mandag 2. september 2013

Boken på vent: Alle?

Ja nå er det lenge siden jeg har deltatt i Boken på vent hos Beathe. Og slik burde det strengt tatt ikke vært, for i den siste tiden har virkelig ALLE bøker vært på vent hos meg ... August har vært en laber lesemåned hos meg, med en halv biografi lest (siste halvdel altså, så det er en ferdiglest biografi!) og en lettlest krim. For å toppe leseiveren, begynte jeg siste augustdag med frisk mot på Drømmehjerte av Cecilia Samartin, men den boka er så lite påbegynt at den strengt tatt burde kategoriseres under bøker på vent ...


Meeeeen altså, denne ukens boken på vent er ikke lett å velge, siden jeg har så mange å velge i. Men en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, og som henger høyt på leselisten(e!) min(e), er en god og omdiskutert norsk klassiker:

Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Men siden den er fortsettelsen til Lasso rundt Fru Luna, så må jeg jo lese den også :)

Bøkene handler om Ask Burlefot og har vært med og åpnet øynene på en hel generasjon og reist debatt omkring seksualmoral versus ytringsfrihet. I disse "Fifty shades-tider" er det vel stadig dagsaktuelt å lese Mykles roman?

torsdag 29. august 2013

Bokomtale: Den mørke porten

Foto: Samlaget
Eg har lese Den mørke porten av Lars Mæhle. Denne boka fekk eg veldig lyst til å lesa etter den gode omtalen til Mai Lene. Les omtalen hennar, for han er svært god! Geir har òg skrive ein god omtale.

Samlaget skriv dette på heimesida si:
Ein mann blir drepen på brutalt vis i ein kyrkjeruin, same stad som psykologen Karsten Scheel blei funnen myrda fem år tilbake. Ina Grieg, Scheels kollega og hemmelege elskar, blir inkludert i etterforskingsteamet. Kjensla av at ho er med i teamet på nåde, gjer at Ina Grieg finn uortodokse metodar for å få etterforskinga framover. Hennar gamle venn og mentor, den pensjonerte psykologprofessoren Trygve Winther, viser seg å bli til stor hjelp. Snart blir det klart at dei står ovafor ein seriedrapsmann besett av hemn. Og Ina må kjempe mot fleire demonar i jakta på fienden, ikkje minst sine eigne.
Den mørke porten er Lars Mæhles krimdebut. Boka er velskriven, og det er herleg annleis å lesa krim på nynorsk. Boka er lettlest, men samstundes kløktig. Krimhistoria er original i den forstand at det er ein psykolog som er hovudpersonen. Likevel må eg seia at på mange måtar var og boka lett å gjennomskoda.Allereie fyrste møte med mordaren rekna eg med at det var han/ho. 

Boka er skriven i fleire perspektiv. Me får sjå det frå dei drepne si vinkel og frå mordaren sitt perspektiv. Sjølve etterforskinga er skriven i tredje person. Som lesare vert me då nesten allvitande. På mange måtar "rettferdiggjer" det at me klarar tidleg å gjennomskoda historia. Samstundes er det fleire bitar i det store puslespelet som ikkje vert lagt på plass før boka er slutt, og det gjer at boka likevel er spanande frå byrjing til slutt.

I åpninga får me lesa om Heggvik, som veit at han er på veg til å møta mordaren sin. Me veit kva som har skjedd, og me skjønar fort at dette drapet er eit resultat av ei tidlegare hendig, og at det er eit drap i ei rekke av fleire andre uoppklarte drap. Kva var det eigentleg som skjedde? 

Ina Grieg, som er psykologen som får bistå politiet i etterforskinga, er ein spanande karakter. Ho er truverdig, sjølv eg på mange måtar ikkje likar ho. Men det handlar vel meir om at eg ikkje trur me hadde blitt bestevenninner. Ho er veldig forskjellig frå meg, og nok og eit stykke frå å vera slik eg meinar at ein psykolog bør vera. Og så skal eg vera så ærleg å seia at det er enkelte sider hjå henne som eg ynskjer eg ikkje skulle ha kjent meg så godt igjen i ...

Den mørke porten er på ein måte meir enn ein kriminalroman. Boka tangerer ein del psykologiske aspekt, som gjer at historia, ikkje berre får ei større dybde, men òg at historia vert truverdig. Som lesar sit eg òg igjen med ei kjensla av at boka har rørt ved meg. Eg har blitt utfordra!

Ja, eg vil lesa meir av Lars Mæhle, 
og eg vil bli betre kjent med Ina Grieg! 
Klart eg anbefaler boka!


Kva las du no?


Nynorsk er vakkert!
Då eg byrja på skulen då eg var lita, heitte den fyrste leseboka mi "Kva las du no?" Då vi flytta til Stavanger blei hovudmålet mitt bokmål, og det har eg alltid syntes har vore trist. Eg har aldri slutta å vera glad i nynorsk. Og når eg veit at mange vel bort nynorske bøker, sjølv om det er kvalitetslitteratur, så tenkte eg å slå eit slag for dei  nynorske bøkene  med å synleggjere dei betre på bloggen min. Og så vonar eg at det skal gjera meg òg meir bevisst på å velja nynorsk litteratur. 

Desse bøkene har eg lese:
1. Nesten frelst av Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen
2. Den mørke porten av Lars Mæhle
3. Fugletribunalet av Agnes Ravatn
4. Fuck off I love you av Lars Mæhle 
5. Veke 53 av Agnes Ravatn

fredag 23. august 2013

Bokryggpoesi

Bokryggpoesi kan høres enkelt ut, men for meg er det ikke det! Jeg har hatt stor glede over andre bloggeres kreative og til tider ganske så dype bokryggpoesi. Og jeg har prøvd tusen ganger (minst!) å lage god bokryggpoesi selv, dog uten hell. Derfor har jeg nesten aldri deltatt på denne koselige utfordringen. Men i dag kom min helt av seg selv, så da kan jeg endelig også bli med. Hurra!





Andre bloggeres bokryggpoesi denne uka:

mandag 19. august 2013

Min leseprofil

Jeg har ikke vært så aktiv på bloggen i sommer, så nå passer det med en liten presentasjon av meg selv igjen. På bokmerker.org har de utfordret bloggere til å skrive om sine lesevaner, og her er mine:

Den skal tidlig krøkes den som god kriminalorfatter skal bli ;)

1. Hvilken bok leste du sist?
Om jeg skal være helt ærlig, så var den siste boka jeg leste I-boken min, fra Go'bokens abc-serie. Den leste jeg på sengekanten i kveld, sammen med eldsteman som skal "lære" bokstaven I på skolen i morgen.

Den siste boka jeg leste for bare meg selv, var Hjem av Anne Karin Elstad. Rørende, vakker og trist bok!

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Planen er at jeg skal lese Drep ikke en sangfugl av Harper Lee, som et bidrag til Lines lesesirkel der vi leser bøker fra 1001-listen. Det vil si, jeg har begynt på den, for nesten to uker siden, men ahr ikke lest mer enn 5-6 sider, så jeg er ikke helt i rute kan du si ... Men med mye på hjemmefronten og ny jobb, så vurderer jeg å lese ei litt mer lettliva bok. Kanskje en krim av Lars Mæhle?

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Det er nok mest menn, sånn helt fra mitt eget lille hode, helt uten å telle. Men mannen er enig med meg. Men vi er ikke helt enige i prosentfordelingen mellom kjønnene. Jeg tenker 65% menn og 35% kvinner, men mannen tenker det er minst 70% menn.  Generelt tenker jeg lite på på om forfatteren er mann eller kvinne når jeg velger bok. Det betyr ingenting for meg.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg teller av og til, men langt fra ofte. Men jeg liker å følge med på når jeg er kvartveis, halvveis og så videre. Helt uavhengig om det er en god eller dårlig bok. 

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? 
Omslaget på boka betyr mye, og det er jo også ofte omslaget som er førsteinntrykket mitt av ei bok. Og jeg dømmer glatt ei bok nedenom og hjem om jeg ikke liker coveret. Like viktig er vaskeseddelen bak på boka. Om den appelerer til meg, kan jeg faktisk velge å overse at boka har et lite tiltrekkende cover. Omtaler av ei bok appellerer ofte til meg. Og for meg betyr det lite om omtalen gir god eller dårlig kritikk av boka. Om en blogger roser ei bok opp i skyene som ikke appellerer til meg, da kan jeg tenke at "kjære vene, hvordan går det an å like ei så dårlig bok?" Likeledes om noen slakter ei bok, så kan jeg bli så nysgjerrig at jeg bare  lese boka for å gjøre opp min egen mening.

6. Når er en bok for lang?Alle kjedelige bøker er for lange. Så enkelt er det. 
(Og så må jeg innrømme at jeg kan kvie meg for å starte på tykke bøker, men det handler om at jeg vet at jeg lett glemmer at jeg "har et liv" når bøker blir for gode, og det blir fort et problem i en hektisk hverdag, hehe ... )

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?Nei. Absolutt ikke. Men jeg har et mål om å lese flere bøker på englesk. Både fordi jeg vil bli flinkere i engelsk, men også fordi jeg tror at leseopplevelsen ofte kan bli bedre om man leser på originalspråket.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?Av de siste bøkene jeg har lest, må det nok bli Barnepiken av Kathryn Stockett. Det var fornøyelig lesing! Anbefales, oh yes!

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?Nei. Dessverre.
Jeg husker for flere år siden leste ei forholdsvis tykk bok som irriterte meg grenseløst. Mest fordi det var en så uendelig dårlig tittel. Jeg tenkte tidlig at jeg måtte slutte å lese, men jo lenger ut i boka jeg kom, jo mer irritert ble jeg. og jeg kunne for alt i verden ikke skjønne tittelen: Beretninger om besettelse. Da jeg omsider hadde lest siste side, og jeg lukket boka, så jeg at boka het Beretninger om beskyttelse, og plutselig falt bitene på plass ;-)

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?Mye krim! Og absloutt ikke science fiction eller fantasy (heldigvis! Jeg er full av fordommer!)

søndag 18. august 2013

Biografisirkelen: Hjem av Anne Karin Elstad

Jeg har i grunnen alltid likt å lese biografier, men av en eller annen grunn har det blitt lite av det de siste 20 årene ... Nå som Moshonista har startet en biografisirkel, så gir det meg et spark i baken til å børste støvet (ja, vi har mye støv hjemme!) av alle biografiene vi har liggende i bokhylla. For ikke å snakke om alle de spennende biografiene som venter i butikken!

Denne runden i biografisirkelen er det skribenter som står på agendaen. Om du besøker Moshonistas blogg, så kan du lese om Henrik Ibsen, Cora Sandel, Astrid Lindgren, Odd Børretsen, Sigrid Undset, Paolo Coelho, William Shakespeare og Hulda Garborg.

Mitt bidrag i denne runden er Anne Karin Elstads selvbiografi Hjem. Anne Karin Elstad er en forfatter som virkelig har berørt hjertet mitt gjennom bøkene sine. Historiene hennes er så ekte og virkelighetsnære. Spesielt bøkene om Julie har berørt meg. Bøkene har fått meg til å gråte og le. Det meste jeg har å utsette på bøkene til Elstad, er at de tar slutt. Jeg vet at innlevelsesevnen min til tider kan være (vel) stor, men det er så godt med de bøkene der jeg virkelig føler jeg er en del av historien. 

I biografien til Elstad, får vi et nært innblikk i hennes barndom og oppvekst i ei lita bygd på Nordmøre. Vi møter ei lita Anne Karin på fire og et halvt år som akkurat har blitt storesøster. Det er krig, og de lever et hardt liv på gård. Anne Karin lærer tidlig hva ansvar er, og både hjertevarmt og veldig hjerteskjærende å lese om barndommen hennes. Hun har vokst opp i en god familie, med både foreldre og besteforeldre som støtter og elsker henne. Samtidig leser jeg om en veldig redd og usikker liten jente.
" Jeg ber kveldsbønnen min som jeg har lært av bestemor: Nå lukker seg mitt øye, Gud fader i det høye i varetekt meg tag. Fra synd fra sorg, fra fare, din engel meg bevare som ledet har mig for i dag. Amen. Etterpå ber jeg min egen bønn, som jeg har laget selv og som jeg ber hver eneste kveld, men det hjelper ikke alltid: Kjære Gud: Let mæ sova godt i natt og ikkje vakn' midt på natten. Let mæ drøm en god drøm og ikkje en vond en. Amen."
Anne Karin ( det må være på fornavn nå som jeg har blitt så godt kjent med henne!) skriver at de var en familie som var opptatt av litteratur. Hun fikk tidlig bli kjent med bokstavene og bøkenes verden. De hadde bøker av alle de store norske forfatterne i hyllene. Bestefaren var stortingsmann og "tok hjem" en del kjente personligheter, også forfattere. Det var et aktivt kulturliv i bygda, og Riksteateret besøkte bygda hvert år. Gjennom dette fikk også Anne Karin et godt og nært forhold til norsk litteratur og dramatikk.
"Nå nei, du Nils, her i garda brenn vi ikkje høgverdig litteratur. At'n Hamsun svikta, e ei sorg for oss all i hop, men det han har gjort e ei sak, diktinga hans e nå anna og den forsvinn ikkje, sommå kor mang bokbål folk fyre opp no. Gi mæ bøkern."
Jeg lider av en litt lei skrivesperre for tiden, så denne omtalen blir langt fra så god som den burde blitt. Boka om Anne Karin Elstad berørte meg så sterkt, og jeg hadde så lyst til å skrive et sterk og følelsesladet innlegg. Både fordi det hadde vært godt for meg, men det hadde også vært en så fin måte å hedre minnet om Anne Karin. Anne Karin, som kanskje er den forfatteren som har berørt meg sterkest (sammen med Khaled Hosseini i Drageløperen.) Bøkene om Julie er det mange år siden jeg leste, men ennå kjenner jeg følelsen jeg  hadde da jeg leste bøkene. Det var ikke bare det at jeg ble glad i Julie. Jeg var Julie. Eller rettere sagt: Jeg satt med en følelse av sorg over at jeg ikke var Julie. Ikke fordi Julie hadde et glansliv. Men fordi hun var så ekte. Anne Karin skildret et ekte og hjertevarmt liv i bøkene om Julie. Og etter å ha lest Hjem, sitter jeg med en følelse av at Anne Karin har brukt mye av sitt eget liv i disse bøkene også. Som om det jeg har lest i Hjem har jeg lest før. I bøkene om Julie.

Det jeg egentlig vil si med denne "kvakksalver"omtalen:
Hjem er en vakker bok. Hjerteskjærende vond. Kjære vene, jeg har grått så det har gjort vondt! Jeg har lengtet etter å være nær i mange gode og hjertevarme hendelser. Jeg har lengtet etter å sette meg ned og holde rundt ei lita og redd jente. Jeg har hatt lyst til å riste en til tider slem storebror. Å si noen alvordsord til foreldre og besteforeldre som setter veldig høye krav til et lite barn. Mon om ikke barnevernet hadde kommet inn i bildet om ei 14 år gammel jente ble tatt ut av skolen for å være husmor med ansvar for en hel gård og deres arbeidsfolk.

Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død  jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!

HJEM! En biografi jeg skulle ha lest for lenge siden, men som jeg er glad jeg har lest nå!

søndag 28. juli 2013

En smakebit på søndag: Hjem

Det er søndag, regn og barna bygger duplo og lego. Mannen har gått på fotballkamp i regnet. Da ser mor sitt snitt til å skrive ned en aldri så liten smakebit fra boka som ble på begynt (såvidt!) i går. Vil du lese andre smakebiter? Besøk Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten!

En forfatter jeg har vært veldig glad i er Anne Karin Elstad. Både bøkene om Folket på Innhaug og ikke minst bøkene om Julie har grepet meg. Det er mange år siden jeg kjøpte Hjem, som er hennes selvbiografi, og endelig har jeg tørket støv av den. Boka skal jeg bruke som mitt bidrag til Biografisirkelen i august. Det er Moshonista som denne gangen utfordrer oss til å lese en forfatterbiografi.



Dagens smakebit er ganske morsom:





Hvilken bok leser du?



lørdag 27. juli 2013

Bokomtale: Huset ved moskeen

Jeg har satt meg som mål at jeg skal lese (minst) en bok fra alle land i hele verden! Så nå er det bare å spise sunt og trene mye, for jeg innser at jeg kommer til å trenge et langt og godt liv (og nye briller) for å nå målet ;) Foreløpig har jeg lest 12 bøker i denne utfordringen. Det siste halvannet året har jeg også lest en del bøker fra Midtøsten, noe jeg synes er veldig fascinerende, både på godt og vondt! Det jeg ser med de få bøkene jeg har lest i min litterære verdensomseiling, er at det er veldig lærerikt. Å lese bøker fra ulike kulturer, med et litt annet syn på livet enn det vi er vant til her i Vesten, gir et bredere og rikere perspektiv på livet. Jeg blir rett og slett både glad og mer takknemlig av det! 

Den siste boken jeg nå har lest er Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Kader Abdolah er født i Iran i 1952, men har siden 1988 bodd i Nederland. Huset ved moskeen  regnes som hans hovedverk.

Jeg lider av litt skrivesperre for tiden, så jeg låner litt fra Gyldendal:
I åtte hundre år har Aqa Djans familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.
Videre skriver Tanum:
Imamen As-saberi er en viktig mann, men hans fetter Aqa Djan er like viktig: Som teppehandler eier han basarens eldste forretningslokale og har hundre mann ansatt. Basaren er byens viktigste økonomiske knutepunkt, og Aqa Djan er både leder for moskeen og basaren. I tillegg skriver han ned det som skjer i familien og i samfunnet rundt. Den enorme familien til Aqa Djan bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset, historier om kjærlighet og svik, om kvinner med slør og kvinner med nylonstrømper, om penger og forbudte fjernssynssendinger, om bomber og skudd. Dette heseblesende familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen. Her er dikt, legender og overtro, alt formidlet på en personlig, klok og ikke-fordømmende måte. En roman om "hverdags-islam" og om hva det vil si å leve med Koranen som ledesnor.

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg blitt grepet av litteraturen fra Midtøsten. På mange måter opplever jeg at bøker herfra gjenspeiler samfunnet på en helt annen måte enn den vestlige litteraturen gjør. Ofte nåe jeg leser disse bøkene, kjenner jeg at de har jobbet i meg. At jeg har tenkt mer over hva livet er, hva som er viktig i livet. Når jeg har lest Huset ved Moskeen og andre bøker fra dette området, kjenner jeg at jeg har måttet jobbe med mine egne fordommer. Jeg har måttet endre min egen måte å tenke på. Menneskesynet mitt har vokst, til å bli mer inkluderende! Jeg har reflektert over verdiene mine. Igjen sitter jeg igjen med et ønske om å bli et bedre menneske. Ikke fordi jeg tror så dårlig om meg selv fra før. Men rett og slett fordi jeg har mye å strekke meg etter. 

Det er jo ikke til å komme unna at vi har mange fordommer mot Islam og muslimer her i Norge og Vesten. Selv jeg, som ser meg selv som en åpen og inkluderende person går ikke fri fra disse fordommene. Huset ved moskeen gir et bilde av hverdagsislam. Et bilde vi gjerne ikke får innblikk i gjennom aviser og nyheter. Og noe av det jeg likte best i Huset ved moskeen var at den skildrer veldig ulike sider av Islam. I boka møter vi svært forskjellige personligheter, alt fra radikale til konservative imamer. Fra venstreradikale muslimer til ekstremister. Aller mest får vi et innblikk i helt vanlige menneskers liv. Boka gir et sterkt innblikk i iransk historie. Selv om jeg kjenner til både kulturrevolusjonen og krigen mellom Iran og Irak, så var den veldig lærerik både kulturelt, historisk og litterært. Som kristen er det veldig interessant å lese utdrag fra Koranen. Koranen har en helt annen uttrykksform enn Bibelen, og mye er vanskelig å forstå. Likevel ser jeg at det er både ulikheter og likheter i de to trosretningene. 

Huset ved moskeen er kanskje ikke den mest spennende boka jeg har lest. Det kan godt være at jeg synes det fori jeg ikke har hatt tid til å bare sette meg ned og lese ferdig. Fordi jeg har begynt å jobbe igjen, har jeg brukt litt for lang tid på denne boka. For min del gjør dette mye med leseopplevelsen. Men når det er sagt så var det ei veldig god bok! Jeg har blitt så glad i disse personene jeg møtte i boka. Spesielt Aqa Dján, som er bokas hovedperson. Så om boka ikke bergtok meg, så var det mange av personene som gjorde det! Det var flere der jeg gjerne skulle lest mer om. Og jeg vet at jeg må sette meg ned en kveld og lese meg opp på Iran, Khomeini og Farah Diba. Selv om jeg er takknemlig for at jeg har det så godt i Norge, så kommer jeg ikke bort fra at det er mye vi har å lære av andres kulturer. 

Jeg får også inntrykk av at Huset ved moskeen  er Kader Abdolahs selvbiografi. Hvor sant dette er, vet jeg ikke. Det er bare et inntrykk jeg har. Jeg har prøvd å google det, uten å få et svar. Noen som vet noe mer om dette?

Anyways: 
Veldig god bok, som anbefales på det varmeste!

tirsdag 16. juli 2013

Boken på vent: Drep ikke en sangfugl

Det er tirsdag, og heldigvis har ikke Beathe tatt sommerferie fra Boken på vent - besøk Beathes bokhylle og se hva bokbloggere landet rundt gleder seg til å lese! Og hvem vet, kanskje du får både ett, to eller enda flere gode boktips? Jeg kan garantere at der vil du finne bøker for enhver smak!

Mens middagen lager seg selv, sniker jeg meg inn her for å fortelle om en bok jeg har gledet meg i flere år til å lese. Som vanlig har jeg ingen gode grunner for at boka har blitt utsatt, annet enn at det fins jo så mange gode bøker å lese ... Så takk til Lines lesesirkel som har satt boka opp som felles leseprosjekt i august. Boka ligger klar og venter, først skal jeg bare lese ferdig Huset ved moskeen, mitt iranske bidrag i min litterære verdensomseiling.

DREP IKKE EN SANGFUGL av Harper Lee

Dette skriver Aschehoug om boka:

"Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl."
Dette er rådet advokaten Atticus Finch gir sine to barn Scout og Jem mens han selv forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne.
Handlingen utspilles i en liten sørstatsby i 1930-årene, og voldsomme hendelser slår brutalt inn i de to barnas trygge liv - hendelser som gir dem et brått innblikk i de voksnes merkelige og fremmede verden. Gjennom barnas blikk skildrer forfatteren menneskers irrasjonelle holdninger til raser og klasseskiller med varme og nådeløs ærlighet.

Dette er tematikk som engasjerer meg, selv om jeg nok tror det kan bli vond lesning til tider. Jeg har også nettopp lest Barnepiken av Kathryn Stockett tar opp noe av den samme problematikken, dog med et annet utgangspunkt og perspektiv.

Hvilken bok gleder du deg til å lese?

mandag 15. juli 2013

Bokomtale: Menneskets natur

Foto: Gyldendal forlag
Siden jeg var så godt i gang med bøkene om politiførstebetjent Odd Singsaker av Jørgen Brekke, måtte jeg ta turen til biblioteket og låne meg den siste boka i serien også: Menneskets natur. Les gjerne omtalene mine om Nådens omkrets og Drømmeløs også, om du vil.

HVA VET VI EGENTLIG OM HVERANDRE? 
Hva vet vi om oss selv? 
Hvor mye er det mulig å vite om en person? 
Og hvor mye vil vi egentlig vite?

Menneskets natur er en filosofisk kriminalroman. Spørsmålene om hva det er som styrer de valgene vi tar er sentrale i boken. Hvor mye er ytre påvirkning, og hvor mye er vi faktisk herre over våre egne liv? Boka gir ikke så magne svar, men den får oss til å tenke, til å reflektere over våre egne valg. Over våre egne fordommer, og ikke minst vår egen selvgodhet. Er vi ikke alle drevet av de samme driftene? Har vi ikke alle det samme overlevelsesinstinktet? De fire personlighetstypene er sentrale, både i moderne og historisk perpsektiv.

"Men å bli ettersøkt for drap var noe annet, der hadde han ingen plan B. Og nå hadde han til og med et vitne. Så hva skulle han gjøre med gutten? Det var mens han satt og tenkte over dette, at han mistet veigrepet."
Det er her Menneskets natur starter. Med en mann på flukt. En flukt der ikke alt går etter planen, som igjen gjør at Felicia ufrivillig blir dratt inn i saken. Menneskets natur fortsetter der Drømmeløs slutter. Etter saken med spilledåsemordene hadde Odd og Felicia en krangel om noe som i og for seg var betydningsløs. Likevel var det sterke følelser i sving, og Felicia trengte pause. Hva som skjedde med Felicia er sentralt i  Menneskets natur. Boka rommer mange historier. Historien om en følelseskald og lukket politimann, en brutal torpedo med myke sider, en eks-hustru med hevntanker, en festglad student som tar noen feil valg. Her er det mange menneskers valg som får betydning for flere enn selg selv. På forunderlig vis får vi bit for bit se hvordan alle disse historiene knyttes sammen.

Jeg har i mine omtaler om Nådens omkrets og Drømmeløs vært svært begeistret. Det er jeg nå også, bare ikke *så* begeistret. Selv om jeg likte historiene godt, så var det en del som jeg følte ble i overkant mye. Og at alle disse hendelsene skulle ende i et felles mareritt, det ble *litt* lite troverdig for meg. Samtidig var det så mye godt med boka, at det overskygger innvendingene mine. Jørgen Brekke skriver drivende godt, og har en usedvanlig god evne til å lage gode plot, og ikke minst skape troverdige personer. Og jeg liker godt bøker som får meg til å tenke over mitt eget liv. Hva er det som styrer meg og mine valg? Og hvor mange av mine valg er styrt av ønsket om godhet (ikke for meg, men for andre!)  Her får Menneskets natur et pluss! Ja til filosofisk krim!

Best av alt: Slutten gir en god pekepinn om at bok nummer fire er på vei, og at den har et spennende utgangspunkt for en bokelsker og Londonelsker som meg! I love it!