Smakebit på søndag: Skumringstimen

For tiden leser jeg Skumringstimen av Johan Theorin. Planen var å bli ferdig med den i kveld, men det skal holde hardt om jeg klarer det ... Så da ble det en halv bok i begynnelsen av måneden og en halv nå på tampen av mars. Likefullt blir det tilsammen 4 bøker i mars, og det er det dobbelte av målet mitt med minst to bøker i måneden. Så da er det bare å være fornøyd med seg selv.

I dag har jeg vært på lekeplassen med te, bok og to selvdrevne barn! Selv om det var skinnende sol, så ble det litt i kaldeste laget for frysepinnen meg ... Så nå sitter jeg her under et ullpledd og skal dele en smakebit fra Skumringstimen med dere.  Det er Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten som hver søndag utfordrer oss til å dele en smakebit fra boka vi leser. Besøk gjerne siden for å lese flere smakebiter - der er det garantert bøker for enhver smak!

Skumringstimen handler om lille Jens på 6 år som hadde forsvunnet sporløst tjue år tidligere. Nå har hans morfar fått en av sandalene hans i posten. Sitatet jeg deler i dag er det Jens sin mor Julia, som tenker:

"Michael hadde gått videre for lenge siden, allerede før de ble separert. Han hadde fra begynnelsen av vært sikker på at Jens hadde gått ned til vannet og druknet. Iblant hadde hun hatet  ham for denne overbevisningen, iblant hadde hun bare vært krampaktig misunnelig."

Mens jeg leser i Skumringstimen nå, så er jeg den "allvitende" leseren, da jeg allerede fra starten vet hva som skjedde med Jens. Samtidig vet jeg ingenting. Det er det som gjør denne boka så spennende: Hva var det egentlig som skjedde med Jens?

I dag feirer vi oppstandelsen, og selv om jeg har sagt det mange ganger allerede denne påsken, så er det i dag på sin plass å gjøre det samme igjen, med store bokstaver ;)

VELSIGNET GOD PÅSKE TIL DERE ALLE!!!

Tornekronen!

©Kulturkroken

En tåre renner fra ikonet,

en mager mann med tornekrone.

Grepet ser jeg ned,

mitt håp, min tro, min fred.

Jeg ser hva jeg har gjort

og legger kronen bort.

Straffen lå på deg,

skammen bærer jeg.

Et ord, en mann, et speil, en gåte.

Forundret ser jeg speilet gråte.

Så lite tro jeg har,

jeg overhører svar.

Jeg trodde deg var meg

som skulle redde deg.

Skamfull ser jeg ned -

det var du som led!

En mager mann som stille lider.

Evig Gud til alle tider!

I himmel og på jord -

min frelser og min bror!

Jeg ser hva du har gjort 

og legger kronen bort.

Straffen lå på deg,

nåden bærer meg!

(Bjørn Eidsvåg)

MED ØNSKE OM EN VELSIGNET PÅSKE TIL ALLE!

Bokomtale: Nådens omkrets

I påsken har jeg kost meg (eh! Grøsset meg!) gjennom kriminalromanen Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Boka vant jeg i give away hos bokbloggeir (klikk på lenken for å lese hans omtale av samme bok!) Sammen med denne boka, fikk jeg også, helt overraskende romanen Stryk meg over håret av Agnes Matre. Om du ikke har lest omtalen min av den enda, anbefaler jeg deg å gjøre det her! 

Nådens omkrets er Jørgen Brekkes debutroman, og jeg overdriver ikke når jeg sier at den er makaber. Så til de grader! Jeg, med min sedvanlig sterke trang til å leve meg inn i bøkene så jeg tror jeg er der selv, måtte sette fantasien til side for å ikke brekke meg. De bestialske mordene, som skjer både i Trondheim og i USA, har tråder helt tilbake til middelalderen. 

Jeg er veldig glad i bøker som forteller flere parallellhistorier, og denne kunsten mestrer Brekke godt i Nådens omkrets. Vi får høre om en ung tiggermunk som reiser til Trondheim midt på 1500-tallet. Han har reist rundt i Europa, og har der lært mye om anatomi. Historien om denne munken danner grunnlaget for etterforskningen av de bestialske mordene, begått etter "oppskrift" fra den berømte Johannesboken, en arv etter tiggermunken.

I Richmond, Virginia, blir en museumsansatt funnet drept og flådd på Edgar Allan Poe-museet. Ikke lenge etterpå finner de et lik i bokhvelvet på gunnerusbiblioteket i Trondheim. Også dette flådd.  Begge likene har fått hodene hugget av. Felicia Stone og Odd Singsaker etterforsker sakene, og det tar ikke lang tid før Felicia Stones etterforskning peker mot Norge og draper på Gunn Brita Dahle. Selve etterforskningen i boka er helt grei. Den byr ikke på noen store overraskelser. Men det gjør ingenting, for boka i seg selv er så spennende at det i seg selv driver meg videre. 

I Nådens omkrets får også Edgar Allen Poe en "sentral" rolle. Jeg liker når bøkene jeg leser utvider perspektivet mitt. Jeg kan ikke mye om Poe fra før, og en del nytt har jeg lært nå. Selv om jeg ikke kan si det frister meg å lese ham, tror kanskje det kan bli litt mye for lille meg ... Det var også spennende å få følge middelalderhistorien. Selv om det var en oppdiktet historie, så var et også mye som var historisk korrekt. Det fascinerer meg når forfattere klarer å knytte sammen hendelser i fortid og nåtid.

"Man lærer ikke å løse virkelige drapssaker av å lese krim. Det er noe helt annet å løse en fiktiv sak. Mange tror at det går ut på å avsløre morderen, i virkeligheten går det ut på å avsløre forfatteren."

Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling "ekte" ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: "Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin.":

"Vi har jo han politimannen i Oslo. Jeg husker ikke hva han heter, sa Jensen. Han løste en seriedrapssak i Australia på 1990-tallet. Har visst gått på fylla siden."

Sammen med disse små glimtene av humor, bruker også Brekke mye lek med ord i Nådens omkrets. Uten dette hadde kanskje boka blitt for bestialsk? 

"- Du gjør rett i å sparke på norsk nasjonalfølelse. Den er oppblåst som en fotball, la han til. - En ordkunstner, hører jeg, sa hun og smilte."

 For ikke å snakke om at Brekke knytter inn både erotikk og andre helt hverdagslige ting som forelskelse. At vi også får innblikk i hvem etterforskerne er gjennom deres tidligere historie gjør at boka får et mer menneskelig preg. Og etter å ha lest siste kapittel om tiggermunken, så sitter jeg igjen med dette: Aldri sku hunden på hårene! Ting er (nesten!) aldri som du tror!

Man kan si at Nådens omkrets var forutsigbar på mange måter, men samtidig så mangfoldig og spennende at den var vel verdt å lese. Og, ja, jeg skal absolutt lese Jørgen Brekkes nyeste bok, Drømmeløs som kom ut i 2012. Jeg gleder meg! Dette synes jeg var mesterlig livert av en debutant! Jeg var fanget fra begynnelse til slutt!

Har du lest krim i påsken?

Bokomtale: Dommeren og hans bøddel

Dommeren og hans bøddel er en kriminalroman skrevet av Friedrich Dürrenmatt. Den ble gitt ut i Sveits i 1952, og er en av 1001 bøker du må lese før du dør. Så vet du det ;) For meg var det en helt ukjent forfatter, men fordi den er månedens bok i Lines Lesesirkel, så ble jeg oppmerksom på den. Jeg syntes den hørtes interessant ut. Det er første gang jeg er med i Lines lesesirkel, som går ut på å samlese og blogge om bøkene, som alle er listet opp i 1001 bøker du må lese før du dør. Boka er også mitt sveitsiske og syvende bidrag i min litterære jordomseiling. Jeg var veldig spent på om dette var ei bok for meg, og ble veldig glad (hehe) da jeg hentet boka på biblioteket: Det var ei lita tynn flis som det tok et par timer å lese.

Jeg regner med at de fleste som leser denne omtalen, selv har lest boka. Til dere andre: Dette blir nok et spoilerinnlegg. Det er ikke lett å fortelle lite uten å likevel fortelle mye om denne boka ...

I Dommeren og hans bøddel er det den aldrende og syke polititinspektør Bärlach som må etterforske mordet på sin yngre politibetjent, Ulrich Smied. Både plottet og etterforskningen er tilsynelatende enkel,  og jeg sitter og humrer for meg selv flere ganger underveis i boka. Etter å  ha lest krimbøker og sett krimfilmer i "bøtter og spann", og derfor "kan" alle kriminaltekniske metoder, ble det veldig humoristisk å følge Bärlahs og Tschanz' noe slette etterforskning. Her var det ikke snakk om å sikre tekniske bevis fra åstedet. Likefull var det spennende å prøve og forstå tankemønstrene til Bärlach. Man skjønte fort at dette var en intuitiv etterforsker, at Tschanz var en brikke i hans puslespill og man skjønte fort at det var noe med den mystiske G.

Jeg leste også en plass, men jeg husker dessverre ikke hvor, at Dommeren og hans bøddel, var en samfunnskritisk roman. Boka setter søkelys på bevisførende etterforskning. I så henseende får konflikten mellom Bärlach og Lutz en symbolsk dimensjon: Lutz er universitetsutdannet, og sverger til den effektiviteten som bare vitenskapelige etterforskningsmetoder, som bevisføring og rettsmedisin gir. Bärlach, som er skeptisk til dette, er den intuitive, og setter sin lit til dyp kunnskap om de menneskelige motiver, basert på livslange erfaringer.

Dommeren og hans bøddel er, som det står skrevet på coveret, en bok om skyld og soning, forbrytelse og straff. Et sentralt spørsmål i denne boken er om det er riktig å beskylde en person for en forbrytelse han ikke har begått, dersom de tidligere har begått en forbrytelse som aldri ble bevist.

Jeg holdt det dristige veddemålet - å begå en forbrytelse i ditt nærvær uten at du ville være i stand til å bevise at jeg hadde begått den."

I Dommeren og hans bøddel er også en eksistensiell roman, og i boka blir også motsetningen mellom det gode og det onde undersøkt, i det vi følger kampen mellom to venner og dødsfiender: Den gammeldagse politiinspektøren Hans Bärlach og den ”vitenskapelige” mesterforbryter Richard Gastmann. I deres ungdom inngikk de to et skjebnesvangert veddemål, om hvorvidt det er mulig å begå den perfekte forbrytelse, den som aldri kan avsløres og derfor går ustraffet hen. Diskusjonen handler i bunn og grunn om to vidt forskellige menneskesyn.

"Å begå en forbrytelse kalte du for en dumhet, fordi det er umulig å bruke mennesker som sjakkbrikker. Jeg derimot, stilte opp den tesen - mer for å motsi deg enn av overbevisning - at nettopp de innviklede menneskelige forhold gjorde det umulig å begå forbrytelser som  ikke kunne oppdages."

I romanen har Bärlach og Gastmann brukt et langt liv på at bevise at den andre tok feil. Til å gjøre dette benytter de seg av en rekke intetanende, men kanskje ikke helt uskyldige aktører, som lar seg manipulere av de to gamle mennene, edderkopper i hvert deres edderkoppnett ... 

Jeg satt igjen med mange spørmål etter å ha lest Dommeren og hans bøddel. Ikke så mye om plottet eller historien i seg selv. Men etter å ha grublet og tenkt over temaene i boka, ser jeg at Dürrenmatt hadde mye på agendaen. Og på mange måter kan det være vondt å ta innover seg denne tosidigheten i menneskene, kampen mellom det onde og det gode. Har vi alle ondskapen i oss? Det sies at kampen mellom Bärlach og Gastmann symboliserer samtalene mellom Gud og Satan i Jobs bok, og hva som skjer, når de inngår en såkalt "uhellig allianse." Men ikke nok med det. Den meget overraskende avslutningen i Dommeren og hans bøddel, mer enn antyder, at slik som enhver dommer har sin bøddel, så risikerer også den som blir dømt, å gjøre sin neste til bøddel. 

Jeg synes Dommern og hans bøddel romanen var herlig annerledes. Jeg satt og humret og lo for meg selv mens jeg leste. Jeg følte meg veldig moderne og bevandret i rettsteknikk, da denne boka tilsynelatende var totalt i mangel av dette. Ettersom løsningen ble stadig synligere for meg, og med en helt uventet slutt, måtte jeg medgi at Friederich Dürrenmatt var en kløktig, samfunnsbevisst og menneskebevisst forfatter. Boka anbefales på det varmeste!

Mitt tematips: En god påskekrim!

Det er onsdag og påskeferie, og sjølvsagt må krimelskaren Bokbloggeir utfordre oss til å skrive om god påskekrim i den niande utgåva av Mitt tematips. Denne utfordringa går ut på å hente fram eit gamalt, blogginnlegg som passar til det aktuelle temaet. Sjølvsagt kan du og skrive eit heilt nytt innlegg. Besøk Bokbloggeir og få tips frå fleire bokglade bokbloggarar til god påskelektyre. Om du leitar litt på bokbloggeir sin blogg, vil du finne fleire kriminelt gode bokomtalar - anbefalast!

Ei bok eg synest passar godt til å lese i påsken, er Anger av Arnaldur Indri∂ason. Denne boka las eg i fjor vår, og eg var fanga! Dette var bok med mange spennande folk og intrikate hendingar. Sjølv om eg hadde startproblemer med boka, trur eg det handla meir om meg enn om kvaliteten på boka. Fyrste gong eg byrja på boka, var eg på hentereise i Korea, og hadde nok tankane på heilt andre ting enn islandsk krim. Og andre gongen var eg nok prega av eg syntest det var trått å lese i boka fyrste gongen ... Heldigvis er eg laga slik at eg likar best å fullføre alle bøker, uansett kva en synest om dei. For elles hadde eg gått glipp av ei av dei beste krimbøkene eg har lese!

Så om du er nysgjerrig på denne boka, så les gjerne omtalen min her. Legg gjerne igjen ein hilsen. Det er alltid kjekt med tilbakemeldingar. Har du lese boka? Likte du boka?

No går me inn i den stille veka! Eg ynskjer deg mange velsigna gode dagar! Ta vare på det som er godt i livet ditt!

Boken på vent: Få meg på, for faen!

Kvar tysdag oppmodar Beathe oss til å skrive om ei bok me ynskjer å lese. I dag har eg tenkt på ei bok eg endå ikkje har i hus, men som garantert ska haldast mellom hendene mine om ikkje altfor lenge.

Tidligare i år las eg Nesten frelst av Sigvart Dagsland av Olaug Nilssen. Ei bok som hadde lege lenge i bokhylla og samla støv. Då endelig las ho, vart eg frelst! Olaug Nilsen-frelst. Og då er det ikkje anna råd enn å lese fleire bøker av forfatterinna. Eg gler meg til å lese Få meg på, for faen. 

Korfor eg skriv på nynorsk? Fordi Olaug Nilsen skriv på nynorsk, sjølvsagt. Og fordi forskninga viser at nynorsk gjer deg smartare!

Frå forlaget si side:

Sebjørn og kona hans har åtte døtrer. Denne store familien bur i Skoddeheimen, der Sebjørn driv ein kolonialforretning, og kona er frustrert over å vere heime. Ho ønskjer å bli noko, og tek seg arbeid på nepefabrikken. Alma og Artur er unge. Ein mogeleg seksuell kontakt opnar opp for tankar og fantasiar som er vanskelege å kontrollere. Ei ung jente arbeider som vaskehjelp, og i tankane drøymer ho om å bli intervjua av ein TV-stasjon.

Alma får si seksuelle oppvakning når Artur er borti henne med pikken, og er i dei følgjande vekene nærmast svimeslått av uforløyst begjær. Maria vil at nokon skal sjå korleis ho lir i jobben som vaskehjelp, og planlegg å skrive eit føredrag i sosiologi som skal bli så godt og viktig at media plukkar det opp og gjer henne til kjendis. Kona til Sebjørn får si feministiske oppvakning då det ein dag går opp for henne at verken dei åtte ungane hennar eller Sebjørn verdset husarbeidet ho gjer og omsorga ho yter. Ho drøymer om fast jobb, og reiser til Oslo for å demonstrere mot nedlegging av Skoddeheimen nepeforedling AS.

I denne vekas utfordring la Tine ut ein "brannfakkel." Takk til deg, Tine for at du satte ord på det som eg og fleire andre bloggarar har tenkt på. Det er ikkje det at eg synst at me må kommentere alle bloggonnleg me les. Men samstundes synst eg det er trist når eg legg heile sjela mi i ein bokomtale for å ikkje få ein einaste tilbakemelding. Så har eg somme dagar kjent meg småleg som har tenkt sånn. Eller på dårlege dagar har eg tenkt at det eg skriv er dårleg og heilt utan betydning for andre. Og så er det ikkje sånn et eg treng å bety noko for alle. Men for nokon, kanskje ... ?!

Samstundes er eg veldig glad for desse utfordringane. Fordi eg får mange gode tips til nye bøker og forfattarar. Fordi eg stadig finn nye bloggarar som eg har glede av å følge. Og sjølvsagt er eg og glad for at dei er med å gjeve bloggen min litt meir blest!

Så i dag har eg rett og slett nytta denne vekas utfordring til å linke tilbake til det som eg sjølv reknar som mitt beste blogginnlegg. Monge har allereide lest det, men eg anar jo ikkje kva de synst om det ...

No er det påske! Eg les krim, Nådens omkrets av Jørgen Brekke! Fornøyeleg!

Bokomtale: Stryk meg over håret

Stryk meg over håret av Agnes L. Matre hørte jeg første gang om i Beathes bokhylle. Hennes nydelige omtale og det aldeles vakre omslaget gjorde at denne boka ble skrevet på leselista mi. Så da boka kom helt overraskende i posten fra forfatterens mann, var gleden stor! Egentlig bør du gå inn og lese Beathes omtale, for den er så utrolig god. Nå som jeg har lest boka, skjønner jeg hvor god den er! Så blir det nok fra meg en litt annerledes, og mulig litt (for) personlig omtale denne gangen også ...

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på denne boken, fordi jeg visste at jeg kunne bli  begeistret eller at jeg kunne bli veldig skuffet ... Og når jeg nå hadde fått tilsendt boka fra ingen ringere enn forfatterens mann er det ikke til å komme unna at jeg var veldig redd for å bli skuffet. For jeg hadde så lyst til å skrive en god omtale. Jeg hadde lyst til "å reise til Provence," som Beathe skriver i sin omtale. Jeg hadde også lyst til å bli kjent med disse personene som blir så varmt omtalt. Men samtidig visste jeg at meningene om denne boka var delte. Og selv om det smerter meg å innrømme det, så har jeg også blitt en smule mer kritisk på mine eldre dager. Og når sant skal sies, så var det flere ting i Stryk meg over håret - noen store, noen små - jeg kunne pirket på. Men fordi denne boka beveget meg så utrolig sterkt, har jeg tenkt å la alt pirket ligge. For i den store sammenhengen betyr ikke dette noenting. Det som er aller viktigst for meg når jeg leser ei bok, er at den skal røre ved meg.

Stryk meg over håret  handler om Guro, en fremgangsrik karrierekvinne i tredveårene. På utsiden ser alt fint ut, men Guro lider av bulimi. Nå har legen hennes sagt at hun må ta tak i sykdommen sin, ellers kommer hun til å dø. Også denne gangen gjør Guro som hun pleier i vanskelige situasjoner: Hun flykter. Med ett års permisjon fra jobben, drar hun til Callian i Provence for å jobbe som selskapsdame for en eldre norsk enke som driver en vingård. Her møter hun Dominique som forvalter gården for Marie. Marie og Dominique er to hjertevarme mennesker som ser at Guro strever med noe. Da de finner ut at hun har bulimi, setter de sine ting til side for å hjelpe Guro. Gjennom Guros samtaler med Marie, der hun forteller historier fra barndommen sin, klarer de å nøste seg frem til de underliggende problemene som Guro strever med. Klarer Guro å finne en vei ut av bulimien i Provence?

Stryk meg over håret er en tilsynelatende enkel bok. Med det mener jeg at den har et feel good-preg: Vakre naturskildringer fra et vakkert landskap, mye vin, hjertevarme mennesker. Agnes Matre får meg virkelig til å føle at jeg er i Provence. At jeg sitter i hagen sammen med Guro og Marie. At jeg bader i havet med Guro og Dominique. Jeg kjenner den friske vinden i håret når de kjører i åpen bil. Jeg kan nærmest lukte og smake vinen. Det er som jeg hører sirissene. Jeg kjenner solstrålene. Og alt jeg ønsker mens jeg leser i boka, er å dra til Provence. Jeg vil ta del i livet der!

Samtidig er Stryk meg over håret  langt fra en enkel bok. Boka tar opp svært alvorlige temaer. Spiseforstyrrelser, svik, død, frykt og ensomhet. Forfatteren har en utrolig god evne til å beskrive svært vanskelige emner på en gripende og realistisk måte. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boka da jeg var nitten år gammel, da jeg hadde ei venninne med bulimi. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe, og enda mindre skjønte jeg hvor alvorlig dette var. Som naiv nesten-voksen var det lettere å bare stå utenfor og se på ...

Vi skjønner fort i Stryk meg over håret at bulimien er et symptom på andre dypereliggende problemer som Guro sliter med. Selv om jeg aldri selv har hatt spiseforstyrrelser, så var det lett å kjenne seg igjen i mye av det Agnes Matre skriver om. Guro strever med mange ting, ikke minst sin egen tilkortkommenhet. Guros måte å takle motgang og sorg på kjente jeg meg skremmende mye igjen i. Det er så lett å velge minste motsands vei. Det er så lett å flykte. Selv om jeg aldri har reist til Frankrike, så er det noe jeg godt kunne gjort. Og som  jeg skrev tidligere, så kunne jeg tenkt meg å ta del i livet på gården sammen med Guro, Marie og Dominique. Ikke bare fordi jeg ville smake og lukte alt som representerer "det gode liv," men også for jeg også vil bli strøket i håret. Jeg også vil kjenne hjertevarmen fra mennesker som bryr seg om meg. Jeg også vil ha noen rundt meg som tvinger meg til å ta tak i det som er vanskelig. Jeg også vil gråte og kjenne på det som jeg helst ikke vil kjenne på. Nå må jeg også si at jeg har mange hejrtevarme og gode mennesker rundt meg! Det var bare at jeg så gjerne skulle hatt de i boka også, for jeg ble så glad i de!

På mange måter var det merkelig med dette vakre og romantiske i motsetning til de svært alvorlige temaene i boka. Jeg synes det er et kunststykke av Agnes Matre å klare dette! Forfatteren ahr klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker.  Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!

En god og hjertevarm bok, 

en rensende bok og 

en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Agnes Lovise Matre - ny på forfattermakedet i Norge! Jeg håper vi får høre mer fra henne!

Mitt tematips: Tipset som traff!

Hver onsdag går det en utfordring som heter "Mitt tematips!" Det er Bokbloggeir utfordrer oss til å laste opp en gammel (eller lage en ny) bokomtale der man forteller om den boken man synes passer best til ukens tema. Ukens tema er "Tipset som traff!", og for meg ble dette et enkelt valg! Selv om jeg hadde flere å velge mellom, så er det likevel en bok som må bli nr. 1 denne uken. Boka var det Anette som tipset meg om, så takk til Anette for et glitrende godt boktips!

Boka jeg snakker om er Der Gud gråter av Siba Shakid, en iransk journalist og forfatter. Det er veldig hyggelig om du går inn på omtalen min og legger igjen en hilsen! Det er alltid hygglig å få tilbakemeldinger. Har du lest boka selv? Eller fikk du kanskje lyst til å lese den?

Boken på vent: Nord-Korea

Tidligere i måneden hadde jeg et foredrag på adopsjonskurs om å adoptere barn med spesielle behov. Som takk for dette, fikk jeg et gavekort på Norli, verdens beste betaling :) Ingen bok passet bedre å bruke dette gavekortet på enn boka til Kim Eun-sun: Nord Korea - 9 år på flukt fra helvete. Denne boka regner jeg med å lese i løpet av april eller mai. Første gang jeg hørte om den var på Beathes bokhylle, og her kan du lese omtalen hennes. Det er også Beathe som hver tirsdag arrangerer Boken på vent, besøk siden hennes for å lese om flere gode bøker :)

Dette står bak på boka:

I Seoul bor en student som lever et normalt liv men ingenting ved fortiden hennes er normalt. Som liten jente flyktet hun fra verdens mest lukkede og undertrykkende diktatur, Nord-Korea. Dette er hennes historie. I 1998 har hungersnøden i Nord-Korea allerede kostet hundretusener av liv. Eunsun er 12 år og utmagret av hungersnød. Sammen med moren og søsteren ser de bare en utvei: å rømme til Kina for å unnslippe sult. De legger ut på en utrolig og farlig fl ukt, der ingen hindre stanser dem. Selv ikke da de blir arrestert og hjemsendt til Nord-Korea, der de havner i fangeleir. Tortur og avhør knekker dem ikke, og de fi nner styrke til å rømme igjen. Tilbake i Kina lever de som slaver uten papirer, stadig jaget av politiet. Som en siste kraftanstrengelse bestemmer Eunsun Kim seg for å krysse den mongolske ørkenen for kanskje å nå frem til friheten i Sør-Korea. Eunsun Kim har nå valgt å fortelle om sin reise, for å gi en stemme til de tusenvis av menn og kvinner som hver dag prøver å krysse grensen for å unnslippe sult og helvete i det totalitære Nord-Korea. Man får et innblikk uten sidestykke i Nord-Korea, og landets forhold til Kina og Sør-Korea. Samtidig er det en sterk påminnelse om at den grad av frihet vi har, er noe vi må forstå og kjempe for. En bok som ikke slipper tak i leseren før siste side er lest, og blir sittende i lenge etterpå. GRIPENDE FORTELLING SOM LAR HELE VERDEN FÅ VITE HVA SOM SKJER I NORD-KOREA

Jeg må si jeg både gruer og gleder meg til å lese boka ...

Og når jeg først har dere her, vil jeg gjerne benytte anledningen til å fortelle litt om Verdens Barns arbeid for barn i Nord-Korea. Verdens Barn er en av veldig få i hele verden som får komme til Nord-Korea  med hjelpesendinger. Her kan du lese mer om hvordan Verdens Barn har fått hjelpe flere barn på barnehjem gjennom nesten 10 år. I år har også foreningen startet opp med fadderskapsordning for barnehjemmet de samarbeider med. For noen år siden var jeg på Verdens Barns landsmøte, og der fikk vi se film fra en av turene til Nord-Korea med hjelpesending. Det var utrolig sterkt og godt å se at barna brukte klærne de hadde fått i en tidligere sending, at de fikk mat, at de smilte, sang og danset. Og så gjorde det sånn inntrykk å se at hver avdeling på barnehjemmet var delt inn i avdelinge markert med tanks, granater og gevær. Det var så makabert at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte! 

Men det var godt å se at hjelpen kom frem - det nytter :)

En smakebit på søndag: Dommeren og hans bøddel

Det er sundag, sol og tid for vekas litterære smakebit! I dag har eg lese ferdig Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt. Boka er mitt fyrste bidrag i Lines lesesirkel (1001 bøker du må lese før du dør) og mitt sveitsiske bidrag til mi litterære verdsomseiling! Bokomtalen kjem fyrst i slutten av månaden. Men eg kan allereie no røpe at eg har kost meg med denne boka, som blei utgjeven i 1952.

Dommeren og hans bøddel er ei lettlest, annleis og særs morosam krimbok. Ikkje morosam fordi forfattaren prøvar å få deg til å le. Men fordi den noko, tilsynelatande slette etterforskinga er så godt som fri frå rettstekniske undersøkingar.

Når det fyrste politimannen gjer etter å ha funne ein skoten mann i ein bil, er å køyre bilen for å fylle bensin, ja, då kan ein lure på kor mykje eigentlig politiet ha uvikla arbeidsmetodane sine dei siste tiåra. Boka blei vel og skriven som ein kritikk mot manglande bruk av tekniske bevis, etter kva eg har lese andre stader.

Boka presenterar mange spanande tema, som det står på coveret: "En roman om skyld og soning, forbrytelse og straff."

Smakebiten er henta frå side 8:

Så fattet han en beslutning. Han skjøv den døde over i det andre forsetet, satte ham oppreist og festet den livløse kroppen med en lærreim, som han fant i bilen. Så satte han seg inn bak rattet.

Motoren gikk ikke mer, men bilen trillet uten vanskeligheter ned den bratte veien til Twann. Clenin stanset foran Hotel Bären, hvor han fikk fylt bensintanken uten at noen oppdaget at den fornemme og urørlige skikkelsen var død.

Besøk Maris blogg, og les fleire smakebitar. Du kjem garantert til å finne opptil fleire godbitar. Lukka er ei god bok :)

JUHU - ukens tematips og pakkepost :)

I dag passet det godt at det er onsdag, for det er ikke bare tid for bokbloggeirs tematips, men jeg har også fått bokpakke i posten fra selveste kongen over tematipsene :)

Mitt tematips er en ukentlig utfordring der Geir utfordrer oss til å dele et gammelt, eller lage et nytt innlegg som relaterer seg til ukens tema. Denne ukens tema er "terningkast 6!"

Selv om jeg ikke pleier å gi terningskast til bøkene jeg leser, så har jeg har i 2012 lest noen bøker som godt kunne fått dette terningkastet. Drageløperen og Der Gud gråter er begge gode kandiadater til ukens tema, men valget mitt falt denne gangen på Dinosaurens fjær av Sissel-Jo Gazan. Dette er en fantastisk og annerledes krim. Forfatteren behersker sjangeren til fulle, hun har et godt språk, og ikke minst er Gazan intelligent. På mesterlig vis formidler hun kunnskap om et forskerfelt jeg kjenner lite og ingenting til på en levende og engasjert måte. Det var så mange aspekter i denne romanen. Dinosaurens fjær ble kåret til beste kriminalroman som ble utgitt i Danmark i årene 2000-2010. Nå har ikke jeg lest mye dansk krim, men jeg kan godt forstå at Gazan vant denne prisen, for det er en usedvanlig god krim! Vel fortjent!

Det er sol i dag, og etter en laaang hjemtur fra barnehagen med flere lekplasstopp underveis, var det en super overraskelse å få bokpakke i postkassen! Forleden dag vant jeg nemlig Nådens omkrets av Jørgen Brekke i give away hos bokbloggeir. Overraskelsen var stor, kan du si, da bokpakken ikke inneholdt en, men to bøker! Som bonusbok fikk jeg Stryk meg over håret av Agnes Matre (hysj ikke si det til noen at de er kjærester!) Denne boka har stått på ønskelista mi, og jeg gleder meg til å lese boka :)

Tusen takk både til Agnes og Geir!

Bokomtale: Tusen strålende soler

For ett år siden leste, eh ... hørte! jeg på Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en bok som gikk rett hjem hos meg. En av de sjeldne bøkene som berørte meg så dypt at jeg bar på den i mange uker. Den berørte meg som menneske. Jeg kjente at jeg trengte å gjøre et oppgjør med meg selv. Jeg hadde en arabisk periode i 2012, der jeg leste flere bøker fra Afghanistan, blant annet Drageløperen, Bokhandleren av Kabul og Der Gud gråter. Om kulturen aldri så mye provoserer meg, så kan jeg ikke annet enn å beundre alle de menneskene jeg leste om. Ja, jeg vet at de fleste var oppdiktede, men jeg liker å tro at de representerer en del av den kulturen de skildrer. Om samfunnet er aldri så håløst, om mennene er aldri så motbydelige, om taliban finnes det ikke ord .... Om kvinnene er aldri så undertrykte, så er de rakryggede og flotte. Jeg elsker og beundrer disse kvinnene jeg har lest om i disse bøkene. Hadde jeg bare hatt et snev av deres mot! Hadde jeg bare hatt et snev av deres pågangsmot! Offervilje. Styrke. Jeg har alt det de hadde fortjent. Og jeg tar det som en selvfølge. Ved å lese disse bøkene, har jeg blitt meg bevisst på mine egne velsignelser og goder. Og jeg tar meg i å ønske og bli et bedre menneske gjennom disse historiene. Og underveis har jeg blitt så glad i Afghanistan, selv om jeg vet det høres både rart og sikkert urealistisk ut. Men jeg har det! Jeg har fått et hjerte for Afghanistan og menneskene der. Noe som egentlig er bådde fremmed og ganske ukjent for meg, har blitt viktig for meg. Om det har gjort meg til et bedre menneske, det får være opp til andre å bedømme. Men jeg vet med meg selv at det har endret mitt syn på andre mennesker. Det bor mye mer i et menneske enn det vi kan se med vårt blotte øye. 

Men nå har det altså gått et år siden jeg kjøpte Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Ei bok som ble kjøpt fordi Drageløperen av samme forfatter berørte meg så enormt sterkt. Likevel har Tusen strålende soler blitt liggende og samle støv (noe må jo samle støv når ikke klutene mine gjør det!) Og jeg gledet meg sånn til å ta fatt på boka. VG skriver om boka: "Etter Dragløperen var forventningene skyhøye. Hosseini har ikke bare innfridd, denne romanen er uforlignelig." Mine forventninger var også skyhøye, og det pleier egentlig å være et dårlig tegn. Men etter å ha lest denne omtalen, begynte jeg med friskt mot på boka, og valgte å holde forventningene skyhøye. Og når Washington Post skriver: "I tilfelle du skulle lure på om Khaled Hosseinis Tusen strålende soler er like bra som Drageløperen, her er svaret: Nei. Den er bedre.", da var jeg beroliget. 

Oi, jeg har visst begynt å skrive fryktelig lange innledninger ... ;) Beklager, det er sånn det går når man har mye på hjertet. Men nå kommer altså omtalen:

Tusen strålende soler handler om to kvinner som møtes, og som står sammen i kampen mot en brutal ektemann. 

Mariam, som er en harami, en uekte datter fra landet vokser opp under trange kår samme med moren sin. Hver torsdag sitter hun og venter på faren sin som skal komme på besøk. Faren er en velstående forretningsmann med stor familie. Han kan selvsagt ikke anerkjenne den ulovlige datteren sin. Mariam ser opp til faren sin, og hun lever og ånder for disse ukentlige besøkene. Når Mariam som femtenåring velger å oppsøke faren i hjemmet hans, får dette fatale følger. Etter dette blir Mariam giftet bort til en tredve år eldre enkemann.

"Mariam var en trettitre år gammel kvinne nå, men det ordet, harami, gjorde fremdeles vondt. Å høre det fikk henne fremdeles til å føle seg som en pest, en kakkerlakk. Hun husket hvordan Nana hadde grepet henne i håndleddet. "Du er en klossete liten harami. Dette er takken for alt jeg har tålt. En klossete, liten harami som knuser arven min."

Laila blir født den natten russerne invaderer Afghanistan. Faren hennes er lærer. Laila er en moderne og oppvakt jente som vokser opp i Kabul. Hun går på skole og lever et veldig fritt liv i Kabuls gater. Hennes beste venn er Tariq, som er en gutt. Vennskapet hennes med Tariq er avgjørende for mange av Lailas livsvalg. 

"Han kommer til å gå løs på deg (Laila) også, vet du," sa Mariam og tørket hendene på en klut. "Før eller siden. Og du gav ham en datter. Så du skjønner, din synd er til og med mindre tilgivelig enn min."

Selv om Mariam og Laila er naboer, har de ikke hatt noe med hverandre å gjøre. Ikke før ulykken rammer Laila, og det er Mariam og mannen som tar seg av henne. Etterhvert blir disse svært ulike kvinnene allierte i kampen mot en brutal ektemann i et kvinneundertrykkende samfunn. 

"Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid. Husk det, Mariam."

Tusen strålende soler er ei god bok. Jeg vil ikke si at den berørte meg så sterkt som jeg hadde forventet, eller kunne ønsket meg. Boka tegner et sterkt bilde av et ødelagt Afghanistan, av sterke, flotte mennesker, men også avskyelige mennesker. Men jeg synes språket i denne boka blir litt platt. Drageløperen synes jeg var så vakkert skrevet. Denne godt skrevet.  Det er mulig jeg er urettferdig mot Hosseini når jeg skriver dette. Det er mulig det er oversettelsen som gjør språket platt. For det er mange grammatiske feil i boka, og da begynner jeg jo selvsagt å lure på om jeg egentlig burde ha lest boka på originalspråket. Likefullt: Tusen strålende soler klarer ikke å gripe meg. Den klarer ikke å opprøre meg. Den får meg ikke til å kjenne sorgen og livsmotet i hver fiber i kroppen. Men boka får meg til å tenke. Den får meg igjen til å bli takknemlig for hvor godt jeg har det. Og igjen må jeg beundre livmotet jeg får lese om hos mennesker som tilsyelatende ikke har mulighet til å bevare håpet og motet. Jeg sier som Laila:

"Det er leit å høre," sier Laila, og hun forundres over hver eneste afghaners historie er merket av død og tap og en sorg man ikke kan forestille seg. Og likevel ser hun at menneskene finner en måte å overleve på, å fortsette."

Det er dette som har gjort meg så glad i Afghanistan, eller afghanere. Jeg kjenner ikke en eneste person fra Afghanistan, men jeg har så lyst til å omfavne dem alle sammen! Temaene i boka er mange. Boka er selvsagt et lite stykke afghansk historie, gjennom brutale historier om krig, kvinneundertrykkelse, flukt, skam og frykt. Samtidig er det en bok om samhold, individets rett og viktigheten av å bevare håpet. Religionen har selvsagt en sentral rolle, både som noe som misbrukes, men også som holder motet oppe og gir håp. Mest av alt handler boka om behovet for å elske og bli elsket.

Og til slutt: Selvfølgelig kan du godt lese boka! jeg er glad jeg har lest den! og det er mulig jeg leser den om igjen en gang, da på engelsk, så klart! God bok :)

Hør Khaled Hosseini fortelle om boka:

Se trailer til filmen her: