Disse bøkene har jeg gledet meg over i 2014:

1. Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida (januar)
2. Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein (januar)
3. Unntaket av Christian Jungersen (januar)
4. Vanæret av Mukhtar Mai (februar)
5. Sølvmasken av Peter Englund (februar)
6. De ingen savner av Eystein Hanssen (februar) 
7. Fugl av Lisa Aisato (februar)
8. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (februar)
9. Giftstrøm av Eystein Hanssen (februar) 
10. Fuck off I love you av Lars Mæhle (mars)
11. Kommer (mars)
12. Veke 53 av Agnes Ravatn (mars)

Bokomtale: Jeg har sett mørkets indre

Jeg tør ikke glede meg for tidlig, men jeg prøver meg med et aldri så lite jubelrop: Juhu, jeg er i siget igjen :-) Tenk så fornøyd jeg var da jeg hadde lest en hel bok midt i all desembertravelheten. Og nå sitter jeg her bare to dager senere og har lest enda en bok! Til og med i går leste jeg ut boka! Ja, jeg skal innrømme at den verken var lang eller tung ... Men likefullt: Det var en hel bok! *Klapper meg selv på skulderen* 

Jeg har mange utfordringer i livet, og en av utfordringene som gleder meg mest, er min litterære verdensomseiling! Nå har jeg besøkt mitt 16. land, det vil si mitt 11. land bare i 2013. Jeg kan endelig si at jeg har vært i Sør Afrika, i Cape Town. Når det er sagt, så har jeg ikke fått sett de gode sidene ved landet og byen. Om jeg vil det, tror jeg at jeg må reise dit fysisk. Må bare spare litt først ...

Boka jeg har lest heter Jeg har sett mørkets indre av K. Sello Duiker. Solum forlag, som har gitt ut boka, skriver følgende om forfatteren:

"Kabelo Sello Duiker regnes som en av de aller fremste forfatterne i den såkalte post-apartheid-generasjonen i Sør-Afrika. Han rakk å skrive tre romaner før han tok sitt eget liv. For Jeg har sett mørkets indre fikk han Commonwealth Writers' Prize for beste romandebut på det afrikansek kontinentet da den kom ut. For å skrive denne boken, bodde Duiker i en lengre periode blant gatebarn i Cape Town."

 Hovedpersonen i boka er Azure.  Han er 12 år gammel. Snart 13 år og voksen. Azure er svart, men har blå øyne. Han passer ikke inn, og det får han merke i skolen og i nærmiljøet. Foreldrene hans blir drept da han var ni år, og han reiser da fra Johannesburg til Cape Town hvor han blir gatebarn. 

Gjennom Azure får vi være med på en eksistensiell reise gjennom Cape Town. Dette er en gripende reiseskildring hvor vi får innblikk i gatebarnas liv, narkotika, gangstere og barneprostitusjon. Duiker tegner ikke et vakkert bilde av Cape Town. Likefullt får vi små glimt av den "vellykkede" siden av byen også. Vakker natur og rike (hvite) mennesker. Duiker skriver det ikke direkte, men vi merker gapet mellom de hvite og de svarte i boka. 

Duiker reiser flere etiske spørsmål i boka. Noe av det jeg finner fremtredende i Jeg har sett mørkets indre, er spørsmålet om hvem du kan stole på. Azure opplever flere ganger at hans nærmeste sviker ham. Duiker kritiserer flere forhold gjennom boka si, både rasetematikk og maskulin seksualitet. 

Jeg har sett mørkets indre er både enkel og svært vanskelig å lese. Enkel fordi den er kort og fordi setningene er så enkle og korte, at du raser gjennom boka. Og den skrivestilen passer veldig godt til Azures fortellerstemme, som er et barn, men nesten voksen. Men mest av alt er det en vanskelig bok å lese fordi tematikken er  brutal, og fordi vi med hard hånd blir dratt inn en ond og brutal verden. Duiker pynter ikke på sannheten, kan du si!

Boka anbefales virkelig! Både fordi den er godt skrevet, men aller mest fordi den treffer. Med et knytteneveslag - midt i magen! (Den anbefales ikke å leses i romjulen, dog, som er den tida på året vi bare skal kose oss!)

Bokomtale: Tvekampen

Ja, jeg lever enda! Men det har vært dårlig med boklesing i høst, og enda dårligere med blogging. Og om jeg har savnet begge deler, har jeg hatt en god høst. For å oppsummere høsten i ett ord:
T R A V E L T!!!  

Men i desembertravelheten har jeg likevel rukket å lese ei bok, så jubelen står høyt i taket :-) Boka jeg har lest er Tvekampen av Arnaldur Indriðason. Tidlegere har jeg lest Anger av samme forfatter, og den boka likte jeg veldig godt, mest fordi Arnaldur Indriðason har et svært godt driv i språket sitt, og fordi han skildrer mennesker og det islandske samfunn intenst godt. Så jeg gledet meg til å ta fatt på Tvekampen også.

Ragnar, en 17 år gammel gutt som aldri har gjort en flue fortred, blir en brikke i et politisk renkespill. Det er 1972, og den kalde krigen er på høyden. Verdensmesterskapet i sjakk foregår i Reykjavik, og blir nærmest rammen for politiske gnisninger mellom USA og Sovjetunionen. Midt i dette blir Ragnar brutalt drept under en kinofilm. Selv om politiet etterhvert blir lagt bånd på av myndighetene, lar ikke etterforskerne Marion og Albert seg stoppe av det.

Ved siden av krimhistorien byr Arnaldur Indriðason på historie også. Tvekampen - kampen mellom sjakkmesterene Spasskij og Fisher - er rammehsitorien, og dette er nonfiktive hendelser. Selv om jeg nok tror at det er brukt litt kunstneriske friheter her også. Men det mest spennede i boka, etter min mening, er historien om tuberkulose på Island. Island var et av Europas mest rammede land. Gjennom Marions historie som barn, får vi innblikk i en tragisk historie.

Summa sumarum: Ei god bok, men langt fra så god som Anger!

Og til dere som har orket å lese helt hit: Graulerer! Jeg skjønner at jeg skriver litt sånn halvveis - skrivesperren har tatt meg litt, og det er trist! Håper den kommer tilbake i 2014! Ikke skrivesperren altså, men skrivegleden ;-)

Andre bloggere om boka:
Tine
Anita
Krimbiblioteket

Boken på vent: Fuglehjerne

Juhu! i dag vant jeg bok hos Reeta med bloggen LesLue, og den boka gleder jeg meg veldig til å lese! Så hva passer bedre enn at det (endelig) har bikket tirsdag på klokka, og jeg kan legge ut et etterlengtet boken-på-vent-innlegg hos Beathe?! Ta turen hennes og les om hva andre venter på å lese! Hvem vet - kanskje du får et godt boktips selv?

Forskning viser at lesing er god terapi, så det er bare å lese i vei :) Selv merker jeg at jeg har for lite lesetid denne høsten, g jeg savner den gode boktiden min! Håper det snart snur, men jeg tviler vel egentlig litt på det siden jeg må jobbe, og barna har ikke helt fått det for seg at de skal flytte ut enda. Eldstemann på 6 år påstår at han aldri skal flytte ut, så ...

Men heldigvis blir det fremdeles LITT tid til lesing, og denne uka gleder jeg meg til å lese Fuglehjerne av Johanna Sinisalo. Har du lest den?


Forlaget skriver følgende om boka:

Fuglehjerne handler om backpackerne Heidi og Jyrki, og om hva som skjer når de følger den tøffe vandrerruten South CoastTrack i Tasmania, Australia. Jyrki er en individualist og eventyrer som liker å reise rundt i verden som ekstrem-backpacker. Heidi, som ikke er en erfaren backpacker, overrasker både seg selv og Jyrki da hun sier opp jobben sin for å bli med på turen. Det er nemlig ingen hvilken som helst tur de skal begi seg ut på. Jyrki har et sterkt konkurranseinstinkt, og planlegger, uten at Heidi vet det, å tilbakelegge de ulike distansene han har sett seg ut, dobbelt så fort som anbefalt i guideboka. Han ser ned på de andre backpackerne, og det verste han vet, er at noen kaller ham turist. Da de skal handle inn mat og utstyr til turen, er det han som bestemmer hva de kan ta med; for Jyrki går det prestisje i ikke å pakke et gram for mye. Men turen skal by på uventede hendelser og problemer som ikke engang den erfarne Jyrki kunne forutsett.

Hva leser du nå? Jeg leser Vaffelhjerte av ... (usj, nå husker jeg ikke forfatteren, og gidder ikke å reise meg!)

Bokomtale: Melk og honning

Først av alt:

D E T T E  H A R  V Æ R T  S Å-Å-ÅÅ  F O R N Ø Y E L I G!!!

Jeg har vært på litterær reise til Moldova. Tenk at jeg skulle få reise dit! Det hadde jeg ikke trodd, må jeg innrømme. Så takk og pris for at Migrating Coconuts satte meg på ideen å foreta en litterær verdensomseiling. For ellers hadde jeg gått glipp av en aldeles herlig og annerledes leseropplevelse! Takk!

(For the records: Dette er er mitt 15. bidrag i jordomseilingen! Only 180 (eller deromkring) igjen! Wiii!)

Jeg pleier ikke å skrvie så mye om forfatterene i omtalene mine (kanskje jeg burde det?!) Men den gode Vladimir ble så herlig beskrevet bak på boka, at det må dere i aller høyeste grad få med dere:

" ... en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden."

Om jeg skulle kjørt en såkalt revolveromtale av boka, så kunne denne forfatterbeskrivelsen holdt. Rett og slett. Men hold deg fast, her kommer omtalen:

Larga er en trist og avsideliggende landsby nord i Moldova. Befolkningen sliter med hardt arbeid og får ikke endene til å møtes. De klarer ikke mer, og bestemmer seg for å utvandre til italia. Italia - et fantastisk land, uanstrengende arbeid, penger, hygiene, museer, malerier og pizza ...

Det er her boka starter: En gruppe mennesker står ved elven og ser over til til Italia, til selveste Roma! For Serafim, som har drømt om Italia fra han var guttunge, blir dette en høytidelig stund. Men hvordan kommer de seg over til Roma, og hva skal de gjøre der? Siden Serafim også hadde lært seg italiensk, gikk han til en forbipasserende for å spørre om hjelp. Det virket ikke som om italieneren forstod hva han sa. Kanskje hadde han ikke klart å lære uttalen godt nok i selvstudiet sitt? Serafim begynte å bli bekymret. Men det trengte han heldigvis ikke være lenge! For det viste seg at den tilfeldig forbipasserende utrolig nok var moldover! Tenk det, midt i Italia! Men kanskje var det ikke så rart, for det var jo tross alt allerede 200.000 moldovere som hadde utvandret til Italia. Å nei! Hvordan kunne det skje? Det viser seg at gruppen ikke er utenfor Roma, men utenfor Chișinău. I stor fortvilelse vender gruppen tilbake til start. Rykk to skritt tilbake ...

Men de gir seg ikke! For til Italia skal de! Og nå blir det vittig! For om largenserne mangler penger, fritid, hygiene og livsmot, så skal det ikke stå på kreativiteten! Siden moldovere ikke får innreisetillatelse til Italia, no matter what (selv ikke presidenten!), så må de gjøre de vanvittigste ting for å klare det. Med livet som innsats gir de alt for å nå drømmen sin.

Underveis stiller de seg mange spørsmål. og det viktigste av de alle: Finnes egentlig Italia? For de har sett mange moldovere utvandre til dette lovede land, men de har jo aldri sett noen komme tilbake ... Noen hevder til og med at Italia er lovløst, at om du drar dit så risikerer du a noen stjeler organene dine og selger de på svartemarkedet. Klart du kan vente deg en grusom skjebne om du reiser til Italia! 

"- Selvsagt, sa han, litt mildere stemt etter måltidet slik enhver mann blir, - tror jeg ikke at alle de to hundre tusen moldoverne i Italia har solgt organene sine. Antakelig har noen av dem overlevd også. Men de blir holdt i fangenskap. Og tvunget til å arbeide! Italienerne tjener millioner på dem! Nei, milliarder! Og så sender de noen smuler til slektningene."

Jeg har jo så lyst til å fortelle om mange av disse tragikomiske historiene i boka, men da røper jeg jo alt for deg. Så jeg nøyer meg med en del stikkord, bare for å gjøre deg nysgjerrig. Samtidig får du sett noe av mangfoldet i den store kreativiteten i boka:

Curling, traktor, presidenter, sovjetiske fangeleirer, ubåtreise, menneskehandel, svindel, norsk(!), sykkeltyveri (eller var det et lån?), privat fengsel, kjærlighet, død, korstog og mye, mye mer. 

Her var det mye for smilebåndet! Og så er det så mange tragedier i boka, skildret på så herlig og "naivt" vis. Galgenhumor på sitt beste. Likevel er det en veldig fin og alvorlig undertone. For boka skildrer et av de fattigste landene i Europa. Folket har mistet håp og fremtidstro. Denne vanvittige boka peker på dette på en (tross alt!) veldig fin måte. Boka  går på underfundig vis inn i både religion, historie og politikk. Samfunnskritikk, rett og slett!

En gruppe studenter kom til Larga for å gjøre et studium på largeneserne:

"- Bare hør hvordan de snakker om Italia! utbrøt Octavian entusiastisk mens de spiste middag ved bålet. - Det er helt bisart hvordan gamle sagn om apostelen Peters paradis fra tiden under tyrkisk herredømme, blandes med de fattige jordbrukernes forestillinger om det lovede land ...

- Og tenk så mange lignelser, filosofiske bilder - og rammer, hadde jeg nært sagt - som denne landsbyen har gitt opphav til, sa studenten Lupan ..."

Jeg har kost meg aldeles, utrolig mye! ((Selv om jeg må innrømme at boka tapte seg litt helt mot slutten!) Vil du ha en vanvittig annerledes og veldig morsom leseropplevelse? Da anbefaler jeg Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov! 

Og en liten humoristisk kommentar til slutt (selvinnsikt?):

"Fra bøker, innrømte Serafim. - I likhet med nesten alt annet jeg har lært her i livet. Jeg har lært italiensk fra bøker. Jeg kjenner Italia gjennom bøker, og har blitt glad i Michelangelos skulpturer gjennom bøker. I virkeligheten har jeg verken sett eller hørt noenting her i livet, skjønner du."

Du har ikke spurt, men her kommer svarene :) (For du lurer jo egentlig! Sant vel?!)

Som den gode listeguri jeg er, så regner jeg med at du gjerne vil vite mer om mine lesevaner. Well, here you go:

Sist kjøpte innbundne bok: Den siste boka jeg kjøpte var Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein. Den gleder jeg meg virkelig til å lese! Når man kommer over en slik bok til 50 kr, da er man forpliktet til å kjøpe, selv om man har lite penger ... Sant??

Sist kjøpte pocketbok: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, en fornøyelig liten bok om litteratur, mat, relasjoner og okkupasjon var den jeg sist kjøpte selv, om man ikke regner med Historien om Pi, som eldstemann vant på basar i kirka i dag. Selv om guttungen var veldig, veldig skuffet over den dårlige premien, så ble mor veldig glad!

Favorittsjanger: jeg er veldig glad i veldig mye: krim, oppvekstromaner og skjønnlitterære dokumentarromaner er kanskje det jeg leser mest av. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å lese poesi og noveller.

Favorittbokhandel: Her i byen, Norli og Bok og Media. I Kristiansand: Ark. Men egentlig så betyr ikke bokhandelen så mye, bøkene er de samme, okke som :)

Favorittbibliotek: Det eneste jeg bruker er Stavanger bibliotek, men jeg liker Sandnes bibliotek bedre. Skulle gjerne vært flinkere bibliotekbruker, selv om jeg har blitt ganske flink det siste året!

Favorittleseplass hjemme: Sofaen, eller på terrassen om været tillater det :)

Favorittleseplass utenfor hjemmet: Kafé! Definitivt. Og på toget, så klart. Mange timer med  bare meg, musikk i ørene og sjokolade! Terapi for en sliten sjel!

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format: Aller helst alle. Kjøper ikke pocket om jeg ikke må. Pocket er tull, og alle forfattere fortjener bedre!

Beste lese –snacksen: Sjokolade, nøtter, is, kake, skive med ost. Skjønt jeg trenger ikke snacks for å kose meg med bok. (Jeg sier aldri nei til sjokolade, altså!)

Beste lesedrikke: Te. Farris (med rød juice i!) Eplemost. (Hvitvin) Igjen: Bare jeg har bok ... !

Beste bakgrunnsstøyen: God musikk, men ikke for god. Jeg må klare å unngå og synge med. jeg er generelt flink til å stenge ulyder ute, så ulyder er strengt tatt bedre en gode lyder.

Når på døgnet leser du helst? Hadde det ikke vært for at jeg må jobbe: Midt på dagen. Men kvelden går også fint. Definitivt ikke om morgenen.

Beste bakfyll – lesing: Bakfyll, hva er det? Finnes ikke i min kropp!

Beste kollektivtrafikklesestoff: Bok! Intet mer, intet mindre. Aller helst ei kjekk bok!


Det finnes flere listegurier:
Silje
Heidi

Beathe

Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer

Før jeg skriver omtale om min (nesten!) ferdig leste bok, må jeg bare legge ut noen skrytebilder av minstegutten på 3,5 år: Han har hatt sin første ridetime i dag! Han satt som en konge på hesteryggen! Skulle ikke tro han hadde gjort annet enn å stelle hest og ri :)

 

Så til omtalen av en rystende og veldig lærerik biografi! Les om andre biografier i Moshonistas biografisirkel! I denne runden får du lese om bemerkelsesverdige kvinner!

Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste kvinne!

Dette er utvilsomt kanskje den mest lærerike biografien jeg noen gang har lest! Det er Malalai Joya som skriver om sitt liv: Som barn i Afghanistan. Som flyktning i Iran og Pakistan. Som undergrunnslærer for jenter i Afghanistan, og som politiker i et såkalt demokratisk Afghanistan. For en kvinne og for et liv! Samtidig er boka så mye mer enn en biografi om en modig og beundringsverdig kvinnes liv. Dette er en dokumentarroman om et land vi kjenner godt og som vi har både nød for og mange fordommer mot. Dette har vært en veldig lærerik reise til et land jeg har blitt veldig glad i etter å ha lest flere bøker fra landet!

"I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette."

Malalai ble født i april 1978, bare fire dager etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren var politisk aktiv, og måtte flykte til Iran, så de fire første årene vokste hun opp sammen med moren, hennes eldre søsken og onkelen. Da hun var fire år gammel flyttet de til faren i Iran. Selv om det på den tiden var vanskelig å være afghansk flyktning i Iran, klarte de seg godt der. De var blant de få som ikke bodde i flyktningeleir, og faren hadde jobb. Etterhvert ble de nødt til å reise videre til Pakistan. Der bodde de i flyktningeleir, men forholdene var gode, og Malalai fikk god skolegang.

Da Malalai var 20 år, fikk hun tilbud om jobb som lærer i en undergrunnsskole for jenter i Herat i Afghanistan. Dette tilbudet takket hun ja til, og etter 16 år i utlendighet, vendte hun endelig hjem til hjemlandet sitt. Etter noen begivenhetsrike og farlige år som undergrunnslærer og barnehjemsdirektør, takker hun ja til å stille som kvinnelig representant i Nasjonalforsamlingen da ny grunnlov skulle lages, etter at USA hadde invadert landet i 2001. Til tross for at hun modig fortalte sannheten om krigsherrene i Nasjonalforsamlingen, ble hun noe overraskende valgt inn som parlamentariker i den nye regjeringen.

Mesteparten av boka er viet til livet hennes som politiker. Selv om hun etter kort tid i regjeringen ble suspendert fordi hun fortalte sannheten om alle krigherrene som "demokratisk" og ved hjelp av USA var blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun krevde at de måtte dømmes for grove brudd på menneskeretighetene. Det skjedde selvsagt ikke. Det er ironisk at det er hun som må leve i skjul, mens krigsherrene, som hun kaller dem kan fritt styre Afghanistan i ruiner.

"Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: At forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt. Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg  demokratiets maske."

Vi her i Norge kjenner jo godt til situasjonen i Afghanistan. og selv om jeg er blant dem som alltid har vært i mot USAs (og Norges!) invasjon av landet, så er situasjonen verre enn jeg trodde. Vi har jo gjennom media lært at Afghanistan, etter USAs invasjon av andet, endelig fikk en demokratisk valgt regjering. og så har vi lært at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har vært innskrevet i skolen. og så har vi lært at mer enn 25% av den demokratisk valgte regjeringen er kvinner. At kvinner går på skole, at kvinner har jobb, også i viktige stillinger. Det vi lesr lite om i media, er at mer enn 5 millioner barn IKKE er innskrevet i skolene. Og at av de 6 millilonene som er innskrevet i skolen, så er det langt fra halvparten av disse som faktisk går i skolen. Det er helst de som bor i Kabul som får muligheten til skolegang. Vi leser heller ingenting om at flesteparten av kvinnene i nasjonalforsamlingen er håndplukket av teokratiske krigsherrer. Mange av disse kvinnene er mer fanatiske enn mange menn. USA gir stor økonomisk støtte til den afghanske regjeringen. Det de ikke vil ta innover seg, er at en stor andel av denne såkalte demokratiske regjeringen består av krigsherrer.

"Jeg forklarte at det vi trengte i stedet for denne farlige sammensmeltningen av religion og politikk, var en verdslig regjering, en som kom til å holde seg adskilt fra religionen - religion er nemlig et spørsmål om privat tro. til tross for fundamentalismens påstander er det ingen grunn til å frykte sekularismen. Den betyr bare et skille mellom religion og politikk, noe som i virkeligheten sikrer og garanterer borgernes rett til religions- og trosfrihet."

I 1992, da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, så brøt det borgerkrig i landet. I de fire årene som skulle komme etetr dette, var noen av de verste årene i afghansk historie. Mujahedin, som var gruppen av krigsherrer, terroriserte landet mye verre enn slik det var under Sovjetunionen. Landet var preget av vold, voldtekter og drap. Ingen var trygge. Så da Taliban overtok herredømmet føltes det faktisk som en befrielse. Og vi vet nok om Taliban til å vite at også dette var ille. Tenk at Taliban faktisk ikke var det verste i landets historie!!! Etter at Taliban falt i 2001, og USA "hjalp" landet på fote igjen, så har det faktisk blitt verre. Slik det var under mujahedin, under borgerkrigen.  Krigsherrer dreper og voldtar. Arbeidsledigheten er enorm. Ingen er trygge. Skoler blir nedlagt. Kvinner er undertrykte. Menn misbruker kvinner. Og mange kvinner velger å ta sitt liv for å slippe unna. I Afghanistan er den vanligste selvmordsformen å helle bensin på seg selv og tenne på.

Midt oppi alt dette lever Malalai. Og jeg synes det mest utrolige er at hun fortsatt lever. I mange år har hun hatt minst to livvakter rundt seg. Hun skifter bosted hele tiden. Likevel hever hun røsten og taler sannheten. hun har gjort seg bemerket over hele verden, og har deltatt på mange konferanser og debatter. Hun har også mottatt mange anerkjente priser for sitt mot og engasjement. Jeg synes det har vært helt fantastisk å bli kjent med denne utrolige kvinnen. Som bare var 25 år gammel da hun reiste seg modig opp og talte krigsherrene midt i mot! You go girl!!!

Nå har jeg ikke lest slutten, så kanskje har jeg enda gått glipp av noe stort som jeg ikke får delt med deg! Da må du rett og slett lese boka selv for å få det med deg, så ja, anbefalingen min går ut: LES BOKA!

Her er en film av hennes tale i Loya Jirga, den konstitusjonelle nasjonalforsamlingen i 2003:

Eva Mulvad, en dansk filmskaper har laget en dokumentar "Vores lykkes fjende". Jeg har ikke klart å finne filmen på internett, men her kan du se et intervju med Eva Mulvad:

Smakebit på søndag: Kvinne blant krigsherrer

Jeg skulle ha lest og lest for tiden, men dagene er sprengte med gjøremål, så det går altfor sakte med lesingen. Jeg er med i Moshonistas biografisirkel, så jeg har rundt 230 sider med BITTEliten skrift som skal være ferdig om tre(!) dager, i tillegg til møter og jobb og hus og barn. Det må et mirakel til om jeg skal klare det, men mirakler har skjedd før, så ...

Og nå er det allerede søndag, og jeg kan i det minste dele en liten smakebit med dere fra boka jeg leser i. Biografisirkelen denne gangen handler om bemerkelsesverdige kvinner. De finnes det mange av, men ikke så mange biografier av disse i hylene våre. Så valget falt på Malalai Joya: Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste stemme.

Besøk Maris blogg og les enda flere smakebiter! Der finner du
garantert mange godbiter!

Og om vi hadde få biografier om bemerkelsesverdige kvinner, så gjorde ikke det noe, for denne fristet virkelig. Afghanistan er et land jeg har lest mange skjønnlitterære, og noen tildels dokumentariske bøker fra. Gjennom bøkene har jeg blitt oppriktig glad i dette landet og disse flotte folkene. For det som er hjertet av Afghanistan ligner ikke på verken taliban eller mujahedin. Afghanistan er et land med flotte folk og flott historie, som har lidd en uendelig trist skjebne de siste tiårene i krig.

Dagens smakebit kommer fra forordet. Det er Malalai Joya som fører ordet:

"I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette."

Jeg blir både ydmyk og takknemlig når jeg leser denne boken! Det er sterk kost! 

Jeg ønsker deg en glad søndag! Si noe fint til de du har rundt deg!

Bokomtale: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Hvordan kan en stekt gris være med å hjelpe en gruppe mennesker gjennom fem isolerte år under tysk okkupasjon? Hvorfor er det så viktig å holde denne svinemiddagen hemmelig? Med dette som utgangspunkt, ble Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai dannet under andre verdenskrig. 

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er skrevet av Mary Ann Schaffer, og boka ble kåret til årets pocketbok i Storbritannia i 2009. Det er liten og koselig bok, skrevet i brevform, og som har et snev av å ligne på en historisk roman.

Dawsey Adams, en svinebonde fra Guernsey sender brev til Juliet Ashton i London for å be om hjelp til å finne en bok han ønsker å lese. De kjenner ikke hverandre, men Dawsey eier en bok som Juliet har eid tidligere. De begynner å brevveksle, og på denne måten blir Juliet kjent med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. 

Juliet, som skal skrive en spalte i avisen Sunday Magazine om de filosofiske verdier ved å lese er villrådig. Det eneste hun kan tenke seg frem til, er at lesing hindrer deg i å bli gal (må si meg enig med Juliet der!) Det er da hun får ideen om å skrive om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Hun mottar brev fra alle medlemmene i foreningen der de alle har viktige historier å fortelle. Selvfølgelig om foreningen, men også om livet på Guernsey under den fem år lange tyske okkupasjonen. 

Isola skriver:

Amelia fortalte at De gjerne vil vite mer om bokforeningen vår, og om møtene våre. Selv snakket jeg om Brontë-jentene da det var min tur. Jeg er lei for at jeg ikke kan sende Dem notatene mine om Charlotte og Emily - jeg brukte dem til å fyre opp i stekeovnen, for det fantes ikke annet papir i huset. Jeg hadde allerede brent opp tidevanstabellene mine, Åpenbaringene og Jobs bok.

Du vil sikkert vite hvorfor jeg beundrer nettopp disse jentene. Jeg liker historier om lidenskapelige møter. Jeg har selv aldri opplevd noe slikt, men nå kan jeg forestille meg det.

Jeg kan skrive til deg igjen, hvis De vil. Jeg kan fortelle deg mer om lesing, og om  hvordan det gav oss livsgnisten tilbake da tyskerne var her.

I Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai  blir vi kjent med mange herlige personligheter, en lite kjent epoke i okkupasjonshistorien og ikke minst så gir boka små glimt inn i litteraturhistorien. Det var absolutt en veldig koselig bok, skjønt jeg må medgi at jeg synes den tapte seg mot slutten. I begynnelsen fungerte brevvekslingen helt greit, men jeg synes ikke Mary Ann Schaffer klarte å samle trådene å en god måte i slutten av boka. Og skal jeg være helt ærlig, skulle jeg ønske boka var skrevet i en mer tradisjonell romanform. Likefullt ble jeg veldig glad i karakterene - så mange herlige personligheter! Schaffer har klart å skape mange humørfylte, triste og hjertevarme historier rundt et mørkt kapittel i historien. Og så vidunderlig godt det var å lese at det er flere enn jeg som leser for å bevare forstanden! ikke minst har jeg faktisk fått noen gode boktips - det må en jo like!

Ja, jeg anbefaler Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai!

Bokomtale: Lys mellom to hav

Det har vært smått med blogging i det siste. Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg lest eller kommentert andres blogger. Travle tider, kalles de visst ... Men jeg har da fått lest bittelitt, absolutt ikke så mye jeg skulle ønsket. Til gjengjeld er jeg veldig fornøyd med valg av bok. Ja, for i hele september er antallet leste bøker kommet opp i hele èn bok. En. Kun det. September kunne godt kommet med noen ekstra dager. Fordelen er at oktober nærmer seg. Da blir det roligere dager. Forhåpentligvis.

Første gang jeg leste om M. L. Stedmans roman Lys mellom to hav, var hos Beathe. Etter den gode omtalen hennes, skrev jeg boka straks ned på leselisten min. Så da jeg senere vant boka i trøstepremie i give away hos henne, var gleden stor! Etter å ha lest boka, er gleden enda større! Så tusen takk til Beathe, som fikk meg til å lese boka!

Lys mellom to hav, er min første australske roman, og blir derfor mitt 13. bidrag i min litterære verdensreise.

Lys mellom to hav er en svært vakker bok, og jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk etter å ha lest boka, at jeg ikke  vet hvordan jeg skal skrive en omtale av den. Denne omtalen begynte jeg på i slutten av september, og her sitter jeg og har kun skrevet en innledning. Knapt nok det.

Lys mellom to hav handler om Tom Sherbourne som etter at han vender hjem fra Vestfronten får jobb som fyrvokter på Janus Rock, som ligger en halv dagsreise fra Australias vestkyst. Gjennom små glimt fra hans barndom kan vi ane at han hatt en vanskelig oppvekst. Å reise ut til en ensom tilværelse på Janus Rock blir en slags sjelereise for ham. Kanskje til og med en oppreisning. 

"Når han våkner ved siden av Isabel, hender det at han fremdeles er forbløffet og lettet over at hun ikke er død. For å være helt sikker, følger han nøye med på pusten hennes. Så legger han hodet mot ryggen hennes og suger til seg hudens mykhet, den rolige bevegelsen når kroppen hever og senker seg mens hun sover videre. Et mirakel - et av de største han har opplevd."

Tom gifter seg med sin vakre Isabel, og eventyret på Janus Rock er vakkert og sterkt. De har et sterkt og godt samhold. Det er en glød i livet deres preget av sterke naturkrefter. At de lever et ensomt liv ute i havgapet er også noe av det som er på å gjøre samholdet deres så sterkt. Samtidig kan man ane noe skjørt mellom dem. Isabel er åpen av natur, og nysgjerrig på Toms fortid og oppvekst. Tom klarer ikke å dele dette med henne. Han ønsker å skåne henne. Det kommer noe mellom dem. Og hva skjer med forholdet deres når de opplever to spontanaborter og en dødfødsel? 

"Å se inn i de øynene var som å se Guds ansikt. Ingen maske, ingen forstillelse - spedbarnet var så overveldende forsvarsløst. hun kjente seg ydmyk ved at tanken på denne forseggjorte skapningen, dette utsøkte skaperverket av blod og ben skulle ha funnet veien til henne. At hun skulle ha dukket opp nå, knapt to uker etter at ... Det var umulig å oppfatte det som en ren tilfeldighet. Barnet var tandert som et snøfnugg -det kunne lett ha smeltet og forsvunnet om ikke havstrømmene hadde ført det trygt og sikkert frem til Vrakbukta."

Lucy kommer til dem som en gave fra oven. Lucy betyr lys, og blir et vakkert og vondt symbol på det livet Tom og Isabel lever på Janus Rock. Lucy, en velsignelse og forannelse. Lucy som gjør alt rundt henne levende. Som reiser opp de fortapte. Som kommer som frelse for tap og sorg. 

Lys mellom to hav er  usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?

" - Tom, du er trett, du er bedrøvet og du tenker ikke klart. I morgen tidlig ser du annerledes på det. jeg vil ikke snakke om dette i kveld. Hun rørte ved hånden hans, og kjempet for å dempe skjelvingen i stemmen. - Vi ... vi lever ikke i en perfekt verden. Vi må leve med det.

Han stirret på henne, grepet av en følelse av at hun kanskje ikke eksisterte. Kanskje ikke noe av dette eksisterte, for selv om de sto bare noen tommer fra hverandre, var det som om de befant seg i to forskjellige virkeligheter som ikke lenger hadde forbindelse med hverandre."

Lys mellom to hav  har utfordret meg på mange måter. Først og fremst fordi den har rørt ved noen av mine sorger i livet, frykten for et liv uten barn. Og enda større: Frykten for å miste et barn. Men boka har også utfordret meg på mange etiske spørsmål. Kanskje finnes det ikke alltid et riktig svar i en vanskelig situasjon? Lys mellom to hav viser noe om det vanskelige i etiske grensesituasjoner. Hvordan kan man dømme et menneske for de valg de tar? Samtidig viser boka hvordan vi som mennesker styres av egoet vårt. Hvor lett er det egentlig å sette andre fremfor seg selv? Hvordan kan man - eller skal man - godta det livet gir oss? Eller tar fra oss ...

Tom og Isabel tar et avjørende valg da de velger å beholde barnet som kommer til dem. En avgjørelse de ikke er enige om. Men som har avgjørende betydning for dem begge, på ulike måter. Lucy, som på underfundig vis klarer å nå inn i Toms hjerte. Som blir så altoppslukende for Isabel. Lucy, som blir et tragisk tap for en kvinne en halv dagsreise unna. Kan det gjøres godt igjen? Aldri. Ikke helt.

Lys mellom to hav - sterk, gripende, vakker, vond, tankevekkende, hjerteskjærende. Les den!


Andre bloggere om boka:
Tine
Beathe

Boken på vent: Alle?

Ja nå er det lenge siden jeg har deltatt i Boken på vent hos Beathe. Og slik burde det strengt tatt ikke vært, for i den siste tiden har virkelig ALLE bøker vært på vent hos meg ... August har vært en laber lesemåned hos meg, med en halv biografi lest (siste halvdel altså, så det er en ferdiglest biografi!) og en lettlest krim. For å toppe leseiveren, begynte jeg siste augustdag med frisk mot på Drømmehjerte av Cecilia Samartin, men den boka er så lite påbegynt at den strengt tatt burde kategoriseres under bøker på vent ...

Meeeeen altså, denne ukens boken på vent er ikke lett å velge, siden jeg har så mange å velge i. Men en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, og som henger høyt på leselisten(e!) min(e), er en god og omdiskutert norsk klassiker:

Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Men siden den er fortsettelsen til Lasso rundt Fru Luna, så må jeg jo lese den også :)

Bøkene handler om Ask Burlefot og har vært med og åpnet øynene på en hel generasjon og reist debatt omkring seksualmoral versus ytringsfrihet. I disse "Fifty shades-tider" er det vel stadig dagsaktuelt å lese Mykles roman?

Bokomtale: Den mørke porten

Foto: Samlaget

Eg har lese Den mørke porten av Lars Mæhle. Denne boka fekk eg veldig lyst til å lesa etter den gode omtalen til Mai Lene. Les omtalen hennar, for han er svært god! Geir har òg skrive ein god omtale.

Samlaget skriv dette på heimesida si:

Ein mann blir drepen på brutalt vis i ein kyrkjeruin, same stad som psykologen Karsten Scheel blei funnen myrda fem år tilbake. Ina Grieg, Scheels kollega og hemmelege elskar, blir inkludert i etterforskingsteamet. Kjensla av at ho er med i teamet på nåde, gjer at Ina Grieg finn uortodokse metodar for å få etterforskinga framover. Hennar gamle venn og mentor, den pensjonerte psykologprofessoren Trygve Winther, viser seg å bli til stor hjelp. Snart blir det klart at dei står ovafor ein seriedrapsmann besett av hemn. Og Ina må kjempe mot fleire demonar i jakta på fienden, ikkje minst sine eigne.

Den mørke porten er Lars Mæhles krimdebut. Boka er velskriven, og det er herleg annleis å lesa krim på nynorsk. Boka er lettlest, men samstundes kløktig. Krimhistoria er original i den forstand at det er ein psykolog som er hovudpersonen. Likevel må eg seia at på mange måtar var og boka lett å gjennomskoda.Allereie fyrste møte med mordaren rekna eg med at det var han/ho. 

Boka er skriven i fleire perspektiv. Me får sjå det frå dei drepne si vinkel og frå mordaren sitt perspektiv. Sjølve etterforskinga er skriven i tredje person. Som lesare vert me då nesten allvitande. På mange måtar "rettferdiggjer" det at me klarar tidleg å gjennomskoda historia. Samstundes er det fleire bitar i det store puslespelet som ikkje vert lagt på plass før boka er slutt, og det gjer at boka likevel er spanande frå byrjing til slutt.

I åpninga får me lesa om Heggvik, som veit at han er på veg til å møta mordaren sin. Me veit kva som har skjedd, og me skjønar fort at dette drapet er eit resultat av ei tidlegare hendig, og at det er eit drap i ei rekke av fleire andre uoppklarte drap. Kva var det eigentleg som skjedde? 

Ina Grieg, som er psykologen som får bistå politiet i etterforskinga, er ein spanande karakter. Ho er truverdig, sjølv eg på mange måtar ikkje likar ho. Men det handlar vel meir om at eg ikkje trur me hadde blitt bestevenninner. Ho er veldig forskjellig frå meg, og nok og eit stykke frå å vera slik eg meinar at ein psykolog bør vera. Og så skal eg vera så ærleg å seia at det er enkelte sider hjå henne som eg ynskjer eg ikkje skulle ha kjent meg så godt igjen i ...

Den mørke porten er på ein måte meir enn ein kriminalroman. Boka tangerer ein del psykologiske aspekt, som gjer at historia, ikkje berre får ei større dybde, men òg at historia vert truverdig. Som lesar sit eg òg igjen med ei kjensla av at boka har rørt ved meg. Eg har blitt utfordra!

Ja, eg vil lesa meir av Lars Mæhle, 

og eg vil bli betre kjent med Ina Grieg! 

Klart eg anbefaler boka!

Kva las du no?

Nynorsk er vakkert!

Då eg byrja på skulen då eg var lita, heitte den fyrste leseboka mi "Kva las du no?" Då vi flytta til Stavanger blei hovudmålet mitt bokmål, og det har eg alltid syntes har vore trist. Eg har aldri slutta å vera glad i nynorsk. Og når eg veit at mange vel bort nynorske bøker, sjølv om det er kvalitetslitteratur, så tenkte eg å slå eit slag for dei  nynorske bøkene  med å synleggjere dei betre på bloggen min. Og så vonar eg at det skal gjera meg òg meir bevisst på å velja nynorsk litteratur. 

Desse bøkene har eg lese:
1. Nesten frelst av Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen
2. Den mørke porten av Lars Mæhle
3. Fugletribunalet av Agnes Ravatn
4. Fuck off I love you av Lars Mæhle 
5. Veke 53 av Agnes Ravatn

Bokryggpoesi

Bokryggpoesi kan høres enkelt ut, men for meg er det ikke det! Jeg har hatt stor glede over andre bloggeres kreative og til tider ganske så dype bokryggpoesi. Og jeg har prøvd tusen ganger (minst!) å lage god bokryggpoesi selv, dog uten hell. Derfor har jeg nesten aldri deltatt på denne koselige utfordringen. Men i dag kom min helt av seg selv, så da kan jeg endelig også bli med. Hurra!

Skumringstimen

Den mørke porten

Hjem

Andre bloggeres bokryggpoesi denne uka:

Gråbekka

Min leseprofil

Jeg har ikke vært så aktiv på bloggen i sommer, så nå passer det med en liten presentasjon av meg selv igjen. På bokmerker.org har de utfordret bloggere til å skrive om sine lesevaner, og her er mine:

Den skal tidlig krøkes den som god kriminalorfatter skal bli ;)

1. Hvilken bok leste du sist?

Om jeg skal være helt ærlig, så var den siste boka jeg leste I-boken min, fra Go'bokens abc-serie. Den leste jeg på sengekanten i kveld, sammen med eldsteman som skal "lære" bokstaven I på skolen i morgen.

Den siste boka jeg leste for bare meg selv, var Hjem av Anne Karin Elstad. Rørende, vakker og trist bok!

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Planen er at jeg skal lese Drep ikke en sangfugl av Harper Lee, som et bidrag til Lines lesesirkel der vi leser bøker fra 1001-listen. Det vil si, jeg har begynt på den, for nesten to uker siden, men ahr ikke lest mer enn 5-6 sider, så jeg er ikke helt i rute kan du si ... Men med mye på hjemmefronten og ny jobb, så vurderer jeg å lese ei litt mer lettliva bok. Kanskje en krim av Lars Mæhle?

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Det er nok mest menn, sånn helt fra mitt eget lille hode, helt uten å telle. Men mannen er enig med meg. Men vi er ikke helt enige i prosentfordelingen mellom kjønnene. Jeg tenker 65% menn og 35% kvinner, men mannen tenker det er minst 70% menn.  Generelt tenker jeg lite på på om forfatteren er mann eller kvinne når jeg velger bok. Det betyr ingenting for meg.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg teller av og til, men langt fra ofte. Men jeg liker å følge med på når jeg er kvartveis, halvveis og så videre. Helt uavhengig om det er en god eller dårlig bok. 

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? 

Omslaget på boka betyr mye, og det er jo også ofte omslaget som er førsteinntrykket mitt av ei bok. Og jeg dømmer glatt ei bok nedenom og hjem om jeg ikke liker coveret. Like viktig er vaskeseddelen bak på boka. Om den appelerer til meg, kan jeg faktisk velge å overse at boka har et lite tiltrekkende cover. Omtaler av ei bok appellerer ofte til meg. Og for meg betyr det lite om omtalen gir god eller dårlig kritikk av boka. Om en blogger roser ei bok opp i skyene som ikke appellerer til meg, da kan jeg tenke at "kjære vene, hvordan går det an å like ei så dårlig bok?" Likeledes om noen slakter ei bok, så kan jeg bli så nysgjerrig at jeg bare må lese boka for å gjøre opp min egen mening.

6. Når er en bok for lang?Alle kjedelige bøker er for lange. Så enkelt er det. 

(Og så må jeg innrømme at jeg kan kvie meg for å starte på tykke bøker, men det handler om at jeg vet at jeg lett glemmer at jeg "har et liv" når bøker blir for gode, og det blir fort et problem i en hektisk hverdag, hehe ... )

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?Nei. Absolutt ikke. Men jeg har et mål om å lese flere bøker på englesk. Både fordi jeg vil bli flinkere i engelsk, men også fordi jeg tror at leseopplevelsen ofte kan bli bedre om man leser på originalspråket.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?Av de siste bøkene jeg har lest, må det nok bli Barnepiken av Kathryn Stockett. Det var fornøyelig lesing! Anbefales, oh yes!

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?Nei. Dessverre.
Jeg husker for flere år siden leste ei forholdsvis tykk bok som irriterte meg grenseløst. Mest fordi det var en så uendelig dårlig tittel. Jeg tenkte tidlig at jeg måtte slutte å lese, men jo lenger ut i boka jeg kom, jo mer irritert ble jeg. og jeg kunne for alt i verden ikke skjønne tittelen: Beretninger om besettelse. Da jeg omsider hadde lest siste side, og jeg lukket boka, så jeg at boka het Beretninger om beskyttelse, og plutselig falt bitene på plass ;-)

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?Mye krim! Og absloutt ikke science fiction eller fantasy (heldigvis! Jeg er full av fordommer!)

Biografisirkelen: Hjem av Anne Karin Elstad

Jeg har i grunnen alltid likt å lese biografier, men av en eller annen grunn har det blitt lite av det de siste 20 årene ... Nå som Moshonista har startet en biografisirkel, så gir det meg et spark i baken til å børste støvet (ja, vi har mye støv hjemme!) av alle biografiene vi har liggende i bokhylla. For ikke å snakke om alle de spennende biografiene som venter i butikken!

Denne runden i biografisirkelen er det skribenter som står på agendaen. Om du besøker Moshonistas blogg, så kan du lese om Henrik Ibsen, Cora Sandel, Astrid Lindgren, Odd Børretsen, Sigrid Undset, Paolo Coelho, William Shakespeare og Hulda Garborg.

Mitt bidrag i denne runden er Anne Karin Elstads selvbiografi Hjem. Anne Karin Elstad er en forfatter som virkelig har berørt hjertet mitt gjennom bøkene sine. Historiene hennes er så ekte og virkelighetsnære. Spesielt bøkene om Julie har berørt meg. Bøkene har fått meg til å gråte og le. Det meste jeg har å utsette på bøkene til Elstad, er at de tar slutt. Jeg vet at innlevelsesevnen min til tider kan være (vel) stor, men det er så godt med de bøkene der jeg virkelig føler jeg er en del av historien. 

I biografien til Elstad, får vi et nært innblikk i hennes barndom og oppvekst i ei lita bygd på Nordmøre. Vi møter ei lita Anne Karin på fire og et halvt år som akkurat har blitt storesøster. Det er krig, og de lever et hardt liv på gård. Anne Karin lærer tidlig hva ansvar er, og både hjertevarmt og veldig hjerteskjærende å lese om barndommen hennes. Hun har vokst opp i en god familie, med både foreldre og besteforeldre som støtter og elsker henne. Samtidig leser jeg om en veldig redd og usikker liten jente.

" Jeg ber kveldsbønnen min som jeg har lært av bestemor: Nå lukker seg mitt øye, Gud fader i det høye i varetekt meg tag. Fra synd fra sorg, fra fare, din engel meg bevare som ledet har mig for i dag. Amen. Etterpå ber jeg min egen bønn, som jeg har laget selv og som jeg ber hver eneste kveld, men det hjelper ikke alltid: Kjære Gud: Let mæ sova godt i natt og ikkje vakn' midt på natten. Let mæ drøm en god drøm og ikkje en vond en. Amen."

Anne Karin ( det må være på fornavn nå som jeg har blitt så godt kjent med henne!) skriver at de var en familie som var opptatt av litteratur. Hun fikk tidlig bli kjent med bokstavene og bøkenes verden. De hadde bøker av alle de store norske forfatterne i hyllene. Bestefaren var stortingsmann og "tok hjem" en del kjente personligheter, også forfattere. Det var et aktivt kulturliv i bygda, og Riksteateret besøkte bygda hvert år. Gjennom dette fikk også Anne Karin et godt og nært forhold til norsk litteratur og dramatikk.

"Nå nei, du Nils, her i garda brenn vi ikkje høgverdig litteratur. At'n Hamsun svikta, e ei sorg for oss all i hop, men det han har gjort e ei sak, diktinga hans e nå anna og den forsvinn ikkje, sommå kor mang bokbål folk fyre opp no. Gi mæ bøkern."

Jeg lider av en litt lei skrivesperre for tiden, så denne omtalen blir langt fra så god som den burde blitt. Boka om Anne Karin Elstad berørte meg så sterkt, og jeg hadde så lyst til å skrive et sterk og følelsesladet innlegg. Både fordi det hadde vært godt for meg, men det hadde også vært en så fin måte å hedre minnet om Anne Karin. Anne Karin, som kanskje er den forfatteren som har berørt meg sterkest (sammen med Khaled Hosseini i Drageløperen.) Bøkene om Julie er det mange år siden jeg leste, men ennå kjenner jeg følelsen jeg  hadde da jeg leste bøkene. Det var ikke bare det at jeg ble glad i Julie. Jeg var Julie. Eller rettere sagt: Jeg satt med en følelse av sorg over at jeg ikke var Julie. Ikke fordi Julie hadde et glansliv. Men fordi hun var så ekte. Anne Karin skildret et ekte og hjertevarmt liv i bøkene om Julie. Og etter å ha lest Hjem, sitter jeg med en følelse av at Anne Karin har brukt mye av sitt eget liv i disse bøkene også. Som om det jeg har lest i Hjem har jeg lest før. I bøkene om Julie.

Det jeg egentlig vil si med denne "kvakksalver"omtalen:
Hjem er en vakker bok. Hjerteskjærende vond. Kjære vene, jeg har grått så det har gjort vondt! Jeg har lengtet etter å være nær i mange gode og hjertevarme hendelser. Jeg har lengtet etter å sette meg ned og holde rundt ei lita og redd jente. Jeg har hatt lyst til å riste en til tider slem storebror. Å si noen alvordsord til foreldre og besteforeldre som setter veldig høye krav til et lite barn. Mon om ikke barnevernet hadde kommet inn i bildet om ei 14 år gammel jente ble tatt ut av skolen for å være husmor med ansvar for en hel gård og deres arbeidsfolk.

Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død  jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!

HJEM! En biografi jeg skulle ha lest for lenge siden, men som jeg er glad jeg har lest nå!

En smakebit på søndag: Hjem

Det er søndag, regn og barna bygger duplo og lego. Mannen har gått på fotballkamp i regnet. Da ser mor sitt snitt til å skrive ned en aldri så liten smakebit fra boka som ble på begynt (såvidt!) i går. Vil du lese andre smakebiter? Besøk Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten!

En forfatter jeg har vært veldig glad i er Anne Karin Elstad. Både bøkene om Folket på Innhaug og ikke minst bøkene om Julie har grepet meg. Det er mange år siden jeg kjøpte Hjem, som er hennes selvbiografi, og endelig har jeg tørket støv av den. Boka skal jeg bruke som mitt bidrag til Biografisirkelen i august. Det er Moshonista som denne gangen utfordrer oss til å lese en forfatterbiografi.

Dagens smakebit er ganske morsom:

Hvilken bok leser du?

Bokomtale: Huset ved moskeen

Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det! 

Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen  regnes som hans hovedverk.

Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:

I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.

Videre skriver Tanum:

Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter. 

Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene. 

Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer. 

Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen  er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?

Anyways: 

Veldig god bok, som anbefales på det varmeste!

Boken på vent: Drep ikke en sangfugl

Det er tirsdag, og heldigvis har ikke Beathe tatt sommerferie fra Boken på vent - besøk Beathes bokhylle og se hva bokbloggere landet rundt gleder seg til å lese! Og hvem vet, kanskje du får både ett, to eller enda flere gode boktips? Jeg kan garantere at der vil du finne bøker for enhver smak!

Mens middagen lager seg selv, sniker jeg meg inn her for å fortelle om en bok jeg har gledet meg i flere år til å lese. Som vanlig har jeg ingen gode grunner for at boka har blitt utsatt, annet enn at det fins jo så mange gode bøker å lese ... Så takk til Lines lesesirkel som har satt boka opp som felles leseprosjekt i august. Boka ligger klar og venter, først skal jeg bare lese ferdig Huset ved moskeen, mitt iranske bidrag i min litterære verdensomseiling.

DREP IKKE EN SANGFUGL av Harper Lee

Dette skriver Aschehoug om boka:

"Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl."

Dette er rådet advokaten Atticus Finch gir sine to barn Scout og Jem mens han selv forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne.

Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene, og voldsomme hendelser slår brutalt inn i de to barnas trygge liv - hendelser som gir dem et brått innblikk i de voksnes merkelige og fremmede verden. Gjennom barnas blikk skildrer forfatteren menneskers irrasjonelle holdninger til raser og klasseskiller med varme og nådeløs ærlighet.

Dette er tematikk som engasjerer meg, selv om jeg nok tror det kan bli vond lesning til tider. Jeg har også nettopp lest Barnepiken av Kathryn Stockett tar opp noe av den samme problematikken, dog med et annet utgangspunkt og perspektiv.

Hvilken bok gleder du deg til å lese?

Bokomtale: Menneskets natur

Foto: Gyldendal forlag

Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.

HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE? 

Hva vet vi om oss selv? 

Hvor mye er det mulig å vite om en person? 

Og hvor mye vil vi egentlig vite?

Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.

"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."

Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene hadde Odd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i  Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.

Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!)  Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!

Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!

Bokomtale: Barnepiken

Kjære vene! Jeg har lest bok. Jeg har sett film. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har vært sint. Lei meg. Opprørt. Redd. Forventningsfull. Glad! Jeg har kost meg glugg i hjel! Det er bare én ting jeg angrer på: At både bok og film har ligget og samlet støv i flere måneder. 

Jeg har altså lest Barnepiken av Kathryn Stockett. Boka er mitt ellevte og amerikanske bidrag i min litterære verdensomseiling. Filmen så jeg like etter jeg leste boka, og det er jeg glad for. Dobbel espresso. Can't have too much of what's good! Filmen yter boka rettferdighet, selv om de har noen vesentlige "annerledesheter".

I Barnepiken møter vi Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Gjennom disse tre stemmene får vi høre historier fra Jackson, Mississippi. Historier om de svarte hushjelpene og deres hvite husfruer. Om deres avhengighetsforhold i et sterkt segregert samfunn. Om gjensidig kjærlighet. Om gjensidig hat. 

Howell Raine skriver i sin pulitzerprisvinnende artikkel "Grady's gift":

Det finnes ikke noe mer komplisert tema for en sørstatsforfatter enn det om hengivenheten mellom en svart og hvit person i segregeringens skjeve verden. For uærligheten et samfunn er basert på, gjør enhver følelse suspekt, gjør det umulig å vite hvorvidt det som strømmet mellom to mennesker, var oppriktige følelser, medlidenhet eller pragmatisme.

Det er dette Kathryn Stockett klarer å gjøre på en utmerket måte i Barnepiken. Nå er jo dette fiksjon. Det er en hvit sørstatsforfatter som gir stemme til de svarte hushjelpene. Men likevel vil jeg påstå at stemmene er realistiske og ekte. Personene i boka er oppdiktede. Likevel sitter jeg her og skulle ønske at hver og en av dem fantes. Guri land så glad  jeg ble i både Aibileen, Minny og Miss Skeeter. Som jeg ser opp til de. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av motet deres. Som jeg skulle ønske at jeg kunne takke hver og en av dem for historiene deres! (Og som jeg skulle ønske at det var jeg som var Miss Skeeter!)

Aibileen og Minny er hushjelper hos Miss Skeeters venninner. Miss Skeeter er nettopp ferdig på college, og er ugift, til sin mors store fortvilelse. Hun har en drøm om å bli journalist eller forfatter. Eller aller helst begge deler. Miss Stein, redaktør i Harper & Row i New York, oppfordrer henne til å skrive om noe som opprører henne. Noe som skiller seg ut. 

Minnys husfrue, Miss Hilly, har skrevet et sanitærprosjekt, som går ut på at hvite og svarte ikke kan bruke samme toalett, da de svarte er bærere av andre sykdommer enn de hvite. Miss Hilly ønsker at Miss Skeeter skal trykke dette i kvinneforeningens nyhetsbrev. Noe hun til stadighet utsetter.

Da Miss Skeeter får jobb i Jackson Journal, der hun skal skrive en husstellspalte, må hun gå til Aibileen for hjelp. Det er da hun får ideen om å skrive en bok der hun intervjuer hushjelpene, lar de med egne ord fortelle hvordan de har det. Dette er et risikoprosjekt, det er ulovlig og ikke minst livsfarlig. Men det er mange viktige stemmer i kampen for rettferdighet. 

Selv om Barnepiken er fiksjon, så er det likevel et lite dykk i en trist periode i historien. Vi får et sterk og tanekvekkende innblikk i et sterkt segregert samfunn i Sørstatene i første havldel av 60-tallet. Vi får høre om Martin Luther King, Rosa Parks, forakt for yankeer. Om klasseskiller, hykleri, frykt og voldshandlinger.

Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold. Det er så ekte og virkelighetsnært. Og vi kjenner så godt til denne delen av den amerikanske historien. Og nå sitter jeg her med en følelese av å ha blitt et bedre menneske. Jeg vil ut og gjøre en forskjell i det samfunnet vi lever i her. For om vi har kommet en lang vei fra segresjonens tidsalder, så har vi fremdeles et stykke å gå. Kathryn Stockett skriver i etterordet sitt:

Var ikke det hele poenget med boken? Å Få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker.  Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.

Har du ikke lest boka enda? Jeg har bare en ting å si: LES DEN!

Se filmens trailer her:

The living proof med Mary J Blige