Biografisirkelen: Hjem av Anne Karin Elstad

Jeg har i grunnen alltid likt å lese biografier, men av en eller annen grunn har det blitt lite av det de siste 20 årene ... Nå som Moshonista har startet en biografisirkel, så gir det meg et spark i baken til å børste støvet (ja, vi har mye støv hjemme!) av alle biografiene vi har liggende i bokhylla. For ikke å snakke om alle de spennende biografiene som venter i butikken!

Denne runden i biografisirkelen er det skribenter som står på agendaen. Om du besøker Moshonistas blogg, så kan du lese om Henrik Ibsen, Cora Sandel, Astrid Lindgren, Odd Børretsen, Sigrid Undset, Paolo Coelho, William Shakespeare og Hulda Garborg.

Mitt bidrag i denne runden er Anne Karin Elstads selvbiografi Hjem. Anne Karin Elstad er en forfatter som virkelig har berørt hjertet mitt gjennom bøkene sine. Historiene hennes er så ekte og virkelighetsnære. Spesielt bøkene om Julie har berørt meg. Bøkene har fått meg til å gråte og le. Det meste jeg har å utsette på bøkene til Elstad, er at de tar slutt. Jeg vet at innlevelsesevnen min til tider kan være (vel) stor, men det er så godt med de bøkene der jeg virkelig føler jeg er en del av historien. 

I biografien til Elstad, får vi et nært innblikk i hennes barndom og oppvekst i ei lita bygd på Nordmøre. Vi møter ei lita Anne Karin på fire og et halvt år som akkurat har blitt storesøster. Det er krig, og de lever et hardt liv på gård. Anne Karin lærer tidlig hva ansvar er, og både hjertevarmt og veldig hjerteskjærende å lese om barndommen hennes. Hun har vokst opp i en god familie, med både foreldre og besteforeldre som støtter og elsker henne. Samtidig leser jeg om en veldig redd og usikker liten jente.

" Jeg ber kveldsbønnen min som jeg har lært av bestemor: Nå lukker seg mitt øye, Gud fader i det høye i varetekt meg tag. Fra synd fra sorg, fra fare, din engel meg bevare som ledet har mig for i dag. Amen. Etterpå ber jeg min egen bønn, som jeg har laget selv og som jeg ber hver eneste kveld, men det hjelper ikke alltid: Kjære Gud: Let mæ sova godt i natt og ikkje vakn' midt på natten. Let mæ drøm en god drøm og ikkje en vond en. Amen."

Anne Karin ( det må være på fornavn nå som jeg har blitt så godt kjent med henne!) skriver at de var en familie som var opptatt av litteratur. Hun fikk tidlig bli kjent med bokstavene og bøkenes verden. De hadde bøker av alle de store norske forfatterne i hyllene. Bestefaren var stortingsmann og "tok hjem" en del kjente personligheter, også forfattere. Det var et aktivt kulturliv i bygda, og Riksteateret besøkte bygda hvert år. Gjennom dette fikk også Anne Karin et godt og nært forhold til norsk litteratur og dramatikk.

"Nå nei, du Nils, her i garda brenn vi ikkje høgverdig litteratur. At'n Hamsun svikta, e ei sorg for oss all i hop, men det han har gjort e ei sak, diktinga hans e nå anna og den forsvinn ikkje, sommå kor mang bokbål folk fyre opp no. Gi mæ bøkern."

Jeg lider av en litt lei skrivesperre for tiden, så denne omtalen blir langt fra så god som den burde blitt. Boka om Anne Karin Elstad berørte meg så sterkt, og jeg hadde så lyst til å skrive et sterk og følelsesladet innlegg. Både fordi det hadde vært godt for meg, men det hadde også vært en så fin måte å hedre minnet om Anne Karin. Anne Karin, som kanskje er den forfatteren som har berørt meg sterkest (sammen med Khaled Hosseini i Drageløperen.) Bøkene om Julie er det mange år siden jeg leste, men ennå kjenner jeg følelsen jeg  hadde da jeg leste bøkene. Det var ikke bare det at jeg ble glad i Julie. Jeg var Julie. Eller rettere sagt: Jeg satt med en følelse av sorg over at jeg ikke var Julie. Ikke fordi Julie hadde et glansliv. Men fordi hun var så ekte. Anne Karin skildret et ekte og hjertevarmt liv i bøkene om Julie. Og etter å ha lest Hjem, sitter jeg med en følelse av at Anne Karin har brukt mye av sitt eget liv i disse bøkene også. Som om det jeg har lest i Hjem har jeg lest før. I bøkene om Julie.

Det jeg egentlig vil si med denne "kvakksalver"omtalen:
Hjem er en vakker bok. Hjerteskjærende vond. Kjære vene, jeg har grått så det har gjort vondt! Jeg har lengtet etter å være nær i mange gode og hjertevarme hendelser. Jeg har lengtet etter å sette meg ned og holde rundt ei lita og redd jente. Jeg har hatt lyst til å riste en til tider slem storebror. Å si noen alvordsord til foreldre og besteforeldre som setter veldig høye krav til et lite barn. Mon om ikke barnevernet hadde kommet inn i bildet om ei 14 år gammel jente ble tatt ut av skolen for å være husmor med ansvar for en hel gård og deres arbeidsfolk.

Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død  jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!

HJEM! En biografi jeg skulle ha lest for lenge siden, men som jeg er glad jeg har lest nå!