!), og Gud er Gud (om alle mann var døde! Som faktisk var favorittsalma mi då eg var ni år! Berre for di eg var fascinert over at dei kunne banne i ei salme.) Tilbake til Sting og Sigvart som plutelig braut med alle ideala mine. Han sat der og laga ny teologi i sånn der "alle-vegar-fører-til-Rom-stil". Eg fekk vondt i heile meg. Men om eg skal vere ærlig, så trur eg det verste var at idealet mitt Sigvart brast. Han var ikkje heilt den eg trudde. Og no har eg lese boka om han, og eg kjenner igjen at dette slit i meg.  Eg vil berre ha og like den Sigvart som ein gong var. Og når eg les boka, så ser eg  at han aldri var den eg trudde. At han allereie som ungdom i tensing var lite autoritestru. Det er ikkje noko han har blitt. Det er ikkje noka "miljøskade". Det er Sigvart! Så om eg no skulle ha skrive ein song om Sigvart, hadde han sett slik ut:

Du har gitt oss Sigvart, Gud

Han gjør vel ka han kan

Han virke sleden, han e litt rar

Men om han svikte, så e han "alt" me har

Eg har gjennom åra vore på ein del konsertar med Sigvart Dagsland (men langt i frå nok!) Eg har elska å sitje der og berre  høyre, nyte songane, musikken og stemmen hans. Verdas beste stemme! Sigvart klarer å røre heile meg med musikken sin. Samstundes har eg aldri klart å lande på om eg likar Sigvart Dagsland som forteljar. Somme gonger synst eg at Sigvart løftar seg sjølv og musikken med anekdotene sine. Men ikkje alltid. Av og til synst eg det virker kleint. Eller når han er på TV, og eg synst han skal bli sint, sur eller kva som helst. Han berre sit der. Uberørt. Balansert. Som Olaug skriv: "Du er ein ekstremt diplomatisk og harmonisk mann." (side 158) Og eg blir så glad! Det er ikkje berre eg som reagerer på dette. Av og til blir eg så provosert av at han er så avbalansert. At han alltid smiler, rolig og nøkternt. At han alltid har eit svar. Ingenting vipper han av pinnen (sjølv om Gangnam style nesten klarte det.) Så les eg i denne boka, og eg forstår mange gonger at Olaug har lyst til å ta mannen i armane og riste han medan ho skrik at han må reagere! Det er ikkje eg som er rar. Me er fullstendig normale, Olaug og eg! Det er Sigvart som er rar. (Ein parantes som alle bortsett frå Sigvart kan lese: Eg elsker denne harmoniske Sigvart!)

Og når eg les vidare i boka, så ser ei ny og heilt ukjend side hos Sigvart. Usympatisk. Eg har aldri slutta å like Sigvart, sjølv om eg har vore ueinig med han. Synst han til tider har vore klein som forteljar. At han ikkje har vore som eg ville ha han. Men usympatisk?  "... at Sigvart heldt ein nokså arrogant tone overfor dei potensielle arrangørane." (side 178/179)

Du lurer kanskje på når eg skal starte bokomtalen min? Eg skal i alle fall snart avslutte han. Som eg har nemnt før, så har Sigvart Dagsland vore ein viktig del av mitt liv. Og når eg no har lese ferdig boka og ser tilbake på livet mitt, så ser eg at liva våre har vore ulauselig knytta saman i fleire år. Som eg skreiv: Sigvart, Olaug og eg var saman på TT-92 i Asker. Sigvart har vore med i Løgnaslaget, og eg har hatt ein av medlemmane der som lærar. Eg har vore ein del teologisk ueinig med Sigvart (og er det enno, men det er greitt!) Mot slutten av boka endra han synet sitt på Bibelen, og det gjorde at eg pusta lettare. Og det var ingen ringare enn Jacob Jervell, syskenbornet til den elskede farmora mi, som hjelpte han på vegen der. Og innimellom helsar eg på broren hans, Jon, når eg hentar mannen min på jobben. Og så er eg viss på at Karoline og eg er i slekt, kanskje femtenmenningar! Dessutan har eg vore på kino med Karoline allereie i 1990. To venninner og eg synst det var veldig stas å sitje ved sidan av Karoline (og Gud veit kven som var med ho!) då me såg filmen Ghost. Me kunne ikkje la vere å fnise, og sjølv om det var fryktelig nifst, så klarte me å manne oss opp til å spørje om å få autografen på kinobilletten. Det fekk me sjølvsagt! Det er ikkje til å komme unna at fnisefaktoren steig betraktelig då Karoline byrja å grine under filmen. Så trist var han då ikkje!  For å ikkje snakke om då eg møtte Sigvart på lekebutikken like ved Fløibanen. Der stod han rett ved sida av meg, og eg tenkte at no er sjansen min komen til å endelig helse på han. Det gjorde eg sjølvsagt ikkje. Akkurat som eg heller ikkje tok på han på Litteraturuka. Eller på alle konsertane der eg ikkje reiste meg opp og sa "Hei Sigvart! Her er eg!" Mest av alt har me vore ulauselig knytta gjennom musikken. Eg blir stadig oppløfta av songane hans! Så om me er ueinige om eitt og anna, så er eg mest av alt evig takknemlig for alt eg har opplevd gjennom musikken. At musikken har vore der i både gode og tunge tider. Der eg har opplevd å bli løfta opp til noko guddommelig, og der eg har berre kunne sitje ned og bli velsigna.

No er du kanskje ueing i at dette er ei bokomtale. Og kanskje har du rett. Likefullt vil eg sei at tankane mine i dette inlegget er basert på tankar eg opplevde etter å ha lese Nesten frelst av Sigvart Dagsland, ein biografi skriven av Olaug Nilssen. Ei forfatterinne som for meg ei gong i tida var heilt ukjend og ganske så irriterande. Heldigvis har eg endra oppfatning. For elles hadde eg kanskje aldri lese denne boka. Ei bok som har rørt ved mange kjensler i meg. Både fordi eg har vore ueinig, fordi eg har vore sint og trist fordi ideala brast. Men eg har og blitt glad av boka. Fordi eg har lov til å lese om og bli betre kjent med ein av kvardagsheltane mine. Fordi eg har fått lov til å røske litt i mitt eige trusliv (det gjorde vondt og!) Kanskje mest av alt er eg glad for å ha stifta betre bekjentskap med Olaug Nilssen (no brukar eg begge navna igjen, for no er det forfatterinna eg snakkar om!) No gler eg meg til å utvide boksamlinga mi!

Takk til Sigvart for eit hav av god musikk og utallige dykk i livet og trua gjennom fleire år! Takk til Olaug som har skrive ein herlig og drivande god bok om favorittmusikaren min! Takk til begge for å ha fått meg til å tenke! Og så ser eg at vi er ikkje så ulike, me tre. Tru om ikkje Gud har sansen for oss alle, med dei (u)like ståstadene våre!

Eg ynskjer alle mine lesare ein velsigna GLAD dag! Gjer noko godt mot ein du er glad i!

Bokomtale: Blodleie

For ikke lenge siden, så leste jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Denne boka fanget meg, og jeg hadde fått enda en ny favorittforfatter. Jeg ble bent frem mektig imponert over den sakte fremdriften i boka, samtidig som jeg likevel ble drevet til å lese side etter side, fullstendig oppslukt over hva som skulle skje videre. Og så var det så mange vakre naturskildringer. Behovet for å reise til Öland var sterkt! Jeg kan ikke si det bedre enn Ingvar Ambjørnsen:

"Skumringstimen har et elegant uttenkt plott, men den har også en sårhet i seg, og en atmosfære som er gripende ...En fortelling som man faller rett inn i allerede på første side, og som man ønsker å bli lenge i ... Utmerket!"

Vi manglet bok to i Ölandsserien, så heldigvis har jeg en mann som følger med og kjøper de bøkene jeg trenger. Nattefokk er en spøkelseskrim med mange spennende og drivende gode historier. Igjen skriver Johan Theorin en slow crime med mange aspekter. Det er vakre naturskildringer, sterke naturkrefter og både sterke og skjøre relasjoner mellom mennesker. Hvem er egentlig de personene vi tror vi kjenner?

Nå som Johan Theorin hadde grepet lesehjertet mitt, var det ikke vanskelig å plukke frem bok nummer tre i Ölandsserien: Blodleie. Jeg ville lese mer om Theorins barndomsøy. Jeg ville ut på alvaret, oppleve naturkreftene, møte menneskene og se alle de små stedene rundt på den lille, smale øya.

Det er vår, nesten! Gerlof Davidsson, 83 år gammel, bestemmer seg for å flytte ut fra gamlehjemmet og tilbake til hytta si i Stenvik. Han vil dø hjemme, alene. Gerlof kjenner på seg at han ikke har lenge igjen, men det sier han ikke til de ansatte på hjemmet, for da ville han ikke fått flytte hjem igjen. Mens Gerlof venter på våren, sitter han i hagen med et pledd over de revmatiske beina, og venter på årets første sommerfugl. Fargen på sommerfuglen sier noe om hvordan våren blir. Årets sommerfugl er både lys og mørk - hva betyr det?

"Gerlof vegret seg mot å gruble på gåter og mysterier, det hadde han sagt til Per Mörner, men tankene kom likevel. Han hadde vært uhelbredelig fiksert på dem siden barndommen, og nå satt han her med dagboka og tenkte på Ellas troll, som måtte ha vært Henry Fors' sønn."

Det er Gerlof som er gjennomgangsfiguren i Ölandsserien. I Skumringstimen får han tilsendt en barnesandal, som han tror tilhører hans forsvunnende barnebarn. Klarte de etter 20 år å løse mysteriet om hva som skjedde med Jens. I Nattefokk forteller Gerlof historier fra gamle dager, både de som er faktiske og de sagnomsuste spøkelsesfortellingene fra Åludden gård. Gerlofs lange liv som sjøkaptein hjelper politiet å løse et drap, som tilsynelatende så ut som et uhell.

Blodleie skiller seg ut ra de to foregående bøkene. Blodleie  starter in medias res, det vil si at den starter med slutten. Boka åpner med at Per Mörner skal brenne for sin fars synder. Det eneste han kan gjøre er å be om nåde.

Etter denne dramatiske åpningen, går vi noen uker tilbake i tid. Det nærmer seg påske, og Per, som har arvet et hus i steinbruddet på Öland, er på vei dit for å feire påsken med barna sine. Per har ikke hatt kontakt med faren sin, Jerry på mange år. Jerry er gammel og syk, og da Jerrys filmstudio brenner opp, begynner Per å nøste opp i det som har vært farens liv.

På Öland møter Per også Vendela. Hun har akkurat bygget sommerhus like ved Pers hus. Vendela er oppvokst på Öland, og håper med å komme tilbake hit, at hun skal få orden på livet sitt igjen. Etter en vanskelig oppvekst uten mor og en fraværende far, håper hun at hun skal få møte alvene, som hjalp henne da hun var liten. Boka handler om alver og troll, og mange myter og sagn knyttet til dette. Blodleie, tittelen på boka referer til et sagn om hvordan alver og troll kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod.

Denne boka grep meg ikke slik de to forrige bøkene til Johan Theorin gjorde. Blodleie er like velskrevet, det er ingenting å si på det. Jeg nevnte om Nattefokk at jeg ikke er begeistret for spøkelseshistorier. Likefullt likte jeg Nattefokk veldig godt. I Blodleie er det alver og troll som får stor plass, og det er ikke helt min smak. Men jeg kan heller ikke si at det var bare det som gjorde at boka ikke traff meg. Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk denne "kjemien" med personene, som jeg ofte får når jeg leser bøker. Personene grep meg ikke, og historiene deres grep meg ikke. Jeg savnet også flere av de gode naturskildringene fra øya. Jeg startet med å lese boka med et ønske om å "reise" til Öland igjen, men etter å ha lest boka føler jeg at jeg knapt har vært innom ...

Jeg har fremdeles ingen problemer med å anbefale Blodleie! Mine opplevelser trenger ikke å være dine opplevelser. Jeg vil bare si at om du virkelig vil lese krim, så er det ikke sikkert at du blir fornøyd. Jeg sliter litt med å plassere denne boka i krimhylla nå som den er ferdiglest. Boka er super for deg som liker å lese om myter og sagn, og alver og troll. Et pluss til boka er at den tar opp viktige moralske spørsmål, relasjoner, psykiske  vansker og alderdom. Alle bøkene til Johan Theorin fletter inn historie og kultur, og det liker jeg godt. Nå er det bare å vente på at den siste boka i Ölandsserien skal bli gitt ut! Jeg gleder meg stort!

Give away hos Gråbekka!

I mitt nye liv som bokblogger, har jeg blitt kjent med mange flotte bloggere, som har inspirert meg. både til å lese, skrive og dele opplevelser. Det er så utrolig kjekt med alle bøkene jeg får del i. Mange av disse kommer jeg til å lese, noen har  jeg allerede lest. Noen vil jeg ikke lese. Og så er det noen jeg har lyst til å lese, men som jeg ikke kommer til å få tid til å lese i dette store havet av bøker å velge i. En av bokbloggerne jeg har hatt glede av å følge, er Gråbekka. Hun leser mye og variert, og skriver gode omtaler. 

I disse dager er det Gråbekka som jubilerer, og deler gleden med oss andre! Besøk siden hennes og se de flotte bøkene du kan vinne.

Gråbekka spør hvor vi liker å lese. Mitt svar på det er enkelt: Jeg liker å lese! Og så blir jeg glad om jeg slipper å lese i senga ;) Oftest sitter jeg i sofaen og leser, helt med et pledd på meg, uansett om det er varmt eller kaldt.