Spoileromtale: Du forsvinner

For en tid siden fikk jeg tilsendt et leseeksemplar av Du forsvinner av Christian Jungersen fra Aschehoug. Med en gang jeg fikk forespørsel om å lese boka, var jeg sikker på at det var ei  bok midt i blinken for meg. Etter å ha lest den meget engasjerte omtalen til Bok-Karete var jeg ikke i tvil: Denne boka skal jeg lese! Fort! Og etter å ha lest litt flere bokomtaler, som Rose-Maries, så skjønte jeg at her er det litt delte meninger. Likefullt vet jeg at jeg er kvinne nok til å stå for mine egne meninger, så jeg startet med friskt mot, og gledet meg til å skrive en engasjert omtale selv.

Slik ser bokas "vaskeseddel" ut:

Er det rart jeg gledet meg til å begynne på boka? Den høres jo unektelig enormt spennende ut!

Men jeg må innrømme: Jeg fant ikke noe av dette omtalte "drivet" i boka, eller det fantastiske språket til Jungersen.  Historien om Mia og Frederik er preget av hans hjerneskade, og som tema i seg selv, er dette noe jeg fascineres av. Likevel ble jeg fort "lei av" hele Frederiks hjerneskade. I hele første halvdel av boka gikk det omatt og omatt: "Men det er ikke Frederiks feil, han har en hjerneskade ..." Uansett hva som skjedde i boka, uansett hvem Mia pratet med, uansett hva ... - så gikk disse ordene varme i meg. For meg så ble det bare en lang oppramsing av hendelser som alle resulterte i det samme: Det er ikke Frederiks feil!

At Jungersen skildrer livet med en hjerneskadet på en realistisk måte, det er jeg ikke i tvil om. Likefullt ble jeg irritert av både Frederik og Mia. Det ble litt for mye for meg til at jeg klarte å leve meg inn i det. Annet enn at jeg hadde lyst til å tuppe Mia i baken og si "kom deg bort fra den idioten!" Han var jo en idiot både som syk og frisk. Vel og bra at han trengte støtte nå, men hvor mye skal en kone tåle? Ikke så mye som Frederik i alle fall! Mannen med flere affærer og bedrag bak seg. 

Boka tok seg opp etterhvert, når Mia innleder et forhold med Frederiks advokat. nå kan man kanskje si at jeg er dobbelmoralistisk her, som fordømmer Frederiks forhold og ikke Mias. Og det skal jeg med hånden på hjertet si at jeg er; dobbelmoralistisk. Er vi ikke alle det til tider? Nå er dette ei bok, og da liker jeg å lese om den romantiske kjærligheten. Så får det bare være at den ikke er så edel som den burde være. Og så var det jo slik at Mia ikke ble hos mannen av kjærlighet, men fordi han var syk. Hun hadde nok også et litt vel idyllisert bilde av at Frederik kanskje kom tilbake som den trofaste?

Noe av det jeg likte med boka, var en del filosofiske emner: Hva er kjærlighet? Hvem er vi? Hvem eller hva styrer de valgene vi tar? Og så likte jeg en del av det som Mia tenkte og opplevde, da det var veldig gjenkjennbart for meg. Jeg er dame, og tenker mange rare tanker, og takk og pris for at jeg ikke er alene om det!

Så viser det seg jo i løpet av boka, at biologien tuller med flere av personene. For hva da når det viser seg også at den utro advokaten har en hjerneskade? Eller er det Mia selv som har forandret seg? Hvem er det egentlig som forsvinner? Er menneskenes hjerner styrt av naturlovene uten mulighet til å ta egne valg? Når alt floker seg i alles hjerner ... DA blir det mye for lille meg!

Det er mulig jeg ble skuffet fordi jeg ventet meg noe mer thrilleraktig. Hvorfor jeg forventet det, vet jeg ikke, for vaskeseddelen lover vel ikke det ...? Mulig det er ordene djevelsk, psykologisk og katastrofen som villedet meg ...

Jeg hadde kanskje klart meg uten å lese boka, men jeg føler jeg må si at du må vel lese den, for det er veldig godt mulig at du kommer til å like den bedre enn meg! Til slutt: Jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste boka!!

OK, heeelt til slutt: Unntaket, som er en thriller, har jeg hørt så mye bra om, at den bestiller jeg nå! Ryktene sier at den er mye  bedre enn Du forsvinner. Så da kan det hende at Christian Jungersen kan snike seg til noen ekstra stjerner hos meg likevel!