Bokomtale: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Hvordan kan en stekt gris være med å hjelpe en gruppe mennesker gjennom fem isolerte år under tysk okkupasjon? Hvorfor er det så viktig å holde denne svinemiddagen hemmelig? Med dette som utgangspunkt, ble Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai dannet under andre verdenskrig. 

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er skrevet av Mary Ann Schaffer, og boka ble kåret til årets pocketbok i Storbritannia i 2009. Det er liten og koselig bok, skrevet i brevform, og som har et snev av å ligne på en historisk roman.

Dawsey Adams, en svinebonde fra Guernsey sender brev til Juliet Ashton i London for å be om hjelp til å finne en bok han ønsker å lese. De kjenner ikke hverandre, men Dawsey eier en bok som Juliet har eid tidligere. De begynner å brevveksle, og på denne måten blir Juliet kjent med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. 

Juliet, som skal skrive en spalte i avisen Sunday Magazine om de filosofiske verdier ved å lese er villrådig. Det eneste hun kan tenke seg frem til, er at lesing hindrer deg i å bli gal (må si meg enig med Juliet der!) Det er da hun får ideen om å skrive om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Hun mottar brev fra alle medlemmene i foreningen der de alle har viktige historier å fortelle. Selvfølgelig om foreningen, men også om livet på Guernsey under den fem år lange tyske okkupasjonen. 

Isola skriver:

Amelia fortalte at De gjerne vil vite mer om bokforeningen vår, og om møtene våre. Selv snakket jeg om Brontë-jentene da det var min tur. Jeg er lei for at jeg ikke kan sende Dem notatene mine om Charlotte og Emily - jeg brukte dem til å fyre opp i stekeovnen, for det fantes ikke annet papir i huset. Jeg hadde allerede brent opp tidevanstabellene mine, Åpenbaringene og Jobs bok.

Du vil sikkert vite hvorfor jeg beundrer nettopp disse jentene. Jeg liker historier om lidenskapelige møter. Jeg har selv aldri opplevd noe slikt, men nå kan jeg forestille meg det.

Jeg kan skrive til deg igjen, hvis De vil. Jeg kan fortelle deg mer om lesing, og om  hvordan det gav oss livsgnisten tilbake da tyskerne var her.

I Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai  blir vi kjent med mange herlige personligheter, en lite kjent epoke i okkupasjonshistorien og ikke minst så gir boka små glimt inn i litteraturhistorien. Det var absolutt en veldig koselig bok, skjønt jeg må medgi at jeg synes den tapte seg mot slutten. I begynnelsen fungerte brevvekslingen helt greit, men jeg synes ikke Mary Ann Schaffer klarte å samle trådene å en god måte i slutten av boka. Og skal jeg være helt ærlig, skulle jeg ønske boka var skrevet i en mer tradisjonell romanform. Likefullt ble jeg veldig glad i karakterene - så mange herlige personligheter! Schaffer har klart å skape mange humørfylte, triste og hjertevarme historier rundt et mørkt kapittel i historien. Og så vidunderlig godt det var å lese at det er flere enn jeg som leser for å bevare forstanden! ikke minst har jeg faktisk fått noen gode boktips - det må en jo like!

Ja, jeg anbefaler Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai!