Bokanmeldelse: To doser Läckberg!

Jeg har visst hatt sommerferie, ikke en planlagt, men en som bare plutselig var der ... Derimot har jeg savnet bloggen min og jeg har savnet alle de andre gode bloggene jeg leser! Noen bøker har jeg likevel rukket å lese: Predikanten og Steinhuggeren av Camilla Läckberg. Tidligere har jeg lest Isprinsessen av samme forfatter. I dag har jeg tenkt å skrive omtale om begge de to bøkene jeg har lest i det siste.

Camilla Läckberg skriver om Erika og Patrik som bor i Fjällbacka. Erika er forfatter og Patrik er politimann. I Isprinsessen møtes de igjen i en drapsetterforskning og de bli kjærester. Patrik hadde god etterforskninghjelp av Erika i Isprinsessen. I Predikanten er det hetesommer og Erika er høygravid. I Steinhuggeren er Erika en tynnslitt mor med ei jente på bare to måneder. Patrik slites mellom den dårlige samvittigheten over at han ikke er nok hjemme samtidig som han synes det er befriende å kunne gå på jobb. Midt oppi alt dette opplever de på Tanumshede politistasjon at presset er stort. I et lite bygdesamfunn som Fjällbacka er det ikke alltid enkelt å løse drapssaker når de må gå sambygdingene i sømmene.

Predikanten

En liten gutt på seks år sniker seg ut før morgengry for å leke ridder. I det han sniker seg inn i Kungsklyftan, dit han ikke har lov til å gå, ser han liket av en ung kvinne. Da rettsteknikerne har gransket åstedet og de flytter liket, viser det seg at det ligger rester av knokler etter to andre kvinner under henne. Det viser seg at  knokkelrestene er fra to unge jenter som forsvant 24 år tidligere. Den gang var det Johannes Hult, sønnesønn av  legendariske predikanten, som var politiets hovedmistenkte. Når likene nå dukker opp etter så lang tid må politiet spørre seg selv om de ikke var på villspor under etterforskingen i 1979. For nå er Johannes Hult død, og kan derfor ikke ha noe med denne siste jentas død å gjøre. Likevel peker signalene mot familien Hult. Läckberg  skildrer en intens etterforskning samtidig som hun skildrer en familie som har mye forskjellig under den brokete, dog jevne overflaten.

Denne boka har jeg for noen år siden sett på film. Jeg husker at jeg likte filmen godt. Jeg var ikke langt ute i boka før jeg skjønte at jeg hadde sett filmen og at jeg faktisk husket filmen ganske godt. Boka er også veldig god. Noe av det beste med bøker  fremfor film er at du får med deg mange flere detaljer i bøkene. Jeg synes Camilla Läckberg har gitt utrolig gode skildringer av familien Hult. Hun skildrer så levende hvordan enkelthendelser kan radikalt endre livløpet for mange mennesker. 

Steinhuggeren

En hummerfisker finner liket av ei lita jente da han er ute og fisker. Det som de først trodde var en drukningsulykke, viser seg å være et kaldblodig drap. Politiet er lenge uten noen ledetråder i det hele tatt. Det eneste de klarer å nøste opp er nabokrangler og smålighet. Når de omsider får vite at den syv år gamle jenta ikke bare er druknet i et badekar, men også er tvunget til å svelge aske aner de ikke hvordan de skal gå videre. Når så babyer blir funnet med aske i munnen begynner de å bli desperate. Ingen av de mistenkte har motiv. Det er lett å legge skylda på den "gærningen" som bor hjemme i hagen hos foreldrene. Personene i denne boka bærer på så mye hat at ringvirkningene av dette får store konsekvenser i etterforskningen, både for politet og for andre uskyldige mennesker.

Parallelt med etterforkningen leser vi historien om Agnes som i 1924 blir tvunget til å gifte seg med steinhuggeren Anders. Historien om den rike Agnes som blir steinhuggerkone er en fascinerende historie. Jeg har både blitt rørt, sint og fylt med vemmelse. Denne historien gir boka et enormt spennende særpreg. Hvordan passer denne historien inn med drapet på Sara?

Da jeg skrev om Isprinsessen var min største innvending mot boka at den var veldig stereotyp. Det vil jeg gjerne si om de to neste bøkene hennes også. Noen personer "må" alltid velge feil type mann, hentesveis-sjefen er til de grader udugelig, bokstavbarna er som tatt ut av en lærebok, nabofeiden går over alle støvleskaft, de dominerende mødrene er klart ikke gode, men det er ingenting i forhold til de autoritære fedrene og ektefellene ... Og så har vi jo selvsagt perfekte Erika og Patrik. Jeg holdt på å si at "heldigvis" slo dette forholdet også sprekker. Men ikke verre enn at de har det bedre enn mange andre normale folk. Igjen: Det ble litt for det mye av det gode for min smak.

Men igjen må jeg berømme Camilla Läcberg for å skrive drivende gode historier! Hun har en fantstisk evne til å knytte sammen fortid og nåtid, and I love that!!! Spesielt Steinhuggeren likte jeg godt! En ordentlig pageturner! ANBEFALES!!!