Disse bøkene har jeg gledet meg over i 2014:

1. Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida (januar)
2. Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein (januar)
3. Unntaket av Christian Jungersen (januar)
4. Vanæret av Mukhtar Mai (februar)
5. Sølvmasken av Peter Englund (februar)
6. De ingen savner av Eystein Hanssen (februar) 
7. Fugl av Lisa Aisato (februar)
8. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (februar)
9. Giftstrøm av Eystein Hanssen (februar) 
10. Fuck off I love you av Lars Mæhle (mars)
11. Kommer (mars)
12. Veke 53 av Agnes Ravatn (mars)

Bokomtale: Jeg har sett mørkets indre

Jeg tør ikke glede meg for tidlig, men jeg prøver meg med et aldri så lite jubelrop: Juhu, jeg er i siget igjen :-) Tenk så fornøyd jeg var da jeg hadde lest en hel bok midt i all desembertravelheten. Og nå sitter jeg her bare to dager senere og har lest enda en bok! Til og med i går leste jeg ut boka! Ja, jeg skal innrømme at den verken var lang eller tung ... Men likefullt: Det var en hel bok! *Klapper meg selv på skulderen* 

Jeg har mange utfordringer i livet, og en av utfordringene som gleder meg mest, er min litterære verdensomseiling! Nå har jeg besøkt mitt 16. land, det vil si mitt 11. land bare i 2013. Jeg kan endelig si at jeg har vært i Sør Afrika, i Cape Town. Når det er sagt, så har jeg ikke fått sett de gode sidene ved landet og byen. Om jeg vil det, tror jeg at jeg må reise dit fysisk. Må bare spare litt først ...

Boka jeg har lest heter Jeg har sett mørkets indre av K. Sello Duiker. Solum forlag, som har gitt ut boka, skriver følgende om forfatteren:

"Kabelo Sello Duiker regnes som en av de aller fremste forfatterne i den såkalte post-apartheid-generasjonen i Sør-Afrika. Han rakk å skrive tre romaner før han tok sitt eget liv. For Jeg har sett mørkets indre fikk han Commonwealth Writers' Prize for beste romandebut på det afrikansek kontinentet da den kom ut. For å skrive denne boken, bodde Duiker i en lengre periode blant gatebarn i Cape Town."

 Hovedpersonen i boka er Azure.  Han er 12 år gammel. Snart 13 år og voksen. Azure er svart, men har blå øyne. Han passer ikke inn, og det får han merke i skolen og i nærmiljøet. Foreldrene hans blir drept da han var ni år, og han reiser da fra Johannesburg til Cape Town hvor han blir gatebarn. 

Gjennom Azure får vi være med på en eksistensiell reise gjennom Cape Town. Dette er en gripende reiseskildring hvor vi får innblikk i gatebarnas liv, narkotika, gangstere og barneprostitusjon. Duiker tegner ikke et vakkert bilde av Cape Town. Likefullt får vi små glimt av den "vellykkede" siden av byen også. Vakker natur og rike (hvite) mennesker. Duiker skriver det ikke direkte, men vi merker gapet mellom de hvite og de svarte i boka. 

Duiker reiser flere etiske spørsmål i boka. Noe av det jeg finner fremtredende i Jeg har sett mørkets indre, er spørsmålet om hvem du kan stole på. Azure opplever flere ganger at hans nærmeste sviker ham. Duiker kritiserer flere forhold gjennom boka si, både rasetematikk og maskulin seksualitet. 

Jeg har sett mørkets indre er både enkel og svært vanskelig å lese. Enkel fordi den er kort og fordi setningene er så enkle og korte, at du raser gjennom boka. Og den skrivestilen passer veldig godt til Azures fortellerstemme, som er et barn, men nesten voksen. Men mest av alt er det en vanskelig bok å lese fordi tematikken er  brutal, og fordi vi med hard hånd blir dratt inn en ond og brutal verden. Duiker pynter ikke på sannheten, kan du si!

Boka anbefales virkelig! Både fordi den er godt skrevet, men aller mest fordi den treffer. Med et knytteneveslag - midt i magen! (Den anbefales ikke å leses i romjulen, dog, som er den tida på året vi bare skal kose oss!)

Bokomtale: Tvekampen

Ja, jeg lever enda! Men det har vært dårlig med boklesing i høst, og enda dårligere med blogging. Og om jeg har savnet begge deler, har jeg hatt en god høst. For å oppsummere høsten i ett ord:
T R A V E L T!!!  

Men i desembertravelheten har jeg likevel rukket å lese ei bok, så jubelen står høyt i taket :-) Boka jeg har lest er Tvekampen av Arnaldur Indriðason. Tidlegere har jeg lest Anger av samme forfatter, og den boka likte jeg veldig godt, mest fordi Arnaldur Indriðason har et svært godt driv i språket sitt, og fordi han skildrer mennesker og det islandske samfunn intenst godt. Så jeg gledet meg til å ta fatt på Tvekampen også.

Ragnar, en 17 år gammel gutt som aldri har gjort en flue fortred, blir en brikke i et politisk renkespill. Det er 1972, og den kalde krigen er på høyden. Verdensmesterskapet i sjakk foregår i Reykjavik, og blir nærmest rammen for politiske gnisninger mellom USA og Sovjetunionen. Midt i dette blir Ragnar brutalt drept under en kinofilm. Selv om politiet etterhvert blir lagt bånd på av myndighetene, lar ikke etterforskerne Marion og Albert seg stoppe av det.

Ved siden av krimhistorien byr Arnaldur Indriðason på historie også. Tvekampen - kampen mellom sjakkmesterene Spasskij og Fisher - er rammehsitorien, og dette er nonfiktive hendelser. Selv om jeg nok tror at det er brukt litt kunstneriske friheter her også. Men det mest spennede i boka, etter min mening, er historien om tuberkulose på Island. Island var et av Europas mest rammede land. Gjennom Marions historie som barn, får vi innblikk i en tragisk historie.

Summa sumarum: Ei god bok, men langt fra så god som Anger!

Og til dere som har orket å lese helt hit: Graulerer! Jeg skjønner at jeg skriver litt sånn halvveis - skrivesperren har tatt meg litt, og det er trist! Håper den kommer tilbake i 2014! Ikke skrivesperren altså, men skrivegleden ;-)

Andre bloggere om boka:
Tine
Anita
Krimbiblioteket