Jeg har som mål å lese (minst!) to bøker i måneden i 2013. I januar leste jeg ei bok, som jeg ikke ble ferdig med før 4. februar ... Men om jeg legger godviljen til, så leste jeg to bøker i januar; Anna Karenina er ei bok i to bind. Og siden jeg liker å ta alt i beste mening, så har jeg i januar (nesten!) klart lesemålet mitt :D Hurra!
Anna Karenina av Leo Tolstoj, er en gammel, russisk klassiker. naturalisme og determinisme på sitt beste! Boka har jeg hatt lyst til å lese i over tjue år, men det måtte bli 2013 før jeg klarte å hente bøkene fra min mors bokhylle. Anna Karenina blir mitt russiske bidrag i
Jorden rundt på 200 bøker og mitt første bidrag i
Back to the classics 2013. Boka er også ei av
1001 bøker du må lese før du dør. Så da har jeg i bare ei bok fått krysset av på mange utfordringer.
I løpet av tjue år, og vel så det, har jeg laget meg et vakkert bilde av Anna Karenina. Og slikt kan jo være skummelt når man endelig skal finne ut hvem denne sagnomsuste og, for meg, noe glorifiserte heltinnen er. Anna Karenina har for meg vært en vakker, vellykket og sterk kvinne. På mage måter stemmer denne beskrivelsen. Samtidig ble jeg overraksket over hvem Anna Karenina var i boka. Jeg hadde nok ventet meg noe helt annet. Noe mer glorifisert, kanskje. Like før jeg leste boka selv, leste jeg en omtale av boka. Allerede da skjønte jeg at boka kom til å by på noe helt annet enn det jeg forventet. Godt ute i boka var jeg skuffet over hvor lite den handlet om Anna Karenina. Det tok lang tid før det var Anna Karenina som var den mest sentrale hovedpersonen.
«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.»
Å lese om Dolli og hennes vansker i ekteskapet fra starten av boka ga meg en pekepinn om at her er det ekteskapelige relasjoner som er det sentrale tema i boka. Leo Tolstoj er både direkte og uredd når han tar opp de vanskelige forholdene mellom menn og kvinner. Vi kjenner jo alle til Henrik Ibsen som talsmann for kvinners rettigheter i Et dukkehjem. Tolstoj og Ibsen var viktige stemmer i samtiden, men jeg kan ikke fri meg fra at de har helt forskjellige ståsteder. Samtidig som begge har hevet røsten for kvinnene, er Ibsen liberal og "applauderer" for at Nora forlater sin mann, mens Tolstoj et mer konservativt syn på ekteskapet. Men at de begge har vært viktige talsmenn for kvinners rettigheter, det tror jeg vi skal være takknemlige for i dag! Så kan vi være enig eller uenig i deres syn på andre ting.
Leo Tolstoj skildrer mange forhold, både de gode og de vanskelige, de lovlige og ulovlige. Dolli som opplever å bli knust når hennes mann er utro. Paret klarer å reise seg, men varer det? Jeg liker at Tolstoj hever røsten for Dolli. Kitti, den unge og håpløst forelskede, som opplever å bli vraket av mannen hun tror elsker henne. Kitti er likefullt den som klarer seg best: Hun gifter seg med en god mann, og opplever lykken i et normalt turbulent forhold. Hvorfor går det så godt for de? Jeg tror Tolstoj har prøvd å skildre et forhold basert på både fornuft og følelser. Og jeg synes det er troverdig, da forholdet opplever sine vansker, både i forhold til sjalusi, egeninteresser og skyhøye forventinger.
Vronski gikk efter konduktøren inn i vognen, men stanset et øyeblikk i døren for å la en dame komme ut. Som verdensmann forstod han ved første blikk at det var en dame av aristokratiet. (...) Da han så efter henne, vendte også hun hodet efter ham. De strålende grå øynene omkranst av tette og sorte vipper så undersøkende og venlig på ham som om hun kjente ham, men øyeblikket efter fløy hennes blikk utover folkemengden som om hun lette efter noen. I det øyeblikk Vronski så på henne, la han merke til de tilbaketrengte livsglede som lyste ut av ansiktet hennes, de strålende øynene og det knapt merkbare smil om den buede røde munnen. Det var som en riktdom av liv og glede fylte hennes vesen så sterkt at det strålte frem mot hennes vilje.
Men viktigst av alt er selvsagt forholdet mellom Anna Karenina, både til hennes mann og hennes elsker. For Anna blir hodestups forelsket i Vronski, og forlater sin mann og sin sønn for å leve ut den store kjærligheten. Det viser seg at det ikke skal bli så enkelt. For kan kjærligheten vokse i dette ulovlige forholdet?
Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand.
Boka gir også et innblikk i Russland på 1800-tallet og en gryende sosialisme/kommunisme. Men heldigvis ikke så mye at det bli vanskelig å henge med! Som en viktig motpol til dette har også religionen en sentral rolle i boka. Uten å røpe hvem som taler i slutten av boka, vil jeg dele et sitat derfra, som en oppsummering på Tolstojs hensikt med boka:
Troen - om det jeg føler, kan kalles så - har gjennom lideleser litt etter litt festet rot i min sjel. Men jeg kommer fremdeles til å trette og være heftig og uttale meg i tide og utide, og som før kommer det til å være et hellig sted i min sjel som ingen får adgang til, ikke engang min hustru, og fremdeles kommer jeg til å be Gud uten at jeg kan forklare hvorfor jeg gjør det. Men mitt liv - hva som enn kommer til å hende meg - hele mitt liv, hvert øyeblikk i mitt liv, er ikke lenger meningsløst som det før var. Det har mening, for det står i min makt å tjene det gode, et begrep som det ikke kan strides om.
 |
| Les mer om Leo Tolstoj her. |
Boka er utrolig lettlest. Jeg hadde nok ventet meg at den skulle være tung å komme gjennom (og tror det er hovedgrunnen til at den har vært på vent i så mange år!) Så skammelig feil går det an å ta! Men nå gjør det jo ingenting, for nå har jeg lest boka, og er strålende fornøyd med det! Jeg kunne nok tenkt meg og lest mer om forholdet mellom Anna Karenina og hennes menn. Jeg skulle så gjerne sett mer av både hennes og Vronskis følelesliv. Jeg skulle så gjerne lest mer av samfunnets reaksjoner på dette kontroversielle forholdet. Ikke fordi jeg ikke likte å lese om Dolli og Kittis historier, men fordi når boka først heter Anna Karenina, så vil jeg lese om henne fra starten av boka. Jeg brukte halve boka på å vente på min ungdoms heltinne, og det går jo litt på bekostning av de andre historiene. Men når var jo tittelen "Fornuft og følelser" allerede brukt nesten 100 år tideligere, så da kom vel Tolstoj ikke på noe bedre ;)
Og det jeg liker kanskje aller best med boka, er at den fremdeles er dagsaktuell! Å lese om de ekstekspalige problemene som de alle slet med i Anna Karenina, det var veldig gjenkjenbart. Hvordan man mistolker partneren, hvordan man snakker rundt hverandre og ikke til hverandre. Om å tolke alt i verste mening. Ikke minst om hvordan det kan være vanskelig å sette ord på kjærligheten. Og med utroskap som det store temaet, så er det nødvendigvis ikke lett å ta parti med noen i boka. Og jeg må si at jeg har sansen for Leo Tolstoj som ikke nødvendigvis tar parti verken for kvinnen eller mannen, men den bedratte! Jeg synes Leo Tolstoj var en klok mann, jeg! Skjønt noe måtte vi nok vært enige om å være uenige om ;)
Snart kommer filmen på kino, og den skal jeg absolutt få med meg!
Jeg anbefaler boka på det varmeste!!!
I dag utfordrer bokbloggeir oss til å skrive om verdens herligste romanfigur. Dette var ikke den letteste utfordringen. Kanskje henger jeg meg for mye opp at figuren skal være "herlig". For meg så er det en søt og tvers igjennom god person. En som får meg til å le. Hvem skal jeg da velge? Jeg leser mest krim, og sant å si så er det ikke, pr. min definisjon av ordet, flust av "herlige" personer i de bøkene. Så i dag velger jeg å skrive om min store forelskelse, for det er jo herlig å være forelsket!
