For en tid siden bestemte jeg meg for at jeg skal lese ei bok fra alle land i hele verden, og i den forbindelse spurte jeg om hjelp til gode boktips.
Bokbloggeren Anette anbefalte meg å lese
Der Gud gråter av
Siba Shakib som mitt bidrag fra Afghanistan, og det har jeg nå gjort. Da boka nærmet seg slutten begynte det å gå opp for meg at forfatteren ikke er mann (hvorfor trodde jeg det?), og at han, eh ... HUN(!) slettes ikke er fra Afghanistan, men derimot Iran. Nå kan man jo si at jeg har lest en iransk forfatter (for det har jeg jo!), men jeg er likevel veldig usikker på om denne vil kvalifisere til å bli mitt iranske bidrag. Aller helst vil jeg at handlingen i bøkene jeg leser skal være lagt til forfatterens hjemland.
Der Gud gråter handler om Afghanistan, landets religion, kultur og historie og ikke minst om landets kvinner. Hva synes du? Skal jeg legge den inn som mitt iranske bidrag i min litterære verdensturné?
Der Gud gråter handler om en sterk kvinnes kamp gjennom skiftende og stadig mer utrygge tider i Afghanistan. Shirin-Gol, som er kvinnen vi følger, er en oppdiktet karakter, men med utgnagspunkt i en kvinne Siba Shakib møtte i en flyktningeleir. Sammen med hennes historie, samt mange andre kvinners historier er altså Shirin-Gol blitt til. Shirin-Gol betyr søt blomst, et navn som står i sterk kontrast til den bruteale hverdagen som preger menneskene i Afghanistan.
I løpet av årene i byen forstår Shirin-Gol at hun fortsatt er et barn og at det hører ting med til barnelivet som hun ikke har kjent til før. Det viktigste er: Å leke, ikke bare med jenter, men også med gutter, å få lov til å snakke uten å bli spurt, løpe, hoppe, ikke bære slør, ikke alltid å ha småsøsknene i hånden, i skjørtekantene, synge, fjolle, rope. Shirin.Gol nyter å være barn og vil helst være det for alltid.
Som liten jente bodde Shirin-Gol i fjellene og kjente ikke til en større verden enn den landsbyen hun levde i. Landet var invadert av russerne, og faren og bødrene kjempet i krigen for landets frihet. Etterhvert som russerne tok over makten, ble det lovpålagt at også jenter måtte gå på skole. Så da familien flyttet til Kabul, fikk Shirin-Gol gå på skole og lærte å lese og ikke minst å kunne tenke selv. Drømmen var å bli lege. Men så en dag kom en fremmed mann på døra og vile gifte seg med henne; broren hadde tapt i spill og hadde ikke penger å betale med. Dermed gav han bort søstera si. Mannen hennes, Morad, var en god mann. Ekteskapet med ham var verken lykkelig eller ulykkelig.
Jeg mangler ingenting. Jeg mangler alt. Her er landsmennene mine. Allikevel er alle fremmede. Barna mine og jeg har alt vi trenger for å holde oss i live. Allikevel har vi ingen av de tingene man trenger for å ha et ordentlig liv.
Gjennom årene får vi følge denne familien, stadig på flukt til et tryggere sted. Til et sted der drømmene kan bli til virkelighet. til et sted der alle barna kan gå på skole og få en utdannelse. Gjennom mange vanskelige år bli vi kjent med en sterk og modig kvinne som stadig holder fast i håpet. Vi får være med på en reise til bortgjemte landsbyer, til flyktningeleirer i Pakistan og Iran. Vi blir med dem i møte med mennesker som tar i mot dem med åpne armer, og til mennesker som støter dem ut.
Når barna deres for lengst har sluttet å ville gå, når de ikke lenger vet hvor de er og hvor lenge de har gått, hvor ofte de ahr klatret opp og ned, når det er flere dager siden sist de så en landsby, møtte noen mennesker, når Morad tror at Shirin-Gol har mistet forstanden igjen, vil hun fortsatt gå videre. Hvis vi ikke finner et sted i morgen hvor vi kan bli, sier Morad, kommer vi til å dø i løpet av fire dager. (...) Shirin-Gol dør tusen ganger ved synet av barna som det knapt er liv i.
Der Gud gråter er et stykke brutal afghansk historie, fra russernes invasjon til talibans groteske herredømme. Gjennom Shirin-Gol gir Siba Shakib et veldig levende og realistisk bilde av samfunnet og kulturen i landet, sett fra en kvinnes ståsted. Vi kjenner alle til hvoran kvinner har hatt få eller ingen rettigheter under taliban. Derfor er det så godt og utrolig motiverende å lese om de sterke og modige kvinnene som våger å gjøre motstand. De som lærer hverandre å lese, som går på gata alene for å kunne jobbe og som snakker taliban i mot ansikt til ansikt.
- Hvilken forskjell gjør et om jeg ser på deg eller ikke, spør taliben?
- En stor forskjell, sier Shirin-Gol. En veldig stor forskjell. Jeg vil se øynene til mannen som forbyr meg å gå ut på gaten, som påbyr meg å dekke til ansiktet mitt offentlig og som forbyr meg å arbeide. Jeg vil se ansiktet til mannen som forbyr guttene å leke og som forbyr jentene å gå på skole. Jeg vil se øynene til mannen som har kommet for å gifte seg med datteren min.
Boka har virkelig rørt ved meg! Afghanistan er et land som virkelig fascinerer meg og som jeg gjerne vil lære mer om. Landet har en rik kultur og historie, men dessverre er det lite igjen av den nå. Gjennom flere tiår med krig og frykt, stor analfabetisme er det mye som er blitt ødelagt. Denne boka gir et gripende innblikk i det ødelagte samfunnet. Ikke minst blir jeg rørt til tårer over håpet som fremdeles lever (i alle fall tidvis, for som lærer at det går an å ha håp!) ANBEFALES!
Les gjerne innleggene mine om andre bøker fra Afghanistan:
Drageløperen av Khaled Hosseini og
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad.
