Lucie

Endelig på nett igjen, og det er på tide å legge ut siste bokanmeldelse:

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av den klassiske litteraturen, og da var det kjekt å kunne dra frem Lucie av Amalie Skram. Jeg må nok si at jeg ikke var overbegeistret for boka selv om jeg likte den godt. Nå er det lenge siden jeg leste Hellemyrsfolket og Constance Ring, men disse bøkene av Amalie Skram gjorde dypere inntrykk på meg! Kanskje var det språket som gjorde at jeg ikke likte boka så godt? Jeg synes til tider at det var litt knotete setninger, i hvert fall for oss «moderne» nordmenn. 

Likevel var det mye som imponerte meg med boka. Først og fremst er jeg imponert over hvor modig Amalie Skram var. Bare i denne boka tar hun opp mange vanskelige emner som kvinners rettigheter, gledespiker, voldtekt, den vanskelige kommunikasjonen mellom mann og kone og sorgen over de tapte drømmer. 

Amalie Skram skrev som kjent under naturalismen, og det ser vi tydelig i denne boka. Lucie, som kom fra fattige kår og levde som gledespike, men som giftet seg til svært gode kår, blir stadig minnet på den hun engang var. Samtidig ser vi at hun aldri blir en annen enn den hun var. Mennesker rundt henne vil alltid se på henne som «tivolipiken». Ektemannen vil alltid være redd for at hennes tidligere liv skal innhente henne. Hun selv kan ikke velge å være «den hun er», fordi alt vil bli tolket i verste mening.

Ektemannen Teodor er også en mann av sin tid. Han er den overlegne, i flere henseender. Både fordi han er mann, men også fordi han er av bedre kår enn Lucie. Jeg liker veldig godt at Amalie Skram skildrer kampen i ham også: At han (likssom) har rett til å kreve at Lucie skal føye seg etter ham, men også at han (innimellom!) ser at han gjør henne urett.

Nå innser jeg at jeg snart er i ferd med å skrive mye av boka ... For å ikke røpe for mye, skal jeg heller dele noen sitater:

«Nei, det var ingen annen råd; det fikk bli til det at han giftet seg med henne. Det var jo så at han ikke kunne unnvære henne. Der hadde han reist bort i sommer for å venne seg av med henne. Nyttet? Jo visst, tusen ganger mer forelsket hadde han vendt tilbake. Utsette seg for å miste henne? Bare tanken gjorde ham gal.»

«Og du vil sammenligne deg med fru Reinertson? Hun som fra vuggen av har tilhørt det gode selskap. Det som hos henne er tekkelig munterhet, blir simpelt hos deg. - La oss være fri for at du efteraper en dame som fru Reinertson.»

«Han var full av vrede mot Lucie og av medlidenhet med seg selv. Denne lettferdige tøsekvinne, som han hadde hevet opp av smusset og gjort til sin hustru, satte seg opp imot ham. Hun som burde være gjennomtrengt av en eneste tanke, et eneste mål: Å utslette det forbigagne, uavlatelig være på post for å vise ham at hun var blitt en annen, vise ham at det ikke var en blodsdråpe i henne som lengtet mot andre enn ham, ville annet enn ham. Hun skulle vært ydmyk og angrende, en botferdig Magdalena i sinn og miner. Da ville det gått godt imellom dem, for han var jo glad i henne, ja, det var det pinefulle at han ennå var glad i henne.»

«Rastløs gikk han om i stuene. Hver ting som minnet om henne, var som et stikk i ham. Sånn ville det være hvis hun var død, tenkte han, og så kom det veltende over ham hvordan han da, tross alt, ville sørge. Han ble så bløt og ild i sinn, så myk og snill som en liten gutt. Han hadde en stor skyld like overfor Lucie, men det skulle bli bedre herefterdags. Det lovet han seg selv.»

«Så mange deilige erindringer han dog hadde felles med henne. Og all den fryd og nytelse hun hadde gitt ham. Han hadde visst ofte vært for streng og hård mot henne. Det stod for ham hvorledes hun hadde ligget for hans føtter og grått (...) Nå var det forrseten lenge siden. Hun var annerledes nå. Han rettet seg opp fra sengen med et dypt sukk. Og så fikk han igjen den gnagende fornemmelsen av å ha gjort urett mot henne.»

Om boka er aktuell i dag? Ja, det mener jeg! Selv om vi har kommet langt når det gjelder kvinners rettigheter, så er det mye vi fremdeles har å lære om kommunikasjon mellom mann og kvinne. jeg hadde flere ganger i løpet av boka lyst til å riste i Lucie og Teodor og si at «Nå er det på tide at dere sier det dere tenker!» Og akkurat det tror jeg at mange par i dag også sliter med. Kanskje til og med at det er det vanskeligste i et forhold?

Ja, jeg anbefaler boka!!


Les Bokpyrens og Solveigs anmeldelese av samme bok.