Jeg flytter!

Min nye adresse er 

piaskulturkrok.com!

Hjertelig velkommen med meg dit! 

- håper å se deg like ofte som før :)

Bokomtale: Veke 53

Eg las nettopp Fugletribunalet av Agnes Ravatn, og fekk meg ein ny forfattar på favorittlista mi. Då var det enkelt å plukka med seg debutromanen hennar, Veke 53, frå biblioteket. 

Er det mogleg med ein ny start? Det er det Veke 53 handlar om. Georg Ulveset er ein middeladrande, fråskild lektor. Han har teke mange meir eller mindre gjennomtenkte val gjennom livet, og dei fleste angrar han på. 

Ottar, Georgs beste kamerat, seier at det handlar ikkje om å leva lenge, men om å leva nok. Veke 53 gjer mange krumspring, både tragiske og humoristiske, rundt denne utsegnen. For det går nemleg ikkje så bra med Georg, og i denne jula i boka, skjer det fleire endringar i livet hans. Han blir nøydd å stoppa opp og tenka på vegen vidare: Kan han fortsetja som lærar? Kan han starta ein pub i  nabobygda? Og kjærleiken, finst den? Den ekte, altså ... For Georg har insett at det er ei forbanna einsemd både å vera ein og å vera to. Kva skjer når Marlene dukkar opp?

Veke 53 er ein roman om å våga og gje slepp på det gamle. Om å våga og starta på nytt. Ikkje minst om at ein ny start ikkje viskar ut det som var.

Eg likte Veke 53 veldig godt. Det er ein velskriven og humoristisk roman med djupe undertonar.

Bokomtale: Fuck off I love you

Fyrst av alt må eg seie at tittelen på denne boka ligg langt utanfor den språklege komfortsona mi.

Men eg hadde høyrt mykje bra om boka, så eg hadde lyst til å lese ho. Boka er og nominert til Uprisen 2013.

Fuck off I love you er ein ungdomsroman og rasisme, val og konsekvensar av Lærs Mæhle. 

Dette står bak på boka:

Vemund er ein tilsynelatande vanleg 16-åring. Likevel viklar han seg inn i eit usunt miljø rundt eit treningssenter. Kvifor?

Leiaren i gruppa, Jokeren, er ein fascinerande, men skremmande skikkelse. Han avgjer alle vesentlege veival med myntkast: På den eine sida av mynten står det «I Love You». Da blir valet godt. På den andre sida står det «Fuck Off». Da blir handlinga vond …

Fuck Off I Love You er ei sterk og spennande forteljing som tar opp viktige spørsmål: Kor mykje kan vi styre liva våre? Kva gjer vi ut frå fri vilje? Og kva blir bestemt ut frå faktorar vi ikkje kan rå over?

Men boka er også ei forteljing om kjærleik, om familie og vener – og om å prøve å finne fast grunn under føtene.

Fuck off I love you byrjar med slutten, og det er ein enormt god effekt, for gjennom heile boka sat eg og sa "nei, Vemund". Det knytte seg i magen for kvart dårleg val han tok. Eg visste frå fyrste setning eg las at det ikkje kom til å gå bra.

Eg meinar at dette er ei viktig bok for ungdom å lese. Sjølv om dei aller fleste ikkje vil havne i ein så alvorleg situasjon som Vemund, så viser boka på ein utmerkt måte at vala vi tar - valfridomen vår - kan få enormt store konsekvensar, og at rekkevidda av desse konsekvensane kan vere uante. Eg trur og at romanen treff ungdommar godt, både i tematikk, språk (då tenkar eg på ungdomsspråk, og ikkje nynorsk!) Boka er og lettlest - må vere ei gåve til lærarar: Fuck off I love you er fullspekka med skulerelevant stoff: Nynorsk, moral og etikk, rasisme, val, venskap, familie og truskap, både til seg sjølv og andre. Å vere ungdom er ingen leik, det er det ingen tvil om. Vil du ha hjelp til å bli bevisst deg sjølv? Les Fuck off I love you! Anbefalst, off course!

P.s. Til de som framleis let dykk skremma av språkbruken i tittelen: Det er knapt eit einaste bannord i boka!)

Bokomtale: Fugletribunalet

I år skal for fyrste gong Bokbloggerprisen delast ut. Då eg høyrde om prisen fyrste gong, tenkte eg at det var ein fin ting. Og at det var fint at eg ikkje trong å delta. Og det tenkte eg lenge. Då kortlista kom, og alle bokbloggarane begynte å snakka om samlesing, så tenkte eg: Så fint for dei! For endå var det ikkje noko for meg. Det var berre ei av bøkene på lista eg hadde lyst til å lese, og Fugletribunalet av Agnes Ravatn var ikkje blant dei. Eg veit ikkje korfor eg enda med å låne både Fugl og Fugletribunalet på biblioteket. Kanskje fordi ho berre låg der? No har eg lese begge, og er veldig, veldig glad for det!

Fugletribunalet er Agnes Ravatn si andre bok. Hennar fyrste bok, Veke 53, blei gitt ut i 2007. Denne boka fekk ho Natt & Dags Bergenspris for. Fugletribunalet fekk ho P2-lyttaranes romanpris for, og romanen er no og nominert til Bokbloggerprisen 2013.

"Eg drog pusten. Eit ansikt og ein kropp i føriåra ein stad, han såg ikkje ut til å vere det minste pleietrengande. Eg maskerte overraskinga med eit smil og tok nokre steg imot han. Han var grovbygd og mørk. Såg meg ikkje rett inn i augo, men forbi då han strekte ut neven."

Kva gjer ein når sorg, skyld og skam rammar? Me har vel kanskje alle forskjellige svar på det, men både Allis og Sigurd vel einsemda. Kan hende tilfeldig, kan hende ikkje - likefullt så endar Allis og Sigurd opp med å bu i same hus, tilbaketrekt frå omverda. Dei har av heilt forskjellige årsakar trekt seg tilbake frå samfunnet.

Då Allis flytta inn hos Sigurd, som gartnar og hushjelp, kjentes det som ho ikkje hadde anna val. Som om ho fortente å bu i lag med Sigurd. For sjølv om dei budde i same hus, hadde dei ingenting med kvarandre å gjera. Allis laga mat til Sigurd, og ho stod med kjøken benken medan han åt. Så åt ho etterpå. Ingen ord vart utveksla. Det er tydeleg at Allis var redd. Kven var denne mannen som sat heile dagen på arbeidsværelset sitt? Og kva gjorde han der?

"Normalt hadde eg ingenting imot stillheit, men no kjende eg meg nesten desperat. I hovudet mitt gjekk det ei ras av setningar eg hadde lyst til å seie til han, men ingen av dei var mulege. Eg hadde så lyst til at han skulle vere interessert i meg, at han ville vite meir om meg, han visste nesten ingenting om kven eg var. Det var blitt mørkt ute, men det regna ikkje lenger."

Langsamt ser me konturane av tragedie opne seg. Agnes Ravatn gjer eit vakkert og sårt bilde av to menneske som ber på skyld og skam. Dei har begge vald einsemda, for å gjera bot. Medan dei balanserar på lina mellom at dei treng kvarandre, og at dei fryktar kvarandre, malar Ravatn eit bilete av det vidunderelege som kan skje når to personar vågar å opne seg for kvarandre. Forsoning, er det mogleg?

Steinar Sivertsen skriv i Stavanger Aftenblad:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Agnes Ravatn har skrive ein utruleg nær og intens roman. Forfattaren bruker eit "nakent" og enkelt språk. Setningane er korte. Ravatn seier ikkje meir enn ho må. Resten må me lesarar lesa mellom linene. For om språket er minimalistisk, så gjer det stort rom for ettertanke.  Her er inga ord overlatt til tilfeldigheitene. 

Historia blir og knytt opp mot norrøne myter. Dei dramatiske forteljingane gjer illevarslande teikn om at noko dramatisk er i emminga. Fugl kan og vere illevarslande teikn, og dei går, om enn stilltiande, gjennom boka som ein tynn, raud tråd. Fugletribunalet har sjølvsagt ein svært sentral plass, men det kan eg ikkje seie så meir om, utan å røpa for mykje

Gjennom heile romanen, kjente eg at det knytte seg i magen. Me fekk vita lite om Allis og Sigurd sine forhistorier, men det me fekk vita, ga stor gjenklang. Frå starten av boka låg det ei kjensle av noko dystert. Sjølv om Allis og Sigurd fekk eit stadig nærare forhold. Sjølv om håpet blei sterkare. Forsoninga klarare. Oppreisinga sterkare. Likefullt, så var det eit dystert bakteppe som fekk det til å knyta seg i magen hjå meg. Eg klarte ikkje å sleppa det. Boka greip meg!

Kasiopeiia skriver veldig fint om Fugletribunalet!

Bokomtale: Giftstrøm

Geriljavirksomhet, torpedovirksomhet og spesialstyrker ...

 Korrupsjon, skatteunndragelser og oljeutvinning ...

Leiesoldater, barnesoldater og Guds soldater ...

Kidnappinger, lemlestinger og grufulle drap ...

Egoisme, dekkoperasjoner og dobbelvirksomhet ...

Høres dette dystert ut? Det skal jeg love deg at det er! Her er det så mye smerte, frykt og sorg at det ikke kan kalles annet enn en giftstrøm.

WOW! Det jeg savnet av driv i Eystein Hanssens første roman De ingen savner, tar han igjen, så til de grader i sin andre bok om politietterforskeren Elisabeth Sunee Rathke. I Giftstrøm mangler det ikke på spenning. Med anspente skuldermuskler puster jeg  lettet ut nå som saken - sakene! - er løst.

Som jeg har nevnt tidligere, synes jeg det er vanskelig å skrive omtaler om krimbøker, så jeg skal bare skrive kjapt om handlingen i Eystein Hanssens bok Giftstrøm:

Norsk-kyprioten Otto Kamperud blir kidnappet i Uganda av geriljalederen Disciple. Kamperud jobber i organisajonen Human light, og han har i to år forhandlet med Disciple gjennom Norad og UD. Når norsk politi får nyss om kidnappingen, litt tilfeldig gjennom en narkotikasak, vet de ikke hvordan de skal gå videre med den. Både fordi de ikke har mottatt noe krav fra kidnapperne, men også fordi Kamperud er kypriotisk statsborger. Ikke Norges ansvar altså. Men når kidnapperen begynner å sende en avkappet finger hver femte dag, øker alvoret, og Elli drar til Uganda for å prøve og forhandle med kidnapperne. I Uganda jobber hun sammen med Rutherford, og som innledningen min lovet, så er denne jakten intens og dyster. Elli, som definerer seg selv som en sekulær bekvemmelighetsbuddhist (som vi nordmenn har det med statskirken) opplever mye som skraper borti karmaen hennes, mer enn hun egentlig er klar for. Men når livet står på spill, er man villig til å ofre mye, selv om det betyr at man i sitt neste liv ender opp som en flue.

"Når man makter å sette problemer under debatt, samtidig som man forteller en ramsalt, spenningsmettet historie, kan man som krimleser ikke ønske mer." (Ola A. Hegdal i Dagens næringsliv)

Giftstrøm er en dyster bok, og den tar opp dystre tema. Det er ingen tvil om at Eystein Hanssen har satt seg godt inn i det han skriver om. Heldigvis er det fiksjon. Dessverre tar det tar ikke bort troverdigheten i fortellingen: Det er altfor mye vondt og urettferdighet i den verden vi lever i.

Sa jeg at boka er dyster? Den er det! Virkelig! Og det er her forfatteren har gjort noen geniale grep. For Eystein Hanssen har nemlig humor. Og uten disse herlige skråblikkene på nordmenn (og briter) og vår eiegode natur, hadde nok denne boka blitt en smule for dyster for meg. Bare se:

Bokomtale: Fugl

Jeg leser mange barnebøker, men det er ikke ofte jeg blogger om dem. I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, er det nå i februar samlesing på barneboken  Fugl av Lisa Aisato.

Lisa Aisato  er illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har gitt ut flere barnebøker. Jeg kjenner henne best fra bøkene om trollet Tambar sammen med Tor Åge Bringsværd. I 2013 gav hun ut den aldeles nydelige boken Fugl.

Fugl er en rikt og vakkert illustrert bok med mange bilder og lite tekst. Selv om det er få ord, rommer boka mange tanker. De utrolig vakre bildene sier mer enn tusen ord.

Se på de nydelige detaljene og intesiteten i samtalen:

Fugl er en både vakker og sår historie. Den handler om ei jente som vil fly:

Og boka utfordrer deg: Har du noen gang hatt lyst til å fly? Det har jeg hatt lyst til. Og det tror jeg mange har. Om ikke akkurat bokstavlig, så billedlig. Mange av bildene traff meg. Både fordi jeg kjente meg igjen. Men også fordi bildene talte sterkt om vanskelige emner som ensomhet, annerledeshet og behovet for aksept, forandring og frihet. Bildene tror jeg er så åpne og inkluderende at den treffer alle, og kanskje på helt ulike områder.

Jeg leste også boka sammen med 6-åringen min. Han har en ganske snever litterær interesse, for tiden er det helst Donald. Ellers bør bøkene inneholde tog, tall eller konkrete fakta. Men han er svært glad i fugler. så jeg håpte han ville like boka. Det gjorde han. Han likte godt å studere bildene, historien var det så som så med: "Men mennesker kan jo ikkje fly. Då må de jo fly med Norwegian. Eg vil fly med SAS til Bodø."

Jeg har lånt boka på biblioteket. Men Fugl er så nydelig, at den skal kjøpes inn. Det er en MÅ-ha-bok! 

Til glede for store og små! 

Et mesterverk!

Jeg leser om andre

Moshonista, eller Inga Lill, er autoritær inspirator for biografisirkelen. Dette er en utfordring hvor vi leser biografier innen ulike kategorier. Les mer om lesesirkelen her.

Mine bidrag i 2014:

 



Mine bidrag i 2013:

Smakebit på søndag: Fugletribunalet

Det har vore ein nydeleg sundag; regnfull og forblåsen - men når dagen inneheld god gudsteneste, latterfull leik og god bok, ja då blir det ikkje anna enn nydeleg! Biskop Erling Pettersen snakka i dag om kordan Kristi nærvær kan forvandle både liv og død, om me let han. Boka eg les no, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, har på sett og vis den same bodskapen: Om me vågar å vere nær kvarandre, om me vågar å slippe frykten, først då kan forandring skje.

"Eg hadde alltid tenkt om meg sjølv at dersom eg nokon gong blei galen, ville eg likevel ikkje bli ein slik person som gjekk rundt i gatene og snakka høgt til meg sjølv, for eg ville ikkje hatt noko å seie. Men her, i denne stillheita, med hendene i den kalde, fuktige jorda eller trillande på daude greiner, bobla eg over av indre snikksnakk, endelause samtalar med meg sjølv, andre gonger innbilte dialogar mellom meg og andre, eg diskuterte og argumenterte i timevis om gongen. Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meiningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg."

Det er ei sår og vakker bok. Og det er så riktig at ho er skriven på nynorsk!

Eg er snart ferdig å lese Fugletribunalet, men omtalen kjem ikkje før i mars, då det er samlesing i forbinding med Bokbloggerprisen, som boka er nominert til.

Besøk Mari for fleire smakebitar! God sundag!

Bokomtale: De ingen savner

I mange år leste jeg (så godt som) bare krimbøker. Etter at jeg begynte å blogge, har jeg utvidet perspektivet. Ikke bare leser jeg andre typer bøker, som chic lit, drama, biografier, dokumentarromaner, men jeg leser også bøker fra andre deler av verden. For å si det som det er: Det finnes jo en hel verden av bøker der ute! Det er utrolig gøy, og ikke minst så er det god terapi i en travel hverdag.

Men nå var det utrolig godt å lese krim igjen! (For i mitt lille hode, har jeg ikke lest krim på år og dag! At 11 av 30 leste bøker i fjor var krim kan ikke være viktig i den sammenheng ...)

Jeg kan i alle fall skryte av at det er årets førte krim, og at det er en helt ny forfatter for meg! Mange før meg har lest Eysteins Hanssens bøker, men da jeg så at han søkte etter karakterer til sin nye bok, meldte jeg interessen. Som jeg har sagt til ham, så byr jeg på alle mine gode og dårlige sider, og jeg er ikke verre fant enn at jeg har et par jeg kunne tenkt meg og knertet (siden jeg ikke kan gjøre det sånn på ordentlig, hadde det vært fint og gjort det i ei bok!)

Nå har jeg altså lest min første bok av Eystein Hanssen. Og flere skal jeg lese! Jepp. 

Ofte synes jeg det er vanskelig å skrive om krimbøker. Det er så mye som ikke kan skrives om. Før en vet ordet av det, så har en skrevet for mye. Spoilere er det verste jeg vet, og med god fartstid i krimmens verden, er jeg blitt drivende dyktig til å avsløre morderen. Både i bok og på film. Derfor har jeg også en tendens til å skumme omtaler av krimbøker. Og siden det det bare er svært intelligente, oppegående mennesker som leser bokblogger, vet jeg at jeg fort røper mer enn bokelskere setter pris på.

Likevel - litt kort om handlingen:

Ellie er halvt norsk og halvt thai. En dag får hun melding om en ung jente som ligger død på en gravlund i Oslo, og det kan se ut som et overdosedødsfall. Sammen med makkeren Bent, viser det seg snart at det er et drap. Og ikke bare ett drap, men flere. Hvordan kan det ha seg at tre unge jenter blir funnet drept, og at det ikke er noen som savner de? Med ny makker (som rimelig kjapt blir godkjent), ser Ellie og Nereng at trådene peker i retning prostitusjon og trafficing. Etterhvert som de løse trådene nøstes opp, fanges Ellie inn i et nettverk der det virker som om morderen(e) stadig ligger et skritt foran etterforskningen.

Jeg likte denne boka godt: Spennende plot, og stort sett godt driv i boka. Noe av det jeg likte aller best, var det nøkterne rundt etterforskningen. Helt normale etterforskere, ingen drankere, ingen overmennesker, ingen James Bond-fakter. Ellie, sunn, norsk politi, med alle sine sterke og svake sider. Jeg likte sammensetningen i etterforskningsgruppa, dynamisk og målrettet. Selvfølgelig finnes underyteren (de finnes overalt!) (Ja, ikke på min jobb, da!) Ellie kan nok godt karakteriseres som überachieveren, men det må vel til for å bli hovedpersonen i en bok!

Det som trekker ned, en smulebittelillegrann, er at enkelte deler av boka blir platt. Stort sett skriver Hanssen med et godt driv, og både handlinger og skildringer driver meg videre i boka. Men ikke hele tiden, og det håper jeg at jeg kan skylde på at det er en debutbok. Mot slutten synes jeg også at noen av løsningene blir lettvinte. Morderen(e) røpte jeg selvsagt halvveis i boka, men det skyldes klart min kløktighet, så det legger jeg ikke på forfatteren :-) Fremdeles var det spennende å se om jeg hadde rett i mine antagelser, og så lenge det er slik, betyr det at det er ei spennende bok og historie.

Det var unektelig et spennende tema i boka. For ikke å røpe for mye, så sier jeg ikke mer enn at det også var et vondt tema. Et tema som kryoer deg oppover ryggen. Eystein Hanssen gir et godt bilde av en virkelighet som dessverre er mer enn fiksjon.

Krim er gøy, og det er også De ingen savner! Gooood bok!

Bokomtale: Sølvmasken

Foto: Ad Libris

I årets første biografisirkel, er det kongelige biografier som er tema. Selv om jeg er royalist, var det fryktelig lite som fristet. Med et begredelig utvalg hjemme og et begredelig utvalg på biblioteket, var jeg først inne på å skulke biografisirkelen denne gangen. Men siden denne lesesirkelen er den eneste jeg har hatt som mål å være med på hver gang, var det litt dumt å feile allerede i årets første runde ... Valget falt på biografien om dronning Kristina av Sverige, død og begravet i 335 år, men likevel så levende dame at jeg nesten følte henne tilstede i rommet da jeg leste om henne.

Hun var født i, for og til makten. "Et barn som fødes til tronen, tilhører staten, som landets ære og alles private lykke avhenger av." (Kristinas egne ord)

 

Sølvmasken av Peter Englund er en velskrevet (og en smule dårlig oversatt) biografi. Selv om jeg bare så vidt kan erindre å ha hørt om dronning Kristina før, så er dette en dame som jeg tror må ha satt sterke spor i historien. Det er en fryd å lese de fyndige undertonene til Englund, som beskriver en dame full av kontraster. Fargerik, viljesterk, pågangsmot, selvstendig, mektig, intelligent, kreativ og sterk rettferdighetssans. Nå høres hun ut som en flott dronning med mange positive kvaliteter. Det er for så vidt helt sant, men sannheten er også at alle disse beskrivelsene kan ha et negativt fortegn. Dronning Kristina var en dame med to poler. Så enkelt lar jeg dette stå for nå. Jeg likte også godt at boka ga et så godt bilde av barokkens Europa på vei inn mot opplysningstiden. 

 

Kristinas far, kong Gustav Adolf, døde da hun bare var fem år gammel. Som jente og enebarn, fikk hun den opplæringen en sønn ellers ville ha fått. Som elleveåring ble hun skilt fra moren sin, som var mentalt uberegnelig. Kristina fikk en grundig utdannelse, og hun var også svært begavet og hadde svært omfangsrike kunnskapsnivå innen flere felt; politikk, litteratur, teater, matematikk, alkymi osv.

Det hadde også vært Gustav Adolfs uttrykkelige ønske at hun skulle få en mannlig oppdragelse. Og rådet hadde diskutert saken og sagt seg enig. "Da hennes majestet er en konge, må hun respekteres som mann, da man ikke har kunnet endre hennes kjønn."

På mange måter kan vi si at Kristina opptrådte som mann. Til dels oppnådde hun respekt som en mann. Samtidig var det det faktum at hun var kvinne som til syvende og sist gjorde at hun aldri nådde målene sine. For Kristina var en kvinne med høye ambisjoner, stort behov for makt og nådeløs, som sådan for å nå målene sine. Som 18-åring ble hun erklært myndig regent. Man kan tenke at det var uvanlig med en kvinnelig regent i den tiden, men det var det ikke. Noe av grunnen til dette, var knyttet til det arvelige monarkiets guddommelige sanksjon.

 

Kristina var født til å være dronning. Det skulle ikke vise seg å være så lett. For Kristina hadde nemlig en ukuelig frihetstrang. Selvstendighet var hennes fremste mål. Det var også dette som drev henne til å si fra seg tronen. For selv om hun hadde mange gode egenskaper som regent, så var hun like fullt kvinne. Som landets regent lå det også et krav fra folket om ekteskap og arving, noe som bød henne sterkt imot.

"For selvstendighet hadde vært hennes fremste mål. Og slik hadde det vært i alle fall siden midten av 1640-årene, da hun som ung kvinne brått ble bevisst på de kravene som ventet henne, og på sin sterke motvilje på å innfri dem. Ekteskapet skremte henne; muligens på grunn av frykten for fødselen, og for den seksualakten fødselen forutsatte, og som for henne fremsto som underkastelse; trolig fordi det med en trist automatikk ville føre til at hun - til og med hun, akkurat som en hvilken som helst borgerfrue - ville miste all sin uavhengighet og mye av sin makt, og i stedet underordne seg sin make og monark."

Kristina var en levende engasjert kvinne innen mange områder, også etter hun hadde sagt fra seg tronen. Hun var politisk engasjert. Selv om hun i flere tilfeller opptrådte som fredsmekler, så bar hun på en stor drøm om å lede tropper i strid. Fra hun var ganske ung, hadde hun Alexander den store som forbilde, og hadde til og med gitt seg selv tilnavnet Kristina Alexandra. Videre var hun også religiøst engasjert. I ganske ung alder konverterte hun fra den lutherske kirken til katolisismen. Hun var flere ganger i Roma, og hadde stor påvirkningskraft i flere pavevalg.

Kristina hadde bred kontakt med flere fremstående akademikere, forfattere og tenkere. Hun var også med og opprette Sveriges første akademi.

 

 Dronning Christina ville fly sin egen drage.

6. juni 1654 tok hun av seg kronen og abdiserte.

«Storhet består ikke i å gjøre hva man vil, men i å ville det man gjør» sa hun.

Så reiste hun fra Stockholm til Paven i Roma.

Kilde: Lars Nilsen

Det som fascinerte meg mest med denne enormt begavede kvinnen, var hennes pågangsmot. En ung kvinne på midten av 1600-tallet, med ambisjoner og mål som nok overgikk de fleste menn også i datiden. Hun gikk på smell etter smell. Hun nådde ikke målene sine. Hun var utsatt for mye sladder og ondsinnede rykter. Hun ble motarbeidet, selv om hun også hadde mye støtte. Hun hadde perioder med svært dårlig økonomi. Likevel gikk hun med rak rygg og hevet hode. Når hun  ikke nådde målet sitt, så formet hun et nytt. Opp og frem hele livet. Nesten. Man kan ane at hun mot slutten av livet resignerte litt. I alle fall i maktspørsmålene. Etter at hun ikke ble konge i Polen, viet hun mer tid til litteratur og teater.

"Ikke sjelden så man henne med blekkflekker på klærne."

Og som bokelsker må man jo også gi litt plass til forfatteren Kristina. For hun var forfatter, og skrev store mengder av litterære tekster av ulik art: Brevskriving, essays, naturvitenskapelige verk, lyrisk diktning, hyrdespill, ordtak, aforismer, maksimer og ikke minst en selvbiografi (som aldri ble sluttført!)

(Dronning) Kristina døde i 1689, og fikk mot sin vilje, en storslått begravelse. Lurer du på hvorfor boka heter Sølvmasken? Da må du lese helt til begravelsen, så får du vite det. Selv om boka springer mye i tid, kan jeg røpe så mye at begravelsen kommer helt til slutt i boka.  Les den! Jeg tror du vil kose deg!

 P.S. Stikk innom Moshonista da, og les flere biografier! Der lover jeg deg at flere dyktige bloggere deltar med veldig gode bidrag! JA til blått blod (og takk og pris for mitt røde!)