Endelig(!) ny bokanmeldelse: Der vi en gang gikk

Endelig har jeg lest ferdig mitt finske bidrag i min litterære verdensomseiling! Hele seks uker (minus en dag!) har jeg brukt på boka. Ikke fordi den var kjedelig, for det var den definitivt ikke! Nok fordi jeg har hatt noen innslag av sykdom, men mest fordi det er ei ganske tung bok. Aller mest tror jeg at jeg har brukt så lang tid fordi det viser seg at mine kunnskaper om finsk historie er ganske så mangelfulle ;) 

Boka jeg skriver om er Der vi en gang gikk av Kjell Westö. Kjell Westö er en finsk-svensk forfatter, født i Helsinki i 1961. Han skriver på svensk. For hans roman Der vi en gang gikk (2006) fikk han Finlandiaprisen. Romanen har vært nominert til flere priser. 

Der vi en gang gikk er en historisk kollektivroman, og spenner seg over tidsrommet 1905-1938. Vi blir kjent med et bredt spekter av mennesker, alt fra den laveste arbeiderklassen, til de borgerlige og helt til de aller rikeste. Noen får vi følge helt fra fødselen, andre fra voksen alder. Gjennom et Finland og Helsingfors i endring får vi oppleve mennesker i dyp sorg og angst, mennesker som faller og blir liggende mens andre vet hvordan reise seg opp igjen. 

«... Evnen til å overvinne vanskeligheter og gå videre uten å la de store, bunnløse sorgen, den som lurer inne i hvert menneske, kople nakkegrepet. Dette var ingen dypsindig livsfilosofi, og enhver tosk forstod jo at den bød på moralske fallgruver. Men for den som ikke var grunnelggende robust, ga den en viss lettelse og trygghet. For en ting var sikkert: Ikke noe menneske ble spart for tragedier og motgang, ingen kunne komme fra det faktum at alle forvandlet seg, døde og forsvant.» 

Mange av hovedpersonene i Der vi en gang gikk er preget av forrtidens spøkelser. Noen lar seg drive av fremtidsoptimisme, andre av nåtidens lettlivethet. Andre drives av frykt, feighet eller begjær. Boka beskriver hvordan vennskap er en styrke, men også hvor skjørt det kan være. Gjennom disse allsidige menneskene vi møter, får vi en forståelse av hvordan valgene våre, ikke bare påvirker oss, men også menneskene rundt oss og samfunnet vi lever i. 

Der vi en gang gikk skildrer et Finland i opprør. Et lite Helsingfors som reiser seg fra undertrykkelsen, til å bli en liten metropol. Et Finland som reiser seg fra sin rolle som svensk og russisk til å bli det Finland vi kjenner i dag. Det er sterke politiske krefter som rører seg i tiden, og partene nærer et hat mot hverandre som de vanskelig klarer å legge fra seg når det er fredstid. Denne politiske spenningen ser vi også innad i vennekretsen vi blir godt kjent med. 

«Det hadde vært en varm og vennlig maidag, en dag som bar bud om sommer, men nå stod solen allerede lavt, og den bratte berghammeren skjenket en melankolsk skygge til landskapet rundt torpet. Plutselig dukket et geværløp ut av vinduet på vestsiden og et skudd ble løsnet. (...) Så ble det plutselig helt stille. Stillheten varte et minutt, kanskje to, men siden skulle Eccu huske den som timeslang og spøkelsesaktig. Han skulle også huske at han hele tiden stirret ned på en ensom hvitveis som blomstret like ved den venstre støvelen hans, og han skulle huske solen som langsomt sank ned bak ryggen hans og kastet et varmrødt skjær over furuene et stykke sør for torpet.» 

Boka skildrer svært levende og realistiske mennesker. Det er tydelig at Kjell Westö har god menneskekunnskap og psykologisk innsikt. Han skildrer ingen perfekte helter, men helt ordinære mennesker. Med helt ulike utgangspunkt i livet ser vi at arbeiderklassemenneskene kjemper seg frem i livet på samme måte som de som er «født med sølvskje i munnen.» Utfordringene de møter gjennom livet kan være svært forskjellige, men som borgere av samme «nye stat», så blir de alle preget av de samme, sterke kreftene som rører seg i samfunnet. 

Jeg likte Der vi en gang gikk svært godt, men jeg skulle ønske at jeg hadde visst mer hva jeg gikk til da jeg begynte på boka. Jeg skulle ønske at jeg hadde lest meg litt opp på finsk historie; ikke mye, men nok til at jeg hadde hatt en bredere forståelse av alt som skjedde i boka. Det var ikke alltid jeg klarte å henge med på hva som var fakta eller oppdiktet, og det var mer enn en gang jeg måtte ty til google. Menneskene i boka grep meg! Historiene grep meg. Jeg har ledd, jeg har (nesten) grått, jeg har blitt klokere. Jeg har blitt frustrert over hvor dårlige valg noen tar, jeg har hatt lyst til å riste i noen av personene. Jeg har hatt lyst til å omfavne de, slå de og tvinge de opp av grøfta! 

"De må tillate deg selv å virkelig føle musikken, frøken Louise, De må gi dem tid til å høre lidelsen og skjønnheten som ligger i pausene mellom tonene, forstår De, frøken Louise?" og jo da, selvfølgelig forsto hun, selvfølgelig følte hun musikken, hun følte at det var musikk inne i henne, men hun følte også at hennes musikk var totalt ANNERLEDES, og hvordan skulle fru Walevsky noen gang kunne forstå det når hun knapt forsto det selv, for hun hadde jo ikke funnet denne musikken ennå, hun bare visste den fantes der et sted i verden eller universet ..."

Der vi en gang gikk er velskrevet. Kjell Westö bruker et rikt språk med mange og utrolig gode skildringer! Jeg har nok følt underveis at det har vært mange mennesker og historier å holde styr på, men det skyldes nok like mye at jeg har lest boka så stykkevis og delt. Det er nok absolutt ei bok man bør lese på litt kortere tid enn jeg har gjort. 

Jeg anbefaler boka, absolutt! Men gjerne ikke til alle: Dette er ei bok for de som liker historiske romaner, og som gjerne er vant til å lese litt tyngre litteratur. For det er ikke til å komme bort fra at det ikke er den mest lettleste boka på markedet! Og det er absolutt en stor fordel å ha en basiskunnskap om finsk historie. Les deg gjerne opp i forkant! 

Og om du en gang skal komme til å lese Der vi en gang gikk, så håper jeg at du tipser meg, for jeg vil gjerne høre om din oppfatning av boka. Dette er ei bok jeg gjerne skulle ha diskutert med andre som har lest den! 

Janna Kantola om Kjell Westö

Knirk blogger om Der vi en gang gikk