Boken på vent: Fuglehjerne

Juhu! i dag vant jeg bok hos Reeta med bloggen LesLue, og den boka gleder jeg meg veldig til å lese! Så hva passer bedre enn at det (endelig) har bikket tirsdag på klokka, og jeg kan legge ut et etterlengtet boken-på-vent-innlegg hos Beathe?! Ta turen hennes og les om hva andre venter på å lese! Hvem vet - kanskje du får et godt boktips selv?

Forskning viser at lesing er god terapi, så det er bare å lese i vei :) Selv merker jeg at jeg har for lite lesetid denne høsten, g jeg savner den gode boktiden min! Håper det snart snur, men jeg tviler vel egentlig litt på det siden jeg må jobbe, og barna har ikke helt fått det for seg at de skal flytte ut enda. Eldstemann på 6 år påstår at han aldri skal flytte ut, så ...

Men heldigvis blir det fremdeles LITT tid til lesing, og denne uka gleder jeg meg til å lese Fuglehjerne av Johanna Sinisalo. Har du lest den?


Forlaget skriver følgende om boka:

Fuglehjerne handler om backpackerne Heidi og Jyrki, og om hva som skjer når de følger den tøffe vandrerruten South CoastTrack i Tasmania, Australia. Jyrki er en individualist og eventyrer som liker å reise rundt i verden som ekstrem-backpacker. Heidi, som ikke er en erfaren backpacker, overrasker både seg selv og Jyrki da hun sier opp jobben sin for å bli med på turen. Det er nemlig ingen hvilken som helst tur de skal begi seg ut på. Jyrki har et sterkt konkurranseinstinkt, og planlegger, uten at Heidi vet det, å tilbakelegge de ulike distansene han har sett seg ut, dobbelt så fort som anbefalt i guideboka. Han ser ned på de andre backpackerne, og det verste han vet, er at noen kaller ham turist. Da de skal handle inn mat og utstyr til turen, er det han som bestemmer hva de kan ta med; for Jyrki går det prestisje i ikke å pakke et gram for mye. Men turen skal by på uventede hendelser og problemer som ikke engang den erfarne Jyrki kunne forutsett.

Hva leser du nå? Jeg leser Vaffelhjerte av ... (usj, nå husker jeg ikke forfatteren, og gidder ikke å reise meg!)

Bokomtale: Melk og honning

Først av alt:

D E T T E  H A R  V Æ R T  S Å-Å-ÅÅ  F O R N Ø Y E L I G!!!

Jeg har vært på litterær reise til Moldova. Tenk at jeg skulle få reise dit! Det hadde jeg ikke trodd, må jeg innrømme. Så takk og pris for at Migrating Coconuts satte meg på ideen å foreta en litterær verdensomseiling. For ellers hadde jeg gått glipp av en aldeles herlig og annerledes leseropplevelse! Takk!

(For the records: Dette er er mitt 15. bidrag i jordomseilingen! Only 180 (eller deromkring) igjen! Wiii!)

Jeg pleier ikke å skrvie så mye om forfatterene i omtalene mine (kanskje jeg burde det?!) Men den gode Vladimir ble så herlig beskrevet bak på boka, at det må dere i aller høyeste grad få med dere:

" ... en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden."

Om jeg skulle kjørt en såkalt revolveromtale av boka, så kunne denne forfatterbeskrivelsen holdt. Rett og slett. Men hold deg fast, her kommer omtalen:

Larga er en trist og avsideliggende landsby nord i Moldova. Befolkningen sliter med hardt arbeid og får ikke endene til å møtes. De klarer ikke mer, og bestemmer seg for å utvandre til italia. Italia - et fantastisk land, uanstrengende arbeid, penger, hygiene, museer, malerier og pizza ...

Det er her boka starter: En gruppe mennesker står ved elven og ser over til til Italia, til selveste Roma! For Serafim, som har drømt om Italia fra han var guttunge, blir dette en høytidelig stund. Men hvordan kommer de seg over til Roma, og hva skal de gjøre der? Siden Serafim også hadde lært seg italiensk, gikk han til en forbipasserende for å spørre om hjelp. Det virket ikke som om italieneren forstod hva han sa. Kanskje hadde han ikke klart å lære uttalen godt nok i selvstudiet sitt? Serafim begynte å bli bekymret. Men det trengte han heldigvis ikke være lenge! For det viste seg at den tilfeldig forbipasserende utrolig nok var moldover! Tenk det, midt i Italia! Men kanskje var det ikke så rart, for det var jo tross alt allerede 200.000 moldovere som hadde utvandret til Italia. Å nei! Hvordan kunne det skje? Det viser seg at gruppen ikke er utenfor Roma, men utenfor Chișinău. I stor fortvilelse vender gruppen tilbake til start. Rykk to skritt tilbake ...

Men de gir seg ikke! For til Italia skal de! Og nå blir det vittig! For om largenserne mangler penger, fritid, hygiene og livsmot, så skal det ikke stå på kreativiteten! Siden moldovere ikke får innreisetillatelse til Italia, no matter what (selv ikke presidenten!), så må de gjøre de vanvittigste ting for å klare det. Med livet som innsats gir de alt for å nå drømmen sin.

Underveis stiller de seg mange spørsmål. og det viktigste av de alle: Finnes egentlig Italia? For de har sett mange moldovere utvandre til dette lovede land, men de har jo aldri sett noen komme tilbake ... Noen hevder til og med at Italia er lovløst, at om du drar dit så risikerer du a noen stjeler organene dine og selger de på svartemarkedet. Klart du kan vente deg en grusom skjebne om du reiser til Italia! 

"- Selvsagt, sa han, litt mildere stemt etter måltidet slik enhver mann blir, - tror jeg ikke at alle de to hundre tusen moldoverne i Italia har solgt organene sine. Antakelig har noen av dem overlevd også. Men de blir holdt i fangenskap. Og tvunget til å arbeide! Italienerne tjener millioner på dem! Nei, milliarder! Og så sender de noen smuler til slektningene."

Jeg har jo så lyst til å fortelle om mange av disse tragikomiske historiene i boka, men da røper jeg jo alt for deg. Så jeg nøyer meg med en del stikkord, bare for å gjøre deg nysgjerrig. Samtidig får du sett noe av mangfoldet i den store kreativiteten i boka:

Curling, traktor, presidenter, sovjetiske fangeleirer, ubåtreise, menneskehandel, svindel, norsk(!), sykkeltyveri (eller var det et lån?), privat fengsel, kjærlighet, død, korstog og mye, mye mer. 

Her var det mye for smilebåndet! Og så er det så mange tragedier i boka, skildret på så herlig og "naivt" vis. Galgenhumor på sitt beste. Likevel er det en veldig fin og alvorlig undertone. For boka skildrer et av de fattigste landene i Europa. Folket har mistet håp og fremtidstro. Denne vanvittige boka peker på dette på en (tross alt!) veldig fin måte. Boka  går på underfundig vis inn i både religion, historie og politikk. Samfunnskritikk, rett og slett!

En gruppe studenter kom til Larga for å gjøre et studium på largeneserne:

"- Bare hør hvordan de snakker om Italia! utbrøt Octavian entusiastisk mens de spiste middag ved bålet. - Det er helt bisart hvordan gamle sagn om apostelen Peters paradis fra tiden under tyrkisk herredømme, blandes med de fattige jordbrukernes forestillinger om det lovede land ...

- Og tenk så mange lignelser, filosofiske bilder - og rammer, hadde jeg nært sagt - som denne landsbyen har gitt opphav til, sa studenten Lupan ..."

Jeg har kost meg aldeles, utrolig mye! ((Selv om jeg må innrømme at boka tapte seg litt helt mot slutten!) Vil du ha en vanvittig annerledes og veldig morsom leseropplevelse? Da anbefaler jeg Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov! 

Og en liten humoristisk kommentar til slutt (selvinnsikt?):

"Fra bøker, innrømte Serafim. - I likhet med nesten alt annet jeg har lært her i livet. Jeg har lært italiensk fra bøker. Jeg kjenner Italia gjennom bøker, og har blitt glad i Michelangelos skulpturer gjennom bøker. I virkeligheten har jeg verken sett eller hørt noenting her i livet, skjønner du."

Du har ikke spurt, men her kommer svarene :) (For du lurer jo egentlig! Sant vel?!)

Som den gode listeguri jeg er, så regner jeg med at du gjerne vil vite mer om mine lesevaner. Well, here you go:

Sist kjøpte innbundne bok: Den siste boka jeg kjøpte var Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein. Den gleder jeg meg virkelig til å lese! Når man kommer over en slik bok til 50 kr, da er man forpliktet til å kjøpe, selv om man har lite penger ... Sant??

Sist kjøpte pocketbok: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, en fornøyelig liten bok om litteratur, mat, relasjoner og okkupasjon var den jeg sist kjøpte selv, om man ikke regner med Historien om Pi, som eldstemann vant på basar i kirka i dag. Selv om guttungen var veldig, veldig skuffet over den dårlige premien, så ble mor veldig glad!

Favorittsjanger: jeg er veldig glad i veldig mye: krim, oppvekstromaner og skjønnlitterære dokumentarromaner er kanskje det jeg leser mest av. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å lese poesi og noveller.

Favorittbokhandel: Her i byen, Norli og Bok og Media. I Kristiansand: Ark. Men egentlig så betyr ikke bokhandelen så mye, bøkene er de samme, okke som :)

Favorittbibliotek: Det eneste jeg bruker er Stavanger bibliotek, men jeg liker Sandnes bibliotek bedre. Skulle gjerne vært flinkere bibliotekbruker, selv om jeg har blitt ganske flink det siste året!

Favorittleseplass hjemme: Sofaen, eller på terrassen om været tillater det :)

Favorittleseplass utenfor hjemmet: Kafé! Definitivt. Og på toget, så klart. Mange timer med  bare meg, musikk i ørene og sjokolade! Terapi for en sliten sjel!

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format: Aller helst alle. Kjøper ikke pocket om jeg ikke må. Pocket er tull, og alle forfattere fortjener bedre!

Beste lese –snacksen: Sjokolade, nøtter, is, kake, skive med ost. Skjønt jeg trenger ikke snacks for å kose meg med bok. (Jeg sier aldri nei til sjokolade, altså!)

Beste lesedrikke: Te. Farris (med rød juice i!) Eplemost. (Hvitvin) Igjen: Bare jeg har bok ... !

Beste bakgrunnsstøyen: God musikk, men ikke for god. Jeg må klare å unngå og synge med. jeg er generelt flink til å stenge ulyder ute, så ulyder er strengt tatt bedre en gode lyder.

Når på døgnet leser du helst? Hadde det ikke vært for at jeg må jobbe: Midt på dagen. Men kvelden går også fint. Definitivt ikke om morgenen.

Beste bakfyll – lesing: Bakfyll, hva er det? Finnes ikke i min kropp!

Beste kollektivtrafikklesestoff: Bok! Intet mer, intet mindre. Aller helst ei kjekk bok!


Det finnes flere listegurier:
Silje
Heidi

Beathe

Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer

Før jeg skriver omtale om min (nesten!) ferdig leste bok, må jeg bare legge ut noen skrytebilder av minstegutten på 3,5 år: Han har hatt sin første ridetime i dag! Han satt som en konge på hesteryggen! Skulle ikke tro han hadde gjort annet enn å stelle hest og ri :)

 

Så til omtalen av en rystende og veldig lærerik biografi! Les om andre biografier i Moshonistas biografisirkel! I denne runden får du lese om bemerkelsesverdige kvinner!

Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste kvinne!

Dette er utvilsomt kanskje den mest lærerike biografien jeg noen gang har lest! Det er Malalai Joya som skriver om sitt liv: Som barn i Afghanistan. Som flyktning i Iran og Pakistan. Som undergrunnslærer for jenter i Afghanistan, og som politiker i et såkalt demokratisk Afghanistan. For en kvinne og for et liv! Samtidig er boka så mye mer enn en biografi om en modig og beundringsverdig kvinnes liv. Dette er en dokumentarroman om et land vi kjenner godt og som vi har både nød for og mange fordommer mot. Dette har vært en veldig lærerik reise til et land jeg har blitt veldig glad i etter å ha lest flere bøker fra landet!

"I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette."

Malalai ble født i april 1978, bare fire dager etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren var politisk aktiv, og måtte flykte til Iran, så de fire første årene vokste hun opp sammen med moren, hennes eldre søsken og onkelen. Da hun var fire år gammel flyttet de til faren i Iran. Selv om det på den tiden var vanskelig å være afghansk flyktning i Iran, klarte de seg godt der. De var blant de få som ikke bodde i flyktningeleir, og faren hadde jobb. Etterhvert ble de nødt til å reise videre til Pakistan. Der bodde de i flyktningeleir, men forholdene var gode, og Malalai fikk god skolegang.

Da Malalai var 20 år, fikk hun tilbud om jobb som lærer i en undergrunnsskole for jenter i Herat i Afghanistan. Dette tilbudet takket hun ja til, og etter 16 år i utlendighet, vendte hun endelig hjem til hjemlandet sitt. Etter noen begivenhetsrike og farlige år som undergrunnslærer og barnehjemsdirektør, takker hun ja til å stille som kvinnelig representant i Nasjonalforsamlingen da ny grunnlov skulle lages, etter at USA hadde invadert landet i 2001. Til tross for at hun modig fortalte sannheten om krigsherrene i Nasjonalforsamlingen, ble hun noe overraskende valgt inn som parlamentariker i den nye regjeringen.

Mesteparten av boka er viet til livet hennes som politiker. Selv om hun etter kort tid i regjeringen ble suspendert fordi hun fortalte sannheten om alle krigherrene som "demokratisk" og ved hjelp av USA var blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun krevde at de måtte dømmes for grove brudd på menneskeretighetene. Det skjedde selvsagt ikke. Det er ironisk at det er hun som må leve i skjul, mens krigsherrene, som hun kaller dem kan fritt styre Afghanistan i ruiner.

"Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: At forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt. Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg  demokratiets maske."

Vi her i Norge kjenner jo godt til situasjonen i Afghanistan. og selv om jeg er blant dem som alltid har vært i mot USAs (og Norges!) invasjon av landet, så er situasjonen verre enn jeg trodde. Vi har jo gjennom media lært at Afghanistan, etter USAs invasjon av andet, endelig fikk en demokratisk valgt regjering. og så har vi lært at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har vært innskrevet i skolen. og så har vi lært at mer enn 25% av den demokratisk valgte regjeringen er kvinner. At kvinner går på skole, at kvinner har jobb, også i viktige stillinger. Det vi lesr lite om i media, er at mer enn 5 millioner barn IKKE er innskrevet i skolene. Og at av de 6 millilonene som er innskrevet i skolen, så er det langt fra halvparten av disse som faktisk går i skolen. Det er helst de som bor i Kabul som får muligheten til skolegang. Vi leser heller ingenting om at flesteparten av kvinnene i nasjonalforsamlingen er håndplukket av teokratiske krigsherrer. Mange av disse kvinnene er mer fanatiske enn mange menn. USA gir stor økonomisk støtte til den afghanske regjeringen. Det de ikke vil ta innover seg, er at en stor andel av denne såkalte demokratiske regjeringen består av krigsherrer.

"Jeg forklarte at det vi trengte i stedet for denne farlige sammensmeltningen av religion og politikk, var en verdslig regjering, en som kom til å holde seg adskilt fra religionen - religion er nemlig et spørsmål om privat tro. til tross for fundamentalismens påstander er det ingen grunn til å frykte sekularismen. Den betyr bare et skille mellom religion og politikk, noe som i virkeligheten sikrer og garanterer borgernes rett til religions- og trosfrihet."

I 1992, da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, så brøt det borgerkrig i landet. I de fire årene som skulle komme etetr dette, var noen av de verste årene i afghansk historie. Mujahedin, som var gruppen av krigsherrer, terroriserte landet mye verre enn slik det var under Sovjetunionen. Landet var preget av vold, voldtekter og drap. Ingen var trygge. Så da Taliban overtok herredømmet føltes det faktisk som en befrielse. Og vi vet nok om Taliban til å vite at også dette var ille. Tenk at Taliban faktisk ikke var det verste i landets historie!!! Etter at Taliban falt i 2001, og USA "hjalp" landet på fote igjen, så har det faktisk blitt verre. Slik det var under mujahedin, under borgerkrigen.  Krigsherrer dreper og voldtar. Arbeidsledigheten er enorm. Ingen er trygge. Skoler blir nedlagt. Kvinner er undertrykte. Menn misbruker kvinner. Og mange kvinner velger å ta sitt liv for å slippe unna. I Afghanistan er den vanligste selvmordsformen å helle bensin på seg selv og tenne på.

Midt oppi alt dette lever Malalai. Og jeg synes det mest utrolige er at hun fortsatt lever. I mange år har hun hatt minst to livvakter rundt seg. Hun skifter bosted hele tiden. Likevel hever hun røsten og taler sannheten. hun har gjort seg bemerket over hele verden, og har deltatt på mange konferanser og debatter. Hun har også mottatt mange anerkjente priser for sitt mot og engasjement. Jeg synes det har vært helt fantastisk å bli kjent med denne utrolige kvinnen. Som bare var 25 år gammel da hun reiste seg modig opp og talte krigsherrene midt i mot! You go girl!!!

Nå har jeg ikke lest slutten, så kanskje har jeg enda gått glipp av noe stort som jeg ikke får delt med deg! Da må du rett og slett lese boka selv for å få det med deg, så ja, anbefalingen min går ut: LES BOKA!

Her er en film av hennes tale i Loya Jirga, den konstitusjonelle nasjonalforsamlingen i 2003:

Eva Mulvad, en dansk filmskaper har laget en dokumentar "Vores lykkes fjende". Jeg har ikke klart å finne filmen på internett, men her kan du se et intervju med Eva Mulvad:

Smakebit på søndag: Kvinne blant krigsherrer

Jeg skulle ha lest og lest for tiden, men dagene er sprengte med gjøremål, så det går altfor sakte med lesingen. Jeg er med i Moshonistas biografisirkel, så jeg har rundt 230 sider med BITTEliten skrift som skal være ferdig om tre(!) dager, i tillegg til møter og jobb og hus og barn. Det må et mirakel til om jeg skal klare det, men mirakler har skjedd før, så ...

Og nå er det allerede søndag, og jeg kan i det minste dele en liten smakebit med dere fra boka jeg leser i. Biografisirkelen denne gangen handler om bemerkelsesverdige kvinner. De finnes det mange av, men ikke så mange biografier av disse i hylene våre. Så valget falt på Malalai Joya: Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste stemme.

Besøk Maris blogg og les enda flere smakebiter! Der finner du
garantert mange godbiter!

Og om vi hadde få biografier om bemerkelsesverdige kvinner, så gjorde ikke det noe, for denne fristet virkelig. Afghanistan er et land jeg har lest mange skjønnlitterære, og noen tildels dokumentariske bøker fra. Gjennom bøkene har jeg blitt oppriktig glad i dette landet og disse flotte folkene. For det som er hjertet av Afghanistan ligner ikke på verken taliban eller mujahedin. Afghanistan er et land med flotte folk og flott historie, som har lidd en uendelig trist skjebne de siste tiårene i krig.

Dagens smakebit kommer fra forordet. Det er Malalai Joya som fører ordet:

"I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette."

Jeg blir både ydmyk og takknemlig når jeg leser denne boken! Det er sterk kost! 

Jeg ønsker deg en glad søndag! Si noe fint til de du har rundt deg!

Bokomtale: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Hvordan kan en stekt gris være med å hjelpe en gruppe mennesker gjennom fem isolerte år under tysk okkupasjon? Hvorfor er det så viktig å holde denne svinemiddagen hemmelig? Med dette som utgangspunkt, ble Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai dannet under andre verdenskrig. 

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er skrevet av Mary Ann Schaffer, og boka ble kåret til årets pocketbok i Storbritannia i 2009. Det er liten og koselig bok, skrevet i brevform, og som har et snev av å ligne på en historisk roman.

Dawsey Adams, en svinebonde fra Guernsey sender brev til Juliet Ashton i London for å be om hjelp til å finne en bok han ønsker å lese. De kjenner ikke hverandre, men Dawsey eier en bok som Juliet har eid tidligere. De begynner å brevveksle, og på denne måten blir Juliet kjent med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. 

Juliet, som skal skrive en spalte i avisen Sunday Magazine om de filosofiske verdier ved å lese er villrådig. Det eneste hun kan tenke seg frem til, er at lesing hindrer deg i å bli gal (må si meg enig med Juliet der!) Det er da hun får ideen om å skrive om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Hun mottar brev fra alle medlemmene i foreningen der de alle har viktige historier å fortelle. Selvfølgelig om foreningen, men også om livet på Guernsey under den fem år lange tyske okkupasjonen. 

Isola skriver:

Amelia fortalte at De gjerne vil vite mer om bokforeningen vår, og om møtene våre. Selv snakket jeg om Brontë-jentene da det var min tur. Jeg er lei for at jeg ikke kan sende Dem notatene mine om Charlotte og Emily - jeg brukte dem til å fyre opp i stekeovnen, for det fantes ikke annet papir i huset. Jeg hadde allerede brent opp tidevanstabellene mine, Åpenbaringene og Jobs bok.

Du vil sikkert vite hvorfor jeg beundrer nettopp disse jentene. Jeg liker historier om lidenskapelige møter. Jeg har selv aldri opplevd noe slikt, men nå kan jeg forestille meg det.

Jeg kan skrive til deg igjen, hvis De vil. Jeg kan fortelle deg mer om lesing, og om  hvordan det gav oss livsgnisten tilbake da tyskerne var her.

I Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai  blir vi kjent med mange herlige personligheter, en lite kjent epoke i okkupasjonshistorien og ikke minst så gir boka små glimt inn i litteraturhistorien. Det var absolutt en veldig koselig bok, skjønt jeg må medgi at jeg synes den tapte seg mot slutten. I begynnelsen fungerte brevvekslingen helt greit, men jeg synes ikke Mary Ann Schaffer klarte å samle trådene å en god måte i slutten av boka. Og skal jeg være helt ærlig, skulle jeg ønske boka var skrevet i en mer tradisjonell romanform. Likefullt ble jeg veldig glad i karakterene - så mange herlige personligheter! Schaffer har klart å skape mange humørfylte, triste og hjertevarme historier rundt et mørkt kapittel i historien. Og så vidunderlig godt det var å lese at det er flere enn jeg som leser for å bevare forstanden! ikke minst har jeg faktisk fått noen gode boktips - det må en jo like!

Ja, jeg anbefaler Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai!

Bokomtale: Lys mellom to hav

Det har vært smått med blogging i det siste. Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg lest eller kommentert andres blogger. Travle tider, kalles de visst ... Men jeg har da fått lest bittelitt, absolutt ikke så mye jeg skulle ønsket. Til gjengjeld er jeg veldig fornøyd med valg av bok. Ja, for i hele september er antallet leste bøker kommet opp i hele èn bok. En. Kun det. September kunne godt kommet med noen ekstra dager. Fordelen er at oktober nærmer seg. Da blir det roligere dager. Forhåpentligvis.

Første gang jeg leste om M. L. Stedmans roman Lys mellom to hav, var hos Beathe. Etter den gode omtalen hennes, skrev jeg boka straks ned på leselisten min. Så da jeg senere vant boka i trøstepremie i give away hos henne, var gleden stor! Etter å ha lest boka, er gleden enda større! Så tusen takk til Beathe, som fikk meg til å lese boka!

Lys mellom to hav, er min første australske roman, og blir derfor mitt 13. bidrag i min litterære verdensreise.

Lys mellom to hav er en svært vakker bok, og jeg sitter igjen med så uendelig mange inntrykk etter å ha lest boka, at jeg ikke  vet hvordan jeg skal skrive en omtale av den. Denne omtalen begynte jeg på i slutten av september, og her sitter jeg og har kun skrevet en innledning. Knapt nok det.

Lys mellom to hav handler om Tom Sherbourne som etter at han vender hjem fra Vestfronten får jobb som fyrvokter på Janus Rock, som ligger en halv dagsreise fra Australias vestkyst. Gjennom små glimt fra hans barndom kan vi ane at han hatt en vanskelig oppvekst. Å reise ut til en ensom tilværelse på Janus Rock blir en slags sjelereise for ham. Kanskje til og med en oppreisning. 

"Når han våkner ved siden av Isabel, hender det at han fremdeles er forbløffet og lettet over at hun ikke er død. For å være helt sikker, følger han nøye med på pusten hennes. Så legger han hodet mot ryggen hennes og suger til seg hudens mykhet, den rolige bevegelsen når kroppen hever og senker seg mens hun sover videre. Et mirakel - et av de største han har opplevd."

Tom gifter seg med sin vakre Isabel, og eventyret på Janus Rock er vakkert og sterkt. De har et sterkt og godt samhold. Det er en glød i livet deres preget av sterke naturkrefter. At de lever et ensomt liv ute i havgapet er også noe av det som er på å gjøre samholdet deres så sterkt. Samtidig kan man ane noe skjørt mellom dem. Isabel er åpen av natur, og nysgjerrig på Toms fortid og oppvekst. Tom klarer ikke å dele dette med henne. Han ønsker å skåne henne. Det kommer noe mellom dem. Og hva skjer med forholdet deres når de opplever to spontanaborter og en dødfødsel? 

"Å se inn i de øynene var som å se Guds ansikt. Ingen maske, ingen forstillelse - spedbarnet var så overveldende forsvarsløst. hun kjente seg ydmyk ved at tanken på denne forseggjorte skapningen, dette utsøkte skaperverket av blod og ben skulle ha funnet veien til henne. At hun skulle ha dukket opp nå, knapt to uker etter at ... Det var umulig å oppfatte det som en ren tilfeldighet. Barnet var tandert som et snøfnugg -det kunne lett ha smeltet og forsvunnet om ikke havstrømmene hadde ført det trygt og sikkert frem til Vrakbukta."

Lucy kommer til dem som en gave fra oven. Lucy betyr lys, og blir et vakkert og vondt symbol på det livet Tom og Isabel lever på Janus Rock. Lucy, en velsignelse og forannelse. Lucy som gjør alt rundt henne levende. Som reiser opp de fortapte. Som kommer som frelse for tap og sorg. 

Lys mellom to hav er  usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?

" - Tom, du er trett, du er bedrøvet og du tenker ikke klart. I morgen tidlig ser du annerledes på det. jeg vil ikke snakke om dette i kveld. Hun rørte ved hånden hans, og kjempet for å dempe skjelvingen i stemmen. - Vi ... vi lever ikke i en perfekt verden. Vi må leve med det.

Han stirret på henne, grepet av en følelse av at hun kanskje ikke eksisterte. Kanskje ikke noe av dette eksisterte, for selv om de sto bare noen tommer fra hverandre, var det som om de befant seg i to forskjellige virkeligheter som ikke lenger hadde forbindelse med hverandre."

Lys mellom to hav  har utfordret meg på mange måter. Først og fremst fordi den har rørt ved noen av mine sorger i livet, frykten for et liv uten barn. Og enda større: Frykten for å miste et barn. Men boka har også utfordret meg på mange etiske spørsmål. Kanskje finnes det ikke alltid et riktig svar i en vanskelig situasjon? Lys mellom to hav viser noe om det vanskelige i etiske grensesituasjoner. Hvordan kan man dømme et menneske for de valg de tar? Samtidig viser boka hvordan vi som mennesker styres av egoet vårt. Hvor lett er det egentlig å sette andre fremfor seg selv? Hvordan kan man - eller skal man - godta det livet gir oss? Eller tar fra oss ...

Tom og Isabel tar et avjørende valg da de velger å beholde barnet som kommer til dem. En avgjørelse de ikke er enige om. Men som har avgjørende betydning for dem begge, på ulike måter. Lucy, som på underfundig vis klarer å nå inn i Toms hjerte. Som blir så altoppslukende for Isabel. Lucy, som blir et tragisk tap for en kvinne en halv dagsreise unna. Kan det gjøres godt igjen? Aldri. Ikke helt.

Lys mellom to hav - sterk, gripende, vakker, vond, tankevekkende, hjerteskjærende. Les den!


Andre bloggere om boka:
Tine
Beathe